OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 4, TORSDAG 19. AUGUST 2021: I dag skal vi til både Sentralen, Aulaen og Nasjonal jazzscene, vi har en lang kveld foran oss. Først skal vi høre på Håkon Kornstads nye soloprosjekt i Marmorsalen på Sentralen. Dernest skal vi over i Aulaen for å lytte til Karin Krog og Hanna Paulsberg hylle Dexter Gordon, og med det også markere fjorårets femtiårsjubileum for albumet «Some other spring» som Krog gjorde med Gordon i 1970. Vi skal tilbake til Sentralen for å lytte til erstatningskonserten etter at Maria Kannegaard dessverre måtte melde avbud. Bugge Wesseltoft møter duoen Ole Morten Vågan og Thomas Strønen. Til sist avslutter vi kvelden i lag med Paal Nilssen-Loves galskap med hans Circus, blant annet med låter «… vi har plukket opp i Brasil …».
Universitets Aula — Edvard Munchs monumentale verk (Johan Hauknes)
Men aller først kan det være verdt å minne oss selv på noen av historiene bak Universitetets Aula, en sal som rager høyt i norsk musikkhistorie. Aulaen har vært brukt av Oslo jazzfestival til de store anledninger flere ganger, og i dag skal den i ilden igjen.
I nesten seksti år, til 1977, var Aulaen dessuten hjemsted og konsertsal for Oslo-Filharmonien, og de aller fleste av oss som har vokst opp i Oslo-området har hatt vår debut som tilhørere på konserter med symfoniorkestret der. Vi har alle studert Edvard Munchs 11 malerier inne i salen, et av Munchs hovedverk. Etter at Aulaen ble restaurert og maleriene renset i forbindelse med universitetets tohundeårsjubileum i 2011, framstår de i dag med all sin prakt. Det er lett å tenke at vi lett kunne gått glipp av denne kunsten.
De aller fleste vet nok også at de bygningene som står her ble bygget og sto klar til 1851, for det da førti år gamle Det Kongelige Fredriks Universitet. I midten ligger bygget med det bokstavelige navnet, Domus Media, Domus Bibliotheca er til venstre når du står på Universitetsplassen vendt mot «huset i midten», og Domus Academica ligger på høyre side. Universitetet i Oslo heter det i dag, det skiftet navn fra Det Kongelig Fredriks — først så seint som i 1939. Universitetet ble altså etablert i 1811, men åpnet først sine dører to år seinere.
Det var først til førtiårsjubileet at de nye bygningene i Christianias nye sentrum på aksen mellom det nye Slottet på Bellevue-høyden og Akersberget, på kanten av hvilken lå den tomten der bygningen som skulle huse Stortinget sto ferdig femten år seinere. Dette var bare to år etter at det ombygde Slottet sto ferdig med sitt nye tak og sin nye risalitt-fasade, preget av fire ioniske søyler. På denne tiden begynte altså det nye paradeområdet i byen på utsiden av den gamle byvollen langs Akersberget ned til sjøen, å ta form. Universitetet hadde en sentral plass langs den nye paradegaten.
Men hvordan kan det ha seg at Aulaen er smykket med de vakre og monumentale maleriene til Edvard Munch? Disse maleriene er jo fra 1916, og ikke 1851, da det ennå var 12 år til Munch ble født? Dette var forøvrig samme året som hans onkel, historiker og professor ved Det Kongelige Fredriks, P.A. Munch, døde. Svaret på spørsmålet er at Aulaen ikke var en del av de opprinnelige universitetsbygningen. Domus Media besto opprinnelig av dagens frontparti og to bakenforliggende armer som krummet seg rundt et åpent atrium. Dette framgår tydelig av et utsyn over Kristiania, fotografert fra ballong i 1906 (fra Nasjonalbiblioteket). Der Aulaen er i dag var det et uterom.
Utsigt over Kristiania, set fra Balon, 1906
Det var først til universitetets hundreårsjubileum i 1911 at Aulaen ble bygget. Det var parallelt med byggeprosessen, og fem år videre, heftige kamper om hvem som skulle utsmykke den nye salen. Arkitektene Harald Bødtker og Holger Sinding-Larsen ville at Emanuel Vigeland skulle få dette oppdraget. En som ikke ble invitert til å komme med forslag var Edvard Munch. Det var direktør Jens Thiis ved Nasjonalgalleriet som kjempet igjennom at også Munch seinere ble invitert til å komme med forslag. Ved åpningen i 1911 og de neste årene var ingen beslutning tatt, og Aulaen ble utstyrt med silketapeter i de feltene oppunder takene der den kunstneriske utsmykningen var tenkt å være. Først i 1916 lykkes Thiis med å få flertalll og gitt oppdraget gitt til Edvard Munch.
Maleriene «Solen», «Alma Mater» og «Historien», sammen med «Kjemien», «Nye stråler», «Kvinner vendt mot solen», «Våknende menn i lysflommen», «Genier i lysflommen», «Menn vendt mot solen», «Høstende kvinner» og «Kilden» tar tid å fordøye. Ikke nok med at uten Jens Thiis ville vi ikke kunne nytt synet. Men enda mer, hadde det ikke vært for noen forutseende sjeler som demonterte alle disse i april 1940 og fraktet dem til et trygt sted, kunne vi heller ikke kunnet se dem i dag. De ble under deler av okkupasjonen blant annet lagret i de gamle sølvgruvene på Kongsberg, og de ble først hengt opp igjen i Aulaen i 1946.
Og godt var det, for i 1943 skjedde det en sabotasjeaksjon med brannstifting som skadet Aulaen. Det kunne meget lett gått galt! Men det gjorde det heldigvis ikke. Vi kan derfor fortsatt gå i dag og glede oss til å skulle oppleve Karin Krog og Hanna Paulsberg, under Munchs malerier i en 110 år gammel konsertsal. På mange måter kan en si at salens svært utfordrende akustikk er en del av dette lokalets karakter, med sin lange romklang som gjør det svært så utfordrende å skru lyd her.
Det er en konsertsal som også står som ei påle i jazzhistorien i Norge. Charles Mingus i 1964, Thelonious Monk i 1966, Charles Lloyd med en ung Keith Jarrett i 1967, Svein Finnerud Trio på begynnelsen av 1970-tallet og fler. Mange store musikalske minner beveger seg fortsatt langsetter veggene i salen.
Men nå over til dagens timeavtaler.
Kornstads sol — Håkon Kornstad (solo) (Johan Hauknes)
Jeg har tidligere overhodet ikke lagt skjul på at jeg til tider har savnet Håkon Kornstads utforsking av nye lydlandskaper han har funnet og kreert inne dette røret som vi kaller for saksofon. Da albumet «Single Engine» kom i 2007 var det en åpenbaring for mange av oss. Dører åpnet seg til landskaper som var friske, spennende og svært interessante å gå dypt inn i. Jeg husker fortsatt med stor glede den interaktive utstillingen Kornstad lagde til Kongsberg jazzfestival i Kunstlåven på den tiden. Siden ble det albumene «Dwell Time» og «Symphonies in my Head» de neste fire årene.
Så det er fortsatt noen av oss som har savnet den ekspressive utforskingen av det sonorisk landskapet rundt saksofonen, og alt det rare, vakre, groovy, medrivende Kornstad fant der inne. Ikke til forkleinelse for noe av det Kornstad har gjort i mellomtiden.
Om det er noe instrument som virkelig oser av fysikalitet og kropp, så må det være disse instrumentene som Adolphe Sax i Brussel skapte for snart 180 år siden. Og i få andre musikeres hender har denne fysikaliteten vært påtagelig som i Håkon Kornstads. Hans eksplorative leting av først og fremst tenorsaksofonens muligheter, men også av det instrumentet han fant framt til ved å sette munnstykket til en E♭-klarinett på en konsertfløyte, det Kornstad døpte en flutonett.
Gleden var derfor stor når da Kornstad på tampen av fjoråret slapp albumet «Out of the Loop». Selv om vi fikk som «Live in Sarajevo» for seks år siden var vi langt fra tilfredsstilt. Kornstad har nå brukt nedstengningen til å utforske dette landskapet videre. En tretimers «hjemme hos…» strømmekonsert tidlig i koronaperioden vekket ytterligere sulten etter Kornstads musikk. Og nå fortsetter han i Marmorsalen.
Det er en nytelse fra ende til annen. Med sin tjue år gamle firespors Electrix Repeater, med tempo- og pitch-kontroll, skaper Kornstad grooves og looper som sitter i sjela. Sola skinner like heftig i Marmorsalen denne kvelden som den restaurerte «Solen» gjør i Aulaen.
Han forteller oss at han vil prøve å gjenskape noen av de stemningene han utviklet da det siste albumet ble spilt inn i Sofienberg kirke 3. mars 2020! Bare en drøy uke før nedstengningen. Så det blir en slags opplevelse av plateslipp dette her.
Han starter med en stemning han har kalt «Walking Arp», med en åpenbar syntetisk referanse. Han fortsetter med en stemning han kaller som «Bremen», før vi får det vokale bidraget med sporet på albumet han har kalt som «Sibelius». Dette er bygget over Jean Sibelius’ tone «Demanten på marssnön», skrevet til Josef J. Wecksells tekst, «På drivans snö där glimmar / en diamant så klar. / Ej fanns en tår, en pärla, / som högre skimrat har / … / O, sköna lott att älska / det högsta livet ter, / att stråla i dess solblick / och dö, när skönst den ler!».
Han fortsetter med «Sweden», som han etter eget utsagn ikke riktig husker hvorfor fikk det navnet. I mine ører klinger det en svensk folketone, eller i det minste som en, langt bak i denne. Om det er grunnen vet jeg ikke. Men en ting vet jeg. Det er en nytelse å reise til Sverige i følge med Kornstad. Han forteller oss undeveis at kimen til soloprosjektene hans ble sådd i forbindelse med en Wibutee-konsert i Montreal, under jazzfestivalen der, på 2000-tallet. Det må antakeligvi ha vært i 2006 da Wibutee spilte på festivalen og der unge Kornstad skal ha blåst fletta av det meste da elektronikken på scenen sviktet. Så slik kan tilfeldigheter åpne nye dører og føre til grunnleggende kursendringer. Noe jo Kornstad overhodet ikke er fremmed for. Serendipitet kalles det, etter det persiske eventyret om de tre prinsene fra Serendip.
Vi må dessverre forlate Kornstad etter en snau time, for å løpe fra Sentralen over til den 110 år gamle Aulaen.
Hanna Paulsberg. Foto: Oslojazz/Matija Puzar
Det er vår i luften — Karin Krog & Hanna Paulsberg: Calling Dexter (Johan Hauknes)
Det er meget mulig at kalenderen sier at det nærmer seg slutten av august, og at «… Winter is coming!». Men den levende 84-åringen Karin Krog i samarbeid med femti år yngre Hanna Paulsberg og en glitrende rytmeseksjon som det het i gamle dager, med Erlend Slettevoll på klaver, Trygve Waldermar Fiske på kontrabass og Erik Nylander på trommer, evnet å skape vårstemning med forsommerlig varme i Aulaen med sin hyllest til Dexter Gordon (hovedbilde. Foto: Oslojazz/Matija Puzar).
Long Tall Dexter, LTD, var ikke bare fysisk stor — han raget høyt med sine nesten to meter — store deler av saksofonhistorien etter 1945 ville definitivt vært helt annerledes uten hans mange bidrag gjennom tiårene etter dette, fram til han døde i 1990. Hans store tone som henger etter beatet er lett gjenkjennelig, og hans spill har preget mange av de tenorsaksofonister som har kommet etter ham. Hanna Paulsberg forteller oss at hun er en av dem. Den første soloen hun planket var fra en innspilling med Dexter Gordon av Thelonious Monks «Blue Monk» — en tolvtakters blues, og ett av Monks aller mest kjente tema. Dexter Gordon har aldri spilt i Aulaen, men det har Monk gjort. Da spilte han forøvrig også dette temaet to ganger i denne salen, først under opptaket til TV-programmet i en tom sal, deretter under den radiosendte konserten 15. april 1966.
Fire år seinere, i mai 1970, spilte Karin Krog inn albumet «Some Other Spring» med Dexter Gordon, Kenny Drew, Niels-Henning Ørsted Pedersen og en ung Espen Rud. Opprinnelig vr det planlagt å markere jubileet under fjorårets festival, men etter nedstengningen og dermed muligheten for kun ytterst få publikummere, utsatte festivalen prosjektet til i år.
Hanna Paulsberg har, som salt peanuts*‘ lesere vet, hatt et Dexter Gordon-program gående en stund, et program som vi har hørt noen ganger før. Til like stor glede hver gang. Når de to med pasjon «the Sophisticated Giant» har stevnet seg møte i Aulaen er vi ikke tunge å be. De starter ut med «Just You, Just Me». De fortsetter med «Some Other Spring», «How Insensitive», «Blue Monk» og «Shiny Stockings», som alle er med på 1970-albumet. Det er mange vokalister som har mye å lære av Karin Krogs diksjon og tekstprojeksjon. Her går ikke en nyanse tapt, ikke en stavelse faller bort.
Trygve Fiske og Karin Krog. Foto: Oslojazz/Recep Ozeke
Vi får noen duetter mellom Karin Krog og Trygve Fiske som er en nytelse å lytte til, til tider slik at vi glemmer å lytte til de andre. Nylander er stødig og variert på trommer. Men den store stjerna i boka går til Slettevoll. Han leverer noen bidrag som komplementerer Munchs elleve vidsynte malerier oppunder taket. Hanna Paulsberg leverer et spill som LTD ville nikket anerkjennende til, selv om jeg skulle ønske hun i større grad enn hun gjorde solistisk. Ikke fordi hun leverte mindre enn forventet, men rett og slett fordi hun har en tone og en linjeføring i hornet som gjør at det er vanskelig å få nok av hennes musikk. Men om noe så er Paulsberg minst like — kanskje mer — opptatt av kollegiet, og av å løfte fram de andre fire musikerne i bandet. Hun er en teamspiller av rang. Men hun er også en strålende solist.
Jeg har allerede nevnt de akustiske utfordringene i Aulaen. Dette blir påtakelig litt lenger bak i salen der jeg har fått plass, når Paulsbergs aksenter og tilsvar til Krogs vokal omtrent blir borte i lydbildet. Klaverets lyd blir også farget av den kraftige romklangen i rommet, men vi lærer oss etter hvert til å høre «gjennom» dette og inn til Slettevolls intenderte fortellinger.
Mens Krog tar en hvil, får vi to låter med den instrumentelle kvartetten, først «You’ve Changed» som Gordon først spilte inn til Blue Note-albumet «Doin’ Allright», og temaet «A la Modal», fra SteepleChase-albumet «Biting the Apple». På sistnevnte svir det i ørene ikke bare av Slettevolls pianosolo, men også av Nylanders linjerføringer over trommesettet.
Etter at Krog igjen er på plass, henter de fram Sammy Cahns «I Guess I’ll Hang My Tears Out to Dry» — som Dexter Gordon inkluderte på sitt Blue Note-album «Go!». Fra dette albumet hentet Krog låta og hadde den med på sitt aller første album, «By Myself» fra 1964. Her får vi servert magi i samspillet mellom Krog og Slettevoll. Dette demonstrerer til fulle Dexter Gordons stadig gjentatte understreking av at en musiker må kjenne godt teksten til de sangene han eller hun skulle framføre. Som Krog sa det, «… en sanger hører at Dexter Gordon ofte spiller teksten i sine framføringer …».
Med «I Was Doing Allright» fra det nevnte albumet med (nesten) samme navn får vi en sjarmerende og smilende interaksjon og utveksling mellom Krog og Paulsberg, et samspill som burde kunne smelte den aller mest inn- og nedfrosne is. Selv flytende nitrogen ville ikke være nok til å motstå solvarmen fra dette.
Temaet «Tivoli», som Gordon presenterte på orkesteralbumet «More Then You Know», ga Gordon en gang Krog en håndskrevet note av, med kommentaren om at «… dette er noe du kanskje kan gjøre noe ut av …». Og det hadde Karin Krog gjort. Hun hadde fått skrevet en tekst til temaet, der dette var den aller første framføringen av temaet med tekst. «Just in Time» og Tadd Damerons «Ladybird» avsluttet det ordinære programmet for konserten.
Som ekstranummer fikk vi nok en premiere, en tekst skrevet av Karin Krog selv om LTD, Alexandra-kjelleren, Brother Sonny [Stitt] og mer … : Listen! «Dexter is hitting the groove / and making the move. / … / Hanna is doing is her thing / making it swing!» Noen ganger er livet godt å leve.
Bugge Wesseltoft. Foto: Oslojazz/Matija Puzar
Finstemt lyttekunst — Bugge Wesseltoft/Vågan/Strønen (Carl Petter Opsahl)
Det var opprinnelig Maria Kannegaards trio som stod oppført på denne konserten. Og den gledet jeg meg til. Hun stod bak en av de aller fineste utgivelsene i fjor, «Sand i en vik». Hun ble dessverre syk, og måtte avlyse. Bugge Wesseltoft steppet inn i stedet. Han skulle også gjerne ha hørt Maria Kannegaard. Festivalen profilerer plateselskapet Jazzlands 25 årsjubileum, og har gitt ut de fleste av hennes plater. Bugge og Maria er svært forskjellige pianister, derfor tenker jeg det er bra det var nettopp var ham som steppet inn i denne trioen og kunne hente ut andre elementer i samspillet.
Thomas Strønen. Foto: Oslojazz/Matija Puzar
Konserten bestod av to forløp, det første på 50 minutter, det andre rundt 10. Thomas Strønen, trommer, åpner med noen enkle statements. Ole Morten Vågan svarer, jobber litt rundt. Bugge lytter en stund før han trer inn i lyden med en figur som etter hvert utvikler seg til et melodisk improvisatorisk forløp som nærmer seg nordiske folkemelodier i karakter. Det er så mye formfullt rytmisk og melodisk stoff gjennom konserten at jeg tenker musikerne har et repertoar av låter de spiller rundt. Men det er kun et par akkordlinjer som er avtalt på forhånd, resten er resultat av uhyre finstemt lyttekunst.
Noen ganger er det så vakkert at det det kiler. Noen ganger er det så åpnende og fritt at sansene blir stemt til det ytterste for å få med seg neste overraskelse. Uttrykket er gjennomgående lavmælt, men med strekk av kokende groove. Det gjelder ikke minst avslutningsforløpet, som utviklet seg fra et passe intrikat ostinat.
Det var så fint å gå ut i Oslokvelden med denne musikken i kroppen, akkurat som om den fortsatte i menneskene, fuglene og solen som senket seg gyldenrosa over slottet.
Paal Nilssen-Love. Foto: Harald Opheim
Begravelsesmusikk, bryllupsmusikk, høytidsmusikk. Festmusikk! — Paal Nilssen-Love Circus (Carl Petter Opsahl)
Ingen folk på scenen, men likevel lyder det musikk i rommet. Toner fra diverse pipere, raslere og andre lydkilder som var delt ut blant publikum i forkant. Så kommer skarptromme og blåsere, musikantene inntar scenen og sirkus-stemningen er satt. Paal Nilssen-Love Cirkus er et fargerikt, gnistrende og energiladet ensemble uten sidestykke. Bandet ble til som et bestillingsprosjekt for Oslo World Music Festival i fjor, har akkurat vært i studio og presenterte musikk fylt til randen av overskudd og tilstedeværelse.
Paal Nilssen-Love er en unik og særpreget trommekraft, med øre og penn for fengende, småskakke melodier og groover. Med seg har han et knippe av Europas fineste improvisasjonsmusikere. Minst to må man være for å kunne kalles en blåserrekke. Altsaksofonisten Signe Emmeluth og trompetisten Thomas Johansson er slik en særdeles effektiv blåserrekke som utnytter instrumentenes klangmuligheter til fulle. Men kanskje er ikke skille mellom blåserrekke og rytmeseksjon særlig dekkende her, i et band der alle musikerne vever melodilinjer, rytmiske mønstre og lydlige utforskninger inn i hverandre.
Gitaristen Oddrun Lilja er et godt eksempel, hun beveger seg ubesværet mellom forgrunn og bakgrunn, bygger opp groover, legger glød til melodilinjer, skaper rytmisk og klanglig kontrast. Det samme gjelder akkordeonisten Kalle Moberg, som tidligere i festivalen var å høre i Ola Kvernbergs mektige bestillingsverk med Oslo jazzensemble. Iblant trer intrikate melodilinjer frem i lydbilde, linjer jeg forbinder med tradisjonsmusikk fra for eksempel Romania og Ungarn.
Paal Nilssen-Love Circus. Foto: Harald Opheim
Andre ganger ligger klangfinurligheter og vaker i bakgrunnen. Bak elbassen står Ole Morten Vågan som denne kvelden vikarierer for Christian Meaas Svendsen. Vågans elbass-spill er originalt, overraskende, funky og motfunky. Og sist, men ikke minst – sist rett og slett fordi jeg leter etter ord for vokaluniverset Juliana Venter, en vokalist som utforsker og utfordrer, en stemmesampler med en vanvittig bredde i uttrykk.
Mens jeg lytter og tidvis danser – så langt det er mulig å danse på anviste sitteplasser – tenker jeg at dette er en slags gatemusikk, utendørs festivalmusikk fra mange kanter av verden. Musikk jeg selv har fått gleden av å oppleve langt utenfor konsertsalene i lag med feirende, sørgende, levende mennesker. Reisemetaforen – ja, den er sliten – men om Paal Nilssen-Love Cirkus er det mer enn en metafor. Her er musikalske snapshots av brassband teksturer fra sør og øst i Europa, karnevalsorkestre i Brasil, virtuose akkordeonister på gatehjørner i europeiske storbyer, begravelsesmusikk og bryllupsmusikk, høytidsmusikk og festmusikk. Men det er også innemusikk, konsertmusikk, med utsøkte finesser og vare klangperler.
Tekst: Carl Petter Opsahl og Johan Hauknes
Foto: Harald Opheim, Oslojazz/Matija Puzar, Oslojazz/Recep Ozeke
