VOSSA JAZZ, VOSS, DAG 1, 27. MARS 2026: Så er «vårens vakreste eventyr» i gang. Første dag er gjennomført, og salt peanuts* har vært på plass med en relativt stor stab med medarbeidere. For oss som oppholder oss mesteparten av tiden i nærmiljøet, har det vært mye snakk rundt kaffebordene om hvordan årets festival ville bli. Mange i lokalbefolkningen har følt seg litt fremmede i forhold til programmeringen. Det er ikke så mange artister de kjenner fra før, og blant nordmenn er det jo nærmest en lov at man ikke skal teste ut ting man ikke kjenner fra tidligere. I tillegg har været vært et samtaleemne. Det er regnet og snødd, og vært kaldt de seneste ukene, og for «palmehelga» har ikke akkurat Metereologisk Institutt, avdeling Vestlandet vært på parti med jazzen. Men det er denne helga vi får svaret på alt vi har diskutert rundt «12-bordet» på Café Stasjonen, på Ringheimskafeen, over en øl på Skrot og på Tre Brør, eller når man har møtt stadig flere og flere hjemkomne vossinger ettersom helga har nærmet seg.

Men uansett «forhåndsdømming»; her er første rapport fra Vossa Jazz 2026:

Opning med kulturkonferanse: Vågar kulturministeren å vri ein auke i departementet sine rammer i favør av det frie feltet?
Vossa Jazz har i fleire år vore vertskap for ein kulturkonferanse på opningsdagen for festivalen. I år hadde ein samla saman eit topptungt lag med kulturminister Lubna Jaffrery i spissen. salt peanuts* var til stades på første del der Jaffery først blei intervjua av programleiar Randi Fuglehaug og seinare tok del i ein sofasamtale saman med fagleg seniorrådgjevar i Norsk kulturforum, Hannah Wozene Kvam, musikar Andreas Rotevatn og Gry Bråtømyr, dagleg leiar i Norsk Jazzforum.

Konferansen blei sparka i gang av nemnde Rotevatn som spelte fleirstemt solo trombone, ikkje på Albert Mangelsdorff-måten, men med smart bruk av elektronikk. Eit feiande flott oppspel!

Før ein kom til sofasamtalen hadde Sigrid Røyseng, professor og kulturforskar ved Norges musikkhøgskule gjort greie for dei politiske prosessane som førte til skipinga Norsk kulturfond i 1965 og det utvida kulturomgrepet gjennom Ny kulturpolitikk. Tilleggsmelding til St.meld. nr. 8 (stortingsmelding nr. 52, 1973–1974).

Nytilsett direktør for Kulturdirektoratet Øystein Strand gjorde greie for skilnaden på institusjonane Norsk kulturfond, Kulturrådet og Kulturdirektoratet og viste avgjerdsstruktur, lovgrunnlag og fordeling av ressursar på dei ulike kulturområda.

I føredraget «Kunst og kultur der folk bor» understreka Hannah Wozene Kvam det som allereie er ein velkjent trend, at kulturen er budsjett-tapar når kommuneøkonomien skrantar. Ho tillèt seg likevel å stilla spørsmålet om kulturlivet hadde eit rasjonaliseringspotensiale gjennom ulike samarbeidstiltak.

Kulturministeren har tidlegare sagt at det no er det frie feltet sin tur. Dette tok ho oppatt i den nemnde sofasamtalen dels som svar på ganske alarmerande tal som Bråtømyr la fram. I ein artikkel i Jazz i Norge heiter det: «Klubbrapporteringer fra samme antall arrangører i 2015 og 2025, viser ganske nøyaktig samme antall konserter, hhv. 2319 og 2327, mens antallet musikere på scenen har i løpet av disse ti årene gått ned med hele ti prosent, fra 12120 i 2015 til 10935 i 2025». Forklaringa Bråtømyr gav på dei alarmerande tala er den reelle nedgangen i løyvingane frå Kulturrådet til arrangørfeltet i denne perioden.

Vågar kulturministeren å vri ein auke i departementet sine rammer i favør av det frie feltet? Sjølv om institusjonane historisk sett har vore budsjettvinnarar, vil dei ikkje stillteiande akseptera ei forfordeling til det frie feltet. I tillegg pålegg Stortinget regjeringa å bruka pengar på bensin- og dieselsubsidiar. Kanskje går kultursatsinga opp i eksos? (LM)

Kom heim
Synnøve Brøndbo Plassen fikk æren av å holde den første konserten på festivalen. Voss Sparebank stilte som vanlig med konsertlokale, og sjefen sjøl både introduserte og takket av etter konserten med lun humor som satte god stemning fra starten.

Synnøve er godt prisbelønt: tidligere to ganger nominert til Spellemannprisen for soloalbumene sine, og i år fikk hun fikk hun Spellemannprisen i klassen «Tradisjonsmusikk», sammen med Bendik Qvam og Ola Sveinsson. I 2022 mottok hun Folkelarmprisen for beste soloalbum. I 2024 mottok hun kongepokalen i folkesang under Landskappleiken i Gol. Hun er også medlem av vokaltrioen HEKATE, som besøkte Osafestivalen i 2025.

Salen i Voss Sparebank er lang og smal, og byr på utfordringer. For de nærmeste radene er rommet akustisk og intimt – en setting der Plassens stemme og strengeinstrumenter henvender seg direkte, mens publikum på plassene lenger bak rimeligvis får et mer distansert forhold til artisten. Men Synnøves stemme bærer godt, og hun har fin og klar tekstformidling som når godt også lenger bak i salen.

Konserten startet med en fin versjon av «Kom heim» – med sikkert gitarspill i god visetradisjon – direkte etterfulgt av to slåtter, i høyeste grad dansbare, fjellstøtt rytmisk og med overbevisende kraft som ville bære over det mest støyende dansegulv.

Programmet var variert, der hun vekslet mellom komp på gitar, på lyre og ren solo vokal. Hun kom innom lokk og salmetoner; «Balladen om Sven Svane»; «Falske venn» etter Hilmar Alexandersen, og mye mer. Hun avsluttet med «Bom-bom-leken» – en springleik der trallinga ganske riktig som regel starter med ordene «bom-bom».
Synnøve viste at hun har et stort register å spille (rettere: synge) på, både i tonalt register, dynamisk omfang, og formidlingsmessig uttrykk. En sal, som var godt besatt allerede 20 minutter før konsertstart, satte stor pris på å bli med på Synnøves musikalske reise i det folkemusikalske landskapet. (TF)

Åpning med smell i – Bjørnstad–Jaffrey: Den evige duo
Vi vet det er tid for Vossa Jazz, vårens vakreste eventyr, når Styve’n frå Evanger lyfter opp neverluren og speler Heime på steinane av Per Indrehus, eller Vossa  Jazz-hymnen. Då veit vi, at vi er i gang att. Vi kan synge den utenat, vi kan stemme i, vi kan synge med. Men vi lar det være, for lyden av naturtonene fra Jørn Styves lur over et dronende akkompagnement av Jørund Indrehus på tangenter, klarer seg aller best aleine.  

Ut på scenen kommer årets festivaldiktar, sjølvaste Ketil Bjørnstad. Det er reint som når Hallstein Bronskimlet d.a.y. stiger fram og drar opp de store linjer. En ouvertyre, en prolog. Et forord der Vossa Jazz-historien svever over vannene. Bjørnstad trekker linjene tilbake til sin første deltakelse på Vossa Jazz på den første festivalen, i World Cup-helga i 1974. Humoristisk, glimt i øyet, men også formidling av historisk innsikt. Selv om verksformen var vanskelig å oppfatte i historiene. Uansett: Free – at last. Det er diktaren sjølv som les.

Den sta(t)skledte festivalsjefen Frøydis Århus ønsker velkommen og kaller kultursjefen-over-alle-kultursjefer Lubna Jaffrey inn på scenen for å åpne festivalen. Det er en av de få gangene at vi får en åpningstale på en musikkfestival av en nasjonal politiker som er faktabasert, innsiktsfull om lokal historie, og humoristisk, og blottet for floskler og fordommer om hva jazz er. Det er ikke utenkelig at sammensetningen av politisk ledelse i Kulturdepartementet kan ha noe med saken å gjøre! Og takk for det! (JH)

Opniingskonsert fra Molde, Grenland, Hokksund og verden
Og så … og så! Opningskonserten, du kan stille klokka etter Vossa Jazz’ sin åpningskonsert. Same procedure as every year, James … John og Jostein … og Daniel. Daniel Herskedal er en landskapsmaler med store strøk på basstrompet og tuba. Som de siste, noe over ti årene siden de tok toget østover med Slow Eastbound Train, er det ytterligere to mestere som stiller seg opp, perkusjonsvirtuos Helge Norbakken og sublimt fortepiano av Eyolf Dale. (hovedbildet)

Jeg har sikret meg det som vanligvis på en konsert er ‘dødens posisjon’, rett foran trommeslager/perkusjonist. Med en trommis rett i trynet, er det av og til ikke mulig å lytte til noe annet i en tsunami av vellyd. Det var en grunn til at trommeslageren ble plassert lengst mulig unna mikrofonen, da musikkopptak var basert på mekanisk teknologi før ca. 1925-30. Så ikke i dag: Jeg setter meg med vitende og vilje rett foran Norbakken, for å få med meg alle nyansene, detaljene, rikdommen i uttrykket.

De starter som på fjorårets albumutgivelse Movements of Air, anmeldt på salt peanuts*, med «The Olive Branch». «The Seeds of Language» fra The Roc, før «Peace River Crossing». Mange i dagens nyhetsbilde kunne hatt nytte  av å krysse fredselva, tatt seg en fredspipe og lyttet til Herskedal og trioen. Med utgangspunkt i utgangen av den fredsmalende låta, med en frisk og freidig tonal dur + 11 – kan Dale informere meg om etterpå, eller + 4 – kvarten i en durskala – om du vil, legger Dale ut i et rubato spill over denne akkorden som lar sola skinne  rett inn Vossasalens innerste kroker.

Et smeltende spill som burde skrives ut og inngå i den klassiske (neo-)romantiske litteraturen. Det vekker minner om et skapt minne, et minne om 22. desember 1808 i Theater an der Wien. Etter at Ludwig fra Betehagen hadde fått urframføre sin femte og sjette symfoni, sto det på programmet en fantasia framført extemporert – ex tempore, ut av tiden, det vil si improvisert. Det er hevdet i Beethoven-litteraturen at denne improvisasjonen seinere ble nedskrevet av komponisten som Fantasia i g-moll, opus 77. Dales extemporasjon leder over i Herskedals «The White Flag» og en fri improvisasjon trioen betegner som «Elements of Harmony».

«Dancing Dhow Deckhands» – fra 2021-albumet Harbour – er ingen slapstick backhand. Dale starter ut i et con calma mollifisert landskap med sterke krefter ulmende under overflaten. Herskedals undergrunnsspill, dypt nede i tubaens indre kanaler finner han tonene, setter seg i kroppens nervebaner så alle hårposene på kroppen retter seg opp i stram givakt. Lyden av gåseflokkens fjær suser gjennom rommet. «We Belong to Each Other» – vi hører ikke bare sammen, vi hører til (hos) hverandre. Musikk er så mye mer enn lett formidlede emosjoner. Musikk har en kraft langt sterkere enn krutt og atombomber. Bare vi lar den virke.

«The Mediterranean Passage in the Age of Refugees» – migrasjon i stor skala. Hvor mange tenker på at Middelhavet, dette indre bassenget med omgivelser som de gamle en gang trodde omfattet så godt som hele verden, er samme navnet som de gamle norrøne myteskapere om verden etter Odin og vennene hans, ga den jordiske verden, Midgard, verden i midten, Middle Earth. Men midgard er vårt hjem, og ikke vår private eiendom. Og i vårt hjem ønsker vi gjester og trengende velkommen. Det er en grunn til at det vennlige og åpne mottaket av fremmede er behandlet i de aller første versene i Håvamål. Sæl er den som gjev!

Norbakkens segue over i «Mountain of Companions» er en perkfest. Finurlig, utkropen, dansende vest for vannskillet, sammen med venner og frender.  Det er bare å gi seg ende over; hals over hode over ende. «The Mariner’s Cross» fra Harbour avslutter konserten, før vi får «Eternal Sunshine Creates a Desert» fra The Roc. Rune Børø må også løftes fram, lydmagi som skiller b fra p og tikk fra takk. Rikheten, bredden, mangfoldigheten i dynamisk uttrykk skal pakkes og presenteres så vi kan lytte oss inn i detaljene.

Pust inn! Pust ut! Så er det ett år til neste åpningskonsert. Same procedure next year, miss Sofie!

Profetar i eige bygd
The Red Barn er provet på at det går an å bli profetar i eiga bygd. Rett nok er gitarist og lap steel-traktør Mathias Marstrander frå Høvik i Bærum, men han har gått på Griegakademiet i Bergen og blitt ein nøkkelfigur i det bergenske musikklivet. Familien til saksofonist og klarinettist Aksel Røed har hytte på Voss, og bassist Arne Toivo Fjose og trommeslagar Kåre Opheim er oppvaksne på Voss. Så profetar i eiga bygd – så avgjort! Grunnen til at dei har fått denne statusen er det evangeliet dei predikar.

Dei opna med den mest typiske country-pastisjen på heile debutplata «Blue Stream», men i motsetnad til på plata la Røed inn ein del fabuleringar i beste Sonny Rollins-stil for godt mål. Dei følgte opp med kanskje den mest rockete låten på debutplata, The Red Barn «Mr. Goomba». På tredje låten gav dei oss ein smakebit på den komande utgjevinga. Låten «Abduction» med nokre folkemusikkreferansar spelte bandet etterkvart ganske fritt. Det er ikkje særleg meiningsfullt å setja merkelapp på musikken til The Red Barn. Eklektisk jazz-amerikana kan ein kanskje føreslå for dei som absolutt må ha ein kategori. Det er likevel ein del trekk ved strukturen og det musikalske forløpet som følgjer eit mønster.

Toivo Fjose er sjølve ankerfestet og Røed har slakk taum og kan tillata seg ei mengd krumspring, noko som blir gjort med bravour og distinkte referansar til saksofonpionerar i jazzsoga. Opheim og Marstrander driv og slit og tøyer i grooven, og slik skrid det fram på sitt skakke, slentrande og utruleg sjarmerande vis.

Høgdepunktet på ein eller strålande konsert blei den Twin Peaks’ke «Prairie Waltz» med glitrande gitarintro av Marstrander, eit blygrått blueskor av Røed og eit kor på lap steel-en der Marstrander fekk vist fram alle sider ved instrumentet. Så får me heller sjå stort på at dei ikkje var samde om korleis ekstranummeret gjekk. (LM)

Inn i Henriettes særegne musikalske verden
Tverrfløyte er ikke blant de vanlige soloinstrumentene i jazzhistorien, men Henriette Eilertsen gjør en innsats for å rette opp i dette misforholdet, blant annet ved at hun var den første i Norge til å ta bachelorgrad i utøvende jazz med fløyte som hovedinstrument ved NMH. I 2024 mottok hun musikerprisen ved Kongsberg Jazzfestival, og det var første gang prisen gikk til en fløytist.

Henriettes fløyte er det klart dominerende instrumentet i trioen hennes, der hun har med Joel Ring (cello) og Øystein Aarnes Vik (trommer). Cello har heller ikke vært av de mest brukte instrumentene i jazztradisjonene, men Ring viser fleksibiliteten i instrumentet, klanglig, rytmisk og melodisk, både som rent akustisk instrument, og med hjelp av diverse elektroniske effekter. Vik har i denne sammenhengen et nøkternt oppsatt trommesett, og leverer både rytmiske fundament med et utvalg fine groover, og klanglige kommentarer. 14. mars 2026 ga trioen ut sitt første album, Moder, på Motvind Records. Konserten i Vangskyrkja på Vossa Jazz kommer bare to uker etter plate-slippet.

Henriette inviterte oss inn i sin særegne musikalske verden, som først og fremst defineres av det klanglige og det rytmiske, der korte melodiske fraser og ostinater fungerer er mer en del av det klanglige enn linjer som tiltrekker seg egen oppmerksomhet.
Trioens tette samspill forhindret ikke at hver av musikerne fremsto med tydelige, personlige stemmer, i et originalt klangunivers som stod godt til akustikken i kirkerommet. (TK)

Plutseleg forstod me kva det greske omgrepet kairos betyr!
Nordfjordingen og no Osloresiderande Andreas Rotevatn, trombone, tangentar og vokal har på 2020-talet skapt seg eit namn som komponist og orkesterleiar, først gjennom nokre prosjekt med komponistorkesteret OJKOS og seinast gjennom utgjevinga Av daude gror (2024) i eige namn.

Til konserten i Gamlekinoen hadde han med seg Sander Nordahl, gitar, Nikolai Hængsle, bass og Elias Tafjord, trommer. På femte låt fekk denne kvartetten først vitjing av fløytist Henriette Eilertsen og eit par låtar seinare tok Gabriela Garrubo, vokal over for Eilertsen. Repertoaret var i hovudsak henta frå Av daude gror, men Eilertsen hadde eit strålande fløytekor på låten «Elephanten» som kjem på neste plate.

Av og til er det noko forløysande som skjer i løpet av ein konsert. Ein kan gjerne seia at musikarane spelar seg varme, og brått seier det klikk og resten av konserten går føre seg på eit heilt anna nivå. Ein slik augneblink hadde ein med gitarkoret til Nordahl på låten «Berre kom heim». Det var som alt løysna etter dette koret. Det heile blei meir organisk. Eilertsen og Garrubo tok musikken i ulike retningar, men energien var der, og då Nordahl slapp til att i avslutningslåten «Ovmodmood» med ein skikkeleg tour de force av ein gitarsolo, var det som me plutseleg forstod kva det greske omgrepet kairos betyr! (LM)

Folkemusikk kombinert med jazz fra Shetland
Duoen Norman & Corrie tar utgangspunkt i folkemusikk fra Shetland, og pakker den inn på sin helt personlige måte, der Norman Wilmores saksofon er bærende melodi-instrument, understøttet av diverse lyder av ulik karakter, delvis forhåndslaget, delvis trigget fra Normans orgelpedal-kontroller, og understøttet av Corrie Dicks drivende trommespill.
Normans introduksjoner var av vanlig shetlandsk varme og underforståtte humor, og skapte umiddelbart god stemning og kontakt med et entusiastisk publikum – opptil flere norske jazzmusikere kunne ha noe å lære her! Takknemlig poeng var selvsagt den nære forbindelsen mellom Shetland og Norge, og den ulykksalige skilsmissen da Shetland ble gitt bort som medgift til den dansk-norske kongen Christian 1 pantsatte begge øygruppene til den skotske konge Jakob 3 som pant for medgift til sin datter Margrete i 1469.
Norman har et bredt spekter av uttrykk, fra vare, fint fraserte og ornamenterte slåtter/låter i shetlandstradisjon, til hylende, macho-saksofonkor over Corries intense komp.

Norman&Corrie bygger en internasjonal karriére; de spilte showcase på Jazzahead i Bremen i fjor, og til Vossa Jazz kom de rett fra den prestisjetunge klubben Ronnie Scott’s i London. Duoens debutalbum Twa Double Doubles kom i november 2024. (TK)

Dronete og rocka
I musikklivet på Voss står navnet Brunborg sterkt. Saksofonisten Tore Brunborg trekker alltid mange, lokale fans når han gjester hjembygda for å sjøre konsert. Det være seg på Voss jazzklubb, Vossa Jazz eller ved andre tilfeller hvor han blir «nehta hjem» fra hovedstadsområdet. Og blant etterkommerne etter Tore, finnes det flere, utmerkede musikere. Datteren Siv Øyunn gjør stor suksess som trommeslager, spesielt i Danmark, hvor hun holder til, og sønnen Birk er en musikalsk kunstner som stadig setter spor etter seg på den moderne, norske musikkscenen.

Tores andre sønn, Håkon Brunborg, hadde i år fått muligheten til å vise seg fram som en fremragende, musikalsk kunstner i Ungdomshallen, sammen med et band bestående av Jenny Berger Myhre på synthesizer, elektronikk og klarinett, Anna Ueland og Therese Aune på synthesizer, og skulle man fulgt programmet, så var det Hans Hulbækmo på trommer, perkusjon og trommemaskin, men trommestolen var overtatt av Kim Åge Furuhaug..Og perkusjonisten var Rino Sivathas (det må alltid miinst to musikere til for å erstatte Hulbækmo). Selv trakterte Brunborg el-gitar, pedal steel og sampler.

Jeg må innrømme at mitt besøk i Ungdomshallen, av helsemessige årsaker, ble altfor kort, men de sekvensene jeg fikk med meg, var ytterst spennende. Med et droneaktig «oppspill» hvor Brunborg instruerte de andre musikerne med sin gitar på beste måte, slo de plutselig om i mer rocka retning, og vi fikk låter som peker «rakt» framover for den norske jazzen.

Han har med seg et utmerket band, bestående av noen av de mest framoverlente og «nye» improviserende musikerne på den norske improvisasjonsscenen, og han lager musikalske forløp som lover godt for framtida. (JG)

Tekst: Lars Mossefinn (LM), Tellef Kvifte (TF), Johan Hauknes (JH), Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie

SynnøveBrøndbo Plassen åpna ballet i Voss Sparebank

Eyolf Dale under åpningskonserten med Daniel Herskedal Trio

Helge Andreas Norbakken under åpningskonserten med Daniel Herskedal Trio

Daniel Herskedal under åpningskonserten med sin egen trio

The Red Barn

Henriette Eilertsen Trio i Vangskyrkja. Foto: Tellef Kvifte

Andreas Rotevatn

Norman&Corrie

Håkon Brunborg