Det er Punkt dag to, og jeg angrer litt på at jeg avfeide performance-folka igår. Dagens første innslag er Espen Reinertsen (saksofon) i det samme lokalet som den (presumptivt) danske monologen igår. Messing bærer bedre enn tale i roterende høyttalere, iallefall i dagslys. Har du ett Punkt kan du flytte verden, har du to Punkt kan du trekke en linje. Da er det lettere å se hvor det bærer, og kanskje aner du kurator Kjell Bjørgeengens plan med dette. Vi får sjekke innom igjen imorra, for, som alle vet: Når du har tre Punkt, da har du et plan!
Matematiske abstraksjoner er ikke helt malapropos, for dag to innledes med pianist Saskia Lankhoorn (piano), som spiller fra plata «Dances & Canons» på ECM, en komposisjon av Kate Moore. Den preges av intrikate strukturer som blomstrer elegant frem, men i en stil som likevel slår meg som så veldig britisk, med et gjentagende mønster i gradvis endring. Selv om Moore er mer avanserte saker, så tror jeg alle som har sett en BBC-serie med handling fra starten av forrige århundre vil skjønne hva jeg mener når temaene drives frem. De som kjenner Michael Nyman vil nok også kjenne seg igjen, dypt nede i snirklene. Og selv om Moore er australsk og nå bor i Nederland, er hun født i England, så det er kanskje i lufta der borte.
Det er nok litt urettferdig mot Lankhoorn at anmelderen henger seg opp i dette, for hennes fremføring er teknisk fullkommen så langt jeg kan bedømme. Ytterst presist, men også inderlig, med masse følelse og formidling. Moores komposisjon er som sagt avanserte greier, men har en tilgjengelig overflate som belønner også førstegangslyttere.
Der finnes også subtil bruk av effekter, noe som fører henne rett inn i Punkt-universet. Gamle travere murrer likevel litt og forteller meg at dette til nå har vært den mest klassisk-tunge starten noensinne. Men dette skal snart rettes opp.
Sigbjørn Nedland, som i mange tiår har gitt meg musikktips i radioens Pandoras Jukebox, har vært i Hanoi, Vietnam og utforsket den lokale elektronikk-scenen. Til Punkt har han hentet ut komponistene Vũ Nhât Tân (piano, laptop, strenger) og Nguyễn Xuân Sơn (perkusjon, mye treverk), samt deres elev Lương Huệ Trinh (laptop). Mr. Nguyễn og Ms. Lương vever sammen et flettverk inspirert av skog og natur, bygget rundt en kjerne av Mr. Nguyễns treverk-baserte perkusjon. Mr. Vũ skrur opp kontrasten til dette da han spiller et solostykke med utgangspunkt i opptak av urban gatestøy – tuting og pressluftbor inkludert. Dette er høydepunktet for min del så langt – Mr. Vũs musikalske bruk av lydbildet får en til å lure på om man kunne laget et vokabular av bylyder – tuting, pressluftbor, roping – og spilt på det som et meningsfylt instrument. Litt lenger uti lurer jeg på om det er det han faktisk gjør. Et kreativt og verdifullt glimt av asiatisk kultur, på godt og vondt; eleven presenterer sine læremestre når det er over, men får ingen presentasjon tilbake.
Arve Henriksen (trompet, elektronikk) og Christian Fennesz (gitar, elektronikk), det må vel bli stas? Ja, det blir det! Det er vel lite som er så safe for Punkt som å booke disse to sammen, men det er det jo en grunn til. De har begge en emosjonell og personlig stil, og de er eksperter med lang fartstid på sine respektivte instrumenter, som komplementerer hverandre i et rikt og følelsesladd lydbilde. Det som er faren for disse to er at de kan bli sittende fast i det trygge 90-tallet, som på slutten var nesten helt dominert av tysk elektronisk musikk. Vel, for min del var det iallefall det, og Fennesz var i front. Men på 15 år bør man forvente litt utvikling. Denne seansen forteller meg at musikken har blitt modnere og litt rundere, og føles på en måte rikere og dypere enn Fennesz har vært på årevis. Men det har nok ikke skjedd noe radikalt nytt.
Jaja – amatøranmelderen i meg kan tenke sitt – 90-tallsbarnet lener seg tilbake og nyter en endeløs sommer.
Vegan Dallas – navnet kan høres fryktinngytende ut, men det er altså et fransk navn og handler formodentlig ikke om å sultefôre en hel amerikansk by – er fra Paris og har en lekende, rytmisk, ja nærmest tribal tilnærming til samtidsmusikk. Simon Henocq (elektronikk), Richard Comte (gitar, vokal), Julien Chamla (perkusjon, el. harpe) og Benjamin Flament (perkusjon) er, som Erik Honoré sier til konferansier Fiona Talkington, “magnificent” – helt til det skjærer seg. Lyden flerres opp som om verdens største platestift har gått sine egne veier, og skjemmer konserten midtveis. Bandet kunne kanskje sluppet unna med det som et pling-plong-element, men det blir etterhvert for påtrengende og etterlater dem rådville, oppgitte og flere lydkilder fattigere på scenen. Til slutt blir problemene løst, og deretter er Vegan Dallas magnificente hele veien ut.
Så var det disse live remix-ene da, Punkts kjerne. (Et punkt har egentlig ingen utstrekning i matematikken, så det kan ikke være noen kjerne heller – jeg må nok spørre noen hvor navnet egentlig kommer fra.)
Live remix fungerer slik: Det gjøres opptak av hver konsert, som så havner i klørne på flere ad-hoc konstellasjoner av musikere, som “remikser” dem – sampler, looper, anvender effekter generelt – og gjør materialet til sitt eget. Dette kan være en måte for artistene å tolke og formidle hvordan de opplevde konserten – eller det kan være et påskudd til å kjøre sin egen vanlige greie, med noen samples fra konserten.
Den sentrale remiks-sesjonen på dag to var definitivt Spirit Cave (Marilyn Mazur, perkusjon; Nils Petter Molvær, blås; Eivind Aarset, gitar; Jan Bang, sampler) som remikset Vegan Dallas. Hvor mye materiale fra konserten som lå til grunn er litt vanskelig å si, men det som var gjorde de definitivt til sitt eget. (Den løpske platestiften dukket iallefall opp igjen.) Selvsagt er det fint å høre Spirit Cave, men poenget bør være å lage noe med røtter i kildematerialet, noe de sikkert gjorde – men også å formidle dette til publikum, noe jeg isåfall er usikker på om jeg kunne plukke opp.
Remiksen av Saskia Lankhoorns åpningskonsert hellet mer mot kildematerialet. Dai Fujikura (laptop), Jan Bang (sampler, 3.5”-floppyer), Erik Honoré (mikser) og Bjørn Charles Dreyer (gitar, kjærlighet på pinne) gjorde en var og atmosfærisk ambient-sesjon med pianoklang som base. Pent og vakkert, men det kunne godt sparket fra litt mer. Noen ganger kan man få inntrykk av at samtidsmusikk handler om å spille vare klanger så lavt at de nesten ikke høres. Her finnes masse inspirasjon i jazz og noise, hvor man hiver seg uti det og bekymrer seg for fallskjermen senere.
Når alt dette er sagt, så er remiksene sentrale. Det er festivalens faste punkt for fri improvisasjon, og byr på mange musikalske (og støyende) høydepunkter. Morten Qvenilds remiks av Saskia Lankhoorn viste oss en side av ham med ren laptop-støy – naturlig nok, siden den konserten nok er vanskelig å følge opp på piano – og Streifenjunko ledet et flott ensemble med Sheriffs of Nothingness, Ingar Zach (trommer) og Erik Honoré (mikser). Det er mellom linjene det skjer.
Et annet poeng med remiksene i år er at de foregår i Kristiansand Kino, med publikum i kinoseter. Dette hemmer bevegelsesfriheten noe, selv om Fiona Talkington stadig minner oss på å sirkulere rundt, om vi så må rykke femti medmennesker ut av de komfortable kinosetene deres. Ikke særlig british, men needs must. Festivalen vil ha flyt, så oppfordringen også fra salt peanuts* er: Treng på, slipp frem.
Jan Bangs elever fra Universitet i Agder må nevnes. De får kjøre sitt eget løp med remikser, noe som er verdt å sjekke ut. Jeg kom meg ut av åndehula etterhvert og trampet ned til en bortgjemt sal 5, hvor jeg slo meg ned blant for det meste medstudenter, tror jeg, og rakk akkurat den siste biten av studentoppgaven. Det var ikke mye å basere et inntrykk av den kommende generasjon samtidsmusikere på, så her må det gjøres nye forsøk. Men jeg overhørte studentenes videre ambisjoner: – Let’s go to Harvest and listen to some AVICII!!
Så da skjer det forhåpentligvis noe radikalt nytt likevel. Linjene trekkes fremdeles. La oss håpe at 90-tallsbarna i oss vil like det.
