Soniske ildfluer i sær flukt

KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 4, LØRDAG 6. JULI 2024: I 2016 ble trioen Krokofant satt opp med Mats Gustafsson som gjest i Energimølla kl 13.30. Poesihaven, som hadde vært første arena i mølla på lørdagen de siste årene, ble forvist til bedre lokaler. Spillesteder og tidspunkt er for en festivalarrangør som det å administrere slotter (en slot, flere slotter) er på en flyplass. Slottene skal koordineres med slotter ved andre festivaler, med inn- og utflyginger, og hver slot skal tilpasses til en gate — eller er det riktigere å skrive ‘en geit’? — til en seksjon, til et tema. Under stadig utvikling og forbedring. Er det innenriks? eller er det utenriks? er det utenfor eller innenfor Schengen-området?

Slot 13 før og nå
Fra året etter Krokofant, da Nacka Forum ble satt opptil det justerte tidspunktet kl. 13.00, har denne Kongsbergslotten blitt en heftig tradisjon. Å velge lørdagens kl. 13-konsert er blitt et valg av sofistikert og sterkt minneverdig musikk, av aller ypperste sort. I 2018 var det Jon Christensen med Bobo Stenson og Fredrik Ljungkvist som ga mening til slotten — det var vel siste gangen jeg hørte Jon Christensen spille. Jonas Cambien Trio fulgte deretter, før sars-cov2 satte opp bommer, kastet skiftenøkler in-the-works, og sand inn i det som var et finslepent maskineri. Viruset som vi ble innbilt kunne forveksles med en nellikspikerbefengt juleappelsin, ga oss en lærepenge som vi ikke må glemme så raskt som vi nå er i ferd med å gjøre. Én ting kan du være helt sikker på: Det blir flere pandemier.

I 2021 gledet vi oss til å høre Maria Kannegaard Trio, mens kvartetten Parish, med Thomas Strønen, Bobo Stenson, Fredrik Ljungkvist og Mats Eilertsen, var på plass i 2022. I fjor nøt vi musikken til de regjerende JazzINTRO-vinnerne, Joakim Rainer Trio.

For et par tiår siden var Zanussi Five et band som satte merker i mange jazzlytteres ører og smakshierarki. Tre blås og bass og trommer. Åpent og tett samtidig, musikk med rom og tæl på samme tid. Heftige og tette arrangementer, og åpne flater og rom for utforsking og improvisasjon. I år har bandlederen, som altså er fjorårets musikkprisvinner, blitt tildelt slotten. Han har valgt å komme med det som han har gitt betegnelsen Zanussi 4: to blås, bass og trommer.

Vi var mange som raskt merket oss at Fredrik Ljungkvist var den ene blåseren i bandet. Med dagens deltakelse er han den som har vært med å fylle denne lørdagens akustiske avantjazz-slotten flest ganger. At Lotte Anker var den andre blåseren, gjorde det ikke mindre interessant. Hun har ikke vært med å fylle denne slotten før, det er første gang i år. Det samme gjelder Hans Hulbækmo, og det gjelder også årets capo musicale dei tutti capi musicali, Per Zanussi.

«Buster» (skrevet opprinnelig for trioen MZN3): De to blåserne går ut i fullt driv, og de etterlater ingen fanger. Hulbækmo er i dag en av de mest karakteristiske trommeslagerne i dette landet, ja, i internasjonal jazz overhodet. Bomber, cymbaldans, fritt og åpent, med et sterkt og intenst groove. Hans byr opp til dans. Zanussi spiller det som kun kan karakteriseres som «a mean walking bass», akkompagnert av Hulbækmos bomber og granater.

Anker er en nytelse i dette musikalske landskapet, hun kontrasterer spillet til Ljungkvists karakteristiske linjer og hans punktering av det musikalske forløpet. Der Ljungkvist går fram, vil alle følge etter, kunne vært et slagord fra den bengalske jungelen. Men Anker gjør ikke det. De to blåserne og Zanussi danner et trekantsamarbeid som skaper musikk som danser ut i rommet. Hulbækmo sitter, nei, snarere ligger, tilbakelent, og beskuer det hele.

Ljungkvist på tenorsax og B♭-klarinett, Anker på tenor- og sopransax. Røft og himmelstormende sopranspill av Anker. «Vi fortsetter med et par ballader», sier Zanussi. Hulbækmo spiller cowbell, tam og det smeller i tak og vegger. Ankers bi-tonale spill er som en sommervind, som en sommerdans, mens Hulbækmo og Zanussi rir bølgen. Som ekstranummer får vi en veritabel ‘blowing session’, straighte fire flate og tut og kjør. Straighte fire og flate fem.

Avanti musicisti, til musikk i hagen
Avanthagen er en konsertserie ved Kongsberg jazzfestival med lange og dype røtter og som gjenskaper tradisjoner som går helt tilbake til da særingmusikken på Kongsberg ennå var bare en kime. I årene 1967-69 slår en ny generasjon komponister og musikere ut i full blomst i den da tretti år gamle Foreningen Ny Musikk. Modernistene trådte inn i styre og stell allerede i 1959, med blant annet Arne Nordheim og Finn Mortensen, men bortimot ti år seinere kommer en helt ny generasjon inn i styre og stell. Arild Boman, Kåre Kolberg, Kjell Skyllstad og andre. Dette var en generasjon musikere som ikke minst så hva som var i ferd med å skje i jazzen og tilliggende musikalske herligheter. Der vokste det fram en ny kunstmusikalsk motivasjon overfor musikk som inntil da kanskje hadde vært ansett som populærmusikalsk lavkultur, og ikke som noe som fortjente oppmerksomhet fra de seriøse musikkmiljøene.

Musikere som Arild Bomann, Bjørnar Andresen, Svein Finnerud og George Russell sto i disse årene med en fot i hver leir, og hadde åpenbare kunstneriske ambisjoner med sin musikk. Med en preliminær oppstart med verket Interregnum i 1968, komponert av Arild Boman, ble det i 1969 skapt grunnlag for et nært programsamarbeid mellom Kongsberg jazzfestival og Foreningen Ny Musikk, eller bare nyMusikk. Bomann var tilbake dette første året med bestillingsverket Ecumene. Dette ble første gangen dørene inn til Kongsberg kirke ble åpnet for jazzfestivalen.

Det satt langt inne for menighetsrådet å akseptere at kirken skulle åpnes for festivalen, en forsamling der nok også forståelsen for hva som karakteriserte improvisert musikk var svakt utviklet. De krevde at komponisten skulle framføre hele verket for rådet, før de eventuelt kunne gi sin tilslutning. Dette var ikke mulig, det var jo improvisert musikk, med selvstendige musikere. Men Bomann kunne også opplyse om at deler av musikken var skapt av matematiske algoritmer som brukte tekster som input. Og tekstene som ble brukt var intet annet enn utdrag fra Bibelen, der cand.theol. Inge Lønning sto ansvarlig for tekstutvalget. Dette var nok til at menighetsrådet følte seg betrygget på at dette var en bruk av Guds hus som sjefen ville kunne akseptere; det var tross alt hans egne ord som skapte musikken.

I tre-fire år omfattet programmet ved jazzfestivalen også konserter og bestillingsverk laget i samarbeid med nyMusikk. George Russells Listen to the Silence var et høydepunkt. Hvor mange som var i kirken 26. juni 1971 er det vel ingen som riktig vet. Køene var lange, men brannforskriftene den gangen satte visstnok en grense 2500. En ting har jeg forstått, det var vesentlig flere enn det på konserten. Kanskje ikke riktig like mange som da kirken skulle huse hele byen, med opp til 4000 kirkegjengere, men kanskje opp mot tre ganger dagens grense på 1100 publikummere.

Seinere kom lørdagskonserter betegnet som Avanthagen til. I atriet i Nauf-gården, rett nord for kirken har vi hatt mange strålende opplevelser, jeg minnes Fred Frith solo, og det som jeg betegnet den gangen som Yunkan 1, Fredrik Ljungkvist solo, samt mange andre. Men vi har også hatt en del frustrerende opplevelser: Her inne kunne det bli fryktelig varmt de årene solen steikte Kongsberg heit. Det kunne også bli svært vått, når regnet høljet ned. Avanthagen trakk derfor etter hvert innendørs, og har det meste av årene etter hvert vært lokalisert til Smeltehytta.

Lørdag kl. 15.00. Smeltehytta — da går vi ut i Avanthagen. De aller fleste årene har hagen vært satt opp med tre sett. Så også i år. Fra og med 2019 ble samarbeidet med nyMusikk tatt opp igjen. En sterk historisk linje er ivaretatt. Å gå gjennom programmene de siste ti årene, er å gjenoppleve en lang rekke store konsertøyeblikk. Hvordan ville det bli i 2024?

Som historiene forteller
Årets første sett blir ett av dette årets desiderte konserthøydepunkt: Belgiske Marlies Debacker er en pianist som skiller seg spesielt ut. I dag er hun lokalisert i Köln, der hun underviser i kontemporært pianospill på Hochschule für Musik und Tanz. Debacker er for tiden midt mellom to framføringer av Steve Reichs Music for 18 musicians med det belgiske samtidsmusikk-ensemblet Ictus, Brussel-filharmonien og det flamske radiokor. Dette er en ny-arrangering av Reichs mesterverk, under ledelse av Tom De Cock og Gerrit Nulens. Verket ble framført 30. juni i Kortrijk, nesten på grensa mot Frankrike, nord for Roubaix, og det framføres igjen i Brussel 13. juli. Midt imellom der, har Marlies Debacker tatt en tur til Smeltehytta for å gi oss en smak på hennes musikk.

Det blir en sterk studie i akustisk styring og manipulering av metallstrenger strukket ut i en treramme, utstyrt med en klangbunn. Wood, glue and metal, det er slik Steinway beskriver instrumentene sine. Das Reinheitsbebot for klaver, kun tre ingredienser er lov. For noen fusjoner av lyd det kan skape; i de rette hender kan det skape magi. Som i Marlies Debackers.

Den dypeste E-strengen i klaverets underliv, E0 rundt 20 Hz, nede i subkontrabass-området. Oktavsprang til E1, klinger sterkt. Debacker manipulerer overtoner. En E5 klinger med e-bue. Debacker lar den klinge lenger enn langt, og plukker ut strengene for E6 direkte fra strengbrettet. En tone, og perkussiv bruk av tre og metall, det kan bli stor musikk av slikt. Et eller annet med «Långsamt klingade den klocka» farer gjennom hodet, alt mens den dvelende dansen fortsetter på velklingende E-strenger. Per aspera ad astra – Par espare ead estare. Det er vanskelig å komme til stjernene, men vent, og se – I hope to be there. Håper å se deg der! Det klinger. Stjerner skimrer og håpet glimrer … med sitt nærvær.

Enkle virkemidler, som til sammen skaper kompleks musikk. Dvelende, utforskende, med en klar idé og vilje til framdrift og formforståelse. Og en strålende formidling av disse ideene. Derfor blir dette stor musikk. Konserten med Debacker inngår som en av de fremste konsertene gjennom ti årganger med Avanthager i Smeltehytta.

Andre sett er Inga Stenøien på gitar. Et strålende utgangspunkt, men som taper på svak formidling. Atonalt, unitonalt, bitonalt, tritonalt, quadritonalt, quintonalt, … pantonalt, og atonalt. Sintonalt vs. comtonalt. Alt lever i sirkler, alt vender tilbake til begynnelsen. I begynnelsen var ordet! Jeg opplever hennes lydproduksjon, -forming og -bevegelse som for statisk og stillestående. Musikken hennes griper meg ikke, den inviterer meg ikke inn som medskaper. Dessverre.

Siste sett er med Kalle Moberg på akkordeon, og Kristian Enkerud Lien på gitar. En spennende duo, basert på utveksling av gester, som en samtale. Et øyeblikk svinger en strofe innom fra Liens gitar som vekker minner i meg om en av den italienske gitaristen Mario Gangis komposisjoner, Ut fabulae ferunt 1970 – utlagt: Som historiene forteller. De to bedriver en flott ballkasting, men det hele blir litt uforløst i mine ører, i mitt fortolkende sinn.

Månens ro og solas stråler
Neste stopp er Sølvsalen: I fjor fikk saksofonisten Mona Krogstad festivalens #huninvesterer-stipend. På festivalens nettsider påstås det at hun er stipendets første mottaker, derfor dette: Stipendet #huninvesterer ble opprettet i 2022. Prisen skal tildeles en tydelig og lovende ung, kvinnelig musiker i starten av karrieren. Prisen skal hjelpe mottakeren til å bygge et fundament for og peke ut retningen for sitt videre kunstnerskap. Mottakeren skal kvittere med en konsert på neste års festival.

Den første mottakeren var Oddrun Lilja, og hun kvitterte med konserten Lilja Extended i fjor. I år mottok Tuva Halse prisen, og hun vil presentere sin musikk på jazzfestivalen i 2025. Det er bare å glede seg – Halse har allerede imponert mange av oss med sin fascinerende og utkrøpne musikk. Samme året som Lilja ga sin konsert – i 2023 – fikk Mona Krogstad den prisen den andre gangen den ble utdelt. salt peanuts* gratulerer alle tre.

Krogstad kommer nå til Sølvsalen med verket hun har kalt Serenity Now. Serenitet, en tilstand av avklaret ro, lave skuldre, uten forstyrrelser, avslappethet – av fredfullhet. Noen av oss har av grunner knyttet til lydlikhet, koplet sammen serene – fra serenitas – og selene. Men det er mer enn bare en lydlikhet, mer enn bare en forskjell på én bokstav.

Det siste ordet – selene – er fra greske σελήνη – selḗnē – navnet til Gaias barnebarn. Gaia, Moder Jord og den opprinnelige mor for alt i universet, fødte Uranus i jomfrufødsel. Med Uranus som far fikk hun seinere tolv ætlinger, titanene. Hyperion var en av disse. Med sin søster Theia fikk Hyperion de tre søsknene Helios – sola, Selene – månen og Eos – morgenrøden. Selene fikk seinere datteren Pandia – kunnskapens og guddommelighetens altoverlysende skinn og lysstyrke – med Zevs, sjefen på toppen av fjellet Olympos. Zevs var selv barn av søskenparet Kronos og Rheia, begge to søsken av Hyperion og Theia. Var Zevs og Selene da søskenbarn, dobbeltsøskenbarn, … eller kvadruppel-søskenbarn? Genetisk sett må jo alle være kloner av Gaia. Ingen steder i dette kommer det inn noen «fremmede» gener. Sammen fikk de Pandia.

Selenes navn er avledet fra et opphav som betyr lys, klarhet, klarskinn. Roen du føler når du sitter ved bålet og titter inn i bålets flammende gulrøde klarskinn. Da kan du muligens nå en tilstand som gjenspeiler hennes datter, Pandia – fra gresk; pan = alt, dia, fra dios, guddommelig, eller strålende lys. En opplevelse av avklaret opplysning.

Ooommmmmm!
Det latinske serenitas er synonymt til latinsk otium og tranquillitas. Ordets opphav peker mot en beskrivelse av det været som noen av oss opplever «alltid» var i Kongsberg under festivalen før: Fire dager med en lysende, gjennomsiktig, knallblå himmel, uten en sky, med en strålende, skinnende, varmende og roende sol på den. Det var alltid 34 grader på Kongsberg før. Det er en varmende betryggelse å tenke på under festivalen i år, der det nesten kan oppleves som om Nybrufossen vil kunne fryse til i uke 27. Roen du opplever når solen varmer, asfaltsømmene på Nybrua sier «skvisj-skvisj», og roen senker seg i ditt indre. Deilig ro og serenitet. Alle ville tanker som hopper og spretter til alle kanter roer seg, og faller til ro i de huler og kroker som hjernen er full av. Det stressende koret i hodet tar en rolig pause.

Da opplever du sereniteten. Mens Selene smiler lurt, ned fra himmelen i sitt første kvarter, mellom nymåne og fullmåne. Tenk også på at du da – i dette første kvarteret – kan ane omrisset av tre «hav» på månens halvside vendt mot sola, «hav» som ligger som en bue fra nord mot ekvator, i retning sørøst: Mare Serenitatis, Mare Tranquillitatis, og Mare Fecunditatis – Fredfullhetens, Stillhetens og Fruktbarhetens hav. Alt omgitt av fire landingsplasser fra Apolloprogrammet, Apollo 11, 15, 16 og 17.

Forestiller du deg Fredfullhetens hav – eller månemannens høyre øye sett fra jorda, om du vil – som hode, Stillhetens hav som overkropp og Fruktbarhetens hav som mage og hofter, er også Mare Nectaris – Nektarens hav – med, som hender på utstrakte armer. Nektar var jo de greske gudenes drikk, drikken som sikret dem udødelighet og evig liv. Så kanskje er det Selene selv du ser? Mens det du opplever, er serenitetens ro. Det du opplever da er Serenity Now, noe som er svært langt fra Apocalypse Now.

Mona Krogstad stiller seg opp med Serenity Now, feat. Kristoffer Lo: Hogne Kleiberg på klaver, Kertu Aer på kontrabass, Veslemøy Narvesen på trommer … og Kristoffer Lo med en hel elektronisk effektfabrikk koplet opp som marerittet til en elektroingeniør, el-gitar og flugabone.

Første låta heter meditativt nok «Om», og skal sette oss i stemning. «Heart to heart», leder oss «Out of Reach». «En dråpe i havet» og «Bow church». Det toner ut med «Asfalts-Blåmann».

Flugabonen – dette hybridinstrumentet som er en ventiltrombone knarvet sammen for å nærme seg lyden av et flugelhorn. Derav navnet. Erling Wicklund har gjort og skapt mye for norsk jazz – gjennom sitt arbeid i NRK gjennom over førti år, og gjennom sitt virke som produsent og utøvende musiker for en rekke arrangementer og band. Men han huskes også som stifter, og lenge eneste medlem, av Flugabonens venner. Wicklund gjorde hornet – som er nærmest ukjent i store deler av jazzverdenen – kjært og velkjent for de som fulgte med i norsk jazz.

Nå har altså Kristoffer Lo også meldt seg inn i Flugabonens venner. Men den produksjonslinja Lo har bygget opp, må vi si at det ikke er mye igjen av ‘bonens tradisjonelle lyd. Instrumentet er kanskje langt mer å regne som en modulærsynth, med et spektrum bredt som en Moogaarpkorg. Krogstad har en full, ren tone i tenorsaxen, myk som den sommernattskvelden vi lengter etter. Hennes sopransaxspill er lett å følge. Narvesen danser over cymbalene som vi har lært oss å forvente. Kleiberg skaper flott musikk, med et par solostrekk som virkelig lover godt for framtida. Det virkelig hakesleppvekkende er nok allikevel Aers bass-spill. Med musikk midt i tradisjonen er ikke veien lang til opplevelsen av det late journalister har døpt den ‘nordisk tonen’ i denne musikken. Det er feite røtter tilbake til den tida da dette begrepet ble født i internasjonal jazzpresse. Komposisjonene til Krogstad er syngende, kantabile, vakre – de synger av sommer.

Det hele er i det hele tatt vakkert og innsmigrende, men det blir allikevel i overkant snilt og vakkert. God musikk skal skrubbe i ørene. Det må være noe motstand der, som gir deg lyst til å dypdykke. Kristoffer Lo er nesten den eneste som skaper litt motstand i stoffet, og som levendegjør gjør det. Det hele toner ut i et perdendosi – som et rødmende sollys som forsvinner ut mot horisonten når Helios dukker under den, og lar de siste strålene leke over det uendelige havet. Har du tenkt på at horisonten, dette symbolet på det fjerne, nesten uoppnåelige, bare er omtrent fem kilometer unna når du står ved havet? Selenes datter Pandia er også et symbol på kunnskapens lys. Hun smiler lurt til deg, mens Selenes lys blir sterkere. Før også hun dukker bak horisonten.

Særinger, bortviskningar och rop
Jeg tar en tur innom Energimølla for å sjekke ut det mye omtalte fenomenet Tom Skinner. Det blir gjerne listet opp hvem han har spilt med, som Louis Moholo-Moholo og Alexander Hawkins, og at han er (den ene) trommeslager i Sons of Kemet. Nylig har han dannet sitt eget band og sluppet albumet Voices of Bishara i et helt annet landskap enn det Sons of Kemet befinner seg. Albumet med referanse til Bishara – godt nytt fra Midt-Østen – holder gjennomgående et høyt nivå. Det er dette albumet som er utgangspunktet for konserten i Energimølla i kveld. Så vi måtte klemme inn en sjekk, før vi skulle gjøre oss klar til siste etappe med særingfest.

Selv om det betyr at vi ikke kunne få med oss Susannas Baudelaire & Oslo Sinfonietta. Men slik er livet på festival. Det er lenge siden vi har slått oss til ro med at det er bare slike det er. De dager jeg løp som en knivstukken gris for å rekke «alt» – og endte opp med nesten ingenting – er for lengst forbi. En multiscene-festival som Kongsberg jazzfestival er som en overlesset buffet til lunsj. De unge, nye forsyner seg stort fra alle varianter, med overlessede tallerkener balanserer de godsaker fra den sprutende overfloden til sitt eget bord. Veteranene forsyner seg med grovt brød, smør, en enkel ost, … og kaffe. Eller te, da, for de som er tilbøyelige den veien. Men det har også lært oss hvordan vi kan smake på en prøve av konserten og bestemme at dette ikke er noe for oss.

Tilbake til Skinner: Jeg gir Tom Skinner femten-tjue minutter, og han greier ikke å overbevise meg. Det må nevnes at toneangivende musikere på albumet, ikke minst saksofonisten Shabaka Hutchings, ikke er med i turnébandet — det kan ha noe med skuffelsen å gjøre. Jeg mister interessen tidlig, og gir heller meg selv litt fri tid til sosial omgang med gode venner og bekjente, gamle, så vel som nye – dette er også en vesentlig del av den totale festivalopplevelsen.

Snart er vi – særinger fra alle land – også på plass igjen på andre siden av Nybrufossen. Ved lokalet Christian IV – populært Kvarten – og Smeltehytta. Ølet er dyrt, men det smaker meg godt i kveld. Kan det være at det er fordi jeg gleder meg til kveldens to konserter?

Først ute er duoen Christian Wallumrød/Ingebrigt Håker Flaten. De to har jo spilt sammen lenge, det går vel helt tilbake til tiden da de møttes på Jazzlinja i Trondheim i skoleåret 1993/94. Wallumrød var denne høsten allerede tredjeårsstudent, mens oppdølen Håker Flaten var del av det nye kullet sommeren 1993. Ikke lenge etter, hadde de med seg Per Oddvar Johansen og skapte trioen Close Erase. Tilsynelatende en pianotrio, men denne trioen var noe helt annet og helt nytt. Og ikke minst, den var en sentral del av det nye musikalske landskapet som vokste fram i skandinavisk jazz på slutten av 1990-tallet.

Men i motsetning til i Close Erase, er det nå Wallumrød med et akustisk klaver, og Håker Flaten aleine med sin kontrabass. Et intenst sett, der det er en evig jakt på lyder, på nye lyder, og på velkjente lyder. En kølle på Steinwayens bærende metallrammeverk, på strenger, på ramme – defragmentert rekonstruksjon, holistisk desintegrering. Gøy med kølla foreslo en kollega av meg en gang – uformelt skal det sies og med et kraftig glimt i øyet – som tittel på en serie lærehefter for Ishockeyforbundet. Jeg ler fortsatt godt av den, … innimellom.

Håker Flaten gurgle-raspe-scratche-kratsje-skraper på instrumentet sitt, med strenger som strekkes-bøyes-vris-krokes-twistes til å gi åndens lyder så langt fra det klassiske idealet av denne violaens lydspekter som det går an. Det er ingen nærliggende utviskinger her, eller fjerne restaureringer for den del. Noe annet, noe her og nå, ikke der og da.

Så kommer da også Wallumrøds lille figur, et arpeggio, en figur som popper opp som poppkornet i en varm gryte med en god olje i bunnnen. Og settes sammen. Add salt and enjoy! Med små variasjoner. Vi har hørt den før – og hører den gjerne igjen:

Taa-tra-ta-𝄽 |Taa-tra-ta-𝄽 |…|Taa-taa-𝄽 |.

Ut i rommet
En svensk trio med sjarm og furore: Space trio kjenner vi dem som nå. Lisa Ullén på klaver, Elsa Bergman på kontrabass og Anna Lindh på trommer. Anna Lindh er ikke fra Illinois … og det blir lite ‘boom-crash-bang’ fra rytmeseksjonen. Dette er en trio som allerede har gledet oss ved sin evne til å gi rom til hverandre. Til å utnytte rommet. Til å fylle rommet med megetsigende musikalske strukturer.

I disse dager er det lett å tenke på og bruke fotball som en allegori på improvisert musikk: Et koordinert fotballangrep, formasjonsutviklingen, de samtidige løpene, i de beste tilfellene kan det være, ikke bare en estetisk nytelse, men også en oppvåkning til ny erkjennelse – om deg selv og om det sosiale fellesskapet du er en del av.

I de verste stillestående tilfellene kan det være som å se maling tørke på veggen. I andre tilfeller kan det være som å se en buss kollidere med en vegg i langsom kino. Å se den falle fra hverandre. Desintegrere, fragmentere. Men når det fungerer, når alle er med og jobber sammen som én organisme, med et felles mål, når løpene avslører manglende eller svak organisering hos motparten, er det som en ballett, som en fullkommen dans.

Som denne trioen er når alt sitter. Skape rom, utnytte rom, bygge formasjoner, finne form, sammen er de dynamitt. Rommene er i tiden, i de musikalske strukturene, i beat, i pust, i time. Samhandlinger kan fylle rom, og bringe deg ut mot rommets ytterste grenser. To boldly go where no man has gone before, er en gjennomgangsfrase i Star Trek-universet – det er oppdraget som gis til mannskapet på romskipet Enterprise. Som Enterprise, følger også romskipet Space dette oppdraget.

Frijazzens sære ildfluer
Jazzpoeten Quincy Troupe er fortsatt blant oss og fortsatt aktiv. Diktet Sonic Fireflies fra 2021 er verdt å dele med våre lesere:

the beauty of jazz & blues voices, / syncopation of syllables flowing / free form through improvising sentences / sluicing, embracing, metaphors glowing / eyes in the dark are words imitating / fireflies pulsating bright in a black sky / are gleaming eyes of a prowling black panther / suddenly clicking on bright as flashlight beams / under moon rays probing hidden places / isolated mysterious somewhere / deep in a buzzing alive countryside

Ildfluene er nattens særinger.

Epilog
Med disse siste handlingene i årets forrettelser i Smeltehytta, avslutter vi den organiserte delen av salt peanuts*’ dekning av årets Kongsberg jazzfestival. Den uformelle delen fortsetter, og avsluttes med legendekonserten i Energimølla i det vi passerer festivalens siste midnatt. Disse lørdagskonsertene har blitt et varemerke for energiutblåsninger – ofte med dans til. I det minste dansbart. Ibrahim Electric i 2014, Ola Kvernbergs dagsaktuelle (med Steamdome III) Steamdome i 2018, Møster! i 2019, i 2022 ble vi servert Makaya McCraven. I fjor med japanske Minyo Crusaders.

Men også med legender, Seun Kuti i 2015, Sun Ra Arkestra i 2016, Art Ensemble i 2017, band som står i skyggen av døde legender, Fela Kuti, Sun Ra og Lester Bowie. I år ble det også en legendekonsert, Thurston Moore, men endelig blir vi servert en legende som i høyeste grad fortsatt er levende og under 70 år. Floridenser (hva heter en fra Florida, egentlig? Floridianer?) Moore kom til New York og møtte ikke lenge etter Kim Gordon. The rest is history!

Sonic Youth var noe slikt som ny-ny-no-veiva indie rock med noise gates, avantiske ambisjoner og musikk fra andre planeter. Selv om de avsluttet virksomheten i 2011, kommer det fortsatt ut konsertopptak, i strie strømmer – ikke minst på the Sonic Youth Archive label. Moores siste soloalbum kom i 2021, Screen Time, men et helt nytt studioalbum blir sluppet 20. september. Albumet har fått navnet Flow Critical Lucidity.

På scenen: to gitarer, Moore og Alex Ward, en seksstrengs jazzbass, spilt av Debbie Googe, og Jem Doulton på trommer. For et avslutningsparty det ble! Langsomt, laaaaaange strekk, som ei bred elv, små virvler i elva, krusninger som går dypt ned i undergrunnen. Heftig, medrivende, begeistrende. Det sitter som kuler og krutt, som revolver og pistol. Krag-Jørgensen var ei rifle fra Kongsberg som satte en ny internasjonal standard. Det er skutt mange innertiere med disse riflene. Innertiere gjør også Thurston Moore. Og når det skjer på Kongsberg, hva kan da bli bedre? Når Moore så avslutter med Lou Reed og Velvet Underground er det som om gamle Lower East Side fortsatt lever. Men etter det er det god natt og takk for i år.

Kurzam, kurzam, langsomt blir allting til, tenker jeg på veien mot siste natten under årets jazzfestival, inspirert av Christian Wallumrøds fraser. Vi fortsetter med Inger Hagerup, poeten som har passende ord for enhver anledning.

Livet er ikke bare hus og mat og penger. / Vi er bestandig på vei, / bestandig et stykke lenger, / alltid på vei mot menneskehetens seir eller / nederlag. / Det haster, det haster i dag!

Vær utålmodig, menneske! / Sett dine egne spor! / Det gjelder vårt evige, korte liv. / Det gjelder vår jord.

Det gjelder oss selv. Det tenker vi på etter fire dager på Kongsberg med lærerik musikk, med vekst, med å leve med musikk. Det er utrolig hva musikk kan gjøre med oss mennesker.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival/Magnus Stivi (hovedbilde). Øvrige foto er kreditert i bildetekstene.

Zanussi 4: Fredrik Ljungkvist, Lotte Anker, Per Zanussi og Hans Hulbækmo. Foto: Kongsberg jazzfestival/Morten Kolve