BERGEN JAZZFORUM, 1. APRIL 2022, SWING & SWEET JAZZCLUB, BERGEN, 2. APRIL 2022: Egentlig var turen fra Voss til Bergen først og fremst satt av til et besøk på Bergen Jazzforum ute på Verftet. Men siden man like godt var i byen, rakk jeg også en konsert på Swing & Sweet Jazzclub før jeg satte meg på toget tilbake til Voss.
Vi får ta det i rett rekkefølge. Og det startet med Bergen Jazzforum og konsert ute på Sardinen på Verftet, dette flotte konsertstedet ute på Nordnes i innseglingen til Bergen. Her hadde driftige og dyktige Bergen Jazzforum fått fatt i Bobo Stensson Trio (hovedbildet), som er ute på Norgesturné, en trio som foruten Stensson på piano, består av bassisten Anders Jormin og trommeslageren Jon Fält. Dette er en svensk supertrio, bestående av tre generasjoner svenske musikere med Stensson, som er født i 1944, Jormin som er født i 1957 og Fält som kom til verden i 1979. Og hver for seg har de vært ytterst viktige for utviklingen av den svenske og skandinaviske jazzen siden Stensson begynte å spille med Lars Färnlöf og Börje Fredriksson for mange, mange år siden. Men mest kjent ble han nok internasjonalt da han startet samarbeidet med Jan Garbarek på platen «Sart» i 1971, og det påfølgende samarbeidet med Garbarek, bassisten Palle Danielsson og trommeslageren Jon Christensen i Garbarek-Stensson Quartet med innspillingene «Witchi-Tai-To» (ECM, 1973) og «Dansere» (ECM, 1975), og en rekke fantastiske konserter rundt om i verden.
Anders Jormin fikk et internasjonalt navn da han spilte med saksofonisten Charles Lloyd på begynnelsen av 90-tallet, pluss samarbeid med Don Cherry, Tomasz Stanko, Marilyn Crispell og Mark Feldman. Jon Fält har siden tidlig 2000-tall spilt med mange av de ledende, skandinaviske musikere, så som Fredrik Ljungqvist, Alberto Pinton, Palle Danielsson, Anders Jormin, Susana Santos Silva, og i flere år med den trioen vi møtte denne fredagskvelden.
Det begynner å bli en stund siden sist gang jeg hørte denne trioen på konsert. Men jeg har fulgt med dem på plate. Først på platene «Reflections» (ECM, 1993), «War Orphans» (ECM, 1997) og dobbeltalbumet «Serenity (ECM, 1999), hvor Jon Christensen var trommeslager, pluss «Goodbye» (ECM, 2004) med Paul Motian bak trommene. Det var først på platen «Cantando» (ECM, 2007) at vi fikk stifte bekjentskap med Jon Fält i trioen, og etter det innspillingen, har han vært fastmedlem i trioen. Det har til nå ført til to strålende trioinnspillinger etter «Cantando», «Indicum» (ECM, 2012) og «Contra la Indecisión» (ECM, 2018).
Den musikken vi fikk servert i godt oppfylte Sardinen denne kvelden var, i stor grad, musikk som var planlagt for et nytt album på ECM, som snart skal innspilles.
De gangene jeg har hørt trioen tidligere, har jeg ofte gått ut igjen med en følelse av at Jon Fält ved flere tilfeller nærmest har tatt styringen over musikken, mye mer enn at det har vært et kollektiv. Fälts måte å spille på har ofte vært at han, nesten som en Duracell-kanin, holder det gående hele tiden uten pauser, og uten at publikum har fått de pusterommene man trenger under en konsert. Jeg er rett og slett blitt litt stresset av spillet hans.
Men denne kvelden falt alt på plass. Det var en nydelig interaksjon mellom de tre, og det var god plass til alle tre i settingen, noe som gjorde at det ble en nydelig konsert.
Vi fikk flere komposisjoner av Stensson og Jormin, som passer godt sammen i settet, fordi de skriver temmelig forskjellig. Stensson er den som legger de fine, lyriske linjene som gjerne kan kalles ECM-musikk, men som også inneholder mye skandinavisk personlighet og finesse, samtidig som vi fikk noen antydninger til Bill Evans i spillet, mens Jormis komposisjoner ofte er mer komplekse og «frie». Og denne kombinasjonen sammen med en perle av en låt signert Don Cherry, som tok oss direkte tilbake til Garbarek-Stensson-tiden, gjorde dette til en strålende kveld.
Stensson har ikke vært helt på topp fysisk det seneste året. Han har vært gjennom en kneoperasjon som gjorde at han var avhengig av rullestol en periode, og nå er det venstrehånda som begynner å plage han. Men det kunne man umulig høre i musikken. For dette var et triospill av høyeste klasse, med fin balanse, ytterst dyktige musikere og et sett som vil gå inn i historien som en av de beste vi har hørt med trioen.
Dagen etter skulle man tilbake til Voss, for å starte de siste forberedelser til Vossa Jazz som går av stabelen til helgen. Men siden aktive Swing & Sweet Jazzclub hadde invitert opp fire danske musikere, måtte man jo innfinne seg, og utsette hjemreisen noen timer.
Her fikk vi høre Christina Dahl Quartet, en kvartett som har gjort flere plater de senere årene, pluss at de har spilt masse konserter. Ved siden av Christina Dahl med robust og fint tenorsaksofonspill, fikk vi høre gitaristen Niclas Knudsen, som mange kjenner fra power-trioen Ibrahim Electric, trommeslageren Espen Laub von Lilienskjold, som jeg har hørt i mange settinger en rekke ganger i Jazzcup i København, og Nils Bo «Bosse» Davidsen på bass. Egentlig er det bassveteranen Jesper Lundgaard som spiller med kvartetten, men på denne relativt korte Norges-turneen hadde de med «Bosse», som er en av de mest brukte bassistene i den nyere, danske jazzen om dagen. I tillegg til å spille utmerket kontrabass, er han en utmerket cellist, og de siste årene har man hørt han både med Carten Dahl Trinity og Experience, med pianistene Simon Toldam og Artur Tuznik, trompeterne Kasper Tranberg og Tomasz Dabrowski, Copenhagen Art Ensemble, Dane TS Hawk, Maria Faust, solo og i celloduett med Soma Allpass.
For en del av de som hadde valgt ettermiddagsjazzen i det fine konsertlokalet på Ole Bull Scene, ble dette kanskje lit for moderne og avansert. Men for oss som har hørt musikerne tidligere, ble dette en fin ettermiddagsstund. Komposisjonene er i hovedsak gjort av Dahl, og vi la spesielt merke til en fin, nesten Don Cherry-aktig sak skrevet av von Lilienskjold, hvor hans trommespill kontrasterte heftig til det nærmest sør-afrikanske temaet. Og samspillet mellom Dahl og Davidsen var tett og konsentrert, kanskje mest fra Davidsen som måtte følge kapellmesteren tett samtidig som han skulle få med seg hva som var nedskrevet på notene. Og på andre siden av scenen fikk Knudsen vist seg fram som en gitarist som mestrer de fleste stilarter. Han takler den «rene» jazzen, samtidig som han er en strålende bluesgitarist og en som mer enn gjerne «gir jernet» når det er påkrevet. Og bak syntes jeg trommespillet var fremragende. Både når de holdt seg innenfor den «streitere» jazzen, når det var firere, og kanskje aller best når de var over i det som nærmet seg jazzrock. Distinkt, presist og fint. Og aller fremst styrte Christina Dahl kvartetten gjennom tre ikke altfor lange sett, med fyldig, kreativt og fint spill.
To dager med både høy kvalitetsjazz fra Sverige og ei fin ettermiddagsøkt med mer varierende musikk fra Danmark, var med på å gjøre helga til en fin og variert oppkjøring til førstkommende fredag, da det braker løs med «vårens vakreste eventyr», Vossa Jazz.
Tekst og foto: Jan Granlie
Bobo Stensson
</a
Jon Fält
Christina Dahl Quartet
