COSMOPOLITE, OSLO, FREDAG 15. – SØNDAG 17. MARS 2019: Kongshaug-festivalen er i gang. I tre dager skal vi, sammen med gode venner, dyktige musikere og musikkelskere, feire «the Man with the Golden Ears», Jan Erik Kongshaug.
Kongshaug burde være en av Norges mest kjente personer i dag, også for den norske allmennheten. For så stor er den jobben han har gjort. Dessverre er det ikke slik, men heldigvis har entreprenør og førstepropell Christer Falck lagt store ressurser ned for å få til et gedigent arrangement de tre kommende dagene i midten av mars i det året da Jan Erik Kongshaug runder 75 år.
Historien om Jan Erik Kongshaug er ennå ikke ferdig fortalt, det vil gå lang tid før vi overskuer betydningen av hans arbeid, på internasjonalt, såvel som på nasjonalt nivå. Vitnemålene om hans betydning er mange, svært mange. Flere forteller om hans nærmest intuitive evne til å våre til stede i musikken i studio-arbeidet, på musikerens egne premisser. Mange er historiene om hans umiddelbare evne til å gjøre det riktige for musikken, og tilsvarende mange om hvordan det allerede er gjort før musikeren kommer inn i kontrollrommet.
Etter at Rainbow-studioet ble solgt i 2017 og Jan Erik Kongshaug valgte å trekke seg tilbake fra bransjen, er det som et stort hull har oppstått i norsk og europeisk musikkliv. I hvert fall innenfor norsk og internasjonal improvisert, akustisk musikk. For det er på dette området, med blant annet over 700 innspillinger for ECM at Jan Erik Kongshaug har satt store fotspor etter seg. Men ved siden av dette er det også over 3 000 innspillinger innenfor all mulig slags musikk, klassisk musikk, pop-musikk, store orkestre, små ensembler og solo acts.
Men i den tre dagers Kongshaugfestivalen på Cosmopolite i Oslos bydel Torshov — og ikke mer enn et drøyt steinkast fra lokalene som Rainbow holdt til i fra 2004 — var det først og fremst den improviserte musikken som sto i sentrum. I alt sto 16 band på scenen i løpet av disse tre dagene, i tillegg til seks samtalesesjoner, under tittelen Kongshaug-konversasjoner. Et svært omfattende program over tre kvelder. Enten på den store Cosmopolite scenen, eller i det lille lokalet Belleville, ved siden av.
Det har ingen hensikt å omtale alle konsertene og foredragene, da samtalene gikk parallelt med konserter var det heller ikke mulig for en enkelt person — i hvert fall en salt peanuts*-skribent uten tilgang til en «Duplikator» som den skapt av tegneseriefiguren Calvin — eller Tommy på norsk — sammen med sin partner og ledsager, Hobbes, eller Tigern som han heter på norsk. Så akkurat som Tommy må gå på skolen selv, må denne skribenten gå på alle konsertene selv. Med ingen mulighet til å sende duplikater i vei for å gjøre jobben.
Nils Økland
Fredagen startet med et sett med Tord Gustavsen Trio, et sett som i velkjent Gustavsen-stil besto, som han sa, av «Bach-koraller, folkemusikk og egne forsøk». Denne kveldens to høydepunkt kom umiddelbart etter dette. Det startet med duoen Nils Økland på hardingfele og viola d’amore, og Sigbjørn Apeland på et harmonium, eller trø-orgel som det gjerne kalles på norsk. Modernisert folkemusikk og utradisjonell ny musikk.
Som en dedikasjon til Jan Erik Kongshaug foredro de to låta «Preaching» av Bjørnar Andresen. Denne låta var førstesporet på LP-en som den unge Nils Økland gjorde med Andresen i 1985. Plata ble innspilt i Rainbow, i det den gangen nye studioet på Grünerløkka, det som av og til omtales som Rainbow 1. Dette for å skille det fra Rainbow 2, det nye studioet som ble bygget på Sandaker i 2004.
Bjørnar Andresens «Preaching»
I bildet over er gjengitt «partituret», som Apeland omtalte det, for låta, nedskrevet med Nils Øklands penn. Dermed ble det implisitt en hyllest også til Bjørnar Andresen denne kvelden! De fortsatte med bl.a. Øklands «Blond Blå», før de avsluttet med det som Apeland betegnet som «Ole Bulls supersviske», «La Mélancolie», eller «I ensomme stunde».
Det absolutte høydepunktet for hele festivalen kom med den etterfølgende timen med Arild Andersen Trio (hovedbildet), med Andersen på sin velkjente bass med løvehodet denne gangen, Tommy Smith på tenorsaksofon og Paolo Vinaccia på trommer. De starter med Andersens «Nesten senere», ei låt som var en gjenganger i repertoaret til Masqualero, i en feiende versjon.
De fortsetter med «Bygone» fra albumet «Mira». Og da er det det slår meg, det er en fyr og en flamme i trioen i kveld som det er lenge siden jeg har hørt. Så mye liv og glede. Andersen og Vinaccia holder det hele sammen, men er også så løsslupne at det er vanskelig å sitte stille. Det fortsetter når de danser over i «Blussy» — også den fra «Mira». Arild Andersen kan få en walking bass til å bli en deilig og finurlig ballett over vekslende landskap. Og bakom synger bassen.
I det hele tatt er det få bassister i verden som kan få bassen til å bære så mye av musikken, som lead instrument og som musikkens kropp, som Arild Andersen. Og her er ingenting tilfeldig. Alt har mening, alt har sin plass. Alt er på plass i denne musikken.
Jeg har sjeldent hørt Tommy Smith så på, så tent, som i kveld. Men først og fremst er det Paolo Vinaccia som tar ikke bare kaka, men som før vi har kommet så langt, har lagt til rette hele måltidet. Vinaccia flørter, fleiper, leiker og shower. Men også, han spiller som den italienske guden han er. Så vidunderlig full av liv.
Paolo Vinaccia
For ett år siden feiret vi Paolo Vinaccias 64-årsdag. Ikke bare sa legene den gangen at det var svært lite trolig at Vinaccia ville oppleve den neste fødselsdagen. De sa også at bare ved å feire sin 64-års dag, var han et vandrende, medisinsk mirakel. Og her sitter vi, snaut to uker før hans 65-årsdag og opplever ham som fortsatt skapende musiker.
Riktignok er han fysisk preget av sykdommen. Men vi ser også gleden hans over musikken, over å være i musikken. Og denne gleden smitter over på oss alle. Nei, det er mer enn det, Paolo Vinaccia er musikk! En musikk som gjør livet verdt å leve for oss alle. Og takk for det. Vi ser fram til å oppleve Paolo Vinaccia igjen — og igjen — på en scene, bak et trommesett, strålende full av liv.
Grunnet halsbetennelse måtte den anmeldte duo-konserten med Sidsel Endresen og Jan Bang utgå. I stedet hadde Christer Falck fått inn Ole Paus som reserve. Men vi overlot vår plass inne på trange Belleville til betalende publikummere, og valgte i stedet å lytte til samtalen mellom Arild Andersen og Audun Vinger om Jan Erik Kongshaug og Bendiksen-, Talent- og Rainbow-studioene.
Jon Eberson og Sigurd Hole
Etter to timer på den store scenen med henholdsvis Ketil Bjørnstad og Ellen Andrea Wangs trio, kom også lørdagens høydepunkt i lille Belleville. Jon Eberson og Sigurd Hole har akkurat i disse dager sluppet platen, «Jon Eberson and Sigurd Hole play ballads». For første gang står de fram som gitar-bass duo. Dette er en konstellasjon som med Jon Eberson som deltaker gjør det vanskelig å ikke tenke på duoen «Ebers» hadde med Carl Morten Iversen.
Men selv om repertoaret for begge er basert på jazzstandarder, låter denne duoen annerledes enn den forgjengeren. Ikke minst gjennom Holes moderne basspill. Først får vi en låt som ikke er på plata, før de fortsetter med en som er på plata. Og det slår oss at vi har savnet Jon Ebersons tørrvittige humor fra scenen. I kveld får vi en god dose av den, og takk for det.
De fortsetter med «Stairways to the stars», og de presenterer et deilig arrangement av Anne Haavies melodi til Aasmund Olavsson Vinjes «Blåmann, Blåmann». Den siste ikke sunget av Sigurd Hole, han som i følge en smålur Eberson: «… reiser verden rundt og synger». Vi får også en versjon av Jon Ebersons egen «Bluesmumrikken».
Selv om de begge to er eminente musikere og kunstnere på sine instrument, er det sammensetningen av de to som skaper magien. En avslappet, tilbakelent ro og leik med materialet, i en åpen, lavmælt og veltonende dialog mellom de to skaper et sluttprodukt som minner oss om hvorfor vi for tjue-tretti-førti år siden elsket å sitte i ro på en jazzklubb og høre dyktige musikere skape en rolig, ikke-brautende magi sammen. Heldigivis fikk jeg også med meg, i det minste deler av, Belleville-settet med Knut Reiersrud og Michaela Antalova — på henholdsvis gitarer og gitarliknende strenger og trommer — på veien denne lørdagskvelden.
Søndagen åpnet med et sett med Bugge Wesseltoft solo, med klaver og ny synth. En variert reise i et farkerikt landskap, der Wesseltoft sveipet innom både «It’s snowing on my piano», og referanser tilbake til «New conception of jazz». Settets definitive høydepunkt kom når Wesseltoft kalte Tore Brunborg opp på scenen for å spille ei av låtene fra plata «Tid» fra 1993, som de to spilte inn med Anders Jormin og Jon Christensen hos Jan Erik Kongshaug. Det ble et vidunderlig møte med en musikk som nesten hadde gått i glemmeboka, men som Wesseltoft og Brunborg definitivt gjorde levende igjen.
På veien videre fikk vi et intimt og vakkert sett med Frode Haltli og Erlend Apneseth. Vi kjenner dem fra f.eks. Haltlis AvantFolk. Men for første gang setter de seg på en scene som duo. Haltli er velkjent som en av de som har endret mange menneskers oppfatning av hva et trekkspill kan avstedkomme av musikk. Erlend Apneseth er nok mindre kjent blant de mange, men han har allerede satt solide merker etter seg i sine nyskaende måter å omgå hardangerfeler på. Ikke bare fikk vi demonstrert dette, men vi fikk også høre samspillet mellom de to, noe som ga mersmak!
En time med Trygve Seim og hans Helsinki Songs-kvartett viste nok en gang fram Trygve Seims eminente teknikk på hornet, bl.a. med en uforlignelig glissando-teknikk. Men mest av alt viste den også fram den enestående pianisten i kvartetten, estiske Kristjan Randalu. Men det er kvartetten som setter rammen. Noen øyeblikk vekker sterke minner om storheten i Belonging-kvartetten.
Nils Petter Molvær Quartet
Men uten forkleinelse for noen, må det sies at søndagens høydepunkt kom som et gedigent festfyrverkeri til slutt. Nils Petter Molvær og hans kvartett satte et gedigent, rockende, overveldende og vakkert punktum for disse tre dagene. Jo Berger Myhre på gitar og bass og Erland Dahlen på trommer og perk legger et solid fundament. Nils Petter Molvær leverer sakene, men den som virkelig setter fyr i prosederingene denne kvelden er Geir Sundstøl. Deilig vakkert, deilig stygt!
Etter tre intense dager er det tid for å hvile ut, trekke seg tilbake og reflektere over opplevelsene. Men først og fremst er det tid for å tenke over de store sporene Jan Erik Kongshaug har satt. Dessverre tillot ikke helsen Kongshaug å være tilstede på festivalen. Vi ønsker ham alt godt, og mange gode dager.
Da den såkalte «flaggsaken» var avsluttet med uttegningen av det nye norske handelsflagget i 1837 skrev Henrik Wergeland diktet «Til Herman Foss!», tilegnet ham som skrev innstillingen til Kongen om det norske handelsflagget. En lettere omskriving av første og siste vers gir grunnlaget for denne hilsen «Til Jan Erik Kongshaug!» fra oss i salt peanuts*:
Nu hvil dig, borger! Det er fortjent.
Forløst er lyden. Ditt verk er endt.
Ak, Norge eier ei Laurbærskov.
Derinne ville jeg at du sov.
Nu har du levet virkefulle dage:
Dager, netter: Befridd og rage
er Musikken, den har ei endt.
Nu hvil Dig, Borger! Det er fortjent.
Dessuten en stor honnør til Christer Falck for å ha initiert, planlagt og gjennomført arrangementet. Vel blåst, Christer! Nu hvil deg, du også!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Johan Hauknes («Preaching»), Roar Vestad (øvrige bilder)
