SILDAJAZZ, DAG 1, 10. AUGUST 2022: For oss som befinner oss på Vestlandet av Norge, har sommeren til nå vært relativt begredelig. Men så er det tid for Sildajazz i Haugesund, og plutselig var sommeren her. Med nesten i overkant med varmegrader, og ettersom den første dagen gikk, fyltes de mange restuarantene på kaia opp av solhungrige og tørste vestlendinger.
Men salt peanuts* er ikke i «sildabyen» for å sitte på restaurant, tylle i oss fluidum i syntetiske, brune, røde og blanke farger. Vi er her for å sjekke ut hva festivalen har å komme med når det gjelder god musikk, helst av typen jazz og improvisert musikk.
Jeg har ikke vært på Sildajazz på mange år. Og den gangen var festivalen preget av jazz med årgangsstempel. Mainstreamjazzen var prioritert, og på de forskjellige pubene langs Smedasundet sydet og kokte det av standardlåter som var laget en god stund før jeg var påtenkt. Jazzen som ble skapt etter 1960 var så godt som totalt fraværende. Men etter at Andreas Risanger Meland overtok styringen etter festivalen i 2019, har mye skjedd, både i utvalget av musikk og valget av spillesteder.
salt peanuts* var på plass under festivalen i 2021, hvor kollega Johan Hauknes presenterte daglige rapporter – ikke bare om festivalen og musikken – men også om Haugesunds historie og arkitektur. Så den som vil lære mer om denne merkelige byen plassert i øvre del av «bibelbeltet» på sørvestlandet, kan søke på sildajazz og Johan Hauknes i søkefeltet oppe til høyre. Så kan du lære mye om ting du både lurer på og ikke visste at du lurte på, om Haugesund, mer enn det ytterst få av byens befolkning noen gang har visst.
Åpning med gratis kjendissoul
Det er noen ting jeg aldri har forstått med flere av disse sommerfestivalene. Arrangørene vil så gjerne gi lokalbefolkningen noe, og da gjerne med en stor gratiskonsert, eller konserter som «folk flest» vil gå på. Og da er det ikke jazzen som står i sentrum. Da hyrer man gjerne inn relativt «lettbeint» musikk, som ikke krever stort av publikum, og de kan prate som de vil, ta selfier og bilder av hverandre, mens et band, gjerne med en eller flere kjente musikere er i front og som har vært å se på kjendisfjernsyn, spiller sin musikk. Musikk som gjerne befinner seg et godt stykke fra jazzen og den improviserte musikken.
Jeg forstår ikke hvorfor man i et land som Norge, hvor man har en rekke verdensnavn innenfor de fleste typer jazz og kreative uttrykk, ikke kan presentere noen av disse på slike konserter. I år er det 35-årsjubileum for festivalen – et ikke altfor rundt tall, men rundt nok til at det skal markeres – og derfor burde det være rom for å presentere et solid jazzorkester med rasende dyktige solister som ville ha swingt publikum langt ut i Smedasundet. I stedet har de booket soulartisten og kjendisen Silya med band til gratiskonserten på Kaiscenen. Ikke noe galt med Silya, hun er en drivende god soul og popartist, men hun er ingen jazzartist, selv om festivalen påstår at hun er en av norges sterkeste live-artister. Derfor overlot vi Silya med band til de lokale massene, og fant ut at et måltid mat var på tide.
«Bonderøven» Pat Metheny, endelig tilbake i lite format
Jeg må innrømme at jeg ikke har fulgt med på hva den amerikanske gitaristen Pat Metheny (bildet) har gjort de senere årene. Jeg fulgte han litt i starten av karrieren, etter at han gjorde furore på Club 7 i Oslo som 18-årig gitarist med Gary Burtons band. Jeg har lyttet til de aller første soloplatene hans, som innspillingen «Pat Metheny Group» hvor han hadde med pianisten og keyboardisten Lyle Mays, som var hans tette samarbeidspartner i mange år, bassisten Mark Egan og trommeslageren Danny Gotlieb. Men kanskje aller mest platen «Bright Size Life» (ECM, 1976) med bassisten Jaco Partorius og trommeslageren Bob Moses. I tillegg hører jeg ofte på Methenys samarbeide med Ornette Coleman på den utsøkte innspillingen «Song X» (Geffen, 1986) og prosjektet «80/81» (ECM, 1980), hvor han samarbeider med tenorsaksofonistene Michael Brecker og Dewey Redman, bassisten Charlie Haden og 80-åringen, trommeslageren Jack DeJohnette (ECM, 1980). Vi gratulerer Jack DeJohnette med dagen.
Forrige gang jeg hørte Metheny var på Jazzkaar-festivalen i Tallinn for noen år siden, hvor han opererte med en vegg av «dippe-dutter» på «bakveggen» og masse synthgitar, noe jeg overhodet ikke ble fascinert av. Men nå har han tydeligvis vendt tilbake til de små formater, og denne kvelden fikk vi høre han på trio i Festiviteten, sammen med bassisten Darek Oleszkiewicz og trommeslageren Joe Dyson Jr., to musikere jeg visste ytterst lite om før konserten.
Det hele startet med Metheny alene på scenen med sin preparerte, sardinske gitar. Denne typen gitar er det kun produsert to av i verden, og den sardinske gitaristen Paolo Angeli er innehaver av den andre. Jeg har aldri hørt Metheny på dette helt spesielle instrumentet tidligere, en gitar hvor flere strengesett går i nesten alle retninger, og instrumentet er utstyrt med to gitarhalser i forskjellige størrelser. Jeg har hørt en rekke plater og konserter med Angeli hvor han trakterer denne gitaren, og selv om Angelis utgave er enda mer utstyrt enn Methenys, så synes jeg Angelis behandling er adskillig mer spennende enn Methenys. Her ble det mest akustisk gitar med noen «effekter», eller som om Metheny skulle spilt på to gitarer og dubbet seg selv.
I andre låten kom også de andre musikerne inn, og jeg hadde et håp om at den gode amerikaneren var tilbake til samarbeidet med Pastorius og Moses. Men de var ikke helt der. Metheny lager fine melodier, og han er en glimrende gitarist, og han er ikke av den typen musiker som hele tiden skal vise fram for hurtig han kan spille, eller hvor teknisk briljant han er. Derfor var det deilig å høre han gjennom en lang rekke egne og andres låter gjennom en drøyt to timers konsert.
Men etter min mening overbeviste hverken Oleszkiewicz eller Dyson Jr. Trommespillet ble altfor snilt og lite utfordrende til det, og alt lå i samme dynamikken, selv om han, innimellom, fikk lov til å «kline» litt til i noen relativt intetsigende solier. Han foretrakk å stemningslegge Methenys spill med mye bruk av cynbaler, som ikke sa stort, og om Jon Christensen er hans forbilde, har han en lang vei å gå før han ligner. Oleszkiewicz slapp adskillig mer til, blant annet med noen helt ok solier, men ikke mer enn at jeg savnet et par norske musikere i bandet, som for eksempel Gard Nilssen og Mats Eilertsen på scenen og ikke sittende i salen.
Høydepunktene kom i to duosekvenser, først med Dyson Jr., hvor de gjorde en Ornette Coleman-låt hvor Matheny på strålende måte flettet inn litt fra «Bright Size Life», og deretter to nydelige låter av Charlie Haden med akustisk gitar og bass.
Metheny skiftet gitarer mellom hver låt, og jeg telte seks forskjellige gitarer gjennom konserten. På den måten ble lydbildet endret hele veien, og trioen fikk vist fram hele solokarrieren til Metheny, noe det var tydelig at den fullsatte salen elsket.
Pat Metheny er en skikkelig «bonderøv» i den amerikanske musikken. Han kommer fra Midt-Vesten, og hans skandinaviske aner kom godt fram i introduksjonene mellom låtene (hans bestefar er visstnok norsk). Det er mye «landsbygd» og amerikansk folkemusikk i den måten han spiller på, og jeg er overbevist om at han hadde vært en helt annerledes gitarist om han, for eksempel, var vokst opp i New York, San Francisco eller i noen av de andre storbyene «over there». Han er en ytterst jordnær musiker, som kan virke litt beskjeden på scenen, men som overbeviser som gitarist. Og den musikken vi fikk i Festiviteten denne kvelden befant seg et godt stykke fra hans suksesssamarbeid med David Bowie og låten «This Is Not America», soundtracket til filmen «The Falcon and the Snowman» fra 1985, som ble Methenys definiteve, kommersielle gjennombrudd.
Metheny leverte, men jeg hadde ønsket et mer pågående, utfordrende og kreativt komp.
Selv om det var få konserter i går, (Metheny og «The Maestro of Skånefunk», Timbuktu & Dawn, gikk samtidig), så er det mer eller mindre i dag, torsdag, det braker løs på Sildajazz, med en rekke konserter rundt om i byen. Så nå gjelder det bare å jobbe litt med logistikken for resten av uka, finne fram til de enkelte spillestedene, og gjøre klar for en rekke, spennende, musikalske møter i sildabyen.
Tekst og foto: Jan Granlie
(overnatting er betalt av Sildajazz)
