MOLDEJAZZ, DAG 2, TIRSDAG 18. JULI 2023: «Bird Lives», skrev man rundt på vegger og gjerder i New York etter at Charlie Parker døde 12. mars 1955. «Cage lives» kunne jeg være fristet til å skrive rundt omkring, selv om det straks er 32 år siden John Cage døde – også i New York – 12. august 1992.

Musikkrommets topologi
Lesingen av John Cages essays og forelesninger er like fornøyelige og utbytterike som de var for flere tiår siden, og innsikten i dem er like frisk og levende i dag som da han skrev tekstene på 1950- og 1960-tallet.

«… the situation one is … in [as regards music and sound], is not objective (sound-silence), but rather subjective (sounds only), those intended and those others (so-called silence) not intended. [Then] the splits subject-object, art-life, etc., disappear …».

Hans forståelse av ny teknologi i musikk, var allerede i 1955-57, innsiktsfull. Riktignok – og selvsagt – preget sin egen tids teknologi. Men hør på dette:

«Given a minimum of two tape recorders and a disc recorder, the followin processes are possible:

1) a single recording of any sound may be made;
2) a rerecording may be made, in the course of which, by means of filters and circuits, any or all of the physical characteristics of a given recorded sound may be altered;
3) electronic mixing (combining no a third machine sounds issuing from two others) permits the presentation of any number of sounds in combination;
4) ordinary splicing permits the juxtaposition of any sounds, and when it includes unconventional cuts, it, like rerecording, brings alterations of any or all of the original physical characteristics».

Det du skaper som musiker/komponist og opplever er det Cage kaller et «total sound-space», et flerdimensjonalt rom der du kan legge inn enhver lyd (intendert eller ikke) og enhver kombinasjon av lyder. Grensene for dette rommet er bestemt av øret – av hva som treffer høreorganene i det indre øret som lydbolger.

En avgrenset og spesifikk lyd i dette rommet har fem dimensjoner, som til sammen beskriver lydens individuelle karakteristika: 1) frekvens, tonehøyde, 2) amplitude eller lydstyrke, 3) overtonespektrum og timbre, 4) varighet og til sist 5) morfologi, lydens dynamiske profil i løpet av dens varighet. Til sammen beskriver de den spesifikke lyden fullstendig og plasserer den dermed i en bestemt posisjon i dette lydrommet.

Punkter i dette rommet, deres samklang og interaksjon og deres vandringer gjennom dette rommet – det er det vi kaller musikk. Såfremt det er en slags orden i disse forholdene, det er en struktur, en organisasjon. Er disse bevegelsene i rommet stokastiske, tilfeldige, uten mål og mening, så er det ikke lengre musikk. Da er det støy.

Begge deler – musikk og støy – skjer alltid i kombinasjon av det intenderte og det uintenderte – alltid formet av den spesifikke konteksten utøvelsen av dem skjer i. Prepareringen av lyden kan være den identisk samme som i går, men lydene er forskjellige.

Og så kommer oppløsningen av det intenderte: et skille mellom det pre-intenderte – det Charles Mingus benevnte som ‘pencil composing’ – og det peri-intenderte, det som formes med musikalske intensjoner under utøvelsen. Dette kaller vi til vanlig improvisasjon, det har også vært brukt begreper som instantan og spontan komposisjon.

Martinius Helgesen danser igjen i skyene
Albumet Østerdalsmusikk er i en særstilling i den norske jazzhistorien. Jeg vil hevde at det finnes ikke maken. Torgrim Sollid fant ei bok i bokhylla til sin daværende svigerfar tidlig på 1970-tallet. Boka var folkemusikksamler og musikkviter Ole Mørk Sandviks verk Østerdalsmusikken, utgitt i 1943. Han hadde i 1921 fullført en avhandling for habilitasjonsgraden dr.philos.-graden. Med avhandlingen Norsk folkemusikk, særlig Østlandsmusikken var han den første som oppnådde en doktorgrad med tema på norsk folkemusikk.

På 1920-tallet samlet Sandvik inn og skrev ned musikk spilt av lokale spillemenn i Østerdalen. For Sandvik var det helt essensielt – selv om det var kontroversielt i samtiden – å får dokumentert og nedtegnet musikken så tett som mulig opp til slik det ble framført. Materialet ble altså utgitt i 1943. Om du ønsker å bla i boka, så er hele verket tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets offentlige arkivbase.

Sollid gikk i gang med å bli kjent med denne rike musikken, og få år etter at han første gang fant boka, ble dette til albumet Østerdalsmusikk. Med seg hadde han et stjernelag av norske musikere på midten av 1970-tallet, som blant annet Jan Garbarek, Bjørn Alterhaug, Ole Jacob Hansen, Knut Riisnæs, og, ikke minst, Alf E. Kjellmann, som arrangerte store deler av materialet.

Hedvig Mollestad Thommassen ønsket som del av sitt residentskap å gripe tak i dette materialet, både av personlige grunner – hennes faderlige opphav Lars Martin Thommassen – er med på albumet – men ikke minst også av musikalske og musikkhistoriske grunner. Hun fikk Sollids velsignelse og gikk i gang.

Men hun ba ikke om å få se de gamle notearkene fra originalen, hun forholdt seg til albumet, slik det ble presentert – slik det lyder for øret. Musikken ble transkribert fra albumet – og det var grunnlaget for å ta dette videre. Og for en fest det ble!

Innledningsvis er det synd at ikke konsertens introduksjon kun nevnte Garbarek og Erling Aksdal, ved siden av Thommassen. Uten forkleinelse av noen av disse og deres bidrag til albumet – Alf Kjellmann hadde virkelig fortjent å bli trukket fram i nærvær av denne musikken. «Affen» lever!

Jeg kan forestille meg hva slags ærbødighet Mollestad Thommassen må ha hatt for å nærme seg og fordype seg i dette materialet. Det er derfor vidunderlig å oppleve at hun overhodet ikke gjenskaper albumet. Hun gjenskaper albumets idé for en ny tid, snart femti år seinere. Akkurat slik folkemusikken har blitt fornyet, igjen og igjen, gjennom mange hundreår.

Med seg har hun en blåserrekke med Sissel Vera Pettersen på alt og sopransaksofoner og vokal, Emil Strandberg på trompet, Fredrik Ljungkvist på tenorsaksofon og klarinett og Torben Snekkestad på sopran- og tenorsaksofoner. Deretter: På Ellen Brekkens kontrabass – en bass som dermed har en slags røtter i Østerdalen – Trevor Dunn.

På trommer og som energiaggregat, Ole Mofjell, før Jon Balke avslutter på scenens venstre side. Og altså ukens regjerende president, Hedvig Mollestad Thommassen i midten, med så vidt jeg kan se, hennes andre utgave av sitt etter hvert velkjente varemerke, en blond Gibson-gitar, en ES-335 med Bigsby vibrator. Denne gitaren har vært arbeidsverktøyet hennes i mange år nå, de to har vel egentlig gått inn i en slags symbiose. Men når hørte du Mollestad Thommassen spille en oud (hovedbilde)? En arabisk lutt, ville mange kanskje si, Men nei, det er ingen arabisk lutt. Instrumentenes felles historie går andre veien: Ordet lutten er en europeisert oud. Det europeiserte instrumentets navn i tiden etter renessansen er skapt som et lån fra arabisk, i Andalusia: i bestemt form på arabisk — al oud — derav lutt. Uansett, når hørte du sist en oud i norsk folkemusikk? På den annen side, en gang var også fela med understrenger en fremmed innvandrer fra andre steder.

Blåserrekka åpner ballet med felles innmarsj til Bruremarsj etter Martinius Helgesen, noe som jo lyder svært så velkjent for de som vet hva som seinere skjedde i den historia som vokste ut av albumet Østerdalsmusikk – historia om bandet Søyr. Og derfra og inn er det tut tut og kjør kjør. Hedvig spiller fletta av låtene, og materialet svarer med fryd og gammen. For det er et sterkt musikalsk materiale han Ole Mørk Sandvik har samla. Trevor Dunn spiller halling og pols som om han ikke skulle gjort annet, som om han var fra Østerdalen selv. Men så sier Mollestad Thomassen altså at Trevor Dunn er 15% norsk, med andre ord noe tilsvarende en av åtte oldeforeldre fra Norge – dette ville gitt 16 2/3% norsk genmateriale. Kanskje er det Brekkens Østerdalsrøtter som gjør bassen lettspilt?

Sissel Vera Pettersens Gukko – eller huving – er et lite kusntverk i mesterverket. Det er som om en av de mange scenene på et Hieronymus Bosch-maleri er en ekte Rembrandt! Som Pettersen kjapt kommenterer etter at gukko er som et visittkort, et medium – ofte på fjellet – for å kommunisere og for å fortelle hvor ien er, «… i dag kaller vi det SMS». Eller er det mere som en melding på sosiale medier? Om et tre falt i skogen, og ingen meldte om det på Facebook, skjedde det … egentlig?

Alle musikerne i dette bandet får plass til å skinne. Særlig levde jeg meg langt inn i Jon Balkes sugende spill, ensom i et eneste motlys på en ellers mørk scene. Det er vakkert i det lydlandskapet HMT tegner opp for oss. Dunn leverer en solo kontrabass-intro som er deilig.

Sist vi hørte Trevor Dunn var i fjor da John Zorn var fraværende residerende artist. I flere av konsertene spilte Dunn sin sedvanlig esktreme power-versjon av el-bass, nyveivbass herfra og til himmelen og tilbake. Kontrabassen, derimot, spiller han så den maler som en katt krøllet sammen på gulvet i sollyset som faller inn gjennom vinduet.

Men allikevel: Loud, louder, loudmessy … Do you hear us, (Loch) Nessie? Nessie danser halling under overflaten, men ingen ser det. Ingen melder om det. Men det skjer … virkelig! Dette satt i sikringsboksen, som Fridtjof fra Ytre Enebakk sa. Østerdalsmusikken lever videre. Takk for det!

Funky neo-soul
Kurt Elling kunne jo kanskje komme til å tro at Kafé Kurt er oppkalt etter ham? Men nei, den er ikke det, og skulle han komme på tanken så ble han vel kjapt fortalt om Kurt Schwitters historie.

Det er én grunn til at jeg er her, og den grunnen heter Charlie Hunter. Jeg hadde et håp om at han kom med sin åttestrengsgitar, men det viste seg at han kom med en sekstrenger. Disse gitarene har det som betegnes som vifteformede bånd nedover halsen. Med dette trickset blir slaglengden til de dypeste strengene lenger enn på de lyseste strengene, og tonen i bassen blir dermed klarere, tydeligere og bedre definert.

Samarbeidet mellom de to startet med prosjektet som ble SuperBlue, et album utgitt i 2021. Dette albumet ble initiert under pandemien, drevet fram av groover laget av de to unge musikerne DJ Harrison på tangenter og Corey Fonville på trommer. Lag på lag ble lagt på og det ble en helt annen musikk enn den kjedeligere ‘crooner’-tradisjonen som Elling til vanlig befinner seg i forlengelsen av. Mer hip hop, mer beat, mer funk. More soul!

Det skal Elling ha, han er en entertainer, og det swinger. Men for meg blir det litt for mye av det samme, bluesinfleksjoner i funky drakt, med innlagt publikumsfrierier. Alle fire er dyktige musikere, og jeg gleder meg til Corey Fonsville får senket skuldrene noe og kanskje er litt mer oppmerksom på dynamikk som musikalsk verktøy.

Dessverre blir det altså mindre Hunter enn jeg hadde håpet, og ikke den kompleksiteten i spillet som jeg husker fra for tjue år siden. Muligens jeg er blitt gammel i mellomtida, men uansett jeg er glad jeg var der.

Hedvig Mollestad Thommassen med Stetson
Tirsdags-konserten i Storyville kl 22.00 i 2015 var programmert med en sjelden duokonsert med daværende residerende artist Mats Gustafsson og lydmagiker og spontankomponist Colin Stetson. Dessverre ble denne konserten avlyst på grunn av Stetsons sykdom. De hadde sluppet albumet Stones to-tre år tidligere, og det var mange av oss som så fram til denne konserten med store forventninger.

Åtte år seinere står Colin Stetson på programmet på den samme tirsdagskonserten, riktignok i år flyttet til kl. 23.00. Og duoen er i år da selvfølgelig med årets residerende artist Hedvig Mollestad Thommassen. Noe helt annet enn det som ikke ble noe av i 2015, men allikevel noe som det var gode grunner til å se fram til. Det er ikke ofte Thommassen, heretter HMT for enkelthets skyld, går inn i et helt fritt og åpent rammeverk, selv hun har god erfaring fra slike formater.

Colin Stetson arbeidsverktøy er hans saksofoner, utstyrt med et utall pickup-er plassert på strategiske og taktiske, og noen taktile, steder på saksofonene. Disse henter opp lydelementer av mange slag og leder dem til omformere som skaper nye lyder av de opprinnelige.

Disse lydene settes sammen i orkestrale strukturer og mønstre – det er som om John Cages beskrivelse sitert over er en gjengivelse av Colin Stetsons strukturerte verktøy. Bassaksofonen han spiller på i dag er en veritabel synth – en hybrid analog-digital synth av mammutale dimensjoner. I tillegg – og noe letter utstyrt – en altsaksofon.

De to møttes i Mats Gustafssons og Mathias Pöschls store visuelle og musikalske verk Hidros 9 – Mirrors som ble urframført 1. oktober 2022. De var begge med på framføringen av verket i Warsawa i Polen, under Avant Art Festival.

Men nå er det en helt annen setting. Og alle muligheter er åpne. Det tar litt tid før de finner hverandre, men når de etter hvert møtes er det store, dunderaktige, vakre, og komplekse lydlandskap de henter fram sammen. Det er som om jorda under oss begynner å leve et eget liv. Bassen sitter i mellomgulvet, så det nesten blir ubehagelig. Men dette må vi overvinne, for her vil vi ikke miste et pust, et knepp, et smell, en drivende tornado av lyd.

Skal vi danse? Det er ikke dansemusikk, men det er musikk som fordrer en fysisk utløsning – en bevegelse – et moment. Cages lydrom fylles av underlige, vakre, dansende strukturer som undulerer, som vokser, som dør ut. Nye stormsentre oppstår der gamle dør ut, i en evig dynamisk dans av organisk vekst og utvikling.

De skaper sammen sammenvevde strukturer – som to som holder i hver sin ende av et langt banner og legger hver sin bevegelse på banneret. Bannerets bevegelser vandrer gjennom det, og møter motkreftene fra andre siden, og griper inn i hvordan motpartens bølger skapes og formes. Et interaktivt, sammenfiltret mangedimensjonalt teppe av infløkte lydstrukturer, med kompleks topologi og morfologi.

Lydene fra HMTs gitar likner ikke på noe annet, som Stetsons lydmakeri skaper strukturer som ikke likner noe annet. Sammen skaper de en rik og overveldende palett av farger og fortellinger.

Strukturenes dans skaper bilder, emosjoner, det er umulig å regulere tankens kraft. Det er frislepp på tirsda’n. Mystisk, spøkelsesaktig, filmatisk. Drivende vakkert, dundrende stygt. Stygg-vakkert. Det er plass for det heslige, og det er plass for det vakre. Akkurat som i livet er det plass for alle avskygninger. Slik skal det være – for slik er livet på denne bittelille kloden i et solsystem i en bortgjemt og uinteressant krok i Melkeveien, et solsystem det ellers går tretten av på dusinet i universet. Fullstendig uinteressant i det store perspektivet, men det aller viktigste for oss som befolker dette støvkornet som få utenom oss bryr seg om.

Men fordi vi bryr oss, bryr vi oss også om musikken. For det er vår fortelling som skapes i denne komplekse, kontinuerlig forandrende verden. En drone fra Stetsons bassaksofon følger oss ut i natten. Utmattet er vi – klar for senga – klar for natten – for å la musikken dvelende falle til ro i oss og med oss.

Sees i morgen, venner!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Moldejazz/Thor Egil Leirtrø (hovedbilde), Moldejazz/Ole Bjørn Steinsvik og Dagfinn Reppen

Østerdalsmusikk. Foto: Dagfinn Reppen.

Hedvig Mollestad Thommassen og Trevor Dunn. Foto: Thor Egil Leirtrø,

Sissel Vera Pettersen. Foro: Thor Egil Leirtrø.

Kurt Ellings ensemble. Foto: Ole Bjørn Steinsvik.

Charlie Hunter. Foto: Ole Bjørn Steinsvik.

Colin Stetson og Hedvig Mollestad Thommassen. Foto: Thor Egil Leirtrø,

Colin Stetson. Foto: Thor Egil Leirtrø.