PUNKT-FESTIVALEN, DAG 3, LØRDAG 7. SEPTEMBER 2024: Etter en heftig arbeidsdag foran skjermen – «salt peanuts* hviler aldri!», sier et gammelt jazzordtak – med innlagt hvilepause for å beskue Sørrrrlandskystens skjønnhet ut mot Skagerak, er vi i gang med siste konsertdag. PUNKT 2024 er et godt sted å være.
Store fisker lager små lyder
Første punkt er nede i Biscenen, der duoen Propan inviterer til premiere på sitt prosjekt Big Fish. Duoen består av Ina Sagstuen og Natali Abrahamsen Garner, og har utviklet et særegent musikalsk uttrykk der elektroakustisk lydbearbeiding av både stemme- og andre orale uttrykk og lyder skapt av alt mellom himmel og jord, står sentralt. «Jeg fant, jeg fant», Askeladden på sin vandringsvei mot prinsessa, som det var uttrykt et sterkt ønske om å få stoppet kjeftamentet på.
På samme måte innbiller jeg meg at de to musikerne i duoen er på evig jakt etter nye lyder, skapende lyder, vekkende lyder. Overraskende lyder. Et verksted-bord, stort nok til å kunne huse alt en skrotnisses verktøybod kunne begjære; med remedier, koplinger og effektmakende dingser, samt et utvalg av duppeditter som skaper fysisk lyd, og andre remedier. Samt, selvfølgelig, mikrofoner og tilhørende habengut. «Das Ding an sich», sa Immanuel K, og føyde til, «ist nicht [das gleiche wie] das Ding für mich», og ‘dich’ kan vi legge til – Ding-dingeling.
Dette gjelder i aller høyeste grad for duoen Propan: Men i tillegg kommer dette; ‘das Ding für sie’ er også langt fra ‘das Ding für uns’! Jeg er ganske sikker på at deres jakt, og deres syn, etter hvert har antatt andre kvaliteter enn hos alle oss andre. Den ustoppelige jakten på lydene i tingen, i dingsen – ‘die Lauten des Dings’ – kan ha endret deres syn på tingen selv. Der har vi sannelig også funnet opphavet til det norske ordet ‘dings’, s-en er jo en rest etter en genitivs ‘s’ på tysk – de mange dingsers, alle tings, iboende lyder, det er det Propan jakter etter og henter ut. For å finne dem, må de se langt dypere inn i tingens vesen enn det vi andre gjør.
Bestillingsverket Big Fish er i gang: Det er nesten glassaktige lydlandskap som utfolder seg, glitrende, sprakende lyder som sollyset på et skogstjern når så morgenbrisens små kast skaper små bølger som løper rundt som våryre geiter. Det er bittesmå gester som tvinger meg til å strekke ørene lenger enn langt, dypt inn i knapt hørbare impulser og inspirasjoner, lydens assosiasjoner og bilder.
Jeg merker at det er vanskelig å opprettholde denne konsentrasjonen særlig lenge, det kan ha med min egen konstitusjon og konsentrasjonsevne å gjøre. Jeg får derfor heller ikke tak på hva musikken vil, hvor den beveger seg, hva Propan vil med musikken. Jeg feller ingen dom over musikken, fra tidligere møter vet jeg at duoens musikk har snakket til meg. Men dessverre ikke i dag.
Farende fanter på veien
Etter en nullstilling og litt frisk luft beveger vi oss opp i teateret, der alt er gjort klart på hovedscenen for Eyolf Dale Trio. Eyolf Dale selv på piano, Audun Kleive på trommer og perkusjon og Per Zanussi på bass. Etter to utgivelser, Being og The Wayfarers, er nå visstnok en tredje utgivelse på gang. Det er bare å glede seg.
Det er en stund siden jeg har hørt trioen live, og denne konserten har jeg derfor sett fram til. For denne pianotrioen er ikke som andre pianotrioer. Det er en nærmest telepatisk kommunikasjon i trioen, en samtale som er så godt som instantan. Den kommer av tre lyttende samstemte, samhørende, samskapende musikere med store ører (og øyne) og omfattende musikalsk kreativitet og skaperevne.
Det er musikalsk teater på svært høyt nivå vi får i de førti minutter konserten varer – store følelser, nærmest av Tsjaikovskij-høyder, med en rytmisk leik der straight fire flate blir både 12, tjuefire, … og femten. Å se samspille utfolde seg foran oss, gir musikken en ekstra «Wayfarers» dimensjon, det løfter det hele til … en «Garden Waltz». «How could it be?» noe annet enn en vals? Det er romantiske aspirasjoner i denne musikken, som i den post-romantiske musikkens kombinasjon av romantikkens sterke emosjonelle uttrykk, og nye, modernistiske musikalske språk. Her er klangfarger som en tredobbelt, intens regnbue – du kan formelig se tonene danse i det store rommet over oss.
«La tonene gjør jobben», sa Misha Alperin, med tålmodig, alvorlig mine. Det var ingen leik, men samtidig er det viktig å la klangene, tonene leike seg. «Eg baska meg trøyt», sa Guringguten … eller var det han Hjalte? Tonene basker og leiker, men de trøtner ikke. Jeg har bare én kritikk mot dette settet: Det varte så alt for kort!
Vi kommer oss raskt ned, til rommet der nede, for å høre remiksen. Arve Henriksen er på plass med sine trompeter og verktøy. Om Molvær er residerende artist i år, så må jo også Henriksen være her på en slags biträdande resident …! Med seg på scenen har Henriksen sin flerårige samarbeidspartner, gitaristen og lydmakeren David Kollar. Det er vel minst tre album de to har bak seg, på den slovakiske labelen Hevhetia. Du finner våre anmeldelser der du vet – bare søk på «David Kollar». Kim Reenskaug med elektroakustiske verktøy ved siden av sitt trommesett og sin ambiens. Også Reenskaug har tidligere laget musikk med Henriksen.
De velger ut en akkordrekke spilt av Eyolf Dale der oppe, som et utgangspunkt for deliberasjonene. Henriksen designer, former, og trekker de to andre med seg. Lyder transformert, lyder transepterende, transcenderende, transfigurerende, transitterende, transjerende, translitterende, transpirerende. Jeg blir transplantert, transplanert, transaktert og transportert, transfert, transittert og transistert. Transfusjonert er jeg, helt Borthenfor her, bortenfor hit, bortenfor både Borthenfor og botfor. Utenfor dit, bakenfor alt. Framfor meg selv. Men allikevel makenfor alt. Det er røft, søft, gøft, nøft, … tøft! Årets desidert mest smakfulle remiks!
Khmer 2024 eller Khmer 2.0.
Årets store avslutning er en oppsetning av verket Khmer. Khmer er verket som virkelig brakte Nils Petter Molvær som nyskapende musiker ut i verden, og som bidro til å gjøre nujazz-fusjonert norsk improvisert musikk til en anerkjent pådriver for ny musikk internasjonalt etter 1995.
Frank Zappa skal ha ment at selv om «jazz isn’t dead», så luktet den rart. Den engelske jazzhistorikeren, journalisten og gjesteprofessoren Stuart Nicholson reiste for over tjue år siden spørsmålet Is jazz dead, or has it moved to a new address? Han antydet et svar om at, jo, jazzen lever absolutt i beste velgående, og har tatt nye retninger. Og kanskje har den flyttet til Norge og Skandinavia. Bevisst provokativt, men seriøst ment. Khmer var en av de nyskapingene som Nicholson pekte på som et uttrykk for det han karakteriserte som ‘the Nordic tone in jazz’.
Syklusen ble framført på Vossa Jazz i 2023, som del av femtiårsfeiringen. Det var jo passende, det var jo her det hele startet i 1996, med tingingsverket Labyrinter. I 1997 ble syklusen utgitt på ECM som Khmer, og resten er historie. I 2023 opplevde vi med små justeringer, verksframføringen som ganske så tro mot 1997-originalen. Vi ga i går uttrykk for noen reservasjoner, og en viss avventende skepsis til ‘jubileumskonserter’ og liknende. I det ligger det at jeg selvfølgelig gikk til denne konserten med en liten usikkerhet. Jeg håpet at dette virkelig ikke ble en reprise på reprisen, for å si det slik. Vi var ikke her for å oppleve gjentakelser av ‘gammel moro’.
På scenen, fra venstre mot høyre: Først Eivind Aarset med gitar og remedier, Audun Erlien på el-bass, og Torstein Lofthus og Per Lindvall på trommer. Ytterst til høyre, DJ Strangefruit på turntables og annet og Jan Bang med live sampling. Midt i halvsirkelen de danner, sentralt foran på scenen, der sitter Molvær. Dessuten: Sven Persson har lyddesign og Tord Knutsen har lysdesign.
Like godt først som sist: Med ett, lite og avgrenset unntak, så var det et svært utbytterikt nysyn. Det var gjennomgående en nyskapt versjon av Khmer – og med nogo attåt – vi ble presentert for. Derfor ikke noe gjensyn, men altså et nysyn. Unntaket var en basstromme, eller -trommene, i bassregisteret.
Dagens versjon, som jeg vil karakterisere som et Khmer 2.0, lot meg i mye større grad enn jeg noensinne før har hørt, i hvor stor grad Khmer går inn i en lang musikktradisjon: Mens tidligere gjennomhøringer har fokusert meg mot de disruptive aspektene ved verkets plass i den moderne jazzens tradisjoner, løftet dagens versjon fram på en helt ny måte, de lange historiske linjene som denne syklusen inngår i.
Og spesielt hører jeg linjer fra Miles Davis’ musikalske innovasjoner mye tydeligere enn noen gang tidligere. Og kanskje særlig den perioden jeg har benevnt som ‘the Turnaroundphase’ – etter ei låt som Miles Davis brukte flittig i denne perioden; fra mot slutten av 1972 og utover mot hans midlertidige retirement i 1975. Det betyr ikke at det peker bakover, snarere tvert om. Kanskje kan det være i mine ører, kanskje kan det være at distansen til 1997 nå er såpass stor at det er lettere enn før å unnslippe en samtids-nærsynt blindhet som ellers lett rammer all historiefortelling. Mønstrene blir klarere: Det er som om vi nå ser klart, mens den gang, da så vi stykkevis og delt.
Når det så er fylt opp med suverene musikalske bidrag, og en glitrende presentasjon, så gjør det ingenting. Ikke vet jeg, men dette vet jeg; dette var den mest interessante og utbytterike gjennomhøringen av Khmer jeg noensinne har opplevd. Etter to ekstranummer toner det hele ut – med overtoner av mester Miles, toner som han garantert nikket anerkjennende til, hvorenn han nå måtte befinne seg. Dette, mens den raspende stemmen avslutter med «… he’s a mean, bad motherfucker, this one!», et slags synonymt utsagn til Yodas velkjente karakteristikk av den unge himmelvandrer.
Og sammen med Yoda, tar vi med det farvel med Punkt-festivalen og Kristiansand – for i år! Punkt, now that‘s a bad motherf***.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Punkt-festivalen/Alf Solbakken
Habilitetserklæring: Punkt-festivalen dekket reise og opphold for salt peanuts*. Utover det er det ingen koplinger eller avhengighetsrelasjoner mellom festivalen og tidsskriftet.
Propan: Ina Sagstuen og Natali A. Garner.