OSLO JAZZFESTIVAL, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TIRSDAG 13. AUGUST 2019: Det er et par-tre uker siden vi fikk boksen i handa. «Events 1998-1999» heter den og slippes i kveld. Boksen innholder et strålende overflødighetshorn av fem opptak med bandet The Quintet fra dets korte og intense eksistens i perioden 1998-2000.
Et band som i ettertid ble stående som et bilde på starten på den nye frie musikken i Norge, etter hvert gjerne omtalt noe intetsigende som impro–musikk. Dette musikkuttrykket som er basert på at musikerne går på scenen uten at noe er forutbestemt, verken form, struktur, eller tonalt sentrum. Det kan skje at man har blitt enige om hvem som tar første steget, men derfra og ut er det basert på ører som hører, fokus og konsentrasjon, pust og deksteritet hos de bidragende musikerne.
Lytting gjør mester!
Det krever en viss tilvenning for tilhørerne å lytte til slik musikk, men prinsippene er de samme som for lytting til all improvisert musikk, en oppmerksomhet om ikke bare linjeføring, form og vertikale samklingende strukturer, men også om detaljer, kommunikasjon og utveksling av fakter, eller gester som det vanligvis omtales som. Små figurer og mønstre som kan gå på alle nivå i lyden du hører, lytt etter hvordan lyden av en basstreng er mye mer enn en klingende tone, den fysiske lyden i møtet mellom bue eller fingre og streng, bassistens bruk av utradisjonelle måter å skape lyd på, osv.
De nevnte gestene utveksles mellom musikerne, og du hører at det foregår en samtale. Med utsagn og tilsvar, ofte samtaler som gå over mange ledd. En musiker vil introdusere noe nytt, «ta musikken i en ny retning», dette fanges opp av noen av de andre, og så er vi i gang. Etter en stund er det en annen musiker som kaster inn et nytt argument.
Salige John Stevens, trommeslager og drivende kraft i det sagnomsuste Spontaneous Music Ensemble i Storbritannia fra 1968 var en tenker og praktisk orientert teoretiker rundt slik spontan musikk. I følge Evan Parker hadde John Stevens to grunnleggende regler som hver utøver skulle forholde seg til,
- om du ikke hører din medmusiker, spiller du for høyt.
- om det du spiller ikke henspiller og svarer på hva de andre skaper, hvorfor er du da overhodet del av gruppa?
Ut mot havet
For å plassere dagens konsert på Victoria – Nasjonal jazzscene i perspektiv, må vi kort rekapitulere forhistorien til bandet på scenen. Historien som leder fram til 2019-utgaven av bandet The Quintet – med Paal Nilssen-Love på trommer, Ketil Gutvik på gitar, Eivind Opsvik og Per Zanussi på bass og Carl Magnus «Calle» Neumann på alt-saksofon.
For tjue år siden hadde The Quintet mannen og myten Bjørnar Andresen på en av bassene, en plass som Zanussi hadde hoppet inn i denne gangen. Akkurat på samme måte som han hoppet inn for Opsvik i hine hårde dager. Før dagens konsert hadde bandet vært på gravlunden ved Bjørnar Andresens grav og snakket med ham. Som Nilssen-Love sa; «… vi skulle hilse!». For Andresens ånd svever helt naturlig over dette bandet som nesten ble født med konsertscenen Blå. Den gangen tre meget unge karer, som alle så ut som de knapt var konfirmert, inviterte med seg to ringrever på den gangen over femti år!
Trioen plusthree startet sommeren 1996, med Paal Nilssen-Love, Ketil Gutvik og Eivind Opsvik. Da de gjorde sin debutkonsert på Waterfront i Oslo, ble det servert vannmelon, alt mens bandet spilte «How Deep Is The Ocean». Etter hvert skulle plusthree legge ut på langt dypere vann, i en friere musikalsk retning. De skapte en musikk som er som havet. Og denne gangen er ikke det en klisjé.
Sommeren 1998 vill trioen lage en innspilling og inviterte med seg Calle Neumann og Bjørnar Andresen som gjester. Men gjestene forlot aldri selskapet. Innspillingen ble til en demo som vi nå endelig får høre i den nevnte boksen. Kvintetten som kort og godt ble gitt navnet The Quintet var et faktum. Et intenst møte mellom to generasjoner i norsk improvisasjonsmusikk.
The Quintet spilte på Vossa Jazz, Moldejazz og Oslojazz i 1999, Dølajazz i 2000 var det vel, gjentatte ganger på Blå og i Bergen. Konserten fra Voss ble til CD-en «March 28th 1999», det eneste samtidige opptaket som siden har vært tilgjengelig, på plass i alle møblerte hjem.
Men så er vi på plass foran alteret, foran scenen på Victoria, der The Quintet skal gjenoppstå for aller siste gang, tjue år etter at de spilte på Oslo Jazzfestival for første og så langt eneste. Ikke nok med det, det er blitt mange år siden vi sist opplevde Calle Neumann. Og nå skal vi få høre ham igjen. Det var på Herr Nilsen sist gang så vidt jeg husker, under Oslo Jazzfestival i 2011. Neumann sto på scenen med Vidar Johansens kvartett.
Og akkurat som den gangen, og just som i 1998, skulle dette også bli et slags comeback for Calle Neumann. Denne musikeren som i så mange konstellasjoner ga oss så mye på 1970-tallet. Han var vel omkring 14 år gammel da han debuterte som jazzmusiker rundt 1960, og nå 59 år seinere er han tilbake.
Siste gang med gjengen
Det nærmest sitret i lokalet før konserten, av spenning. Lavmælt snakk ved bordene, heldigvis hadde de organisert lokalet som klubblokale, og ikke som konsertsal. Det eneste som manglet for at illusjonen skulle være nesten perfekt, var at flere av de tilstedeværende skulle være noen tiår yngre, og røykskyene skulle drive langsomt mellom, over og rundt bordene, og drikkekarene som menneskene balanserte på disse. Med «Smoke gets in your eyes» på anlegget.
Men nei, vi er i 2019, og ikke i 1969. Og takk for det, sier mange av oss. Så, langt om lenge, kommer Dagfinn Nordbø ut på scenen. Med luesveisen i orden, gjemt under sin sedvanlige alpelue. Han starter med å fortelle at da salt peanuts*’ redaktør Jan Granlie fikk den nye CD-boksen som slippes med denne konserten, hørte han gjennom alle fem skivene, før han slo stiften fra sin hjemlige Sankt Knuds Vej på Fredriksberg, til Østerbro, av pur glede.
Etter at de i forsamlingen som kjenner til Granlie og hans fysiske styrker fikk samlet seg etter latterkulene, kom det unisont fra salen, «…det tror vi ikke på!». Nordbø repliserer rolig tilbake, «… men han tok drosje tilbake!» Jan Granlies anmeldelse av CD-boksen kan du for øvrig lese her.
Et crash-tom fra Paal Nilssen-Love og bandet er i gang. Calles lyriske åre trer fram fra første stund og er som frisk fjellbekk over det viltre landskapet Nilssen-Love tegner ut for oss. Opsvik-Zanussi fungerer sammen som ett instrument, som om de ikke skulle gjort annet enn å spille sammen i alle disse årene.
Det er vel kanskje særlig med Ketil Gutvik vi hører hvor mange år som er gått siden den gangen. Hans spillestil og uttrykk i dag er så vesensforskjellig fra det det var for tjue år siden. På mange måter opplever jeg det som om sirkelen sluttes her i kveld. For det er ikke til å stikk under en stol, mye vann har rent ut i det turbulente havet siden 1999. Dette havet er ikke lengre det samme som det var den gangen. Den frittgående, improviserte musikken har forandret seg siden den gangen.
Og de fire andre har alle på forskjellige sted og i forskjellige roller vært med å forme den utviklingen. De har alle vært med i strømmene, fulgt vindenes vandringer og temperaturkonveksjonenes blanding av lag. Calle Neumann har åpenbart ikke vært med på denne seilasen.
Konseptet The Quintet selv hører jo til i en annen fase av denne musikkens historie enn der vi er i dag. Konserten blir dermed ikke bare en dialog – eller er det en pentalog? – mellom fem musikere og et publikum (heksalog?). Det blir også en dialog mellom tidsepoker, mellom der musikken var i 1999 og der den er i 2019.
Men dette bare beriker musikken, det gjør det som utfolder seg bare enda større. Etter Calle Neumanns innledende linjer, overtar Ketil Gutvik og drar til med noe som er så langt fra det post-bop-gitarspillet han spilte i The Quintets første faser som det er mulig å komme. Et herlig strekk der Per Zanussi og Eivnd Opsvik veksler mellom bue- og pizzicato-spill, fører Gutvik og Nilssen-Love en dialog som er medrivende.
Etter et mellomspill og temposkifte kommer Neumann inn igjen, og takk for det. Neumann og Nilssen-Love spiller som om det gjaldt livet, og skaper en magi som kun kan beskrives som vakkert. Etter hvert trekker Neumann seg dessverre tilbake, vekk fra mikrofoner. Vi ser han blåser, men det er så godt som umulig å høre ham over det gode rabalderet til de andre fire. Mer Calle, mer! Vi vil ha mer Calle! Mer Calle i monitor, takk!
Men halvveis ut i konserten trer Neumann etter oppfordring fram igjen til mikrofonen, og lyder klart og sterkt over det hele. Derfra og ut er det en styrke og et trøkk i hans spill som vekker lengselen etter mer Neumann-magi.
Det er så vakkert at det er til å grine av, står det med nesten uleselige kråketær på blokka. I et tredje strekk bandet drar i gang ut starter Neumann med en naivistisk melodisk, sangbar frase han omtaler som en liten barnesang. Zanussi med bue og Opsvik med klimpring skaper et nesten swingende fundament. Opsvik og Nilssen-Love knytter seg opp mot hverandre og det er bare å lene seg tilbake og nyte. Samtidig interagerer Zanussi og Opsvik, der Opsvik spiller dobbelttempo under Zanussis linjer … eller er det omvendt, med Zanussi i halvtempo over Opsvik?
Neumann er varm, både i trøya og i hornet, og trekker de andre med seg. Etter et herlig, men alt for kort ekstranummer er det slutt. Helt slutt!
For som Paal Nilssen-Love skriver i sitt minneord til Bjørnar Andresen i CD-boksens ene tekst- og bildehefte, denne kvelden skal de «… perform what will be our very last concert as The Quintet»!
Så derfor, la oss si takk til de seks medvirkende, for at vi en siste gang fikk oppleve magien med The Quintet. Takk til Paal, Ketil, Eivind, Per, Calle, … og ikke minst til Bjørnar!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Tore Sætre
Calle Neumann
Paal Nilssen-Love
Per Zanussi og Eivind Opsvik
Ketil Gutvik
