STIAN WESTERHUS & PALE HORSES – Victoria, Nasjonal jazzscene: lørdag 6. februar 2015
Etter å ha fulgt Stian Westerhus sine forskjellige prosjekter etter at han vendte nesa hjemover fra Middlesex (det geografiske stedet i England, ikke boka!) til Trøndelag og masterstudier ved Jazzlinja i Trondheim for over ti år siden, ga han oss hakaslepp i fjor da han slapp plata «Maelstrom» på Rune Grammofon.
Bandet Stian Westerhus & Pale Horses starta han året før med to gamle kompiser. To han hadde felles historie med bl.a. fra det hyperaktive bandet Puma for noen år siden og fra samarbeidet med Nils Petter Molvær. Som i Puma er det gitar, keyboards og trommer som er melodien. Øystein Moen fra Puma og Jaga Jazzist på diverse keyboards og Erland Dahlen på perkusjonsstolen Gard Nilssen hadde i Puma.
Men Pale Horses er ikke en modernisert utgave av Puma. Mens pumaen er et kattedyr, er de bleke hestene av equus-slekten. Begge stilfulle når de viser seg i fult driv, men stilrene på svært forskjellig vis. Altså langt fra hverandre. Stian Westerhus & Pale Horses er like langt fra Puma som en brisling fra en ål.
Fjorårets plate viste oss dessuten også at ikke bare kan Stian Westerhus synge, men også at rocker’n Stian ikke var død. Og se, Erland og Øystein synger også. Den som trodde at Westerhus kun var en lydmalende avant-gitarist, fikk seg noen øyeåpnere med «Maelstrom».
«Men er’e jazz, a?» spør, som alltid, jazzpolitiet! Men noen av oss gir blanke blaffen i slike spørsmål. For den som tvilte var det åpenbart da man ankom Victoria at det ikke var en av de gjennomsnittlige jazzkonsertene som var på trappene. Både antallet publikum, og dettes gjennomsnittlige alder pekte på noe helt annet. Men noe stemte allikevel ikke. Problemet var vel at omgivelsene og lokalet pekte den motsatte veien av forventningene til kveldens musikalske ritt. Mer om det seinere.
Til jazzpolitiet svarer vi: Det eneste som teller er om det er god eller dårlig musikk! Og dette er definitivt god musikk – og spennende musikk. Og som Stian selv har sagt det: Han er ingen jazzmusiker, han er «… just a musician. Rock people will tell me that what I’m going isn’t rock and jazz people say I don’t play jazz. But I don’t care. … But I would never be [what I am] without the jazz education. [It] really opened my ears».
Hvordan skal vi da karakterisere musikken? Ikke jazzrock – det er noe annet. Rockjazz? Razz? 
Musikken har sider som både peker mot rock og mot improvisert musikk. Bare husk at jazz er ingen sjanger – svaret på hva jazz er ligger ikke i en Gmaj7+13-akkord spilt med triple feel. Jazz er en måte å utforme og presentere musikk på. Jazz er instantan komposisjon. Slik sett er det klart dette er jazz. …. Og rock. og så mye mer.
Maksimal minimalisme. Minimax-musikk. Det har vært pekt på Radiohead som en referanse, David Sylvian har vært nevnt, særlig for Stians vokal. U2 – og Coldplay – har vært nevnt av noen som sammenligning. Flere har sammenlignet stemmen til Stian med Thom Yorke. Selv hører jeg ofte affiniteter til islandske Sìgur Ròs – med Jonsi som en klar vokalreferanse – særlig i minimalistiske moll-partier. En dash av alt dette, med en solid dose energirock og rocketrøkk. Ett eller annet sted i slike landskap rir Stian og hans to blakke hester. Erland og Øystein Blakken. Blakkjazz?
Uansett er Stian Westerhus’ gitarspill en nytelse. Han viser til fulle at han er en av de mest nyskapende og toneangivende gitarister i dagens norske jazz-, impro- og rockelandskap. Øystein Moen er en mester i manipulering av lyder, med et arsenal av keyboards med lydforandrende maskineri. Ikke bare er han god på å skape interessante lydtepper og utfyllende vegger i de hus Stian bygger, men han har også en solid medrivende rockefot når det kreves. Erland Dahlen er en trommeslager hvis rockealibi er solid. Men han har også et solid jazzøre. Trøkk og freske fraspark, men også øresmørende små romantiske perler. Og en nydelig utnyttet log drum.
Musikken er leken og styggvakker. Etter nær en og en halv time og to ekstranumre med musikk fra plata og mere til, sa bandet takk for seg. Første ekstranummer var konsertens høydepunkt. Og som ikke det var nok: Dernest lar de seg kalle tilbake en gang til – for riktig å få føle seg som rockemusikere, som Stian sier. Deretter rir de tre inn i nattemørket.
Pheeeiiieeeuuuw! Vi puster ut, trekker ut ørepluggene og tenker etter hva vi har gjennomgått. Dette er en musikk som skal virke på kropp og sjel. Om du ikke også opplever musikken gjennom membranen midt i magen er du ikke riktig med! 
På Victoria denne kvelden virket det ikke riktig som dette fungerte.
Vi var ikke helt på rockekonsert. Det var mer som vi sto utenfor og så inn. Og jeg lurer på hvorfor. En runde i lokalet hadde vist meg at det ikke var lydmannens skyld. Så slår det meg. Det er lokalet.
Dette er musikk som er skapt for et rockelokale med høyt tak og lang reverb. Og ikke for den lavtakede tørre akustikken det er i lokalet Victoria. Victoria er for mye jazzklubb. Innholdet i vokalen til Westerhus ble helt borte – det var kun det tonale innholdet igjen. Trøkket i lydbildet som du får i et lokale som det nye Røkeriet ved USF Verftet i Bergen, var nesten fraværende – om du da ikke stod rett foran scenen.
Dernest: Gulvet foran scenen var organisert – som vanlig – med småbord og stoler. Det vil si som en «jazzklubb», ikke som en «rockeklubb». Det ble feil! Slik musikk fordrer at du står, gjerne pakket tett sammen, med en mulighet – som losjene bakerst i lokalet gir – til å trekke seg tilbake og sitte nedpå litt. Det er ikke musikken det er noe feil med, det er heller ikke rytternes leveringsevne som svikter – det er innpakningen som skaper en emosjonell distanse som denne musikken ikke skal ha.
Tekst: Johan Hauknes
