That’s Why We’re Here!

KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 1. OKTOBER 2019: Så er høsten for alvor tilbake i København. Og da er det ikke mye som er bedre enn å komme seg inn på Klub Primi nede i Kødbyen, for å få med seg høstens desiderte konserthøydepunkt på denne lille klubben.

For denne kvelden hadde man ikke bare ett høydepunkt, men to, som begge vil toppe konsertlisten over de beste konsertene i klubbens historie.

Det startet med det ypperste av det ypperste. Og likegodt en time tidligere enn vanlig oppstartstid på Primi. Og på scenen fikk vi møte den danske saksofonisten Lotte Anker, trompeteren Timothée Qoust (en musiker jeg ikke kjente til fra før) og det britiske freejazzikonet og bassist Barry Guy (hovedbildet).

Vi kjenner godt til både hva Anker har holdt med på de senere årene, og ikke minst Barry Guy, med London Jazz Composers Orchestra, en haug med innspillinger med Evan Parker, Mats Gustafsson, Marilyn Crispell, fruen Maya Homburger, Roscor Mitchell, sitt eget New Orchestra, Ken Vandermark, Bill Dixon, Barre Phillips, Cecil Taylor og en rekke andre konstellasjoner, i tillegg til fire soloinnspillinger.

Og nå skulle vi altså få høre han i denne lille klubben, med danskenes freejazzmusikaer nummer en og den, for meg, ukjente trompeteren Timothée Qoust.

Og jeg kan love at dette ble en time i den frie improvisasjonens deiligste landskap. Anker på tenor-, sopran- og altsaksofon, med hele tiden pågående og spennende spill, Qoust med elektronifisert rompetspill som sende avgårde svært sterke meldinger som både var originale og tøffe. Og bak det hele regjerte Barry Guy med et frapperende bass-spill. Man kan si mye om fritt improviserende bassister, men å høre Guy er som å høre en musiker som både har den jazzhistoriske bakgrunn og den klassiske historien godt innenfor hjernebarken. Hans teknikk er strålende, enten han spiller med bue eller med fingrene, enten han putter stålstenger mellom strengene eller bruker køller som den reneste perkusjonisten. Ut av det kommer det hele tiden musikk som fascinerer og engasjerer.

Jeg tror det må være en drøm for enhver fritt improviserende musiker å havne på en scene med den hyggelige engelskmannen. Han nikker anerkjennende til medmusikantene, smiler og virkelig «er» tilstede der og da. Og med Anker som medhjelper og, kveldens store overraskelse, trompeteren Qousts trompetspill som pådytter og idéskaper med alle lydene han fremskaffet fra trompeten, ble dette et strålende sett, selv om det, selvsagt, var noen korte sekvenser hvor alle tre lette etter en vei å gå, og intensiteten og det kreative måtte ta noen ørsmå pauser.

Deretter var det svensk/tysk møte med kvartetten The Electrics. Trompeteren Axel Dörner, trommeslageren Raymond Strid, bassisten Joe Williamson og saksofonisten Sture Ericson. Og om man ble fascinert av åpningsbandet, ble det slett ingen nedtur med The Electrics.

De er etter mange år i bransjen blitt et svært sammensveiset band. Ericson er muligens den som styrer bandet i størst grad, med saksofonspill i det moderne, akustiske landskapet enten han spiller på «vanlig» måte, med et glass inne i saksofonen eller med kakeboks for å skape en litt skingrende tone, hengene fra saksofonen. Dörner med sin slide-aktige Dizzy-trompet, som kan skape alle mulige lyder og stemninger, med en improvisasjonsevne man sjelden hører, og uten elektronikk som hjelpemiddel skaper han et lydunivers som er fabelaktig. Og bak finner vi Williamsons bass-spill som komper de andre med stålkontroll og Strid som den virkelig lyttende musikeren, som «leker» med musikken, trommene, perkusjonen og de andre musikerne og får det hele til å henge sammen som en helhet. Innimellom tenkte jeg på samarbeidet mellom John Carter og Bobby Bradford mens settet pågikk, selv om instrumenteringen ikke er den samme, så er det noe grunnfast sent 60-tall over denne kvartetten som fascinerer kraftig.

Deretter var det tid for komponisten, saksofonisten og fløytisten Pia Boda og hennes firedelte verk med Sound in Motion Ensemble. I bandet finner vi trompeteren Anne Andersson, bassklarinettisten Carolyn Goodwin, tubaisten Rasmus Svale Kjærgaard, vokalisten Johanna Sulkunen, cellisten Soma Alpass og trommeslageren og perkusjonisten Michela Østergaard Nielsen, ved siden av bandleder Pia Boda, som denne kvelden holdt seg til saksofonen pluss litt rtesitasjon.

Boda har skrevet et fint verk for Sound in Motion Ensemble, som tidvis kunne minne litt om gode, gamle Vienna Art Orchestra i oppdatert versjon, særlig på grunn av det tette ensemblespillet og den ordløse vokalen, som ble en integrert del av musikken. . Stykket var delt i fire, etter de fire elementer, og det god god plass til solistiske innsatser, både fra Boda selv, som avleverte noen fine saksofonsolier, Andersson, som alltid er en fryd å høre, det samme med Goodwin og Nielsen som med hardtarbeidende trommespill fikk det hele til å flyte. I tillegg noterte jeg meg fint solistspill både fra Kjærgaard og Allpass. Et fint verk, som jeg håper ikke vil bli lagt bort etter denne fremførelsen, for dette kan utvikles og virkelig bli bra.

Tekst og foto: Jan Granlie

Lotte Anker