OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 7, SØNDAG 22. AUGUST 2021: Så er det tid for avslutningen av de trettisjette Oslojazz-leker. En bredspektret festival med mange ansikter, noen ser bakover inn i fortida, andre framover inn i framtida. Men de er alle også rettet sideveis — mot nåtida, mot samtida. De ser dit Janus ikke ser: De er alle tidsmessig relevante for den samtida de utspiller seg i.
Vi avslutter konserten som også er festivalens avslutningsselskap, konsert med Nils Økland Band i Victoria — Nasjonal jazzscene. Noen av oss opplevde Nils Økland som festivalmusiker i Haugesund for bare en uke siden, men Økland har mer saft i musikken igjen enn det han delte med oss den gangen.
Foto: Oslojazz/Peder Ebbesen
Sjelestemming med gorrlaus fele — Nils Økland Band
Jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å slutte uka på – ikke minst en uke fylt av lyd som Oslo jazzfestival – enn Nils Økland Band. Det er lyd her også, til de grader. Det er ikke bare balsam for sjelen slik det står i programmet, det er musikk som rocker og musikk som stritter imot. Men det er akkurat som om hardingfela, stemmen og trøorgelet stemmer sjela.
Kveldens band er litt større en annonsert. I tillegg til trofaste makker Sigbjørn Apeland bak trøorgelet, Rolf-Erik Nystrøm på alt- og sopransaksofon, Håkon Mørch Stene bak et kobbel av slagverksinstrumenter: pauker, vibrafon og trommesett, samt Mats Eilertsen på kontrabass, er også broder Torbjørn Økland med på gitar og trompet.
Og for første gang på syv år står Åsne Valland Nordli på scenen og lar sin himmelske stemme lyde inn i et allerede salig lydbilde. Konserten åpner med et gammelt gjestebudsvers, «Ver´no velkomne med æra», en folketone fra Kvam i Hardanger samla inn av Geirr Tveitt og innlemmet i «Hundrad hardingtonar». Åsne Valland Nordli synger den helt alene på debutalbumet sitt, «Den ljose dagen» fra 1994. Her er den kjernen i et lengre, lavmælt improvisatorisk strekk.
Repertoaret ellers er hentet fra Øklands lange karriere. En gorrlaus gangar skrevet med broren Torbjørn, navngitt etter et felestille som gir en suggererende, mørk tonalitet er blant de eldste låtene, (fra «Straum», 2000). «Blond Blå» ble skrevet til et samarbeid med Jon Fosse, «Melancholia», inspirert av Lars Hertervigs malerier.
ECM-albumet «Kjølvatn» (2015) er rikt representert, blant annet med den nydelige melodien «Amstel». Og ørefangeren «Mali», en sånn låt som bare kan gå og gå uten at du blir lei av den. En nydelig salmetone får vi også høre, «Fryd dig, du gjenfødte sjel», skrevet av salmedikteren Daniel A. Buli (1820-1900). Buli skal ha skrevet over 470 salmetekster, mange preget av en skrinn tilværelse preget av sult og fattigdom. Åsne Valland Nordli har spilt inn noen av dem med Nils Økland, Sigbjørn Apeland og Torbjørn Økland på «Himmelske Balsam og sødeste Drue».
Det er noen vidunderlige lydtepper bandet vever, av tonefargetråder i alle nyanser, fra svart via gorrlaus grønt og til gnistrende gull. Kvelden avsluttes med hele tre ekstranumre. Helt til sist får vi «Kjølvatn» som spiller oss inn i stillheten, en stillhet vi kan bære med oss ut i den ellers larmete byen.
Tekst: Carl Petter Opsahl
Foto: Oslojazz/Peder Ebbesen
