VICTORIA NASJONAL JAZZKRINGKASTING, 20. MAI 2021 [STREAMING]: Trondheim Jazz Orchestra Trondheim jazzorkester (TJO), ble etablert 1999 i Trondheim, og er et orkesterprosjekt med base ved den såkalte «jazzlinja» ved NTNU, og nært knyttet til både Midtnorsk Jazzsenter. I løpet av 90-tallet var orkesteret et vanlig konservatorieband som figurerte under navnet Konsen Big Band. I 2000 ble navnet på bandet endret til Trondheim jazzorkester, da det begynte å bli «alvor» og orkesteret ble regnet som ett av de viktigste stre band i Norge.
Et viktig trekk med Trondheim jazzorkester er bandets fleksible mannskap og varierende størrelse. Orkesteret jobber på prosjektbasis og gjør hovedsakelig bestillingsverk av utvalgte komponister, og orkesteret har samarbeidet med norske komponister som Erlend Skomsvoll, Eirik Hegdal, Vigleik Storaas, Jon Balke, Knut Kristiansen, Geir Lysne, Terje Rypdal og Bendik Hofseth, samt med internasjonale solister som Chick Corea, Pat Metheny, New York Voices, Birger Sulsbruck og Joshua Redman, for å nevne noen.
I 2001 turnerte orkesteret i Norge med Chick Corea, et samarbeid basert på konserten på Moldejazz 2000. Samarbeidet resulterte i en CD-utgivelsen «Live in Molde», som har solgt mer enn 8000 eksemplarer i Norge. Samarbeidet med Chick Corea ble gjenopptatt i 2006 med en konsert på Hilton Ballroom i New York City under den årlige jazzkonferansen (IAJE) i januar samme år. Denne konserten var en stor suksess, og som et resultat ble orkesteret invitert til Tokyo Jazz Festival 2006. Samarbeidet mellom TJO og Chick Corea var nok en gang vellykket og godt mottatt både av publikum som var til stede og på fjernsyn. Joh
I 2003 dro orkesteret på turné i Norge med Pat Metheny. På Moldejazz 2006 gjorde orkesteret et prosjekt med musikk av Eirik Hegdal med Joshua Redman som solist, etterfulgt av en turné sent på høsten 2008. I 2007 ble Trondheim Jazz Orchestra valgt ut til å være det første nasjonale «storbandet» som fikk permanent statlig tilskudd.
Siden da har orkesteret gjort spesielle bestillingsverk hvert år på Moldejazz, pluss en rekke andre større og mindre «oppdrag». De hhar utgitt ikke mindre enn 18 plateinnspillinger med verk skrevet av blant andre Chcik Corea, Eirik Hegdal, Vigleik Storaas, Per Zanussi, Magic Pocket, Øyvind Brække, Motorpsycho og Supersilent, Elin Rosseland, Marius Neset, Kristoffer Lo og Kim Myhr og Jenny Hval. Og i år skal Signe Emmeluth avholde bestillingsverk med orkesteret under Moldejazz i juli.
Men denne kvelden på Victoria, Nasjonal jazzscene midt på Oslos paradegate, Karl Johan var orkesteret samlet for 25 års jubileumskonsert. Og siden det ikke var tid for de store feiringer med fullt hus og stormende jubel, taler fra Statsminister og fylkesmann og andre selebriteter, men for et ganske tomt hus, var strømming av konserten eneste mulighet for feiring.
Og for undertegnede som ikke har lov til å bevege seg hjem til «furet værbitt» fra enklaven Frederiksberg i Danmark, var det kjærkomment at konserten kunne følges på computeren hjemme.
Men i slike viktige øyeblikk er det en eller annen overliggende makt som legger alle de skjær i sjøen det er mulig å legge. For en gangs skyld hadde jeg gjort alt rett i innloggingen på siden. Jeg hadde fått gratis invitasjon, og hadde satt meg til med et glass og gledet meg til konserten.
Men hva skjer? Klokken passerer 20:00, nedtellingen på skjermen er nede i 00:00, og opp kommer et arkivbilde av bandet fra Dokkuset i Trondheim. Jeg aner uråd! Jeg hiver meg over ipaden og kjører gjennom den samme prosedyren en gang til, og akkurat i det jeg kobles opp og får levende bilder av saksofonistene Atle Nymo og Eirik Hegdal, dukker de også opp på computeren. Og jeg tenker at nå var alt på plass og i orden.
Og konserten er allerede godt i gang. Fra venstre mot høyre på scenen finner vi Oscar Grønberg – piano, Atle Nymo – saksofoner, Eirik Hegdal – saksofoner og klarinett, Hanna Paulsberg – tenorsaksofon, Signe Emmeluth – altsaksofon, Øyvind Brække – trombone, Eivind Lønning – trompet, Kirsti Huke – vokal, Håkon Aase – fiolin og Marianne B. Lie – cello. Og foran på scenen satt og sto trommeslageren Håkon Mjåset Johansen, bassist og musikalsk leder Ole Morten Vågan og trommeslager og perkusjonist Hans Hulbækmo. Og lydansvaret hadde Tor Brevik, som alltid gjør en strålende jobb med dette orkesteret.
Til dette jubileet var det Hanna Paulsberg, Eirik Hegdal og Ole Morten Vågan som hadde samarbeidet om det de kalte en musikalsk forundringspakke i anledning 20-årsjubileet. Og da vi kom inn i «sendingen», var de godt i gang med en av, jeg tror det var Paulsbergs komposisjoner. Konserten gikk over to «strekk», og i hvert «strekk» fikk vi flere komposisjoner, friere overganger og solier på aller øverste hylle.
For Trondheim jazzorkester er intet vanlig storband, som er besatt av musikere som er drillet og som kan akkurat den kunsten å spille storbandmusikk. Dette er mye mer et stort bandkollektiv med utmerkede solister og musikere som er eksperter på å lese «blekker», og som er i stand til å innordne seg i et slikt fellesskap. Derfor blir lyden av TJO noe helt annet enn nesten alle andre storband i verden. Den sammensetningen vi fikk i kveld ligner kanskje mest på Vienna Art Orchestra, mens de hadde sine glansdager med vokalist i en viktig rolle, en jobbe Kirsti Huke virkelig behersket på denne konserthappeningen.
Vi fikk en rekke låter som bygde seg fint opp fra det stille og rolige til de nesten eksploderte i energi og spilleglede, og solistbidragene var godt fordelt ut blant musikerne, og jeg tror nesten alle hadde sine minutter i «spotlighten». Vi merket oss spesielt Signe Emmeluths glimrende solo på altsaksofon, Vågans eminente bass-solo, Aases nydelige, nesten folkemusikkaktige solo mot slutten, Lies fine og rå cellosolo, og de to trommeslagerne foran på scenen som kommuniserte på et svært høyt nivå i noen nydelige duosekvenser.
Og hele veien var ensemblespillet noe av det tøffeste jeg kan huske å ha hørt fra et større orkester på svært lang tid. Dette er musikere som kjenner hverandre og de er enige om i hvilken retning de vil gå musikalsk, og hele veien er det en energi man (nesten) aldri ser i andre storbandsammensetninger. Spillet er akkurat passe løst, men samtidig har «sjefen sjøl», Ole Morten Vågan den totale kontroll på hva som skjer. Og siden han ikke akkurat er en musiker av det «stramme» slaget tillater han de enkelte musikerne å «vandre» ut og inn av arrangementene som de selv vil, noe som fungerer utrolig godt.
Og da de avslutter med en nydelig ballade, hvor Hukes vokal er nesten skremmende vakker, er vi mer enn fornøyde, selv om internett-tilgangen her nede i EU, var langt fra tilfredsstillende gjennom hele konserten.
Og da vi trodde det hele var over, og vi var i ferd med å logge oss av, dukket bandet igjen opp med et heidundrandes ekstranummer hvor Vågan er vokalist hvor han synger om streaming and dreaming, i en godspell-aktig sak som nesten kunne vært gjort av Art Ensemble of Chicago.
Vi ønsker Trondheim jazzorkester til lykke med jubileet, og ser fram til nye 20-50 år med dette vanvittig dyktige orkesteret. Og har de ikke avsluttet feiringen enda, så holder de det nok gående inne på Vicoria til langt ut på morgendagen, kjenner jeg musikerne rett.
Tekst: Jan Granlie
Foto: Francesco Saggio
Fullt øs hos Håkon Mjåset Johansen og Hans Hulbækmo
Atle Nymo, Eirik Hegdal og Hanna Paulsberg
Kirsti Huke og Håkon Aase
Signe Emmeluth
Eivind Lønning
Marianne B. Lie
Oscar Grønberg
