VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 9. MAI 2024: Den norske pianisten med belgisk opphav og bosted i Oslo, Jonas Cambien, leverte i juni 2021 bestillingsverket Maca Conu til Motvind-festivalen, framført av en septett. Seinere kom musikken ut som album, men i kvartettformat.
Nå skulle vi få gjenoppleve verket i det nye formatet, live. Vi var begeistret etter Motvind-festivalen, og vi var begeistret etter plateslippet. Vi er definitivt ikke mindre begeistret etter denne live-framføringen. Men nei, det er ikke bestillingsverket vi blir presentert for. Verkets navn er nå blitt navnet på kvartetten som viderefører og videreutvikler musikken fra verket. Verket var kilden, nå skal vi oppleve den nye kvartetten som har vokst ut av denne musikken. En kvartett som reiser seg opp av havet som det opprinnelige verket utgjorde. En kvartett som også på veien opp av havet presenterer ny musikk fra komponisten.
Siden uroppførelsen er musikken fra verket innspilt av det som nå framstår som Maca Conu-kvartetten, i Athletic Sound-studioet i Halden, og utgitt på eminente Clean Feed. Forut for innspillingen ble formatet altså skalert ned fra septett til kvartett, og innspillingen ble utgitt i slutten av januar i år. Den er selvfølgelig anmeldt i salt peanuts*.
Med Andreas Wildhagen og Ingebrigt Håker Flaten har vi et dynamisk, interaktivt driv som til tider minner meg om Elvin Jones’ frie samvirke med bassister som Jimmy Garrison eller Reggie Workman i den klassiske Coltrane-kvartetten. Når Cambien fletter inn sitt vintage Ace Tone-orgel, skaper det en ekstra dimensjon, med linjer tilbake til tiden før og etter 1970.
Med Signe Emmeluth på alt- og tenorsaksofon, opplever jeg at deler av uttrykket hennes nesten kommer bedre til sin rett noen ganger på tenorsaksofonen, enn på altsaksofonen. Hennes bruk av de to hornene fyller flott ut hverandre, og skaper med det en dimensjon i kvartettens musikk som løfter den opp.
De starter som på albumet med «A Terrible Misunderstanding». Og de starter med et smell, et stort smell! Snakk om å fly høyt! Som en våghals av en skihopper som fikk kallenavnet Kamikaze – eller den guddommelige vinden.
Husker du da første årgangen med den internasjonal hoppturneringen Raw Air ble avsluttet i Vikersundbakken 19. mars 2017? Under lørdagens lagkonkurranse ble det satt to verdensrekorder, først av Robert Johansson (252 m), før Stefan Kraft strakk seg til 253,5 m, som fortsatt er gjeldende bakkerekord.
Men det var etter mitt syn, en hopper som ikke lenge etter fylte 45 år, som hadde konkurransenes vakreste og mest imponerende hopp, nesten tretti år etter sin World Cup-debut. Han heter Noriaki Kasai, og med 241,5 meter og tre ganger 19 satte han en antakelig uslåelig rekord, med et solid Telemark-nedslag nederst i bakken.
Hans rekke av så godt som uslåelige FIS-rekorder er lang. Nøyaktig ett år tidligere hadde han passert 500 WC-starter. Inntil han selv stiller til start igjen, holder han en suveren verdensrekord på 578 individuelle WC-starter! Ingen andre skihoppere er i nærheten: Om noen skal slå dem, så må det være Kasai selv.
Som en hyllest til Noriaki Kasai, og til Endre Ruset, som har servert oss en vidunderlig haiku-hyllest til Kasai, og til hans medmusikere, Stian Omenås og Jon Balke, følger derfor dette,
Cambien i lufta,
Musikalsk som Nori var,
Vikersund sytten.
Du kan for øvrig nyte Noriaki Kasais svev i Vikersundbakken den 19. mars 2017 på FIS’ Youtube-kanal.
Som Kasai er også Jonas Cambien en stilsikker herre. Og som den guddommelige vinden fra Shimokawa på den nordlige øya Hokkaido, hopper Cambien bakken ned. Høyt opp og lavt nede. Morsomme låter, friske tema som er som små finurlige, ja, nærmest utkropne, labyrinter. De fortsetter med andresporet på plata, «Holy Fishtail», der Emmeluth løfter opp tenorsaksofonen. Men utgangspunktet er Wildhagens trommemønste, som raskt fylles ut med et bass-vamp i 4, med aksentert 2, en slags 1-2-3–1–2. Over dette grunnlaget svever Cambien på sin Ace Tone, og Emmeluth på tenorsaksofon.
Vi får et lenger og leikent mellomspill av Wildhagen, før de trekker en ny låt fram fra hatten: «10100101101010010110». Er det en hemmelig binær kode? Uttrykt desimalt er tallet 678 550, oktalt 2 455 226, eller heksadesimalt A5A96. Ikke noen åpenbare mønstre her …
Men så, se! Det er jo to ganger det samme mønstret! Lytt til musikken: Det er rett og slett en angivelse av Wildhagens rytmiske mønster på to tammer, i to ganger ti slag, eller bedre fire ganger fem, med aksentuert to og fire — 10100 10110 10100 10110. Så si høyt etter meg: bom-phu-bom-phu-phu-bom-phu-bom-bom-phu, og gjenta, bom-phu-bom-phu-phu-bom-phu-bom-bom-phu. Svaret er altså 2 ganger 662, eller altså to ganger hex 296, eller 52C, om du vil. Med et lite tillegg som kommer i låtas avslutning, en koda som på samme måte ville blitt notert, «…10100 10»: 296+296+52.
Dette er jo gøy! «Kontrakten»’s insisterende head banging følger deretter. «The Lesser Evil», igjen en leik med enda flere stive mønstre som blir skeive og naturlige. Fire sterke stemmer som til sammen uttrykker en musikalsk frihet og skaperkraft som de nå pågående arrangementene i Malmö ikke er i nærheten av å oppnå.
For den avsluttende delen av konserten annonserer Jonas Cambien en gjest, Og … «siden hun spilte her i går, …», samt spilte på plata, er det selvfølgelig ikke andre enn den unge trombonisten Guro Kvåle som trer fram. Kvåle har i løpet av bemerkelsesverdig kort tid etablert seg i aller øverste divisjon av frittgående trombonister og andre musikere.
«Good Frenemy», det siste en kombinasjon av friend og enemy som i utgangspunktet er uoversettelig. Men jeg tror fortsatt sterkt på viktigheten av å fornorske populærkulturelle uttrykk som har satt seg fast i en norsk språkkontekst. Jeg vil derfor her og nå lansere uttrykket fivenn som en kandidat for oversettelse, fra fiende + venn. En god fivenn, altså, oversatt til norsk. Om det finnes noe slikt som en fivenn, skal være usagt, men ordet kan uansett om man vil, også kombineres med ytterligere ett nyord; vevenn, som i ve + venn, en trøstende venn i nøden og smerten.
Ytterligere to nye viser, «Smedens Vise» og fortellingene om ei «Ørkenrotte», er bygget som de øvrige låtene over ett eller flere vamp som fletter seg sammen, og som sprenges opp i frie partier, der alle baller er i lufta. Samspillet er usedvanlig godt, eller kanskje bedre, samhørigheten. «The Lesser Evil (is the One that Hits You)» lyder snedig opti-pessimistisk, tenker vi, mens vi danser videre.
«Once Low Now High» fra det eponymiske albumet gir meg klare assosiasjoner til Cape-jazzen, kanskje særlig i forhold til Abdullah Ibrahims, på sitt beste, smektig, dansende, venstrehand. Eller Chris McGregor da han danset som vakrest, sammen med sine Blue Notes og dansende, swingende og pustende brødre. Cambien har også en dansende venstrehand. Kanskje tittelen referer til det 1000 meter høye fjellet, Table Mountain?
Navnet Huriᵏǂoaxa på khoekhoe betyr i følge enkelte kilder noe slikt som ‘fjellet i sjøen’, eller ‘fjellet som reiser seg fra sjøen’. Og det er jo akkurat det dette fjellet har, reist seg opp av havet. Sandsteinen som lager de høyeste delene av fjellet, er sedimenter fra en gammel sjøbunn etter sjøen som fylte en riftdal som gikk tvers over av denne delen av det sørligste Sør-Afrika. Denne sjøbunnen fra det som er gitt navnet Agulhas-havet, etter Sør-Afrikas sørligste punkt Kapp Agulhas, ligger over blant annet et dyplag av urgammel granitt. Fjellet ble reist opp som del av Cape-foldingen for ca 300 millioner år siden, da riftdalen som laget Agulhas-havet, ble lukket igjen.
Men mer enn det, Table Mountain er restene av en gammel senkning, en dal, som ble dannet i fjellfoldingen. Fjellet er restene av en synklinal som ble dannet av foldingen som skapte det som er kjent som Cape-beltet, den gangen. Det motsatte er en antiklinal, store deler av vår egen skandinaviske fjellkjede er jo en antiklinal, etter det foldende møtet mellom det tektoniske skjoldet Baltica og kontinentet Laurentia med Grønland og Nord-Amerika, omtrent (geologisk) samtidig som Agulhas-havet lukket seg. Table Mountain var altså ett av de laveste områdene, i det fjellmassivet som reiste seg den gangen. Resten av fjellmassivet er i all hovedsak erodert vekk, og det eneste som står igjen er dette, Table Mountain, fjellet som nå altså er det høyeste punktet. … Once Low, Now High!
Men som neste låt sier … always … «Question the Answer». Still alltid kritiske spørsmål. Dette er en tolkning, en hypotese, som alltid åpen for endringer, motbevis eller avvisning. Alltid åpne for andre fortolkninger, for andre meninger om den. Alltid åpne for sameksistensen av mange fortolkninger. Men dette er jo musikkens vesen, dens ikke-verbale mening er alltid subjektiv. Det er aldri én av dem. Denne siste ordinære låt med gjengen, blir etterfulgt av ekstranummeret «Blue Eyed Pleco». Begge disse er fra plata.
Vi er heldige som får oppleve konserter som dette, som får være med på en musikalsk reise som utfordrer, som forteller historier … til den som vil lytte! Til den som har åpne ører. Jeg anstrenger meg for å høre hva du prøver å si! Om jeg ikke skjønner, må jeg rette blikket mot meg selv.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Jonas Cambien.
Signe Emmeluth og Guro Kvåle.
Ingebrigt Håker Flaten.
Andreas Wildhagen.
Signe Emmeluth og Guro Kvåle.
Jonas Cambien’s Maca Conu.
