SÜDTIROL JAZZFESTIVAL ALTO ADIGE, BOLZANO/BOZEN, ITALIA, 29. JUNI – 4. JULI (10.JULI): Å komme seg til den nord-italienske byen Bolzano/Bozen (Bolzano på italiensk og Bozen på tysk) fra nordlige deler av Europa, er ikke så enkelt. For mitt vedkommende tok det temmelig nøyaktig 11 timer fra lufthavnen i København, til jeg ankom det flotte Parkhotel Laurin midt i byen. Da hadde man flydd fra København til Frankfurt, ventet i fire timer der, før man fløy videre til Innsbruck, denne byen vi nordboere, med en viss hang til skisport, kjenner for den flotte Bergisel-bakken fra de tysk-østriske hoppukene. Derfra bar det i minibuss gjennom Brenner-passet og inn i Nord-Italia og de vakre Dolomittene. Et fantastisk fjell-landskap som er et slags Romsdalsalper ganger ti, sett i norsk målestokk. Og med et strålende vær med sol fra en skyfri himmel, gjorde det ingenting at dette tok litt tid.
Bolzano/Bozen er en by og et område hvor man heller snakker tysk enn italiensk, og området var tysk helt til etter 1. verdenskrig, da tyskerne måtte overgi området til Italia.
I år hadde festivalen undertittelen «Exploring the North», med et kraftig fokus på nordisk jazz. Ikke i første rekke de «store» navnene innenfor den nordiske jazzen, men mye mer de relativt unge og «kommende» musikerne. Men man hadde også sørget for at noen av de «store» også spilte i byen og regionen disse 10 dagene.
Det hele startet i et trelastlager/utsalg hvor publikum satt ute i kveldssolen mens den finske saksofonisten Pauli Lyttinen ledet det mer eller mindre lokale bandet Euregio Collective pluss sitt eget band Elifantree og den norske trioen Building Instruments. Lyttinen hadde arrangert mye av sin egen musikk for det «nystartede» kollektivet, i tillegg til at de enkelte ensemblene fikk vise seg fram alene i enkelte låter.
Det er ikke alltid at slike ad hoc-prosjekter fungerer. Men denne kvelden syntes jeg Lyttinen hadde greid å få de over 20 musikerne til å samarbeide godt i store deler av konserten. Selvfølgelig fungerte det ikke perfekt hele veien, men da de avsluttet med Lyttinens komposisjon «Complicated», var i alle fall denne lytteren fornøyd. Ekspressivt, moderne, spennende, og med flere gode solister, med Lyttinen og vokalisten Anni Elif Egecioglu som de mest spennende.
Denne åpningsdagen var det kun denne komserten, men dagen etter ble det mer fart i konserteringen. Vi startet med en relativt lang busstur innover i dalførene til den lille landsbyen Lano, før vi måtte over i en taubane, ikke ulik gode, gamle «Dinglo» og «Danglo» på Voss i Norge. Deretter bar det 1500 meter til værs, til det nydelige utkiktspunktet og hotellet, Vigilius Mountain Resort, hvor de to estiske musikerne, vokalisten, fiolinisten og keyboardisten Kadri Voorhand og bassisten Mihkel Mälgand holdt konsert.
Voorand er en vokalist vi i salt-peanuts.eu har fulgt i en del år, siden vi første gang hørte henne under vokalkonkurransen «Lady Summertime» i Hämmenlinna i Finland (en konkurranse for kvinnelige vokalister under 36 år!!!). Og hun har utviklet seg voldsomt siden dang gang. Hun er den ledende vokalisten innenfor den nyere jazzen i Estland, og har en flott stemme som hun utnytter til fulle, både «showmessig» og innenfor mer eksperimentelle uttrykk. Hun er en entertainer som har evnen til å engasjere sitt publikum, utadvendt og med glimt i øyet. Og hun passet perfekt i det fantastiske landskapet oppe i fjellheimen.
Denne kvelden prioriterte vi bort det norske bandet Building Instruments (som vi har hørt en rekke ganger tidligere), som spilte ved en vakker innsjø utenfor byen (rapportene derfra fortalte om et band som fungerte perfekt som soundtrack til den vakre naturen), til fordel for den svenske vokalisten Linda Olàh og den franske trioen NOX.3, som spilte på torget i byen. Linda Olàh er en dyktig vokalist innenfor den litt typisk, svenske popjazztradisjonen, ikke ulikt det Mariam Wallentin holder på med når hun går solo i Mariam the Believer. Hun har en fin stemme som groover fint når hun kommer til de mer rocka partiene. Men hun bruker litt lang tid før hun kommer til det groovy stoffet, hvor det foregår litt for mye uengasjert prøving i starten, og bandet hun hadde aliert seg med fungerte tidvis relativt dårlig. Fransk triojazz med rockefeeling hvor, spesielt trommeslageren Nicolas Fox slet med å få de rette groovene.
Ny dag og nye muligheter. 36 grader i skyggen og et fantastisk vær. Denne dagen hadde vi to valg på formiddagen. Enten høre Euregio Collective alene, på tre fjelltopper hvor man måtte gå fra topp til topp (noe de som kjenner undertegnede vil vite at var totalt uinteressant), eller det norske bandet Hanna Paulsberg Concept (hovedbilde), i et marmorbrudd 2500 meter over havet. Så valget var såre enkelt, så lenge man ble fraktet med buss hele veien opp til marmorbruddet.
Dette må være et av verdens flotteste steder å holde konserter! Selv om bussturen opp, med over 40 svinger på relativt dårlig kjerrevei, fikk en simpel halvdanske til å svette og bli relativt nervøs. Men da vi endelig nådde toppen, var det som å komme til en annen klode. Store, hvite marmorblokker langs veien opp til bruddet og en deilig uteservering og scene ute i det fri.
Hanna Paulsberg Concept, er en kvartett med Oscar Grönberg på piano, Trygve Waldemar Fiske på bass, Hans Hulbækmo på trommer og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon.
Sist gang jeg hørte kvartetten, var under årets Nutshell-showcase i Bergen, hvor de hadde med trompeteren Magnus Broo som gjest, og som på grunn av elendig lyd, medførte relativt lunken omtale på salt-peanuts.eu. Men her oppe i fjellheimen var det noe helt annet. Pulsbergs komposisjoner, i tradisjonen etter Wayne Shorter og John Coltrane er interessante og fine. Hun spiller med en relativt kraftig tone i saksofonen, og bandet, spesielt Grönbergs el.piano, fungerte perfekt. Og når man har med en bunnsolid Fiske på bass og en leken Hulbækmo på trommer, så ble det en nydelig konsert i noen fantastiske omgivelser.
Så rundet vi av denne kvelden med fotballkampen mellom Danmark og Kroatia, som dessverre ikke gikk vår vei, før det unge, tyske bandet Fazer avsluttet kvelden med typisk moderne trompetjazz med klare referanser til Till Brünner, Marcus Stockhausen og den mer popete jazzen som så mange tyske band holder på med om dagen. Not My Cup of Tea!
Neste dag startet, som de andre, i et fantastisk vær. Vi ble hentet tidig for å kjøre en times tid ut av byen, for å høre det finske prosjektet «The Wine Composer». Når man får et slikt prosjekt servert, med kombinasjonen finsk pianist og alkohol, tenker man umiddelbart på en forsoffen finne, altfor mye alkohol og et slitent piano. Men dette ble nok et bevis på at våre fordommer om finner ikke medfører riktighet. Pianisten Tuomas A. Turunen har bodd i de sørlige delene av Frankrike noen år, hvor han raskt fattet interesse for vin. Han spurte en venn som var vinekspert, om å få noen tips på hvordan han skulle smake og lukte på vinen, slik fagfolk gjør det, for å imponere i sine finske omgivelser hjemme. Men i stedet for å notere ned lukter og smaker, overførte han smaksopplevelsene til musikk i stedet. Og sammen med saksofonisten Pauli Lyytinen smakte vi oss gjennom fem viner fra vingården Pacher Hof med musikalske kommentarer til hver vin, noe som ga de frammøtte en helt ny opplevelse av både musikk og vinsmaking.
Vi fikk servert noen utmerkede hvitviner, kombinert med musikalsk improvisasjon som fascinerte. Turunen er en god pianist og improvisator, som jeg følte klarte å overføre vinens smaker og lukter til musikken, og da de kommenterte den siste vinen med at dette smakte og luktet finsk, fikk vi en improvisasjon over en finsk folkemelodi som var strålende, selv om vinen var dagens dårligste og smakte som om noen hadde sølt vodka i hvitvinen. Lyytinen viste seg nok en gang fram som en fremragende saksofonist med en tøff og litt rå tone i tenoren og med fint spill på det elektroniske instrumentet EWO.
Så bar det igjen inn til Bolzano for å høre de to norske musikerne Camilla Susann Haug (vokal) og tubaisten Lars Andreas Haug i et av byens cocktail-barer. Men her var det altfor mye folk til at man fikk noe særlig ut av det lille man hadde muligheten til å høre, til at man kan gi noen særlig kommentar, dessverre.
På kvelden bar det til utkanten av byen, og den italienske delen av Bolzano. I Perco Semirurali Park har man et fint amfi hvor vi skulle høre den svenske trioen Nils Berg Cinemascope. Josef Kallerdahl på bass, Christopher Cantillo på trommer og Nils Berg på tenorsaksofon og fløyte. I tillegg trakterte Berg laptop, med en rekke filmer (i hovedsak hentet fra YouTube) med musikere fra eksotiske steder rundt i verden, som de tre musikerne manipulerte, kommenterte og la ny musikk til. En glimrende idè, som, ikke minst, ble en svært god protest mot et av de største politiske partiene i vårt naboland, Sverigedemokratene og den store høyrepopuliostiske og, til tider nynazistiske bølgen som dessverre ruller gjennom Sverige.
Men etter ca. 45 minutter kom et forferdelig lyn- og tordenvær drivende over oss, med hagl og kraftig regn, så festivalledelsen valgte å avbryte konserten, hvorpå publikum løp som gale for å finne ly. For en nordbo var ikke dette mer enn en skikkelig godværsbyge, men for italienerne ble det i meste laget, så dermed endte denne dagen brått og heftig med et solid tordenskrell.
Min siste dag i Dolomittene, startet med et italiensk/britisk/hollandske samarbeid under ledelse av den italienske pianisten Simone Graziano Frontal med den nederlandske gitaristen Reiner Baas som gjest. Med seg hadde de trommeslageren Stefano Tamborrino og tenorsaksofonisten Dan Kinzelman. For den som kjenner litt til den italienske jazzen, så vet man omtrent hva man får. Rasende dyktige instrumentalister, som spiller litt for mye «fort-fort»-jazz, som det nesten er umulig å oppdage noe feil ved. Frontal er en dyktig pianist og komponist, og Baas spiller akkurat så fort som man forventer, med utmerket teknikk og forståelse for hvor komponisten vil hen med musikken. Men det er også med på å gjøre en konsert med et slikt band litt kjedelig. Det blir altfor lite dynamikk og overraskelser, så etter å ha hørt tre-fire låter, så er man egentlig fornøyd.
Så skulle man igjen på fjelltur. Den norske tubaisten Lars Andreas Haug hadde samlet et norsk/tysk lag. Men på grunn av at det krevde en halv times gange fra fjellheisen og opp til konsertstedet, og at eders utsendtes rygg og ben plager han såpass mye at han var nødsaget til å holde seg i lavlandet.
Derfor avrundet jeg dette årets Südtirol Jazz Festival med vokalisten Natalie Sandtorv og hennes band. Hun hadde med seg Erik Havnes på gitar, Jonas Hamre på saksofon, Martin Vinje på synth og Ole Mofjell på trommer og perkusjon. Og som i tidligere møter med dette bandet, så ble det en storartet og relativt rocka opplevelse. Konserten fant sted i Hotel Bad Schörgau, et lukseriøst hotell, med Michelin-restaurant og spa, en halv times kjøring utenfor byen. Og lokalet bandet spilte i, var et enestående rom med kunstferdig utformet tak og tre i alle vegger og gulv, slik at akustikken ble ytterst god. Og med et såpass hardtslående band som dette, så spiller akustikken en stor rolle, så ikke musikken skal slå mot veggene og rotere rundt i rommet.
Jeg har hørt dette bandet noen ganger nå, og de blir bedre for hver gang. Musikken er en slags kombinasjon av moderne jazz og rock, i samme landskap som flere skandinaviske band gjerne opererer i om dagen. Men allikevel skiller Sandtorv seg fra de fleste av sine kolleger. Hun sprudler på scenen, og musikerne følger henne til døren med pågående og groovy spill. Kanskje kan man innvende at litt for mange låter blir litt for like i oppbyggingen, med en svevende og balladeaktige introer, før Molfjell sier stopp, og setter i gang en rocka groove så låtene skifter kraftig karakter.
En av mine journalistkollegaer fra Sambandsstatene var overrasket over at bandet fungerte såpass godt i et lite, intimt lokale, siden han mente at dette var et band for de riktig store scenene, og det er en oppfatning jeg deler. For Natalie Sandtorv kan lett bli Norges nye eksportvare på det store, internasjonale musikkmarkedet, å ta over etter band som for eksempel Highasakite. Og når undertegnede, etter konserten, fikk smakebiter på Michelin-retaurantens rødvin og oster, så var denne skribenten mer enn fornøyd med tingenes tilstand
Selv om eders utskremte måtte forlate fantastisk vakre Dolomittene og Bolzano/Bozen etter denne dagen, så var festivalen på langt nær slutt. Jeg måtte hjem til København for å gjøre de siste forberedelser til årets Copenhagen Jazz Festival, som starter på fredag. Men for den som oppholder seg her nede i fjellheimen, kan festivalen friste med en rekke spennende, nordiske navn, som blant andre Ibrahim Electric, Fire! m/Mariam Wallentin, Per-Åke Holmlanders nye, store band, Verneri Pohjola både i duo med Mika Kallio og med sitt eget band, Wildbirds & Peacedrums, Frank Frank Frank, Giovanni Guidi sammen med Joe Rehmer og Federico Scettri, Anni Elifs Edith Södergran-prosjekt, Broen, Splashgirl og mye mer den kommende uken.
Det må være et realt sjansespill av en festival som dette, på et sted det ikke er altfor god kommunikasjon med omverdenen, å satse så kraftig på relativt mange «ukjente» nordiske band på en festival som strekker seg over 10 dager. Det er som om Moldejazz, Umeå jazzfestival, Tampere Jazz Happening eller Aarhus Jazz Festival kun skulle presentere band og musikere fra Østerrike, sydlige deler av Tyskland og Nord-Italia et år. Jeg kunne veddet en god del på at det nordiske publikummet i stor grad hadde uteblitt. Men ikke i Italia. Her var de fleste konsertene, enten de ble holdt i byen eller på 1500 eller 2500 meters høyde, gødt besøkt. Det ble satt opp shuttle-busser til alle konsertene som ikke lå i gangavstand fra sentrum, noe som krevde en del logistikk. Men slike ting fikser italienerne, for de er ikke så nøye på at alt skal skje med tysk presisjon.
En fantastisk vakker festival, med mange spennende, nordiske musikere, både i etablerte band og i nye konstellasjoner, i en helt vanvittig vakker, vill og fantastisk natur. Og med en service og imøtekommenhet overfor gjester og besøkende som var strålende. Jeg kommer mer enn gjerne tilbake neste år!
Og mens festivalens shuttle-tjeneste tar meg tilbake gjennom Brenner-passet og mot Innsbruck, kan jeg bruke tid på å tenke lii på på Julie Andrews og «Sound of Music», som garantert ble filmet i dette området, og plystre på «My Favorite Things», «Edelweiss» og de andre kjente låtene fra filmen, og overlate stafettpinnen til kollega Johan Hauknes for neste etappe av salt-peanuts’ sommerfestivalturné og Kongsberg Jazzfestival.
Tekst og foto: Jan Granlie
Pauli Lyttinen leder Euregio Collective med nordiske gjester
Kadri Voorhand og Mihkel Mälgand
Linda Oláh
Hanna Paulsberg koser seg i 2500 meters høyde
Pauli Lyttinen i vinkjelleren
Tuomas A. Turunen forteller om sine vinopplevelser
Simone Graziano Frontal
Natalie Sandtorv
