SILDAJAZZ, DAG 4 & 5, LØRDAG 14. OG SØNDAG 15. AUGUST 2021: Fem intense dager går mot slutten, med sterke minner om god musikk og med noen minner om musikk som ikke fungerte. Med musikk vi kan glede oss over å få ha opplevd og musikk vi kan uttrykke frustrasjon over å ha gått glipp av. Altså som en vanlig dag på jobben for en musikkskribent på siste dag på en festival.
Ved slutten av den trettifemte festivalen er det lett å trekke konklusjonen: Jeg liker hva Andreas Meland er i ferd med å gjøre med denne festivalen. Ikke minst i det å ta i bruk nye og spennende lokaler rundt omkring i denne lille byen, «… denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …» som salige Hamsun beskrev det, riktignok om en annen by. Men at Haugesund har satt dype spor er det ingen tvil om.
Hamsun fortsatte med at «Jeg ligger våken på min kvist og hører en klokke nedenunder meg slå seks slag; det var allerede ganske lyst … Straks jeg slo øynene opp begynte jeg av gammel vane å tenke efter om jeg hadde noe å glede meg til idag. … Jeg åpnet vinduet og så ut. … Jeg la meg med albuene ned i vinduet og stirret ut i luften. Det ble ganske visst en lys dag». Det passer perfekt!
Men nå er det — etter flere lyse dager — ikke lenger noe å glede seg til i Haugesund og den 35. Sildajazz. Festivalen er historie, det er slutt, det er over. Men vi kan jo begynne å glede oss til den trettisjette festivalen i 2022. Samtidig kan vi glede oss over noen av de gode minnene vi opplevde på de to siste dagene i årets festival.
Etter å ha startet lørdagen med en arbeidsøkt på sju-åtte timer for å sørge for lesestoff for våre lesere, fikk vi med oss de siste delene av ekstrakonserten som ble til da Maria Kannegaard måtte melde forfall.
Konserten med Maria Kannegaard Trio i Haugesund Billedgalleri var noe vi hadde sett fram til å få oppleve. I et rom som ville kledd denne musikken. Jeg og vi i salt peanuts* ønsker Maria Kannegaard alt vel og rask rekonvalesens. Vi trenger Maria og hennes musikk, og uansett når, hvor og i hvilket omfang Maria måtte være i stand til å overbringe og presentere sin musikk, så vil hun bli ønsket varmt og inderlig velkommen.
Jeg vil sitere noe av det jeg skrev etter trioens konsert på Kongsberg tidligere i sommer, «I will say this only wence: Maria, I’ll never stop saying Maria! [Musikken] utvikler seg organisk, som en voksende plante, nei, som et tre. Innunder den trekrona som vokser fram stopper vi opp for en sakral kontemplasjon. «Se Sol», se sola skinner. Mens sana in corpore sano. Corpus sanum in mente sana. Et sunt legeme i en sunn sjel. Musikken flyter som en film. Bildene skapes der og da.»
Den som maler disse vidunderlige bildene og stemningene er Maria Kannegaard. Vi trenger Maria Kannegaard mer enn noensinne om vi skal komme oss helskinnet og friske ut av korona-skyggen. Vi ønsker henne god bedring, og a speedy recovery. For vi trenger hennes musikk.
Til erstatning hadde Andreas Meland hyret bassist Ole Morten Vågan og trommis Thomas Strønen til å gjøre en konsert i Garasjebryggeriet med Tuva Syvertsen. Det lille jeg fikk med meg tillater meg å si følgende, dette var en ny kombinasjon preget av kreativ galskap, sterk og inderlig musicianship, og et powerhouse med trommer og bass som jeg er sikker ville kunne presse en V8-er til det aller ytterste av det den er i stand til å prestere. Heftig ny folk wave med futt og smell!
Vi fortsetter videre til Vår Frelsers kirke igjen, der den troner på toppen av Haugesunds kanskje viktigste akse, linja fra havna langsetter Torggata opp til kirken. Der du kan se kirkens inngangsdør fra havna, og der veien synes å være kort fra evangelisten Markus’ fortelling om hvordan Jesus mettet 5000 med brød og fisk til linja fra Smeasundet i Haugesund opp til altertavla med Markus og de tre andre evangelistene.
Vi skal opp til en konsert med Nils Økland Band, framført helt akustisk. Det eneste forsterkerelementet er til talemikrofonen Økland bruker under konserten. Etter min erfaring med Espen Eriksens konsert dagen før, setter vi oss i dag langt framme, så nærme vi finner tilgjengelig plass. Så fjerde eller femte rad ble det for meg. Dermed kan jeg få overvære Mats Eilertsen på bass, Sigbjørn Apeland på trøorgel/salmesykkel og kirkeorgel, Rolf Erik Nystrøm på sin altsaksofon, som i Nystrøms hender lyder som alt annet enn det det er. Og Håkon Mørch Stene på melodisk og annen perkusjon.
Vi blir blant annet servert Nils Øklands flotte hyllest til maleren Lars Hertervig — en maler som jo var fra Tysvær og Haugalandet ikke så langt unna Vår Frelsers kirke. Mer filmmusikk kommer med låta «Flukt». Det blir en timelang nytelse i lag med disse fem. Underveis vandrer Apeland opp til kirkeorgelet levert av Verschueren Orgelbouw i 2004, med 41 stemmer. Når Apeland så setter seg til dette og framfører en religiøs folketone fra Bømlo, «Unn meg, Gud, et lite rom», blir det magisk.
Det er noe med Nils Øklands moderne og noen ville kanskje si «frekke», behandlinger og gjenskapinger av den tradisjonsbaserte folkemusikken, og, ikke minst, nyskapinger med røtter i den, som vekker en enorm respekt for det arbeidet han gjør og har gjort gjennom flere tiår. Sammen med sine medmusikanter har han vært med på å løfte den rike folkemusikken opp i vår egen tid, å gjøre den levende og relevant igjen. Det er nok mange som fortsatt husker at ikke bare var folkemusikk sett på som irrelevant og marginalt fra utsiden. Fra innsiden av miljøet framsto det i tillegg som om det var en streng justis overfor forsøk på å gjøre noe utradisjonelt med tradisjonene. Å blande inn andre samtidige musikalske referanser og elementer i framføringen av tradisjonsmusikken var det vel bortimot dødsstraff for.
De siste tretti årene har denne situasjonen heldigvis endret seg og blitt snudd opp ned, takket være et iherdig arbeid av Økland og hans mange kolleger. Han har vært en av flere som har ytt bidrag som sørget for at vi i dag har levd, og fortsatt lever, gjennom en epoke i norsk musikkliv som antakeligvis er av de mest intenst nyskapende og utviklende, noensinne. Det er overveldende hvor mange talentfulle musikere som i dag bidrar til å skape ny, spennende og utfordrende musikk. Musikk for det 21. århundret. Musikk som vil leve langt inn i framtida.
I dag gjør et svært bredt spekter av spellemenn og -kvinner det som alle store spellemenn og -kvinner alltid har gjort gjennom historien, som en selvfølge. Å gjøre tradisjonen levende i sin egen samtid, ved å røre den sammen med samtidige elementer, ved å utvikle den, ved å nyskape den. I dag er det bortimot en selvfølgelighet at det er slik. Men vi må ikke glemme at det ikke er lenge siden det var svært annerledes.
Og ikke minst gjør de det ved å improvisere. Som Stian Carstensen så levende fortalte det for et par dager siden: «Myllarguten fortålde ein gong om at han he’ spila i eit bryllaup som vara i to vikur, utan kvile. Etter fyste vika he’ han spila alle dei slåttane og dansane han kunde, og det meir enn ein gong. ‘So då måtte eg ti’ å brådikte’, sa han Tarjei då!». Nils Økland og hans venner er mestere til å brådikte, til å utvikle et tema til helt nye steder, til helt nye stemninger.
Etter en hyggelig middag i lag med alle de andre deltakerne på Vestnorks jazzsenters nøtteskall, er det tid for å gå og høre utframføringen av samme Vestnorsk jazzsenters bestillingsverk til Per Zanussi og Vestnorsk jazzensemble (hovedbildet). Vestnorsk jazzensemble ble startet opp i 2019 med bestillinger til Jon Balke og videreføres nå med verket «Lĭ and the Infinite Game» som Zanussi har skrevet for en versjon av ensemblet. Han haar selv valgt ut de musikere som er med, blant den poolen av musikere bosatt i regionen, og som Vestnorsk jazzsenter baserer ensemblet på.
Det kinesiske ordet lĭ — 理 — henspiller slik jeg har forstått det, på det konfusianske begrepet om ‘fornuft, moralsk adferd og naturens orden’, om å leve i pakt med den fysiske og sosiale naturen. I følge filosofen Zhu Xi, som levde i det tolvte århundre, vil lĭ og chì (气, ‘livskraft’) når de fungerer sammen, skape tài chí. Nei, det er ikke en kampsport. Det er det stedet, den tilstanden, der vi oppnår fullstendig harmoni, der livet blir i perfekt balanse med skaperverket. Der ying forenes med yang. Der skillet mellom bevegelse og stillstand oppheves. Der det eneste som teller er den store enheten, det store fellesskapet.
Andre leddet i tittelen, «the Infinite Game», vil jeg gjette på at refererer til ideene i boka med navnet «Finite and Infinite Games» som kom ut for noen tiår siden. Et infinitt spill er i motsetning til et finitt, eller endelig, spill, et spill uten ende, et spill uten regler om at den ene eller andre parten vinner eller taper. Mens et endelig spill spilles for å vinnes, spilles et uendelig spill for å samarbeide om og jobbe for å videreutvikle og fortsette spillet med de ressurser som er tilgjengelige. Spillets uendelige gang er det felles målet, alt du gjør måles opp mot hvilket bidrag det gir til fellesskapets beste, opprettholdelsen og videreføringen av spillet.
Vi kan dermed tenke oss at det Zanussi vil levendegjøre med verket «Lĭ and the Infinite Game» er å føye lĭ — 理 — gjennom et orkestralt samspill, og chì — 气 — som musikalsk skaperkraft sammen, for å oppnå 太极 — tài chí. Å skape musikk sammen er jo i seg selv en svært god metafor for det infinitte spillet vi spiller med våre liv og gjennom det skaper hva vi kaller verden vi lever. Det er det bidraget vi skaper sammen som er nøkkelen til hvordan livet i seg selv kan videreføres, reproduseres og gjenfødes. Kollektivt skapt musikk er et vidunderlig godt bilde på dette.
Dette er tanker som våkner i bakhodet etter at vi har hørt Per Zanussi og Vestnorsk jazzensemble i Høvleriet, der de framførte verket «Lĭ and the Infinite Game». Fra høyre mot venstre i en halvsirkel; Thomas Dahl på gitar, Elisabet Lid Trøen , Kjetil Møster og Kristoffer Alberts på treblås, Gro Austgulen på fiolin, Didrik Ingvaldsen og Simen Kiil Halvorsen på trompet, Jørgen Træen på synth og samples og Dominique Breckeva på trombone. Innenfor ringen; Per Zanussi selv, samt Øyvind Skarbø og Børge Fjordheim på trommer.
Det er et stort og ambisiøst lerret Zanussi trekker opp i verket, samtidsmusikalt, frie improvisasjoner, musikalske elementer som peker til flere steder rundt hele verden. Som vi nevnte i går etter konserten med GURLS og Trondheim jazzorkester, er dette lokalet et eminent sted å få oppleve slike verk, framført av større ensembler. Det bringer inn dimensjoner som ville vært vanskelig å få fram i en mer ordinær konsertsalsetting. Det gir en umiddelbarhet og en sterk klubbfølelse som farger musikken, og gjør at den til tider nesten får fysiske virkninger.
Nå rekker ikke Zanussi over hele lerretet i løpet av denne framføringen. Men det er en svært lovende begynnelse. Om Vestnorsk jazzsenter kan sørge for at dette verket får et liv også etter denne utframføringen, kan det bli et kompakt og fint verk. Solistiske prestasjoner er det meningsløst å trekke fram, det er det kollektive uttrykket og resultatet som er poenget. Selv om det også handler om individuelt å ta i et tak for fellesskapet, om å tørre ta plass i fellesskapet. Men det er alltid for det felles beste. For det er i samarbeidet, i fellesskapet, at 理 og 气 skaper harmoni — 太极 — i tilværelsen og i det uendelige spillet.
Vi får en liten hvil etter dette ute i det som forhåpentligvis kan bli det framtidige hengestedet om Andreas Meland får realisert sin drøm. Drømmen om å gjøre høvleri og trelastforretningen til et mangesidig og levende hus fullt av musikk på alle bauger og kanter når vi en gang er tilbake i den unormale normaliteten. Vi snakker selvfølgelig om utearealet utenfor Høvleriet, utkledt som en badestrand. Været i dag frister ikke til kaste seg ut i Smeasundet, men det frister absolutt til å slappe av litt mellom slagene, mens vi danser og lar hjernen få litt pust til soulmusikk presentert av Audun Vinger som DJ. Blir dette et hengested, må gjerne Vinger levere musikken til henget!
Kvelden avsluttes med ordentlig klubbstemning. Du veit, slik god gammaldags klubbstemning da ikke alle konsertene nødvendigvis skulle være lyttekonserter. Slik som det var i Lucullus og alle de andre mytiske klubblokalene på Kongsberg, i Molde, i Oslo, overalt. Og visstnok også krokonsertene i Skipperstua i Haugesund. Men takk og pris: Uten tobakksrøyken!
I Garasjebryggeriet inviterer Nils Økland til krokonsert med en lang rekke venner, de aller fleste av dem gode venner! Vel, egentlig var vel alle gode venner. Utover kvelden bidro i tillegg til Økland selv, blant annet bror Torbjørn Økland, søster Gjertrud Økland, Eilif Moe, Mats Eilertsen, Svein Olav Herstad, Sigbjørn Apeland, og flere, til et noe som ble en heidundrande, god gammaldags jazzfest. Hurra!
Og det ble kveld, og det ble natt, fjerde dag!
Den aller siste dagen under årets Sildajazz, den trettifemte i rekkefølgen, tilbringer vi i selskap med årets festivalmusiker Nils Økland og med Kari Bremnes.
I tråd med festivalsjef Melands prioritering av å søke opp nye og spennende spillesteder skal vi denne ettermiddagen til et bedehus like ved Byparken. Bedehuset Bar & Bazaar er et hjem og en tilfeldig konsertscene, der Sildajazz inviterer oss til et møte mllom Økland og tidligere bråkmaker, nå silkepus, Paal Nilssen-Love. Dette blir et møte i Bjørnar Andresens ånd, sier Økland innledningsvis, og løfter fram en norsk musiker som har inspirert og løftet opp og fram mange unge norske musikere i løpet av de siste tjue årene han levde før han døde i 2004.
Når kanarifuglene i aeriet i andre etasje over oss gir vakre og klanlige bidrag til de to på scenens samspill er det som om det gmle bedehuset kroer seg. Økland og Nilssen-Love utvikler et samspill med en økonomi- og energieffektiv bruk av gester. Der Nilssen-Love tidligere var mester i de store, voldsomme, uttrykksfulle gester, er han nå til tider nesten dynamisk vakker i sin framstilling. Overrasket? Nei, egentlig ikke! Når Økland trekker fram Bjørnar Andresens «Preaching», som han spilte med Andresen på plata som ikke heter annet enn «Nils Økland/Bjørnar Andresen», kjenner vi ta sirkelen sluttes. Det er en annen sirkel som sluttes når Økland inviterer Arvid Gangsø opp på scenen og trekker trådene tilbake til deres samarbeid på Musikkhøgskolen som studenter, og også i progwave-bandet Skinn & Bein.
Med lydene av kvintetten i ørene, av Økland, Nilssen-Love og Gangsø, av fuglen i aeriet og av bedehuset selv vandrer vi ut i Haugesunds gater. Nå begynner den post-festivalske stemningen å spre seg der ute, eller er det bare det at det er søndag?
Uansett avslutter vi i Festiviteten med Kari Bremnes og Bengt Hansen på tangenter, elektronikk og koring. Med utmerket tekstpresentasjon og -formidling også til de bakre seterader, må også lydtekniker Geir Østensjø framheves. De to på scenen presenterer et bart uttrykk, med en evne til å formidle stoffet til tilhørerne som beveger.
Fra det sorgtunge, til det lettere. Som «Fantastisk allerede». Hele spektret. Men alltid med et stikk eller to. Med ett unntak, Bremnes’ flotte hyllest til pioneren Wanny Wolstad med «Ytterste Pol». Dette er nok den som sitter sterkest igjen. Når så folket får Bremnes’ Leonard Cohen-cover «Alle vet jo det», er smilene brede som seil over Nordsjøen ut av Festiviteten denne kvelden.
Med det takker vi for i år. Jeg vil formulere det slik: Jeg liker virkelig det Andreas Meland er i ferd med å gjøre med Sildajazz. Fortsetter han på denne linja ser jeg overhodet ikke bort fra at Sildajazz kan komme til å bli en av de sentrale fire-fem norske jazzfestivalene, til ett av de sentrale «must-go-to»-stedene.
Det er i dag en akutt fare for at dagens jazzfestvaler er i ferd med å utvikle seg til å bli alt for like. De særegenhetene — eller særing-hetene som noen av oss ser det som — som hver festival har hatt, er i ferd med å bli borte. De kan med fordel styrkes igjen. Om Meland sørger for å bygge ut en tydeligere og særegen profil som en del av programmet under festivalen, kan dette blir en av de større festivalsuksessene i moderne tid i Norge. Ved for eksempel å trekke inn det omfattende og særegne indie-miljøet som Haugesund står for — som med Undergrünnen i år — og skape ny musikk på dette grunnlaget, kan dette bli spennende og nyskapende. Et sted å vende tilbake til … hvert år!
Det ble slik. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, siste dag.
Med det sier vi takk for i år til Haugesund, og sier; ses forhåpentligvis igjen neste år. Alt mens vi vender nesa østover og forbereder oss på Oslo jazzfestival de neste seks dagene. Livet er hardt, brutalt og … søtt!
Reise og opphold er dekket av festivalen.
Tekst og foto: Johan Hauknes
