Den norske pianisten Eyolf Dale har satt sammen en av de beste trioene i skandinavisk jazz på en god del år. Men Stavangerbassisten Per Zanussi og Grenlandstrommeslageren Audun Kleive, har han fått med seg akkurat de musikerne, som gjør hans komposisjoner til rene perler.
Dales pianospill fungerer perfekt sammen med Kleives energiske, distinkte og pågående trommespill, og med Zanussis lyttende og deilige tone i bassen blir dette et solid mesterverk.
Eyolf Dale ble vi først kjent med gjennom duosamarbeidet med saksofonisten André Roligheten, mens Zanussi for mange år siden gjorde seg bemerket med Wibutee, Zanussi Five og senest med Vestnorsk jazzensemble og platen Li (and the infinite Game) på Clean Feed (anmeldt HER). Audun Kleive har lenge vært en norsk trommefavoritt, og hans medvirkning i den utsøkte trioen Jøklebas (med Jon Balke og Per Jørgensen) mange plater og konserter, har alltid vært en fryd, både for øre og øyne. Men han har også gjort flere utmerkede plater i eget navn, som bør sjekkes ut.
Og de starter med tittelsporet, som tar oss med ut på en deilig reise, hvor vi får mye luft under vingende, og med Zanussis spill på sag som en ekstra gave til folket. Og derfra og ut er dette en fantastisk og deilig reise i den lyriske jazzens beste landskap.
Andresporet, «Woodland Walk» har det lyriske inne, samtidig som Kleives bastante trommespill som forsterkes av Zanussis like bastante bass-spill, mens Dale selv nærmest «svever» over det hele med stoisk ro og kontroll.
Og slik fortsetter det med nydelig triomusikk fra tre av Europas mest spennende jazzmusikere innenfor den melodiøse jazzen. Dales spill er hele veien fremragende, og hans komposisjoner kan (nesten) gå inn i historien som noe av det beste. Zanussis ensemblespill er strålende, og der han slipper til med solier, får vi gjennomtenkte og nydelige bidrag som må være noe av det fineste vi har hørt på svært lenge. Og bakerst pisker Kleive de andre framover med eminent spill – aldri for lite og aldri for mye.
Og innimellom tar de oss med ut på en hurtigere del av reisen, som i «Behind the Curtains», hvor Dale virkelig får boltre seg over et drivende komp, hvor Kleive virkelig kommer til sin rett. Og kommunikasjonen mellom de tre er fremragende. De forstår hverandre perfekt, og hvis man tenker Keith Jarrett på sitt mest energiske (uten den sedvanlige stønningen) sammen med et ytterst drivende komp, så er man der. Men allikevel er det en personlighet i Dales pianospill, som jeg synes overgår det meste av hva man har fått fra Jarrett siden tiden med Garbarek.
I «A Current Peace of Mind» tar de det ned igjen, og om det var noen minutter med kraftig turbulens på vær reise i forrige låt, har skylaget åpnet seg over rolige berglandskaper i denne. Vakkert! Så er vi over i «After the Party», en låt hvor man føler seg mett og litt beruset. Gjestene har gått, stillheten har senket seg, og man kan ta seg fem minutter i sofaen sammen med sin «bedre halvdel» og en liten, tynn en, før man lar oppvasken stå til dagen etter, og lengter etter «bingen». Her er også Dales pianospill helt der oppe blant de beste, og vi får en av de beste balladene jeg har hørt på svært lenge.
I «A Blacksmith’s Tale» er vi igjen på reise, eller det er de gode drømmene som har «tatt» oss. En usedvanlig vakker ballade, hvor trioen leverer strålende spill. Hør bare på Zanussis spill under Dales piano, før vi får den mer aggressive «The Sky at Sunset», hvor Kleives nesten spastiske spill driver det hele framover og vi får platas mest ekspressive del.
Så er vi plutselig i Ukraina, og «Fields of Kyiv» – en nydelig ballade som sporenstreks bør sendes til despoten Putin for tvangslytting – kanskje har finner roen og avslutter galskapen i ett av mine favorittland. Dette er blitt en usigelig vakker låt, som nesten kan brukes som vuggesang – i alle fall i starten. Men her skal man ikke vugges i søvn. Her skal man lytte med ørene på stilk til det nydelige samarbeidet mellom de tre. Etter et visst «kok» i midtdelen, går de inn for landing på aller mykeste måte – nesten som om drømmen om at krigen er over og ukrainerne igjen kan få leve i fred har blitt virkelighet.
Så avslutter de tre denne praktfulle innspillingen med «The Homestead», hvor jeg føler vi er tilbake i «furet værbitt», og at de tre beveger seg tett på den norske musikken, etter å ha tatt oss med på en vidunderlig reise.
Etter suksessen til Dales første trioalbum, Being fra 2021, (anmeldt HER), samt mange solokonserter, er The Wayfarers hans seneste reise med hans samarbeidspartnere Per Zanussi og Audun Kleive. Og for en plate det er blitt! Dette er en himmelstormende innspilling fra en trio som bør tapetsere et hvert klubb- og festivalprogram i flere år framover. Makan!
Jan Granlie
Eyolf Dale (p), Per Zanussi (b, saw), Audun Kleive (dr)
