MOLDEJAZZ, ONSDAG: Onsdagen er man halvveis i Moldejazz. Man merker på kroppen at man har vært her noen dager. Ryggen begynner å verke, det surrer insekter på innsiden av hodet, og man kjenner et visst behov for å sette seg rolig tilbake og bare nyte sommertilværelsen.
Men slik fungerer det ikke når man er på jazzfestival. Her er det bare å bite tenna sammen og komme seg over kneika! Men onsdagen på Moldejazz blir alltid et hvileskjær. De første kommersielle konsertene går av stabelen i den vakre amfiet oppe på Romsdalsmuseet, hvor ungdommen i går kunne høre Thomas Dybdahl, Jarle Bernhoft og svenske Timbuktu.
Undertegnede lot ungdommen få ha sine idoler i fred, og valgte heller å holde med i «lavlandet» for å få med meg årets «Artist in Residence», ët av norges nye, unge jazzkometer og en verdenspremiere.
Bandet Pixel har de senere årene markert seg som et band som passer like godt på en rockeklubb som en jazzklubb.
Med bassisten og vokalisten Ellen Andrea Wang (bildet) i spissen leder hun saksofonist Harald Lassen, trompetist Jonas Kilmork Vemøy og trommeslager Jon Audun Baar gjennom i hovedsak temmelig heftige komposisjoner i grenselandet mellom rock og jazz Storyville startet som vanlig friskt, og fortsatte i samme retning. Låter som «Sigma» og «Daylight» satt som ei kule, og vi noterer på blokka at det snart må komme litt variasjon. Og endringen kommer i det Ellen Andrea Wang innleder en vakker ballade med solobass og vokal. Etterhvert kommer de andre inn som «englekor», før det går over i en ordveksling mellom trompet og sopransaksofon som viser de to blåsernes store kreativitet. Det svinger tungt, og Lassen legger inn noen ostinater på tenorsaksofonen som trompeten og vokalen legger seg under, over og ved siden av. En vamp oppstår og trompeter Vemøy leverer et strålende trompetkor.
Etter hvert noterer vi på blokka at denne musikken kanskje blir litt for planlagt og gjennomtenkt. Strukturene er klart definerte, mens friheten ligger i de enkeltes soloer. Dette er også det som gjør Pixel til et strålende klubb-band. Alt ensemblespillet sitter som et skudd, helt presist og på plass, mens man i soloene får rom nok til å strekke ut.
Tidligere har jeg regnet Lassen og Wang som de ledende solistene i Pixel, men i Molde i går slo både trompetist Vemøy og trommeslager Baar ut i full blomst. I låta «Edge», enda ei rockelåt, får Baar virkelig vist hva han duger til. I neste låt leverer trompetist Vemøy en nydelig solo i starten.
Hvis man i det hele tatt skal være ørlite kritisk til musikken Pixel leverer, så må det være at noen av låtene der Wang synger blir vel like i melodiføringen. Men det er en bagatell. Pixel gjorde en strålende konsert i Molde.
I år er vokalistkunstner Sidsel Endersen «Artist in Residece» i Molde. Denne tittelen innebærer at hun skal gjøre flere konserter gjennom festivaluka, enten med egne, veletablerte prosjekter, eller nye og spennende konstellasjoner. Konsertrekken startet mendag med hennes relativt nye sekstett, og fortsatte i går med trioen Merriwinkle. Endresen på vokal, Christian Wallumrød på preparert piano og Helge Sten på diverse elektroniske dippedutter. Dette er musikk som krever mye av lytteren. Alt er fritt improvisert der og da, og de er vanskelig å oppfatte rene melodilinjer er noen andre ideer enn at her skal man utfordre hverandre, lytte til hverandres ideer og få en form for musikk ut av det hele.
Og hver gang jeg hører Endresen i slike konstellasjoner blir jeg utrolig fascinert over måten hun uttrykker seg på. Hun har sitt helt eget språk, så vi har ikke sjans på å klamre oss til tekstene hun skaper der og da. Wallumrød er utstyrt med verdens største ører, og er på plass hele veien med «kommentarer» til Endresens vokale utspill. Og bak det hele styrer Helge Sten skuta med groover, elektroniske hyl og rytmiske figurer som kan høres ut som alt fra fuglesang til trykkluftbor. Fascinerende og fengslende!
For å renske ørene etter denne opplevelsen, valgt salt peanuts utsendte å bevege seg ut i frisk luft… Hardrock i den flotte Alexandraparken med trioen Orango fra Eide, en kort busstur nordover fra Molde. Her fikk vi solid heavyrock med referanser til 80-tallet med strålende fellessang, akkurat slik et band som dette skal gjøre det, og alle klisjeene vi vil ha når vi hører slik musikk!
Orango ble en fin oppladning til verdenspremieren med kvartetten Reflections In Cosmo. Kjetil Møster – saksofoner, Ståle Storløkken – keyboards, Hans Magnus «Snah» Ryan – gitar/vokal og initiativtager Thomas Strønen – trommer. Fire musikere som virkelig kan det å levere energi, og mye energi ble det, men jeg ble etterhvert stående å tenke på at dette hørtes ut som en fly som sto i rusegropa og aldri kom seg ut av den.Det ble rett og slett for stillestående.Jeg savnet eksplusjonene disse karene er verdensmestere i fra andre sammenhenger.
Tekst og foto: Jan Granlie
