Sound of Music – andre året

SÜDTIROL JAZZ FESTIVAL, BOLZANO/BOZEN, ITALIA, 28. JUNI – 7. JULI 2019: Så var man igjen Invitert til noen dager med jazz i den fantastiske byen Bolzano, eller Bozen som de sier, de tysktalende i området, her midt i hjertet av fjellformasjonen Dolomittene, helt nord i Italia, like ved Brenner-passet. I år var det Iberia som var i fokus, det vil si Spania og Portugal, men uten at de to landene klarte å fylle på langt nær like mye av programmet som nordboerne gjorde i fjor (les anmeldelsen fra fjoråret HER). Derfor var det også band både fra Sveits, Tyskland, Østerrike og en og annen «slenger» fra andre land på programmet i år.

Festivalen går over ti dager, og i år foregikk festivalen fra 28. juni til 7. juli, og salt-peanuts* utsendte var tilstede de siste fem dagene.

Bolzano/Bozen, ligger i et tospråklig område som kalles Alto Adige, og ligger på den italienske siden av Dolomittene. Dette fantastiske fjellområdet med relativt unge fjell som i Norden kun kan sammenlignes med de mest spektakulære delene av Romsdalsalpene og Trollveggen. Spisse topper som rager et par-tre tusen meter over havoverflaten, og med en tregrense som ligger adskillig høyere enn i de nordiske «bjerge».

Festivalen har sannsynligvis fått med turistmyndighetene i regionen til å sponse festivalen, slik at publikum kan reise hjem og fortelle andre om det fantastiske landskapet også sommerstid. Om vinteren er det jo det alpine som styrer regionen, men vi foretrekker heller å bli fraktet rundt i buss og gondolbaner opp og ned av fjellene, i stedet for å iføre oss vinterhabitten og utoverski for å nyte naturen.

I år startet vi inne i en av byens parker, den vakre Palais Toggenburg, hvor vi fikk verdenspremiere på kvintetten Matteo Bortone ‘Travellers’, et fransk/italiensk samarbeid som var akkurat slik vi hadde fryktet. Maskulint, som mye av den italienske jazzen etterhvert er blitt, og fransk med dyktige musikere som er mer opptatt av teknikk enn av å gi publikum noe fra hjertet. Men de ble godt tatt imot, selv om værgudene ikke hele tiden var på bandets og publikums side, slik at de serverte litt regn for å lette litt på «trykket». Denne konserten var allerede klokken 11:00 på formiddagen, så vi hadde god tid og mye mer i vente utover dagen og resten av uka.

Hu hei, kor er det vel friskt og lett …
På ettermiddagen var det først inn i buss sammen med alle de andre inviterte gjestene, for å komme et stykke opp i fjellheimen, før vi på grunn av veistandarden måtte over i minibusser videre opp på en gård og restaurant på 1200 meters høyde, hvor flere av festivaldeltagerne først hadde gått en lengre tur i fjellet (ikke salt-peanuts* utsendte), før man ble samlet på Ansitz Velseck for å høre de unge musikerne i Little Rosies Kindergarten feat. Euregio Jazzwerkstatt.

Siden værgudene ikke var på festivalens side denne dagen, hadde man valgt å flytte konserten fra plenen utenfor gården og restauranten og inn på låven, noe som gjorde at noe av den spektakulære utsikten over fjellene måtte vike til fordel for innsiden av en låve. Men det gjorde atmosfæren annerledes, lyden bedre og lytteropplevelsen til noe helt annet enn det ville vært under åpen himmel.

Little Rosies Kindergarten er et band på 13 musikere som holder til i Wien, men hvem Little Rosie er, fikk vi aldri vite. Hvor Euregio og hans Jazzwerkstatt holder til vet jeg ikke, men bandet består av musikere fra Italia og Østerrike. Da vi ankom stedet var vokalistene i gang med lydprøve, og jeg fikk umiddelbart en følelse av norsk folkemusikk, som så mange i Norge holder på med om dagen. Tostemt, kvinnelig vokal som ga et snev av hjemlengsel her oppe i fjellheimen.

Allerede fra starten av konserten ble dette noe man kan kalle en slags oppgradert versjon av Vienna Art Orchestra (VAO), som vi kjenner som orkesterlederen Matthias Rüeggs livsverk. Med oppgradert versjon mener jeg at de opererer med to kvinnelige vokalister, tre bassister, to gitarister, strykere og resten i omtrent samme format som VAO. Komponistjobben var jevnt fordelt blant flere av musikerne som ledet hver sine låter, men uten at det stilmessige ble særlig endret. Og hele veien låt det tett og fint, med fine solier, blant annet fra pianisten Lucas Leitner, vibrafonisten Matthias Legnef, og ikke minst, trommeslageren Judith Schwartz, som vi også skulle få gleden av å høre senere i uka. Tett og fint, humoristisk og med et moderne storbandformat som virkelig swingte. Og at de hadde med flere strykere i bandet, gjorde at storbandsoundet ble originalt og spennende. Mye av det de fremførte hadde mye folkemusikk i seg, og da de virkelig «strakk helt ut», følte vi nesten at vi fikk en kombinasjon av nederlandske Instant Composers Orchestra og norske Frode Haltli Avant Folk, og så mye bedre enn den kombinasjonen, skal man ikke kreve en vanlig onsdag. En fin ettermiddag og kveld i fjellheimen!

Sol ute, sol inne
Dagen etter hadde værgudene gitt tapt for festivalen, og latt solen igjen varme ved bunnen av fjellene. Da bar det først inn i Naturmuseum Südtirol, kun noen meter i fra det flotte Parkhotel Laurin som vi var innlosjert i. Her fikk vi en nydelig solokonsert med den amerikanske cellisten Hank Roberts, som for mange som følger med i jazzen, ikke kjenner særlig godt til, og som lenge har befunnet seg litt under radaren, men som i alle fall de som hadde møtt opp denne formiddagen, nå kommer til å sjekke ut nøye.

Hank Roberts er født i 1954 i Indiana, og er en viktig utøver innenfor både rock, jazz, avant-garde, folk og klassisk musikk. På 80-tallet husker vi han blant annet fra New Yorks «Down Town»-scene, og ved siden av flere egne innspillinger, er han å finne på plater med blant andre Arcado Trio, Miniature, Tim Berne, Bill Frisell, Marilyn Crispell og Alex Cline

Denne formiddagen var han plassert i et lite rom midt i en slags steinrøys, noe som gjorde cellolyden perfekt, samtidig som småsteinen virket som perkusjonsinstrumenter for Roberts. Det startet eksperimentelt, hvor det virker som Roberts testet ut lokalet og lyden med lange buestrøk. Men etter hvert la han vekk buen og gikk over til å spille pizzicato i et slags countrydriv, samtidig som vi fikk ordløs sang, noe som fikk selv de største skeptikerne til å våkne. Og derfra og ut var dette strålende. Han har en sjarme på scenen som er spesiell og nær, og da han etter å ha holdt et instruktivt, lite foredrag om hvorfor han elsket palmer, og gjorde den gamle standarden «Indiana», fra hjemstedet, hadde han oss i sin hule hånd.

Roberts er en fantastisk dyktig cellist, som bruker det maksimale av celloen, enten han «leker» med rytmiske figurer, legger seg over i singer/songwriter-land eller improviserer fritt, og han skaper spennende musikk man ikke hører altfor ofte. Kanskje festivalens høydepunkt!

Etter en lengre lunsjpause, som ble tilbragt på festivalrestauranten, et mikrobryggeri og populær restaurasjon i nærheten, var det å prøve å finne veien til et av byens museer for å høre et prosjekt jeg tidligere har rost opp i skyene her på salt-peanuts.eu, nemlig den portugisiske trompeteren Susana Santos Silvas Life And Other Transient Storms. Santos Silva er en av våre absolutte favoritter, etter at vi har møtt henne en rekke ganger, siden vi hørte henne for første gang på 12 Points-festivalen i Porto for mange år siden. De senere årene har hun hatt adresse Stockholm, hvor hun og bassisten Torbjörn Zetterberg har bosatt seg. Vanligvis består bandet av de to pluss den danske saksofonisten Lotte Anker, den svenske pianisten Sten Sandell og landsmannen og trommeslageren Jon Fält. Men på denne jobben måtte Sandell melde pass på grunn av helsemessige årsaker og Fält var opptatt med turné med Bobo Stenson Trio. Derfor ble det ingen pianist denne gangen, mens norske Paal Nilssen-Love var med som vikar for Fält. Og når vi tar med at Zetterberg hadde skåret seg relativt kraftig i den viktige høyrehånda, og Santos Silva hadde pådratt seg noen mageproblemer på spillejobb i Midt-Østen, så så det ikke helt enkelt ut for bandet. Når de i tillegg hadde blitt plassert i inngangspartiet til museet, med en heller elendig akustikk, så jobbet kvartetten i kraftig motvind.

Men selv om akustikken var krise, synes jeg det ble en spennende time. Musikken ble annerledes enn den pleier å være med den originale besetningen, ikke minst på grunn av Nilssen-Loves energiske og pågående trommespill, og det virket som alle fire var innstilt på å gi publikum en spesiell opplevelse. Santos Silva var hele veien den førende, og leverte noen fine solier og «innspill» som de andre tok imot med åpne armer og utviklet videre. Og Ankers sopran- og altsaksofon låt solid som alltid, og jeg overraskes stadig av hvor spennende hun er som musiker, og at hun bare blir bedre og bedre. Og bak hamret Zetterberg løs så bandasjen nærmest føk veggimellom og Nilssen-Love var, som alltid, solid på plass med spennende innspill.

Vi savnet egentlig bare Julie Andrews
Ny dag og nye muligheter, og denne gangen skulle vi opp på 1200 meters høyde på femstjerners-hotellet Parkhotel Holzner, et kvarters gondolbanetur rett opp fra sentrum av Bolzano.

Her oppe i et landskap som kunne ta pusten fra hvem som helst, i en liten fjellandsby, fikk vi høre den iranske vokalisten Golnar Shahyar, som for første gang skulle synge duo med den østerriske pianisten Benny Omerzell. Før konserten serverte man hvitvin og den typiske alpedrinken aperol, og liggende på deilige strandstoler med en drink i hånda, skulle vi nyte duoen. Før konserten tenkte jeg at dette ville vært den perfekte location for en pianist som danske Carsten Dahl og hans nye band Trinity (plate på ACT i september), så kanskje neste år …

Og da konserten satte i gang, var ikke avstanden til Dahl veldig stor når det gjeldt pianospillet. Lyrisk i beste Jarrett-tradisjon, og hele veien følsomt og vakkert. Og som en ekstrabonus ble den nydelige vokalen til Shahyar, som på sitt morsmål fremførte en rekke sanger som passet perfekt i duoformatet. Og da de avsluttet med Victor Jaras fantastiske «Te Recuerdo Amanda» («Jag minns dig, Amanda» i Cornelis Vreeswijks versjon på platen «Cornelis sjunger Victor Jara» anbefales på det sterkeste), var suksessen mer enn sikret. Shahyar er en ytterst sjarmerende vokalist som jeg er sikker på at kan fortrylle en gråstein, og sammen med Omerzells delikate pianospill, ble dette en deilig stund i skyggen under det store eiketreet i hotellhagen.

Denne ettermiddagen skulle tilbringes ute i NOI Techpark Südtirol, i utkanten av bysentrum. Her er det blitt bygd opp en stor teknopark med en rekke bedrifter innenfor teknoindustrien. Og her skulle vi overvære tre til fire konserter.

Og det startet med to av musikerne fra Little Rosies Kindergaten, basskalrinettisten og sopransaksofonisten Lisa Hofmaninger og trommeslageren Judith Schwarz. Og selv om vi hadde merket oss de to fra konserten med Kindergarten, ble dette en stor overraskelse. Vi fikk improviserte strekk som ble utviklet der og da, samtidig som de også serverte en original og strålende versjon av Joni Mitchells «Blue» som selve rosinen i pølsa. Schwarz er en trommeslager som ligger tett på svenske Andreas Werlin i det rytmiske uttrykket, slik vi kjenner han fra band som Fire!, Fire! Orchestra! og Wildbirds & Peacedrums. Og hvis man bytter ut vokalen til Mariam Wallentin i sistnevnte band med sopransaksofon og bassklarinett, så har vi denne duoen.

Hoffmaninger er ytterst dyktig på begge blåseinstrumentene, og denne timen fikk vi gode beviser på at dette er to musikere man skal holde øyne med.

Requiem for Paolo
Deretter tok vi en liten pause, for å prøve å fordøye nyheten om trommeslageren og hedersmannen Paolo Vinaccias bortgang, og lot den spanske duoen Duot hode på i fred, før vi igjen gjorde klart for en ny konsert med Susana Santos Silva og Torbjörn Zetterberg. Denne gangen hadde de med organisten Hampus Lindwall, og de tre har akkurat en ny plate ute («Hi! How Are You?» på selskapet Matiére Mérmoire), trioens andre, hvor mye av musikken var hentet fra. Musikken på platen er innspilt i en Engelbrektkyrkan i Stockholm, og derfor var det helt ok at akustikken i kabelhallen var som i en kirke.

Derfor ble også dette en fin stund å sette seg for seg selv i en krok og nyte musikken og tenke på Paolo. Og musikken inviterte mer enn litt til meditasjon og ettertanke. Santos Silva og Zetterberg har i flere år spilt sammen i mindre konstellasjoner, og det er noe de mestrer fullt ut. Kommunikasjonen er nærmest sømløs mellom de to, og de forstår hverandres hint og antydninger perfekt. Og med Lindwall som bonus på et keyboard som hørtes ut som et kirkeorgel, som ble behandlet på en heftig og pågående måte, og adskillig mer spennende enn de fleste kirkeorganister, ble dette originalt og spennende. Og et fint requiem for Paolo!

Så rundet vi av kvelden i NOIs inngangsparti, et moderne amfi, hvor lyden dessverre bar altfor dårlig opp til de bakerste setene til at alle fikk fullt utbytte av konserten. Her skulle vi høre den portugisiske trommeslageren Pedro Melo Alves og verdenspremieren på hans prosjekt «In Igma». Ved siden av Alves gikk vi høre de tre vokslistene Beatrix Nunes (Portugal), Mariana Dionisio (Portugal) og Aubrey Johnson (USA), pianisten Eve Risser (Frankrike), bassisten Mark Dresser (USA) og Alves. Konserten ble på mange måter, i alle fall i mitt hode, enda et requiem for Paolo Vinaccia. Mye trommer, men viktigst var nok de tre vokalistene med solid operabakgrunn som førte an i det musikalske i stor grad. Både Dresser og Risser var litt for lavt mikset etter min mening, og Alves’ ideer var ikke gode nok til at det holdt hele veien inn.

Arrivederci, amici
Så gikk det mot slutten for salt-peanuts* deltagelse på årets Südtirol Jazz Festival. Lørdagen startet i vakre omgivelser inne i en furuskog på 1047 meters høyde. Og vi hadde gledet oss til å høre bandet Let Thjere Be Light, med den sør-afrikanske vokalisten og pianisten Thandi Ntuli, sammen med de tre sveitserne, Benedikt Reising (saksofon), Xaver Rüegg (bass) og Paul Amereller (trommer). Plasseringen av konserten var i nydelige omgivelser. Trestammene sto ranke som om de aldri hadde vært utsatt for et eneste vindpust, og skogbunnen var fin å sitte i, i det naturlige amfiet.

Men musikalsk ble dette en heller kjedelig affære. Vi ble lovet en blanding av jazz, soul og afrikansk jazz, men dessverre ble det stort sett streit, litt uinteressant, europeisk jazz uten sjel og innlevelse. Men omgivelsene var fine!

Deretter var det nok en konsert med cellisten Hank Roberts. Denne gang i møte med bandet Pipe Dream med italienerne Filippo Vignato (trombone), Pasquale Mirra (vibragon), Giorgio Pacorig (piano) og Zeno De Rossi (trommer). Jeg kjenner både Vignato og De Rossi fra flere fine, italienske plateprosjekter, hvor man har fått i overkant mye italiensk testosteron i svingene. Og dette ble også hovedinnvendingen mot dette settet. Italienerne er mestre i å spille udynamisk, og de peiser på fra start som om det sto om livet. Dette gjaldt spesielt trombonisten, vibrafonisten og trommeslageren, så pianisten og Roberts cello forsvant i overdrevent machospill i store deler av konserten. Det var kun da Roberts tok grep og tok det hele ned, ett par ganger under «slaget» at musikken virkelig ble interessant. Ellers var det et ordinært, italiensk band på anabole steroider vi fikk høre.

Så rundet vi av med konsert i den vakre hagen på Parkhotel Laurin. Vi nøyde oss med det første av to band, og de som spilte ute, før duoen Juicy gjorde så godt de kunne for å holde salt-peaunts* utsendte våken med dunkende bass i etasjen rett under vårt rom.

Men prosjektet 5K HD fikk vi med oss. Dette er det østeriske bandet Kompost 3, bestående av Manyel Mayr (bass), Martin Eberle (trompet), Benny Omerzell (keyboards) og Lukas König (trommer), som var utvidet med vokalisten Mira Lu Kovacs. De serverte moderne pop og rock i det landskapet så mange pop- og rockeartister befinner seg i i dag. Det minnet tidvis mye om norske Susanne Sundfør, på den måten at det er en dyktig vokalist som omgir seg med gode jazzmusikere i bandet, og som avslutning på en deilig festival var det perfekt med en litt annen innfallsvinkel enn all avant garden vi hadde fått servert tidligere i uken.

Og da man satte seg på toget med retning Munchen, og nærmet seg Brenner-passet, hadde værgudene fått nok av jazz, sol og over 30 grader pluss, så da kom regnet tilbake. Og mens vi både krysset grensen til Østerrike og beveget oss inn i Tyskland, fulgte regnet etter oss som en skygge.

Südtirol Jazz Festival må være den perfekte festivalen for jazzere som også har en hang til å vandre i fjellet, men den er også perfekt for oss andre, som liker å bevege oss i trygge omgivelser, å bli fraktet med sikker transport opp ned av fjellene, så det er bare å sette av en ukes tid for fantastiske fjell, god mat og drikke og mye fin musikk i Bolzano/Bozen neste år!

Tekst og foto: Jan Granlie

(Hotell og billetter var betalt av festivalen)

Mektige fjell i Dolomittene