MUSICA SULLE BOCCHE 2016, SANTA TERESA GALLURA, SARDINIA, 25.-28. AUGUST 2016: Du kan komme hit på flere måter. Enten med fly, med ferge fra fastlandet vest for Roma eller fra Korsika. Og siden tiden for en jazzskribent i august er mer enn travel, valgte vi å la festivalen bestille den reiseruten de mente var best.
Derfor ankom vi den lille, idylliske byen Olbia med fly via Berlin en strålende og solrik torsdag. Olbia ligger på østkysten, langt nord på Sardinia, og er en by med fergetrafikk, turisme og lange solfylte strender. Vi hastet i bil nord-vestover, og etter en times tid med en sjåfør som kun snakket italiensk og sardinsk, to språk salt-peanuts utsendte overhode ikke behersker (mer enn å foreta en pizzabestilling eller en birra eller vino rosso) som en vanlig skandinav, så ble det en stille tur gjennom det fantastiske steinlandskapet.
Men i det Santa Teresa Galluri åpner seg for oss, da vi passerer det siste høydedraget, er vi fornøyd over endelig å være tilbake etter fjorårets festival. Vi ser kirken, hvor de fleste konsertene skal arrangeres, tårnet, som enhver liten by i denne delen av verden er utstyrt med, og havet. Og langt der borte, i nord, ser vi Korsika. Vi tenker på konsertene i fjor, utenfor kirken, med de fantastiske lyskulissene, soloppgangskonserten på stranda med solo tamburin i ren sjaman-stil, konserten med den franske klarinettisten Louis Sclavis og konserten med den italienske trekkspilleren og pianisten oppe ved fyrtårnet.
I år hadde vi ikke fått tid til å sjekke programmet noe særlig. Det eneste vi visste, var at den norske trompeteren Nils Petter Molvær skulle spille en av dagene.
Etter å ha sjekket inn på Hotel Moderna, som var langt fra så moderne som navnet skulle tilsi, traff vi vår venn fra mange tidligere festivaler, fotografen Ziga Koritnik, som har fotoworkshop denne uka. Han er selvoppnevnt sjåfør for salt-peanuts utsendte, og tar meg med mot første konsert, ute ved kysten, i et vanvittig granittlandskap, hvor festiavlsjef Enzo Favata (bildet under) skal ha solnedgangskonsert sammen med Saffronkeia på diverse elektronikk.
Innerst i en liten vik, som blir omtalt som samlingspunkt for de siste hippier på øya, ser vi opp mot drøyt 1000 publikummere som har brukt dagen på soling og bading. Mange av dem så godt som nakne i ettermiddagssolen, og med medbragt øl og nistekurver benker de seg oppover i skjæringen ned mot havet, som var det et fuglefjell fylt opp av vakre mennesker i alle aldre.
Det er uutholdelig varmt. Fotograf Koritnik dupper seg i havet med jevne mellomrom, og salt-peanuts utsendte velger seg en av de få skyggene på stedet, med masse vann og med en dårlig følelse av noe som nærmest føles som solstikk i kroppen.
Etter lydprøve som varer omtrent dobbelt så lenge som selve konserten, kommer de omsider i gang. Vi får elektronikk som ikke er den mest spennende vi har hørt, hvor basstrommene er en viktig bestanddel, og vi tenker at her skulle Jan Bang ha danset rundt med sin elektronikk, sammen med Arve Henriksens trompet og vokal og kunne ha fylt stedet med ren magikk.
Men Enzo Favata ligger ikke så langt unna Henriksens nordiske tilnærminger. Favata er en saksofonist som har lagt sin kjærlighet til Norge, og særlig Nord-Norge. Han forteller etter konserten at han akkurat har avsluttet en ti dagers turnè nord i Norge. Og da de gjør Mari Boines «Gula, Gula», først i en versjon som ligger tett opptil Jan Garbareks versjon, og deretter i en raskere og mer rytmisk utgave som ekstranummer, er vi fornøyde. Og i det de går inn for landing, ett eller annet sted på Finnmarksvidda, forsvinner også solen ned i havet. Perfekt regisert og vakkert.
Mens vi nærmest setter livet til og gjør et iherdig forsøk på å forsere steinformasjonene i stummende mørke, er det fremdeles et hundretalls publikummere som med afrikansk trommekomp fortsetter med «Gula, Gula».
Vi velger å droppe den offisielle åpningsseremonien, som blir holdt på italiensk (eller sardinsk), og den omdiskuterte «Miles Ahead»-filmen, som blir vist på kirkeveggen. I stedet ofrer oss for en matbit og et glass lokal vin på det som skulle vise seg å bli vårt favorittstamsted.
Fredagen våkner vi til nok en dag i solens rike. Vi takker oppfinneren av air-condition, og at hotellrommet var utstyrt med en ytterst effektiv utgave av arten, i det vi møter varmeveggen på utsiden da målet var å vil bese den lille byen ved havet. Vi går ned mot det gamle tårnet nede på odden, som tidligere har vært en del av festningsverket mot korsikanerne, og som nå er et utsiktspunkt og galleri. Vi ser ned på den overfylte stranden, og over med kaltformasjonene, omtrent som «the white cliffs of Dover», og vi kjenner svetten renne, og bestemmer oss i stedet for å finne en skyggefull uterestaurant for å fylle opp kroppen med kruttsterk espresso og kildevann.
Første konsert denne dagen, er i og utenfor en liten kirke utenfor byen. Coroa Cuncordu di Cheremule, er seks mannlige sangere fra øya, som synger sardinske sanger fra tidligere tider. Nesten som en sardinsk versjon av Hilliard Ensemble, som befinner seg et stykke fra de sangerne trommeslageren Paolo Vinacci hadde med til Vossa Jazz og frokostkonsert for mange år siden. Inne i den lille, spartanske kirka låter det storslagent. De seks sangerne kommuniserer perfekt, og setter oss i en helt egen, sakral stemning. Vi er spente på hvordan det vil fungere utendørs, i andre avdeling, men vi har ingenting å frykte. Under det store treet omgitt av et lyttende publikum og oliventrær, mens det serveres hvitvin utenfor kirken, gir de oss en litt annen type sang, men like innsmigrende og vakkert som de fire herrene Vinaccia bragte til Voss. Det er mye religiøsoitet i sangen, men samtidig en musikalsk verden vi kjenner altfor dårlig. Og en bedre musikk å lytte til mens solen går ned, skal man lete lenge etter.
Deretter bærer det igjen inn til byen. Musikk fra Vest-Afrika høyt på stereoanlegget i fotografens bil, og sammen med andre bilister som aldri hadde fått tildelt førerkort i et «sivilisert» land.
Men vi kommer helskinnet tilbake til byen og hovedarenaen for festivalen, utenfor kirken midt i byen. Scenen er rigget til på kirketrappa, og det usannsynlig flotte lysarrangementet stråler mot oss.
Vi skal høre den italienske pianisten Antonio Faraò med trio, med den amerikanske gjestesolisten, saksofonisten Chico Freeman, (bildet over)en etter hvert legendarisk saksofonist, som de senere årene mest har vært å høre med stjernebandet The Leaders, men som på grunn av sitt faderlige opphav, Von Freeman, har skapt seg et stort navn innenfor den nyere bopen.
Vi møter en opplagt trio med bassisten Martin Gjakonovski og trommeslageren Vladimir Kostadinovic, som swinger upåklagelig under Freemans saksofonspill. Vi vet raskt hva vi får, men overraskes av Faraòs energiske og flotte pianospill. Mot slutten slutter også festivalsjef Enzo Favata seg til bandet, og vi får noen saksofondueller mot slutten, som utvikler seg mer som en jam session enn en streit konsertavslutning.
På dag tre kjenner vi at varmen og sola begynner å tære på kreftene. Derfor dropper vi de to første konsertene utenfor byen, den ene med flamencogitar og den andre med lokal folkemusikk med et sologitarsett. I stedet utforsker vi mer av byen. Vi kjøper med oss noen stykker picorino-ost med sorte trøfler, får våre sedvanlige timer med den knallsterke espressoen på Café Central på torget, og ser på gatelivet.
Trommeslageren Erland Dahlen, fra Molværs gruppe kommer innom på vei til stranden, fotografen kommer innom for å få en av sine daglige kopper kaffe, og på fjernsynet inne i cafeen er det fotballkamp.
Den svale kveldsbrisen kommer etterhvert smygende, og vi ser plutselig lysere på varmesituasjonen. Den slipper såvidt taket, og vi kan få oss en matbit, som dessverre består av århundrets dårligste pizza. Men vi er like blide, for på kveldsprogrammet står konsert med Nils Petter Molvær (hovedbildet).
Scenen denne kvelden er badet i et slags hav. Vi ser bølgene i solnedgangen på kirkeveggen i det Favata har en av sine velkjente, og laaaaaaange introduksjoner. Men han kommer til slutt til det han er der for, nemlig å innannonsere bassisten Jo Berger Myhre, gitaristen Geir Sundstøl, trommeslageren Erland Dahlen og trompeteren Nils Petter Molvær.
Noen litt for høyttalende nordmenn har funnet veien, og jubler hemningsløst når Molvær entrer scenen. Det starter med trompeten, i noen lange, seige løp, hvor stemningen blir satt. Sundstøl kommer inn på slide gitar, før Dahlen setter opp en rytme sammen med Myhres bass, og vi er i gang med den musikken vi har hørt så mange ganger før fra Molvær. Svevende i Jon Hassel-land, og med et stødig beat i bakgrunnen.
Men så skjer det noe! Molvær beveger seg litt bort fra det kjente og trygge og over mot Miles Davis, og hans litt råe trompetspill fra før han gjorde sitt siste comeback, blant annet i Molde. Molvær får bandet til å koke, Vi tenker at Sundstøl må være som skapt for denne musikken, og Dahlen vet vi jo er godt kjent innenfor disse rammene. Det er i grunnen bare Myhre som ikke utmerker seg. Men så er også hans rolle en litt annen enn en del andre bassister. Han er grunnfjellet som holder det hele sammen fra sin posisjon bak på scenen, og er ytterst viktig for at dette skal holde seg på rett spor.
I en solosekvens fra Sundstøl ser vi opp på kirkeveggen, hvor det foregår en animert dansesekvens som passer perfekt inn i musikken, og vi tenker at dette må være avtalt på forhånd. Men da vi ser Molværs overraskelse over det som foregår, innser vi at det er lysfolkenes genialitet som nå går i ett med Sundstøls spill. Molvær kommer inn og det hele er sykt vakkert.
Mesteparten av stoffet er hentet fra den kommende platen, som slippes på fredag. Men vi får også noen låter vi har hørt tidligere, og da de gjør ekstranummeret, med Fred Astaire og Ginger Rodgers dansene på kirkeveggen totalt synkront med musikken, ser det bare å gi seg over.
Deretter beveger vi oss, som hver kveld, over til restauranten hvor «alle» samles etter konsertene. Fotografen bestiller sin vanlige spagetti med muslinger, den rumenske illustratøren Bogdan Lupescu er der med frue, og tegner omgivelsene (han har også workshop under festivalen), latteren henger løst, og betjeningen gjør alt de kan for at vi skal trives.
Så er vi over i siste dagen for årets festival. Vi haster oss gjennom en frokost, og bestemmer oss for å bli noen timer i air conditionens himmel, for å skrive de første skissene til denne rapporten. Men vi blir forstyrret av saksofonisten Tim Berne som øver på naborommet. Han skal gjøre kveldens solnedgangskonsert på duo med den franske gitaristen Marc Ducret. Så vi lar air condition være air condition og beveger oss i stedet ut i den glohete hverdagen.
……
Det er mandag morgen. Salt-peanuts utsendte sitter på flyplassen i Salzburg på en lang dags ferd mot natt i København. To mellomlandinger, her og i Düsseldorf, og med såpass god tid mellom flyavgangene at man har tid til å skrive ferdig rapporten. Og når flyet fra Salzburg til Düsseldorf blir utsatt med en time, så har jeg god tid.
Man sjekker billedmaterialet fra de siste dagers hendelser, og innser, nok en gang, at man nok hadde hatt godt av å delta på Koritniks fotoworkshop, men det får stå sin prøve.
I går kveld var det to konserter. Først ute ved fyrtårnet, i nok en slags «bergsprekk». Denne gangen med den amerikanske saksofonisten Tim Berne, og den franske gitaristen Marc Ducret. Solen er i ferd med å nærme seg havoverflaten litt for fort, men de kommer i gang i god tid før det skjer. Litt prøvende fra Berne i starten, og litt for mye gitar fra Ducret, men det retter seg fort. Vi får to lange, fritt improviserte strekk, hvor de kommuniserer bra, og utfordrer hverandre. Noen i den eldre garde, som har tatt turen ut blant de usedvanlig vakre steinformasjonene i ren, italiensk granitt, får tidlig nok, og forlater det naturlige amfiet, men flesteparten blir værende. Noen klatrer opp på toppen av steinformasjonene for å se sola forsvinne i havet, mens resten sitter å følger med, som satt de på en jazzkafé i Brooklyn eller i Paris. Berne og Ducret leverer varene, og da de er ferdige, og solen har gått ned, kommer kveldskulden, som lokalbefolkningen ikke er så vant til, så de forlater konsertområdet før musikerne har fått mulighet til et ekstranummer.
Men det var heller ikke påkrevd. De to hadde levert en strålende avdeling duojazz som vi vil huske. Berne med sin altsaksofontone som nesten like gjerne kunne vært en tenor, og Ducret med sine korte aggressive løp, ikke bare på strengene, men overalt på gitaren.
Så avsluttet vi årets festival med resultatet av en lokal mønstring for unge musikere. Men her fikk vi både rap på italiensk sammen med akustisk gitar, brasiliansk musikk og andre ting som ikke ga oss altfor mye. Derfor avsluttet vi like godt med en middag på stamrestauranten Galluri Grill, med gode venner, strålende mat og ypperlig service.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Vi gjør oppmerksom på at reise, hotell og akreditering ble betalt av arrangøren Jana Productions).
