FESTA DO JAZZ, BELÉM, LISBOA, 16. 17. OG 18. DESEMBER 2022: Jeg vet ikke hvor mange som ville ha takket nei takk til en tur til Lisboa rett før julehøgtiden setter inn, mens 15 til 20 kuldegrader banker hardt på døra. I alle fall ikke så mange av salt peanuts* sine hardt arbeidende medarbeidere. Så derfor fikk undertegnedes kranglet seg til å få reise sørover «før fugla hadde rukket å fise» denne fredagen.

I år er det 20-årsjubileum for festivalen, og den har opp gjennom årene fått rykte på seg som en festival som presenterer noe av det beste av den portugisiske jazzen, med en blanding av etablerte og nye artister, samt rundebordsdiskusjoner og det årlige jazzskoletreffet. I år ble festivalen lokalisertrundt tre ikoniske arenaer i Lisboas Belém-området, som hver er unik på sin egen måte: det arkitektonisk imponerende CCB – Centro Cultural de Belém, hvor hovedkonsertprogrammet ble arrangert, det historiske Picadeiro do Antigo Museu dos Coches som var vertskap for National Encounter of Jazz Schools, samt to konserter, og bokhandelen og arrangementsstedet Ler Devagar på LX Factory med jam utover natten. Utover det musikalske tilbudet, var Festa do Jazz også arena for paneldiskusjoner om relevante sosiale temaer.

Belém er et avslappet område ved elven Tejo, rett vest for Portugals hovedstad, Lisboa. Og det lille stedet er kjent for sine utsøkte fiskerestauranter og hus dekorert med fargerike fliser. Blant områdets mange, skyggefulle, grønne plener og parker finner man historiske landemerker som minnes Portugals maritime fortid, som for eksempel Belém-tårnet fra 1500-tallet og Discoveries-monumentet, som er formet som et seil. Det imponerende Nasjonalmuseet ligger der som et slags sentrum, og i nærheten av det store gotiske Jerónimos-klosteret ligger det populære konditoriet Pastéis de Belém, kjent for sine kremterter, som bør sjekkes ut om man er i området. Forstaden har et areal på 10,43 km² og 16 528 innbyggere. Området er knyttet til de store oppdagelsesreisene, etter at kong Manuel I besteg tronen i 1495. Det har sitt hovedkvarter i det tidligere sognet Santa Maria de Belém og har på grunn av sin, for det meste katolske befolkning, hatt Vår Frue som skytshelgen. Og steder kryr av turister og unge mennesker, og det går både trikk og buss inn til sentrum av hovedstaden. Så da skulle man kunne anta at å legge en jazzfestival til et slikt sted, er noe i nærheten av det perfekte.

Pågrunn av surr og rot fra eders utskremte, ble det i år kun de to første av de tre dagene av festivalen vi var til stede. Og første dagen ble det kun arrangert én konsert. Og her var det ikke en gang en portugiser som var hovedattraksjonen.

Gurtu i litt for gamle spor
Den indiske perkusjonisten Trilok Gurtu, (eller Nordagutu, som vi kaller han), åpnet festivalen i år, sammen med den brasilianske bassisten Yuri Daniel, som vi kjenner fra Jan Garbareks band, pluss de «lokale», pianisten João Paulo Esteves da Silva, saksofonisten (og festivalsjefen) Carlos Martins, accordionisten João Frade, og gitaristen Mário Delgado.

Og det var utvilsomt Gurtu som var hovedpersonen i bandet. Han og Daniel kjenner hverandre godt fra flere turneer med Garbarek, men de portugisiske musikerne er nye i denne sammenhengen. Og det kunne man faktisk også høre. For her var det i overkant mye respekt for den indiske tablamesteren allerede fra start. Eller kanskje spesielt fra start. For i den første låta var det takket være Gurtu at det i det hele tatt hang sammen.

Det tok seg riktignok opp etter hvert, men den tiden salt peanuts* var til stede, var det dessverre ikke mye som tydet på at Gurtu hadde funnet seg et nytt band han ville jobbe videre med i framtida. Og Gurtu fortsetter med sitt frapperende tablaspill, men jeg synes det blir litt uinteressant i de partiene hvor han spiller «vanlig» trommesett. For den som har hørt han noen ganger, både i egne band og med for eksempel Jan Garbarek, så kjenner man igjen det meste av spillet. Selvfølgelig er han en ytterst dyktig musiker, men jeg skulle ønske han ville gjøre noe annet enn det vi har hørt altfor mange ganger tidligere. Vi får de samme triksene, det samme publikumsfrieriet, og det virket ikke som han var spesielt opptatt av å pushe de andre, lokale musikerne.

Jeg må innrømme at jeg ikke holdt ut hele konserten. Til det kom «kløa» litt for fort, og jeg syntes nesten synd på de portugisiske musikerne som ikke nådde opp til ankelen på hverken Gurtu eller Daniel. Selv ikke da Gurtu tok seg en pause, etter en komposisjon som jeg nesten er sikker på forefinnes på Jan Garbareks settliste, og vi fikk en sekvens med helt ok pianiospill fra João Paulo Esteves da Silva, fint accordionspill fra João Frade og helt ok el.bass-spill fra Yuri Daniel. I tillegg var ikke lyden tilfredsstillende, og på grunn av at musikerne sto og satt bak orkestergrava i det ellers fine Centro Cultural de Belém, ble avstanden mellom musikerne og publikum altfor stor til at den viktige kontakten mellom scene og sal noen gang ble opprettet.

Portugisiske krigsskip, eller..?
Lørdagen var derimot spekket med portugisisk musikk. Dessverre var det flere av konsertene som gikk parallelt, så det internasjonale pressekorpset, bestående av fire iherdig arbeidende utsendinger, gjorde så godt vi kunne med å få med oss mest mulig. Men det ble ikke så enkelt, så lenge programmet besto av tidspunkter både  med f.eks. 19:00 og 07:00. Var det samme tid, eller var sistnevnte konsert grytidig på morgenen? Men dettefant vi etter hvert ut av, og etter en lengre diskusjon som strekte seg over en hel arbeidslunsj, fikk vi satt et slags program for kvelden.

Portugisisk krigsskip (Physalia physalis) er en fryktet og farlig kolonimanet. Den har en gassfylt flottør som kan bli 30 cm lang, og som stikker opp av vannet og fanger opp vinden. På toppen av flottøren sitter et seil som dyppes i vannet med noen minutters mellomrom for å unngå uttørking. Under flottøren slepes opptil 10 m lange tentakler gjennom vannet. Disse tentaklene inneholder nok gift til å drepe fisk på størrelse med en makrell. Krigsskipene lever av fisk som den fanger på nettopp denne måten. De kan påtreffes i alle tropiske hav, men er mest vanlig i Atlanterhavet, Stillehavet og i Det indiske hav. Forgiftningen fra et portugisisk krigsskip er sjelden dødelig, men svært smertefull, og panikk kan føre til drukning. Maneten er i de senere årene blitt observert en rekke ganger i middelhavsområdet rundt Spania, og er til og med funnet skylt i land på strender i England. Physalia physalis er klassifisert som farlig med flere dokumenterte dødsfall på samvittigheten.

Om den portugisiske jazzen er like farlig som krigsskipene tviler jeg på. For oss nordboere, har vi, for det meste, blitt kjent med musikken særlig gjennom plateselskapet Clean Feed, drevet av Pedro Costa fra Lisboa. Her på salt peanuts* har vi fulgt plateselskapet gjennom flere år, og flere av musikerne som dukket opp på programmet denne lørdagen, kjenner vi fra flere av selskapets plater.

Og da var det greit å starte i det lille auditoriet på CCB med flere musikere vi har møtt på plater fra Clean Feed.

Først ut var bandet Nazaré da Silva Quinteto, med vokalisten Nazaré da Silva (hovedbildet), trompeteren João Almeida, saksofonisten Bernardo Tinoco, bassisten Zé Almeida og trommeslageren João Pereira.

Dette er et relativt ungt mannskap, som med utgangspunkt i fado-musikken og vokalen til da Silva, gjør jazzversjonen av den portugisiske folkemusikken. Og de gjør den bra! De Silva er en vokalist som fungerer perfekt i denne musikken, og hennes foredrag kan (kanskje) sammenlignes litt med Cristina Branco. Men den største forskjellen er at her får vi fadoen i adskillig mer jazzversjon enn den vi får fra Branco. Musikken er gjennomgående melankolsk og mollstemt, men med fine bidrag med musikerne. Spesielt merket vi oss utmerket trompetspill fra Almeida.

Deretter fikk vi et fint sett med den portugisiske bassisten Hugo Carvalhais og hans band Ascetica, som vi kjenner fra flere utgivelser på Clean Feed, senest på platen «Aseetica»,som er anmeldt HER.

Ved siden av Carvalhais på bass fikk vi høre tenor-, sopran og sopraninosaksofonisten og klarinettisten Liudas Mockunas, (som hadde brukt 22 timer på å komme seg med Lufthansa fra hjembyen Vilnius til Lisboa), saksofonisten Fábio Almeida, de to keyboardistene Fernando Rodrigues og Gabriel Pinto og Mário Costa på trommer.

Detteble et ytterst positivt møte, særlig med Mockunas og hans saksofoner. Han hadde blant annet enlengre solo som svei i veggene, hvor han med sirkelpust hevnet seg solid på Lufthansa og alle timene med venting før han kom seg til Lisboa. Han har en energi i spillet som er sjeldent, og det ble en viss kontrast mellom han og den andre saksofonisten Fábio Almeida. Og det tror jeg bidro til at konserten ble såpass bra. For hadde de to saksofonistene lignet hverandre, hadde musikken raskt blitt litt for lik. Nå ble det i stedet svært variert med de to sin ulike energi. Men Almeida er også en dyktig saksofonist, men bare på en helt annerledes måte enn Mockunas.

I starten av konserten synes jeg det ble en slags «krig» mellom de to saksofonistene og resten. Med to keyboardister, bass og en trommeslager, som i starten holdt seg litt mye i bakgrunnen, ble det nesten et sjokk når saksofonistene gikk knallhardt ut med relativt friskt frijazzspill. Men ettersom Costa ble varm i trøya kom han også mer med, og leverte strålende og rytmisk fint trommespill, med de to keyboardistene følgende godt etter. Og Carvalhais, som leder i bandet, styrte gjengen på en fin måte. Det eneste aberet var at han spilte på en akustisk bass med svært liten resonantkasse, nesten som en «reisebass», noe som gjorde at basslyden aldri fikk den dybden vi elsker ved dette instrumentet.

Det ble en fin konsert, og med å plassere disse to banda etter hverandre, fikk vi to helt forskjellige band, som, på mange måter utfyldte hverandre på utmerket vis.

Tysk/dansk «foredrag» på universitetet
Så avsluttet salt peanuts* sitt besøk på festivalen med den utsøkt triospill med Christopher Dell på vibrafon, Jonas Westergaard på bass og Christian Lillinger på trommer. Trioen medto tyskere og en danske holder til i Berlin, og har gjennom noen år samarbeidet om dette prosjektet. De avsluttet en kort turné i Portugal med denne konserten i det fantastiske rommet på universitetet, hvor det var gamle tak- og veggmalerier og utstilling av herskaplige hestevogner.

Her på salt peanuts* har vi tidligere omtalt deres plater «Grammar II» på salskapet Plaist (anmeldelsen kandu lese HER, «Beats» på samme selskap (anmeldt HER), og «Monuments» på Edition Niehler Werft, hvor de samarbeider med bratsjisten Mat Maneri, og anmeldelsen kan du lese HER.

Og det er tydelig at dette er tre musikere som har spilt mye sammen. For det føles nesten som en eneste organisme som improviserer med seg selv. For dette er musikk som er så sammenvevd og som fungerer så godt sammen, at man bare blir sittende og måpe. Selvsagt er ikke alt spontant improvisert. Til det er det for sammensveiset. Men dette er tre musikere som fungerer perfekt sammen, og som kjenner hverandre ut og inn og vet akkurat hvor den enkelte musiker «har tenkt seg». Og dette skjer selv om de tre er svært ulike i energinivå og pågåenhet. Dell er den som «holder fortet» og som er den som holder det hele sammen, mens Westergaards utmerkede bass-spill blir som en slags bro over mot Lillingers enorme energiutløp. Han er jo kjent som Tysklands ledende «duracell-kanin», hvor det aldri er stille, men hvor energien nærmest spruter. Men sammen skaper de tre en helhet som er overtruffen og særegen. Og i de historiske omgivelsene ble dette en stor opplevelse, og noe man kan avslutte en hver jazzfestival med.

Festa do Jazz fortsetter i morgen, søndag, med unge band, samtaler og noen konserter som helt sikkert blir bra. Men eders utskremte har en lang vei hjem, og selv om man forsøkte å få booket om billettene hjem, så er man relativt fornøyd meddet man har fått en liten smakebit av fra Portugals «nye» jazzscene. Riktignok var jeg ikke helt overbevist om konserten med Trilok Gurtu, JuriDanielog de portugisiske musikerne, hvor også festivalsjefen selv, Carlos Martins inngikk. Men med de to banda vi hørte i dag, ser jeg lyst på fremtiden for denportugisiske jazzscenen. Så får vi bare leve med at bidraget fra Christopher Dell, Jonas Westergaard og Chrsitian Lillinger, for denne skribenten ble høydepunktet.

Men inviteres vi tilbake rett for nissen dukker opp i heimen også neste år, så skalvi sørge for å være på plass i solen, for å nyte fantastisk fiskemat, gode kaker og desserter og, ikke minst, mer ung, portugisisk jazzmusikk.

Og nå kan jula, nissen og all den gode maten bare komme! Jeg er klar!

Tekst og foto: Jan Granlie

(reise og hotell ble betalt av festivalen).

Trilok Gurtu

Bernardo Tinoco og João Almeida

Hugo Carvalhais

Liudas Mockunas

Fábio Almeida

Mário Costa

Christopher Dell

Jonas Westergaard

Christian Lillinger