FASCHING, SØNDAG 17. SEPTEMBER 2023: Da Bernt Rosengren gikk bort vel 85 år gammel 15. mai i år, var det avslutningen av en musikalsk linje som strakk seg helt tilbake til da han som 19 år gammel aspirerende saksofonist hadde overveldet hele jazz-Sverige, og ble med i det kooperative bandet Jazz Club -57 på våren 1957. Dette var «[e]tt nytt, kooperativt band [som] är till fyra femdelar identiskt med en grupp som Lars Gullin lett under vintern plus tenorsaxfyndet Bernt Rosengren» (Svensk Jazzhistoria, vol. 8 Topsy Theme (2002), s. 41).
Det ledet til en over 65 år lang musikalsk karriere som etablerte Rosengren som en av de aller største jazzmusikere Sverige har hatt. Men i motsetning til musikere som Bernt Hallberg, Arne Domnérus, Jan Johansson og Lasse Gullin fikk nok aldri Bernt Rosengren en tilsvarende status som disse i almenheten. Om noen må kunne anses som en musikeres musiker i svensk jazz, «verdenskjent» blant musikere, men nesten ukjent hos Kalle och Anna Medelsvensson, så må Bernt Rosengren være blant dem.
Stockholm, Fasching … og Rosengren
Det var ganske så naturlig at det var bassisten Hans Backenroth som tok initiativ til å få i gang en stor hyllest av Rosengren på den nå 46-årige jazzklubben Fasching på Kungsgatan i Stockholm. Eller Fäsching som synes å være den alminnelige svenske uttalen – «Ska’ du på Fäsching i kväll? Ses vi?».
Navnet på jazzklubben er visstnok arvet fra det tidligere diskoteket som lå her. Ordet kommer opprinnelig fra det sørlige og sør-østlige Tyskland (Bayern/Sacshen/Thüringen), avledet fra et uttrykk som i høymiddelalderen i det katolske Sør-Tyskland betydde den siste alkoholserveringen før fasten. Derav har det fått sin moderne betydning som synonym for ‘karneval’ og for ‘fastelavn’ eller ‘fastlagen’ på svensk. Er det en engelsk uttale av det tyske ordet som har sneket seg inn på svensk?
Med Föreningen Svenska Jazzmusiker som hovedeier er Fasching det åpenbare stedet for en slik hyllest av mester Rosengren. Hans Backenroth er et nærmest selvfølgelig valg som vert, han var Rosengrens mer eller mindre faste bassist de siste årene, i det minste fra sent 2000-tallet. Og like åpenbart er det at salt peanuts* vil være på plass for å dekke dette når Backenroth og Fasching inviterer til hyllningsfest søndag 17. september, fire måneder etter Rosengrens bortgang.
Derfor sitter jeg på toget fra Oslo S til Stockholm Central en tidlig søndagsmorgen på det som muligens er en av årets aller siste sommerdager. Drøye fem timer, og vi er på Vasagatan. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått over plassen foran Centralstationen, men det er mange ganger. Jeg merker at det er like før jeg begynner å bli nostalgisk og snakke om det Stockholm jeg husker fra 25 år tilbake, til den tiden der jeg antakeligvis ville tatt inn på et hotell i nærheten før jeg satte meg på tunnelbanan til Liljeholmen. Etter den første oppsplittingen av Nutek – Verket för näringsutveckling – var det senere kun å krysse over Vasagatan til Mäster Samuelsgatan. For så å sjekke hva som skjedde på Fasching de neste kveldene.
Min vei ned Rosengrengatan
Men jeg går ikke ned den gaten i dag. Da heller nedover Rosengrengatan. For der er det minst like interessant å vandre. 27. oktober 1959, ennå ikke 22 år, var Rosengren i studio for første gang som bandleder, med egen kvartett. 7-tommeren The New Beat Generation står seg fortsatt. Men sommeren før var han som 20-åring den ene av de to yngste i The International Youth Jazz Band – med unge, europeiske musikere, satt sammen for å spille på Newport-festivalen i juli 1958. Her spilte Rosengren og Kurt Järnberg sammen med George Gruntz, Albert Mangelsdorff, Jan Ptaszyn Wroblewski og en rekke andre.
Allerede i 1961 var Bernt Rosengren på plass i Krzysztof Komedas band under Jazz-jamboreen i Warsawa. Sammen med Rune Carlsson var Bernt Rosengren kanskje de viktigste utenlandske musikerne som kom til Polen i den perioden der avantgardistisk polsk jazz blomstret med og rundt Komeda. Komeda var en allfader, en mentor for unge polske jazzmusikere, og sammen med disse og de to unge svenskene Carlsson og Rosengren, skapte han musikk som fortsatt lever. Hvem kan glemme Komeda-klassikere som «Ballad for Bernt» og den øvrige musikken som ble skrevet for Roman Polanski-filmen Kniven i vannet?
Men det var Stockholm Dues fra 1965 som satte ham ettertrykkelig på det hjemlige kartet, og med den fikk han sin første Gyllene Skivan. Men for de som var ynglinger på 1970-tallet var det først med dobbeltalbumet Notes from the Underground – hans tredje Gyllene Skivan på bare noen få år – vi virkelig fikk øynene opp for Bernt Rosengrens musikk. I alt er det blitt fem Gyllene Skivan til Rosengren, og han troner fortsatt helt alene på toppen av den listen.
Så vi ser virkelig fram til denne feiringen av den store musikeren. Ett – som alltid stimulerende – møte på Blå Dörren er en viktig Stockholmstradisjon, som denne gangen ivaretas forut for kvelden. Men så – så er det tid for å komme seg til Fasching.
Jeg har ett krav til kvelden: «Ballad for Bernt» på en hedersplass. Og det innfris med god margin. Men før vi kommer dit er det flere punkter på dagsorden. Samlet sett får vi et fint tverrsnitt av svensk bop-basert jazz i dag, et tverrsnitt som viser at den delen av tradisjonen etter Bernt Rosengren er i beste live.
Bop, ballader och lite blues
Først ut er det som presenteres som «Bernt-trion», eller det som var Bernt Rosengrens mer eller mindre faste band tilbake til 2008-albumet I’m Flying. Bengt Stark på trommer, Hans Backenroth på bass og Stefan Gustafsson på piano. Med seg får trioen Magnus Dölerud på tenorsax, Erik Weissglas på gitar og Christina Gustafsson på vokal.
Det blir en hyllest til ballademesteren Rosengren. De starter med Cole Porters «Get Out of Town», med et flott og stilriktig spill av Magnus Dölerud. Vi får også Rosengrens «Det finns (so many things)» med Weissglas, Horace Parlans «Billy’s Bossa» og Gustafssons «In the Light of New York», før de avslutter med en standard blues i B♭.
Programmet fortsetter med Leo Lindberg Trio supplert med Amanda Sedgwick på altsax og Ulf Adåker på flygelhorn. Bop-en lever, kan man si. Sedgwick spiller, som alltid, flotte bop-linjer. Men det er samtidig godt å høre at Ulf Adåker fortsatt har den vakre tonen i behold. De er begge understøttet av Lindberg og Kenji Rabson på bass og Moussa Fadera på trommer.
Adåker holder innledningsvis en kulturpolitisk appell som burde vært gjengitt i det minste for alle kommunalråd med meninger om kultur – ikke bare i Norrköping; nei, i alle i Sveriges kommuner – og for Kulturutskottets ledamöter i Riksdagen. Men aller helst burde det skje i full offentlighet. Med hilsen fra «en bortskämd kulturelit»! Takk, Uffe.
Kvintetten åpner sitt sett med Rosengrens «The Hug», som er en kontrafakt over «Embraceable You». De fortsetter med Bud Powells «Wail», som kanskje kan sies å være en kontrafakt av en kontrafakt – den framstår i mine ører som en parafrase på Charlie Parkers «Anthropology» – der de begge jo er bygget på akkordskjemaet til «I Got Rhythm».
Neste sett: Carl Orrje på piano, Patrik Boman på bass, Jesper Kviberg på trommer, Per Texas Johansson på tenorsaksofon og Jonne Bentlöv på trompet. Trioen framfører Orrjes «Serenade for Bud» – en hyllest til Bud Powell. Dette var en pianist Rosengren verdsatte høyt. Med utvidelse til kvintett og med Bentlöv og Johansson på scenen får vi en strålende versjon av Horace Silvers «Peace». En deilig swingende versjon av Kenny Dorhams «Short Story» avslutter dette settet.
Mat med smak og bok
Kveldens fjerde sett legger fram en smakfull meny: Umami Brothers, med den danske pianisten Ben Besiakov, Hans Backenroth på bass og norrbaggen Tom Olstad på trommer var kompet i en kvintett som spilte titt og ofte i de siste ti årene. Med svenske Bernt Rosengren og norske Knut Riisnæs på tenorsaksofoner, backet av denne trioen, lovte værmeldingen alltid god musikk, musikk som lett kan assosieres til dette smaksfenomenet som ikke er søtt, ikke salt, ikke bittert, absolutt ikke surt. Med seg har de tre Jonas Kullhammar på tenorsaksofon, og Johan Hörlén på altsaksofon, og om ikke det lover en smaksrik servering, så vet ikke jeg.
De starter med Rosengrens «Sputnik», det første temaet Rosengren skrev som ble innspilt på plate. Det skjedde da Rosengren var i platestudio for å spille inn plate for første gang, den 7. oktober 1957. Låta er selvsagt oppkalt etter den største snakkisen i dagene etter 4. oktober 1957, da den første sovjetiske satellitten ble skutt opp. Bare fire dager senere ble temaet skrevet av 19-åringen, innspilt som en del av den første skiven til den eponymiske 7-tommeren Jazz Club -57.
Verden hadde akkurat fått sitt Sputnik-sjokk, et sjokk som var akkompagnert av satellittens syv uker lange «bip-bip-bip-bip….». Mindre enn en måned seinere skulle hunden Laika skytes opp i Sputnik 2. Innen plata Jazz Club -57 var blitt utgitt, var romkappløpet begynt for fullt.
Rosengrens tema er talende nok en kontrafakt over «Softly as in a Morning Sunrise», kanskje tenkte han på Sputnik som kom opp bak horisonten? Kanskje «Softly as in a morning sunrise / The Sputnik beeps comes stealing / Into a newborn day»? Verden var blitt radikalt forandret da Rosengrens «Sputnik» kom ut i offentligheten.
Hörlén forteller om sitt første møte med Bernt Rosengren, og sitt innledende noe frustrerte forhold til Miles Davis’ modale klassiker «Milestones», som Nisse Sandström hadde introdusert ham for på Musikhögskolan. Men når bandet drar i gang med Rosengrens «Full of Life» er alle frustrasjoner lagt til side. Hörlén er en god balladetolker. Og med Umami-brødrene bak seg blir dette vakkert. På samme måte blir det vakkert når trioen spiller alene, men da blir da også savnet etter Rosengren og Riisnæs enda sterkere. Dette fjerde settet avsluttes med en kvintettversjon av Rosengrens «Autumn Song».
I pausen før femte avdeling, kommer Roger Bergner ved Svenskt visarkiv og saksofonisten Stefan Wistrand på scenen og forteller at våren 2024 vil det bli framlagt en ny biografi over Bernt Rosengren, forfattet av Wistrand. Wistrand har tidligere skrevet boka om Börje Fredriksson. Som den siste vil boken om Rosengren etter hvert bli å finne på Ejeby Förlag. Gode nyheter!
Epigoner og ballader for Bernt
Femte sett for kvelden blir for undertegnede det første av to høydepunkt. Perkusjonisten og musikkvirtuosen Bengt Berger kommer opp på scenen med en kvartett som betegnes som Bernt-epigonerna, Bernt Epigons Quartet (hovedbildet). En epigon forstås ofte som en mindreverdig, ubetydelig imitator, men kan også forstås som lærling/lärjunge eller disippel/discipel.
Det er mulig Berger et al. legger opp til en nedjustering av forventningene til dette settet, men det er vanskelig gjøre. På kontrabass, Christian Spering, jeg har vel ikke hørt ham live siden trioen Berger-Knutsson-Spering – eller BKS blant venner. Når de så har med seg Jonas Kullhammar og Fredrik Ljungkvist på tenorsaksfoner, kan det vanskelig bli særlig bedre.
Når vi så får en heftig og dansende versjon av Ornette Colemans «The Jungle is a Skyscraper» fra 1972-albumet Science Fiction, kan vi bare spørre: Kan livet bli så mye bedre? Och domaren säger at dette svaret är rätt: Nei, det kann det inte! Om dette er en epigons versjon av Coleman, så må vi redefinere hva ‘epigon’ betyr.
Sjette settet er Stefan Isakssons Trio. Med Isaksson selv på tenorsaksofon, Filip Augustsson på bass og Jojo Djerdi på trommer. De spiller to låter av Isaksson, «Ass-ma» og «Green Steps», den siste tydeligvis en parafrase over «On Green Dolphin Street», der innledningen også ga et henkast til John Coltranes «Giant Steps».
Nestsiste settet er med Joakim Milder & Lina Nyberg Quintet. Nå stiger pulsen. Om noe, så er det nå vi må få Krzysztof Komeda på besøk. Milder på tenorsaksofon, Nyberg på vokal, med Daniel Karlsson på piano, Hans Backenroth på bass og Bengt Stark på trommer.
De starter med en fin versjon av «Some Other Time», før de kaster seg ut i Bob Dylans blues-baserte «Maggie’s Farm». Og så … og så! «Bernt Rosengren var högt älskat på många platser», sier Joakim Milder så, før han fortsetter, «jag fikk själv nöjet att uppleva det i Polen», da han og Rosengren var i bandet til Tomasz Stanko. Der gjorde de blant annet i 1997 på den fantastiske skiva Litania – The Music of Krzysztof Komeda på ECM.
Kvartetten med Milder, Karlsson, Backenroth og Stark gir så en versjon av Komedas «Ballad for Bernt» som vekker sterke følelser. Denne låta skrev Komeda som del av filmmusikken til Roman Polanskis Kniven i vannet, eller Nóż w wodzie på originalspråket. Når de så fortsetter med mer filmmusikk, med «Kattorna» – skrevet til filmen med samme navn laget av den danske regissøren Henning Carlsen – blir dette definitivt kveldens andre høydepunkt.
Komeda skrev musikk til tre filmer av regissøren Henning Carlsen, den svenske filmen Kattorna fra 1965, den norske filmen Sult fra 1966 og den dansk/svenske romantiske komedien Mennesker mødes og sød musik opstår i hjertet. Det var Sult – basert på Knut Hamsuns roman med samme navn – som ga Carlsen et internasjonalt gjennombrudd som filmregissør. Men det sterkeste minnet fra filmen Sult er nok skuespiller Per Oscarssons gestaltning av hovedpersonen Pontus, ved siden av Komedas musikk. Men i motsetning til musikken til filmen Kattorna, er dette mer å regne som komponert samtidsmusikk enn jazz. All denne musikken finnes forøvrig samlet på en polsk-utgitt CD, Soundtracks from Henning Carlsen Movies.
Kvelden avsluttes med en gjenskapt versjon av Bernt Rosengren Storband, under ledelse av Bengt Stark. I Rosengrens arrangementer får vi Chano Pozos «Tin Tin Deo» og Carl Fischers «You’ve Changed». Programmet blir så avsluttet med en flott versjon av Rosengrens egen «Hip Walk».
Medvirkende i storbandet var Alberto Pinton, Stefan Isaksson, Amanda Sedgwick, Klas Toresson og Sebastian Mattebo på saksofoner, Lasse Olofsson, Sven Larsson, Anders Norell og Sven Berggren på tromboner, Erik Palmberg, Patrick Skog, Max Stark på trompeter og Ulf Adåker på flygelhorn, samt Stefan Gustafsson på piano, Per-Ola Gadd på bass og Bengt Stark på trommer. Vel blåst.
En liten oppsummering
Det krever litt tid å lande etter dette. Men min umiddelbare reaksjon er klar, det kanskje sterkeste uttrykket for Bernt Rosengrens musisk kraft var først og fremst hans stilistiske bredde. Han var like hjemme i en avantgarde-setting med ny musikk som i en klassisk bop-basert verden basert på jazzstandarder. Fra vakker musikk i polske tradisjoner til et røft storbanduttrykk.
Det ble en sammensatt og flott kveld, med stor musikalsk bredde. Men jeg opplevde allikevel at arven etter Rosengrens mer avantgardistiske virke ble litt borte i denne sammenhengen. Den druknet litt i den store mengden av bop, ballader og litet blues. Men på den annen side, så er det vel også noe i denne retningen fordelingen av uttrykk gjennom Rosengrens liv også var.
Men alt i alt var dette altså en flott hyllest til en stor musiker. Heldigvis kan vi fortsette å glede oss over de mange album og andre innspillinger han etterlot seg.
Så helt til slutt, takk til Fasching! Men først og fremst, vi er mange som er en stor takk skyldig til ham som dro det hele i gang, Hans Backenroth. Takk, Hans! Og takk til alle deltakende musikere.
Takk for meg! Og Stockholm, vi sees igjen.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Lars Jönsson
Bernt-trion med Magnus Dölerud og Erik Weissglas.
Leo Lindberg Trio med Amanda Sedgwick og Ulf Adåker.
Patrick Boman Blue Sounds med Per Texas Johansson og Jonne Bentlöv.
Ben Besiakov Umami Brothers med Jonas Kullhammar.
Bengt Berger «Bernt Epigons» Quartet.
Stefan Isaksson Trio.
Joakim Milder & Lina Nyberg Quintet.
Bernt Rosengren Big Band under ledelse av Bengt Stark.
