MOLDEJAZZ, MANDAG 15. JULI 2024, DAG 1: Så er de to undertegnede tilbake i Molde for salt peanuts*, etter en god del år. Tidsskriftet ble etablert for ganske nøyaktig ti år siden, og hvert år siden har vi rapportert fyldig fra jazzfestivalen i Molde. Bred dekning blir det også i år. Her skal salt peanuts* tilbringe uken med jazz tidlig og sent, så får vi se hvor mye av det fyldige programmet vi rekker over. Vi er to skribenter her i år, stort sett gjennom hele uka. Lars Mossefinn har satt seg i «pizzabilen» og har kjørt hele veien nordover fra Voss, mens Jan Granlie har vært den store forurenseren, og flydd nordover.
Vi kommer til å bruke tiden, og spalteplassen på den jazzrelaterte musikken. Så de fleste av konsertene som foregår i Alexandraparken og på Romsdalsmuseets store utescene, kommer til å gå upåaktet hen hos oss. Men det er mer enn nok for to skribenter å rekke over, så her blir det jobbing fra morgen til kveld, og ikke mye ferie. Så får vi håpe at værgudene er med oss og festivalen i år, så vi slipper å iføre oss vadere og regnhyre altfor ofte gjennom uka. For Molde gjør seg utvilsomt best når solen skinner over Romsdalsalpene på sørsiden av fjorden, og bylivet er preget av glade moldensere og tilreisende.
Vi var lenge spent på programmet i år, siden det er debutåret for den nye programansvarlige, svenske Magnus Palmquist Lunay som kom fra flere kulturtunge jobber i hjemlandet. Vi kjenner han fra før, blant annet fra hans tid på jazzklubben Fasching og Stockholm jazzfestival. Noen stor revolusjon i programarbeidet, merker vi egentlig ikke, dette første året, så han har nok ikke tatt de altfor alvorlige og store skrittene for å endre selve «flaggskipet» i de norske jazzfestivalene.
Men først litt informasjon om festivalen for den uinnvidde, hentet fra festivalens hjemmeside: «Moldejazz er verdens eldste jazzfestival i kontinuerlig drift, den viktigste i Norge og ble startet i 1961. Festivalen arrangeres hvert år i uke 29 i juli, og de samarbeider med andre festivaler i både inn- og utland.
Festivalen er en stiftelse, med en fast administrasjon som jobber gjennom hele året bestående av fem årsverk. Årsomsetningen er på ca. 30. millioner kroner. I løpet av seks hektiske dager i uke 29 arrangeres ca. 120 konserter, de selger ca. 22 000 billetter, 500 artister spiller, 600 frivillige jobber for festivalen og ca. 60 000 mennesker besøker Molde i løpet av festivaluka.
Foruten det kunstneriske tar de hånd om en rekke forretningsområder knyttet til festivalen- salgs og restaurantvirksomhet, sponsorarbeid med mer.
Utover festivalen tilbyr de i samarbeid med Storyville Jazz Club et helårlig jazztilbud i Molde. I 2012 flyttet de inn i kulturbygget Plassen i sentrum av Molde, sammen med Storyville Jazz Club, Teatret Vårt, Molde Bibliotek, Bjørnsonfestivalen og Møre og Romsdal Kunstsenter. Kulturbygget Plassen har mellom 500 og 600 arrangement i løpet av et år!
Moldejazz hadde fra 1999 t.o.m. 2017 status som Knutepunktfestival for jazz i Norge, og har vært sertifisert som Miljøfyrtårn siden 2006».
Den lille staben i salt peanuts*, den største på mange år, ankom byen i søndag og mandag ettermiddag og kveld, og på mandag morgen var den av oss som hadde nådd fram, tidlig oppe og klare for å gå inn i den bobla Moldejazz er. Vi brukte formiddagen på å vandre gatelangs, se hva som har skjedd i byen siden sist vi var her, og hilse på gamle «svirebrødre», som det er mange av i byen. Den ene av oss har tross alt bodd i byen i en del år på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Og vi var mer enn klare for første konsert klokken 16:00 i kjellerlokalet under platebaren og skjenkestedet Fuzzy, med en trio vi har hørt en del ganger, som aldri skuffer. Om noe, så er dette den perfekte starten på en relativt lang festival. Men først måtte vi sjekke om den nye programsjefen ville danse seg gjennom den tradisjonelle gateparaden, som hvert år åpner «ballet», og vi måtte høre åpningstalen, som i år var tildelt bassisten Arild Andersen.
Festivalsjef Lunay uteble fra paraden, men Andersen var med. Etter flere taler, og et kort, men utmerket, sett med Bliss Quintet og Lunays lille intervju med årets Artist in Residence, Bill Frisell, kunne Andersen fortelle om sitt «liv» i Molde, og om hvor mye festivalen har betydd for hans karriere, før han foretok den offisielle åpningen.
Men før den offisielle åpningen, ble Sparebank 1 SMNs og Moldejazz’ talentpris delt ut. Prisen Årets jazztalent deles ut hvert andre år, med et stipend på 50.000 til en ung utøver, og skal, som det står i statuttene «gi mulighet for mottager til å utvikle seg som utøver og holde konsert på Moldejazz påfølgende år».
Årets jazztalentpris gikk til en ung musiker som har markert seg i jazzen på flere måter. Etter studiene ved Jazzlinja ved NTNU har han vært bandleder og musiker i ulike musikalske sammensetninger. Og årets Jazztalentpris gikk til en trommeslager med lokal opprinnelse, Rino Sivathas, som tidligere i åpningsprogrammet var å høre med Bliss Quintet. salt peanuts* gratulerer!
Grenlands apostler med innslag fra en Lysekilare
Vi starter nede i det underjordiske under platebaren Fuzzy, med Gard Nilssen Acoustic Unit. Dette er en av de tøffeste trioene i den Nord-europeiske jazzen om dagen, med saksofonisten André Roligheten, bassisten Petter Eldh og trommeslageren Gard Nilssen. Roligheten og Nilssen med røtter i Skien/Porsgrunnsområdet, mens Eldh har sine røtter i Lysekil i nærheten av Göteborg, men musikkutdanning fra ‘Rytmisk’ i København.
Vi kan gjerne ta utgangspunkt i trioens seneste plateutgivelse, Elastic Wave, som kom på ECM for to år siden. Men selv om man tar utgangspunkt i plateinnspillingen, blir en konsertopplevelse med disse tre noe helt spesielt. Og når de spiller i kjelleren på det nye spillestedet, Fuzzy, som er et rått kjellerlokale, blir det adskillig mer intimt, tett og energisk enn resultatet man får på en ECM-skive.
Og det er ett av den nordiske jazzens mest energiske og tøffeste trioer vi fikk høre. Og mindre tøft blir det ikke når vi får servert trioen nede i kjelleren med rå murvegger, nesten ikke sitteplasser (jeg fikk heldigvis lagt mine klamme hender på en), og med bandet plassert tett på hverandre midt i rommet.
Det er ikke akkurat lyssetting etter konsertstandard, men det er det bare vi som skal forsøke å ta bilder som legger merke til. Og fra første trommeberøring (åååh, hvilken feil beskrivelse, for Gard Nilssen berører ikke trommene, han «utnytter» dem), er det som lyden kommer ut av veggene i kjelleren. Og herfra og ut er dette en energiboost som er den perfekte åpningskonserten for en uke med jazz.
Nilssen og Roligheten – nei, alle tre, går inn i felles intens kamp for den drivende, akustiske jazzen. Det er, naturlig nok, Roligheten som fører an i det melodiske og de fleste av improvisasjonene, men den godeste svensken ligger tett på, hele veien. Roligheten spiller tenorsaksofon, klarinett og av og til begge samtidig, når han ønsker å sette an noen «støt» som kan høres ut som sirener. Ellers spiller han strålende tenorsaksofon, som er hovedinstrumentet. Innimellom tenker jeg litt på Sonny Rollins og hans pianoløse trio(er) fra begynnelsen av 1960-tallet, men allikevel er dette trioens egen musikk.
Roligheten er en strålende saksofonist, med et oppkomme av ideer og fraser, fra det sarteste sarte til full utblåsning. Nilssen er en av våre absolutt favoritt-trommeslagere, som spiller som en rotekte amerikaner, men med den egenartede energien og ideene, nesten ingen andre har gjort etter Elvin Jones. Men den som kanskje imponerer mest er bassist Eldh. Hva han han fikk i «fóret» i oppveksten i Lysekil er ikke godt å si, men han er utvilsomt en av klodens mest pågående, kreative og spennende bassister på verdenskartet, så kanskje skal man skylde på krepselag og sild i oppveksten? Og hele veien lytter de tre intenst til hverandres spill og legger seg tett på hverandre, eller de lager et kontrasterende spill som gjør dette til en fantastisk opplevelse. Jeg blir etter hvert overbevist om at Sonny Rollins har alle platene til Gard Nilssen Acoustic Unity i samlingen, som han plukker fram når han er alene og vil kose seg med musikk han drømte om å lage med, enten Wilbur Ware eller Henry Grimes på bass og med Pete La Roca eller Elvin Jones på trommer. En bedre åpning får man bare ikke! (JG)
What The World Needs Now
Bill Frisell Trio, TrondheimSolistene, Luftforsvarets musikkorps og dirigent Alexander Hanson stod for første konsert i serien med konsertar som residerande artist Bill Frisell skal gje denne veka. Konserten hadde fått tittelen Symfoniske drømmer der komponisten og arrangøren Michael Gibbs har hatt hand om eit knippe arrangement som på eksemplarisk vis levandegjorde tittelen. Draumar har ofte ein rapsodisk karakter med ein alternativ logikk der ein gjerne gjer sprang som i den verkelege verda synest/er uråd.
Prosjektet har blitt gjort nokre gonger før med Brüssel filharmoniske orkester og det elleve personar sterke Umbria Jazz Orchestra. Plata Orchestras (Blue Note) som kom i april, er liveopptak frå desse konsertane. Repertoaret er henta frå denne utgjevinga, men konserten fekk ein ny driv og energi med å gjera det med ein heilt ny konstellasjon. TrondheimSolistene og Luftforsvarets musikkorps gjekk utruleg godt i hop ved at dei to orkestera i nokre sentrale tilfelle hadde klart definerte rollar som gav velkomne kontrastar inn i musikken, og båe gjekk fint i hop med trioen. Gibbs har skrive arrangement der orkesterintroane skal fungera som bakteppe til eller ein slags utskytingsrampe for trioens meir eller mindre improviserte leik.
Aller best fungerte arrangementa då orkesteret eller orkesterdelene tok fatt i/hengte seg på groovar/idear som trioen hadde utvikla som t.d. «Richter 858» og «Lush Life». Det var ein nerve og konsentrasjon gjennom heile konserten. Det var tydeleg at Bill Frisell, Thomas Morgan (bass) og Rudy Royston (trommer) hadde ein inspirert dag på jobben, og dei gav eit publikum i fyr og flamme eit generøst ekstranummer som m.a. inkluderte eit lengre sitat frå Bacharachs «What The World Needs Now». (LM)
Å sove i dette «lurvelevenet» er umulig
Trondheim jazzorkester (TJO) er, etter som årene er gått, blitt en institusjon i Moldejazz. Hvert år får de i oppgave å gjøre en konsert sammen med vinnerne av forrige års Sparebank1 SMN JazZtipendiat. Og i fjor ble denne oppgaven gitt til Trondheimsbandet I Like To Sleep.
Dette er en trio som består av Amund Storløkken Åse på vibrafon og mellotron, Nicolas Leirtrø på bass-VI/baritongitar (eller en glags bass, som han selv kalte det), og Øyvind Leite på trommer. Alle tre er oppvokst med det blomstrende musikkmiljøet i Trondheim. De bestemte seg tidlig for å slå seg til ro i byen for å fortsette å utforske og utvikle musikkmiljøet på sin hjemmebane. Etter å ha startet trioen mens de gikk på videregående, og mens de observerte den velrennomerte jazzlinja i Trondheim og TJO nøye, har de vokst til å bli et prisvinnende band, og en av de mest utforskende kraftsentrene innenfor den norske jazz- og rockescenen de siste 10 årene. Gjennom et nybrottsarbeid de selv kaller for «powerjazz to the people», strekker de seg mot å kunne skape musikk som kan være til for alle hvor en vil finne alt mulig; det er til for deg, du må bare lytte nøye.
I verket Pieces of Scattered Dreams har de invitert Trondheim jazzorkester inn i sitt univers, både musikalsk og visuelt, med en intensjon om «å utfordre bandet og musikken i nye kompositoriske og improvisatoriske retninger», som det står i programmet. Trioen er en monstrøs orkestral trehodet organisme i seg selv, og sammen med TJO blir de en 12-hodet trio som utvider og utforsker powerjazz-universet. Og på scenen fikk vi møte følgende musikere: Henriette Eilertsen (fløyter), Mats Gustafsson (fløyte og barytonsaksofon), Jenny Frøysa (barytonsaksofon), Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck (tuba og elektronikk), Tuva Halse (fiolin), Sigrid Angelsen (cello), Anja Lauvdal (wurlitzer, synthesizere og elektronikk), Kyrre Laastad (platespillere, perkusjon, synth og elektronikk), Torstein Slåen (gitar), Amund Storløkken Åse (vibrafon og mellotron), Nicolas Leirtrø (bass-VI / baritongitar), Øyvind Leite (trommer), Tor Torsken Breivik (lyddesign) og Sindre Hansen (lysdesign).
Sist gang jeg hørte trioen på konsert var under Punkt-festivalen i Kristiansand for et par år siden. Da spilte de i et knøttlite lokale, og lyden var såpass høy at jeg måtte gå på utsiden for å få med meg hva de holdt på med. Så jeg var relativt spent på hva de fikk til sammen med TJO denne åpningskvelden i Molde.
Og sammen med TJO fikk vi en konsert som, på mange måter, kan karakteriseres som en blanding av Motorpsycho og Fire! Orchestra, hvis det er mulig å tenke seg. Og en bedre utgave av rock ii selskap med moderne og pågående jazz, skal man lete lenge etter. De tre unge, herrene i trioen hadde skrevet seks «strekk» for Pieces of Scattered Dreams som skiftet såpass mye i strukturer, tempo og stemning, at vi like godt kan si at de gjorde minst det dobbelte. Hele veien styrte Storløken Åse det hele fra sin plass ved og litt elektronikk i front, med Leirtrø som en god sufflør og Leite som solid fyrbøter.
Det har vært interessant å høre de forskjellige utgavene av TJO som har dukket opp oppgjennom årene. I den versjonen de tre «søvnløse» hadde satt sammen, var en gjeng med relativt unge musikere, med unntak av Mats Gustafsson som snart runder 60 år. Men for noen musikere! Jeg kunne ha ramset opp hele rekka fra venstre mot høyre, hvor alle utmerket seg positivt, men velger å plukke ut fiolinisten Tuva Halse og cellisten Sigrid Angelsen på venstre side, og Henriette Eilertsens fløytespill og Mats Gustafssons og Jenny Frøysas barytonsaksofonspill på høyre, ved siden av de tre hovedpersonene. I tillegg var tubaspillet til Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck «tyngden i angrepet» som var med på å løfte det hele.
Dette var drømmeprosjektet til Storløkken Åse, Leitrø og Leite, og de leverte en solid pakke med rocka jazz i og rock i den tøffeste divisjonen, som vi vil huske lenge. Så får vi håpe at Midtnorsk jazzsenter kan skaffe nok penger til at dette samarbeidsprosjektet kan fortsette å leve i lange tid framover. (JG)
Svensketrioen!!!
Bobo Stenson Trio hadde ein heilt utruleg inspirert dag på jobben. I 2022 høyrde eg trioen på Sildajazz og svevde ut frå Bystyresalen i Haugesund etter konserten. Eg hadde høyrt Bobo Stenson Trio på sitt absolutt maksimale. Det stemmer framleis etter konserten på Storyville seint måndag kveld, men Moldekonserten står ikkje attende for Haugesundskonserten. Det var berre noko anna som dreiv dei tre til nye høgder. Det ironiske var meir ironisk i Molde. Humoren til Jon Fält (trommer) hadde skrudd seg opp endå eit hakk, men framfor alt var det kvelden då Bobo Stenson nekta å innsjå at dei hadde pressa siste dråpen ut av sitrona, og han fekk Anders Jormin (bass) med på leiken. Det var alltid eit nytt perspektiv.
Det byrja allereie med opningslåten «Våren» av Sven-Erik Bäck. Mykje av repertoaret er henta frå 2023-utgjevinga Sphere, men dei har halde på ein del gamle favorittar, m.a. «Don’s Kora Song» som hadde ein sekvens etter at Fält hadde lagt vekk kalimbaen som tok heilt av. Også Jormins «Oktoberhavet» fekk ei mangfaldig tolking der Jormin og Fält prøvde å gje kvarandre gjensidige pek og fintar. Etter 13 år vekke frå festivalen var det hyggeleg å koma attende til ein slik opningsdag! (LM)
Tekst: Lars Mossefinn (LM) og Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie, Snorre Tønset (hovedbildet), Britt Schumann (Morgan og Frisell), Moldejazz (Jon Fält)
(Reise er betalt av Moldepuls, og hotellrom er betalt av festivalen)
Gard Nilssen Acoustic Unity
André Roligheten
Petter Eldh
Thomas Morgan og Bill Frisell (Foto: Britt Schumann)
I Like To Sleep og Trondheim jazzorkester
Jenny Frøysa og Mats Gustafsson
Cellonotene til Sigrid Angelsen i Trondheim jazzorkester og Nikolas Leirtrø
Amund Storløkken Åse
Bobo Stenson
Anders Jormin
Jon Fält (Foto: Moldejazz)
