BLOW OUT-FESTIVALEN 2023, DAG 4, CAFÉ MIR, OSLO, LØRDAG 26. AUGUST 2023: Siste dag av årets festival. Etter noen år med flyttinger og virale pandemier, har Blow Out-festivalen fått et nytt hjem det kommer til å være godt å være. Straks man får justert noen lydmessige utfordringer med det nye lokalet og får kvalitetssikret signal-infrastrukturen her, har den nye Café Mir et potensiale til å bli et favorittsted, helt der oppe der det gamle lokalet var.
Fra tempel for sjøfarten til musikalsk tempel
Teknisk og arrangementsmessig sett har jo det nye lokalet et potensiale til å bli bedre enn gamle Café Mir. Det vil selvfølgelig ta noen gjennomganger før historien sitter i veggene her inne også, men jeg er sikker på at det kommer til å skje. Et fritt hjem for den utegående improviserte musikken.
Det gamle skiltet over portalen inn til det som en gang var Oslo Maskinistskole, fra Toftes gate, står der ennå: Musikkens hus står det i store bokstaver.
I den øverste delen av komplekset som i dag er Toftes gate 69, startet i 1889 det som het Svend Foyns praktiske borgerskole, «… der praktiske sysler i den djerve sjømanns regi ble utført». Dette var ett av de mange sosiale tiltakene som Foyn igangsatte og finansierte. Det sto i store bokstaver over vinduene i første etasje på oversiden av inngangsportalen: «Praktisk borgerskole».
Da tomten på nedsiden av inngangen ble bebygget, så vidt jeg kan finne ut, i 1902, flyttet Kristiania maskinistskole og Den elementær-tekniske dagskole inn i bygget. Norges sterke posisjon i internasjonal sjøfart hadde altså et solid ankerfeste her i Toftes gate, nederst på løkka til Grüner. I dag er Oslo teknisk-maritime skole en del av Etterstad videregående skole.
Etter 75 år i sjøfartens tjeneste, overtok Grünerløkka handelsskole lokalene i 1964, skolen ble en videregående skole og skiftet derfor tidlig på 1970-tallet, etter hvert navn. I 1984 ble Grünerløkka videregående skole nedlagt, og de kommunale bygningene ble avsatt til kulturformål.
Musikkens hus ble etablert, og huset etter hvert blant annet Norsk Jazzforbund, Foreningen Norske Jazzmusikere og Oslo Jazzhus, den siste som en slags videreføring av Malla – eller Amalienborg Jazzhus – ved Aschehougs plass. Dagens overskrift over inngangen, er et minne om de mange musikalske hendelsene og minnene som lever inne i bakgården og i de omkringliggende husene rundt den, innenfor denne portalen. Café Mir og de nyoppussede musikk- og øvingslokalene under Grünerløkka Lufthavn, fornyer og viderefører nå en viktig del av musikkhistoria i Oslo.
Stormende Brutter og Nothingness
Første programpost denne siste kvelden er et møte mellom to duoer: Sheriffs of Nothingness består av Kari Rønnekleiv på fiolin og Ole-Henrik Moe på bratsj, og Brutter, brødrende Christian og Fredrik Wallumrød på elektroniske lydgeneratorer og -manipulatorer.
Det spenningsfylt sett der sheriffenes minimalistiske lange linjer møter de voldsomme landskapene, i både lange og abrupte dypvannsbølger, skapt av brødrene Wallumrød. Det er som en storm på havet: Brutter skaper undervannsstrømmene og de sterke kraftene som lever i dypet, store, kraftige, bredspektret, men med et tyngdepunkt nede i havets og lydens underliv. Sheriffene er som overflaten, der stormvindene pisker opp vannet, hit og dit, men med en ledende driftsretning. I stormens øye løyer vinden, og det blir en ørets lyd.
Det er en stor utfordring med denne musikken, balanse: Verktøyene til de to duoene er svært forskjellige og har svært forskjellig lydkraft. Brutters kraftige virkemidler kan drukne de mer smålåtne, fine detaljene i sheriffenes lydmakeri. Det er i lange perioder som om sheriffene blir borte i stormen som raser mot oss, som omslutter oss. Jeg skulle gjerne hørt en noe bedre balanse mellom musikkens to motpoler i dette settet.
Musical Torrence of whales
Lørdagen under Blow Out-festivalen er organisert på en måte som skaper assosiasjoner til Punkt-festivalens alfa- og beta-rom, der man etter alfa-konserten i hovedsalen oppe i agder Teater, vandrer ned den trange trappa til det trangere beta-rommet for remiksen. Nå er det riktignok ikke remiksen vi er på vei til, men en ny hovedkonsert, et kort sett med Oslo-bosatte Jennifer Torrence.
Jeg hørte henne sist i Smeltehytta på Kongsberg, i duo med Natalie Abrahamsen Garner. Men vi hørte henne også som del av bandet i Signe Emmeluths verk basert på historiene om de gamle irske mná sidhe – bean sidhe i entall – banshees, da bestillingsverket ble framført på Vossa Jazz i 2022.
I soloform kjenner jeg igjen flere av de trekk hun framførte i duoen med Garner. Ikke minst hennes mikrofonbaserte gjengivelse av et manipulert overtonespektrum og resonanssvingninger på tre cymbaler. Riktignok opplever jeg lyden her nede i kjelleren som preget av bomberom-opplevelse, og med ingen visuell utsikt til musikeren og hennes instrumenter forsvinner en vesentlig del av kosnertopplevelsen.
Men det medfører at jeg kan konsentrere meg enda mer om det rent musikalske. Fascinerende, vakre og stygge lyder, interessante lyder og musikk. Der jeg i Smeltehytta savnet en dynamisk utvikling, opplever jeg den dimensjonen denne gangen som sterkt tilstede. De alt for korte minuttene med Jennifer Torrence er akkurat det, alt for få og korte.
I det vi kommer opp igjen er duoen Music for Whales, utvidet med pianisten Else Olsen Storesund allerede i gang med kveldens tredje sett. Den svenske duoen er ganske nystartet, med altsaksofonisten Marcus Wärnheim og bassisten Georgia Wartel Collins. Wärnheim har i flere år hatt en duo med pianisten Karin Ingves, og Oslo-baserte Collins kjenner vi blant annet fra de to trioene Aila Trio – med Andreas Winther og Kalle Nyberg – og Liv Andrea Hauge Trio – med Hauge og August Glännestrand, og fra jazzpop-bandet JUNO.
Åpen form, fri form, øyeblikkets musikk. Jeg har aldri opp Storesund live før, men dette vil jeg gjerne høre mer av. Hun har en frapperende evne til å utnytte «extended, prepared», på klaveret. Alt med en sikker formsans. En mollters blir et utgangspunkt for fabulering fra Collins. Når bølgelengdene sitter, og de kopler grep med hverandre blir det bildeskapende, tegnende musikk ut av det.
Når da Storesund så avslutter med tonene fra folkevisa «Калинка», på et sted som bærer sitt navn etter romstasjonen Мир, på kalimba, er det bare å bryte ut i latter. Vidåpen latter.
Калинка, калинка, калинка моя!
Joik med bulder fra Bomstad
Vi skal ned i kjelleren igjen. Men ikke – for å fortsette i en russisk kulturkontekst – for å møte Fjodor Dostojevskijs kjellermenneske. Kanskje heldigvis, av hensyn til egen psykisk tilstand.
Men vi må ikke glemme at på tross av vår sterke avstandstagen fra dagens totalitære regime i Moskva, er det en stor og levende russisk kultur som er verdt å verdsette. Fjodor Dostojevskij fortjener å bli lest også i dag. Og det inkluderer definitivt også hans langnovelle Записки из подполья – Opptegnelser fra et kjellerdyp eller «Kjellermennesket» som den første oversettelsen til norsk ble kalt.
«Jeg er et sykt menneske … Jeg er et dårlig menneske. Et frastøtende menneske. Jeg tror jeg er leversyk. For øvrig bryr jeg meg ikke det minste om hva det er som feiler meg, og heller ikke vet jeg det minste om det …»
Vi skal ned i kjelleren for å møte Viktor Bomstad. Bomstad fra Storfjord i Troms, er nyslått landsdelsmusiker i joik i Nord-Norge. Hans masterstudier med Musikkhøgkolen var med studiet av joik som utgangspunkt for improvisasjon.
Den innledende (vokale) joiken utvider han etter hvert med elektroniske virkemidler og lyd, og lydmanipulret el-gitar som lydkilde. Jeg tenker at dette er noe som kunstnerisk leder ved Tampere Jazz Happening ville ha likt. Musikalsk er dette svært spennenden materiale, som definitivt trenger en bredere presentasjon.
Men igjen preges opplevelsen noe negativt av rommet vi er i. Rommet oppleves som for lite for den store lyden. Det preger også balansen, når Bomstad synger uten mikrofonforsterking i et buldrende rom av forsterket lyd.
Folk prog frå heile verda
Bandet og prosjektet Reolô startet som et bestillingsverk til Jørn Hilme-stevnet på Valdres Folkemuseum på Fagernes i juli 2017. Samme året spilte de som del av Ultima-festivalen i september på Riksscenen. Så, i 2019 kom albumet ut på labelen ta:lik. Anmeldelsen vår kan du lese her.
De legendariske folkemusikerne som valdrisen Jørn Hilme og telene Myllarguten og Fykeru’n har alltid hatt et nært forhold til kreftenen i naturen. Mytene er mange, og jeg tenker nok at de ikke var de første som stoppet rykter om kontakter med underjordiske og andre dype krefter i tilværelsen. Det skapte en blanding av skrekk, frykt og esktatisk glede, en grublandet fryd i manges forhold til musikken.
Om man ikke gikk så langt som noen gjorde, og puttet det inn i en sekk merket «Djevelens verk», som ble bundet igjen og kastet på det dypeste vann. Selv er jeg vokst opp med en kultur nær meg preget av pietistisk nyvåking på slutten av 1800-tallet, med en sterk avstandstagen til alt som smakte av dans, glede og musikk. Annet enn den sangen som ble foredratt i små bedehus, med svarte salmebøker i hendene. Vekkelsen i Vrådal mellolm 1860 og 1880 satte mange dype spor i barnesinn i generasjoner framover.
Kvartetten med Anders Røine på langeleik, gitar, munnharper, lur, Hans P. Kjorstad på fele, lur og synth, Rasmus Kjorstad på ditto og Hans Hulbækmo på trommer, synther, beatboxer, og annet, samt de alle på vokal, tar sitt utgangspunkt i disse «onde» tradisjonene. Bandnavnet har de hentet fra sagntradisjoner i Gudbrandsdalen om huldra Reolô som inngår et forhold med en felespiller. Jeg opplever at kvartetten Reolô på sett og vis tar historien om musikken tilbake der den hører hjemme, som et verdsatt kulturelt fenomen med tykke lag av historier og tradisjoner som det er verdt å utvikle videre.
For det er det kvartetten gjør i det desidert siste settet under årets Blow Out-festival. Det er groovy som faen. Det er heftig dansende musikk som setter fart på blodomløp og energiomsetting i store muskelmasser. En gang i tiden ble uttrykket folk rock skapt, med norske fortegn husker vi jo gjerne grupper som Folque. Det Reolô presenterer vil jeg altså karakterisere som folk prog. Ikke for å distansere det fra folk-rocken, men for løfte fram de musikalske ambisjonene som ligger bak denne musikken.
Som prog-rockens utgangspunkt som et rockebasert utgangspunkt med orkestrale musikalske ambisjoner etter 1968, er dette en musikk som vokser når du hører den. I tillegg kommer jo det faktum at disse fire jo er mesterlige i sin omgang med sine repsektive instrumenter. Vi har hørt det også i andre sammenhenger, men Røines progressive langeleik-spill er slående og medrivende. Brødrende Kjorstad er mesterlige spellemenn på flatfeler, som gjør det spellemenn alltid har gjort, tar lange og mange tradisjoner, uansett hvor de kommer fra og gjør det til sitt eget. Museet for norsk folkemusikk er nedlagt for godt. Det er igjen, som før, typisk norsk å hente inspirasjon fra hele verden – og fra alle tider.
De presenterer oss for mye ny musikk, morsom musikk. Flott musikk. Når så Hans Kjorstad og Røine drar i gang med cutting contest på neverlur, er det jeg tenker at dette hadde vært perfekt for en viss festival i ei bygd på Vestlandet.
Prillarhans varsler ikke om at skotten kommer. Men om en invasjon av Teslaer. «Men kuen skiter på den nye Teslaen», hyler fruen på hyttefeltet. Nye politiske skillelinjer, relevant lokal debatt og manglende kulturforståelse hos besøkende, preger også den nye musikken.
«Vi avslutter med en gammeldags reinlender», sier Røine. Og så er det anything but! En dystopisk reinlender – som flyter over i noe som jeg ville karakterisere som en gangar. Men det får være som det vil.
Viktigere er det at jeg forlanger å få høre dette igjen. Dette er helsebot. Tenk om kjellermennesket til Dostojevskij hadde fått oppleve dette! Den syke embetsmannen med de mørke tankene om tilværelsen ville kanskje ha søkt ut i sollyset. Og oppsøkt legen for sin leversyke. Men på den annen side, om det hadde skjedd, ville vi kanskje aldri fått kilometervis med stor litteratur fra den russiske mesterforfatteren Fjodor Dostojevskij, han som boret så dypt i menneskesjelen.
Takk for i år til Blow Out-festivalen! Og vi ses neste år.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Dawid Lakowski
Sheriffs of Nothingness og Brutter.
Christian Wallumrød.
Ole Henrik Moe.
Jennifer Torrence.
Music for Whales — Marcus Wärnheim og Georgia Wartell Collins — med Else Olsen Storesund.
Else Olsen Storesund.
Viktor Bomstad.
Reolô: Hans Hulbækmo, Rasmus Kjorstad, Hans P. Kjorstad og Anders Røine.
