KAMPENJAZZ, OSLO, SØNDAG 29. JANUAR 2023: I år er det ni år siden den aller første residerende kapellmester, res.kamp. Mats Eilertsen, forrettet sine prekener i Kampenjazz-kapellet på Caféteatret på Grønland (Oslo) . I alt har ni mestre gledet oss med oppfyllelsen av kravene stilt til disse residentskapene: Året etter Eilertsen, kunne Helge Lien føye tittelen res.kamp. til sitt navn. I 2016 var det Mathilde Groos Viddal sin tur, før evigunge Elin Rosseland tok over stafettpinnen. Etter Rob Waring holdt Susanna Wallumrød sine tre prekener i kapellet i 2019, før Kristoffer Kompen serverte oss nytappet jazzmusikk med indeksregulerte røtter i jazztradisjonene. I 2021 var det Ole Morten Vågan sin tur, før Oddrun Lilja kom med sin gitar i fjor.
Denne våren er det dermed tid for at den tiende kapellmesteren finner sin plass i dette anegalleriet. Jazzklubben presenterer institusjonen slik:
«Med institusjonen residerende kapellmester får vårt publikum mulighet til å fordype seg i ny musikk skapt av toneangivende musikere. Som residerende kapellmester inviteres noen av landets fremste musikere til å prøve ut nye samarbeid og nytt musikalsk materiale i en konsert-setting.
«Musikeren kan etter utnevnelsen benytte tittelen res.kamp. Residentens boplikt består i å forrette tre konserter i Kampenjazz-kjerka i løpet av en sesong. Over tre søndager presenteres residentens prosjekter i et lokale som gir en unik kontakt mellom scene og sal, mellom kropp og sjel».
Og den tiende kapellmesteren som skal fôre oss med et fysisk og åndelig musikalsk budskap, er en musiker som allerede har gledet oss i tjuefem år. Første gangen var da han dukket opp som del av kvartetten – seinere duoen – Food. Kvartettens konsert på Moldejazz 1998 ble den første av en nå milelang liste av album Thomas Pohlitz Strønen har stått bak som leder eller levert sentrale bidrag til.
På tampen av fjoråret hadde denne mesterlige musikeren og bandlederen gjennomført sine første halvt hundre omløp rundt den galaktisk sett gjennomsnittlige stjerna menneskeheten har gitt så mange navn: Sol, Ra, Amun, Mitra, Helios, Päivätär, Yu Yi, Tonatiuh, Sunna, osv. Stjerna med de tusen navn står som et uendelig gyldig symbol på den livgivende krafta, på essensen som skaper vår egen opplevelse av eksistensen. Et symbol på den krafta som skaper opplevelsen av livet selv – og livets puls, beatet i våre liv.
Under denne sola er det også at helten med de mange navn har gjennomlevd sin vandring, sine prøvelser og transformasjoner, sin undergang og gjenoppstandelse, igjen og igjen. Strønen er navnet på én av heltene som inngår i dette store galleriet av virkelige, av fiktive, av eventyrlige helter, et galleri som starter med den første – og kanskje største – helten av dem alle og som med Homers nedskrivning for nesten 3000 år siden, ga navn til heltens reise – et navn som i dag er forstått over hele verden.
Denne våren er det Thomas Strønen som skal ut på sin odyssé. Det er han som skal forrette tre konserter med ny musikk og nye bandkonstellasjoner for oss. Men Strønen har allerede før vi starter gitt oss noen indikasjoner for hvor han ønsker dette skal bevege seg: I sentrum for sitt residentskap setter Strønen beat-orientert musikk: Der Strønen i flere år har beveget seg over i et samtidspreget kammermusikalsk landskap, ønsker han nå å vende tilbake til en større vektlegging av beat i utvidet forstand. Men det vil fortsatt være utpreget Strønen-musikk. Med andre ord – dynamikk, melodiske fragmenter og tett samspill i sentrum.
Strønen kaller det fysisk musikk. Musikk du kan bevege deg til, musikk som gjør at kroppen ikke vil stå stille. En metrisk puls er livløs. Det er i det ikke-metriske beatet at du finner livet. Derfor skal denne musikken preg av beat og det skal svinge av liv. Det er usikk som lar deg oppleve ditt eget fysiske liv. Men det er også musikk som krever noe av deg: Du må jobbe med den — og med det blir da også opplevelsen desto større.
Dette er ensemblebasert og improvisert musikk: Altså er det ved siden av Strønen, musikerne i bandet som vil forme og prege musikken. En musikk som skal kjennes på kroppen med alle sanser. Vi blir servert musikk som endrer deg og måten du lytter til musikk. Dette er skjellsettende musikk.
Til sin første preken i jazzkjærka på Grønland har Strønen med seg Jo David Lysne på gitarstrenger, elektronikk og annet og Otis Sandsjö på tenorsaksofon. Mens begge disse to er nye samarbeidspartnere for Strønen, er fjerdemann i kvartetten S3L (utlagt SSSL etter musikernes initialer, om du vil) Quartet, en ringrev på mange måter: Ståle Storløkken på piano, synth og elektronikk. Det gjelder ikke minst også i samarbeidet med Strønen: Det er om lag tjue år siden de første gangen sto fram som duo – en duo som seinere utviklet seg til Humcrush. Vi husker også kvartetten Reflections in Cosmo, der de to samarbeidet med Kjetil Møster og Hans M. «Snah» Ryan.
Men nå er det helt nye og annerledes toner fra denne kvartetten. Et nesten naivt, neoromantisk pianospill fra Storløkken starter kveldens vandring med små, nesten knapt bevegende bevegelser. Sandsjö legger luft og himmel over. Vi skjønner raskt at her gjelder det å skjerpe ørene, ørsmå repetitive celler bygget på rytmiske og intervallbaserte elementer. Celler som utvikler seg som bakterier i ei petriskål på en seng av et svært fruktbart vekstmedium – musikernes samhandlende evne og dype musikalske forståelse til å spille hverandre gode.
Men mens laboranten har flere skåler der vekstens dynamikk kan sammenliknes under ulike rammebetingelser, har vi bare denne ene petriskåla. Så her gjelder det å følge med. Det dynamiske forløpet er evolusjonært, med en puls av et stadig transmuterende beat liggende i musikkens buk. Et beat som skaper en puls av lag på lag med rytmikk og pust. Av liv. Ørsmå forskyvinger i puls, og beat. Et beat som muterer’, forfleres, dør ut, gjemmer seg og gjenoppstår. Et beat i permanent utvikling — akkurat som musikken — og livet.
Funky, rein og skjær magi utspiller seg. Lysne leverer små, glitrende iskrystaller som danser på en flate av glass og diamant. Det er glassklare, sprø fakter og linjer som til tider ligger så langt i ytterkanten av lydbildet at vi til tider virkelig må anstrenge oss for å avgjøre om han bidrar eller ikke.
Sandsjö har en teknikk for sirkelpust som det virker som aldri tar slutt. I enkelte punkt er samhandlingen mellom ham og Storløkken som en veritabel pas-de-deux i et penumbralt halvmørke. Vi bare aner hva som skjer. Men inne i musikken, der ligger svaret på alle spørsmålene vi stiller oss mens vi lytter oss inn i den. Det er som Paulus skrev til korinterne i sitt første brev: «Nå ser vi det i et speil, i en gåte. Går vi inn gjennom døråpningen, skal vi stå ansikt til ansikt med svaret. Nå forstår vi bare stykkevis – da skal vi erkjenne fullt ut».
Ståle Storløkken er en mester på synth, elektronikk og orgel. En bråkmaker av de aller beste, men en bråkmaker med myke sider. I dag er det de myke sidene som virkelig får utfolde seg. De siste årene har han lagt alen til sitt spill på piano. I dag får vi en slags minimalistisk, neoromantisk drøm, uttrykt i Storløkkens spill. En liten mollters(?) som får utfolde seg som en nyutsprunget blomst i tropisk hage. En ters er aldri bare en ters, sa en gang noen vise mennesker. En kvint, derimot, en kvint er selve byggesteinen. Hvorfor: Fordi kvinten er den første og sterkest lydende tonen i den naturlige overtonerekka.
Bandleder Strønen driver en subtil form for musikalsk ledelse. En trommeslager som selv har utviklet seg fra stille tromming til også å kunne være en vidunderlig bråkmaker med full kontroll over virkemidlene. Follow the beat. Det nytter ikke å telle polyrytmene, tre og fire er ikke bare tre, fire, det er også fem, seks eller sju. Eller noe helt annet. En femtakt snus, vendes, vrenges, med forskyvinger som setter ekstremiteter i ekstreme bevegelser. Fysisk musikk lovet han oss, og fysisk er det. Det er noe basalt med et swinga beat, en ørliten forskyving fra det metriske, til det levendes verden. Grunnleggende, basalt og selvfølgelig, men, allikevel, akk så vidunderlig.
Strønen og Storløkken kjenner hverandre godt etter tjue års samarbeid, og det høres. Om samspillet deres i kveld kan sammenliknes med partier i tennis, så kan dagens vinner av dette årets Australian Open, Novak Djokovic, bare pakke sammen. Her er det ingen vinner, her er det Nils Arne Eggens «Gofot’n» som gjelder – å fungere sammen, å spille hverandre gode. Å leike, å spille – a playful play. Sammen er vi dynamitt!
I følge kapellmesteren er den nye musikken kun titulert som «Kamp-1», «Kamp-2», «Kamp-3», «… 4» og «… 5». Låter? Nei! Plattformer, er det – plattformer der bandet, akkurat som når European Space Agency’s Ariane 5 skytes opp fra senteret CGS i Fransk Guyana, kan sprenge alle skalaer og rytmer, på sin vei mot himmelen.
Robert Frosts dikt «The Road not taken» fra 1915 har satt uutslettelige spor og merker i mange ynglingers sinn, mens de grunnet over livet som lå foran dem. Mang en geront har så reflektert over det de så den gangen, og sett veien de hadde vandret derfra, alt mens de hørte ynglingens kall som i en drøm:
«Two roads diverged in a yellow wood, / And sorry I could not travel both / And be one traveler, long I stood / And looked down one as far as I could / To where it bent in the undergrowth;
«… I shall be telling this with a sigh / Somewhere ages and ages hence: / Two roads diverged in a wood, and I— / I took the one less traveled by, / And that has made all the difference»
Mange beats divergerte på scenen denne søndagskvelden – Strønen & Co. valgte seg «the beat not taken». Og det skapte den store forskjellen.
Det er bare å glede seg til neste preken fra årets res.kamp. Søndag 19. februar er predikant Strønen på plass igjen i den gamle Metodistkirken. Er du?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Johan Hauknes er huspoet ved Kampenjazz og dermed, i samarbeid med musikerne og klubben, forfatter av jazzklubbens programtekster. Han har ingen andre bindinger til jazzklubben.
Thomas Strønen
Ståle Storløkken
Otis Sandsjö
Jo David Lysne
