For meget kort tid siden entret vi året 2015. Ikke bare er det femten år siden vi tente tusenårs-varder. Det er også femten år siden det skjedde et stort mirakel i det norske jazzlivet.
Miraklet viste seg fram for første gangen under Moldejazzz det året, mer nøyaktig på den 18. juli 2000. Denne kvelden, på Molde, spilte Chick Corea en av sine aller beste konserter noensinne – og det med et norsk storband. Under ledelse av magikeren Erlend Skomsvoll. Corea kommenterte seinere det han opplevde denne kvelden med at han ikke ante at hans låter hadde så mye vakkert i seg som Skomsvolls arrangementer fikk fram!
Men miraklet hadde noen forutsetninger. Den – den gangen – meget unge 31-åringen Erlend Skomsvoll var året før blitt aspirant-stipendiat for en idé. En idé som skapte et monster. Et vakkert monster som ble en av de aller viktigste institusjonene i fornyingen av nordisk rytmisk og improvisert musikk ved overgangen til det nye milleniet. Monstret feirer i disse dager femten år – og heter selvfølgelig Trondheim Jazzorkester.
Fredag den 16. januar markerte Trondheim Jazzorkester sitt jubileum i Oslo ved den norske nasjonale jazzscenen Victoria etter å ha feiret ved Dokkhuset i Trondheim kvelden før. Lørdag 17. var de i Bergen ved USF Verftet.
Jeg sier bare en ting: Var du ikke på plass noen av disse tre dagene, har du prioritert fullstendig feil. Der skulle du ha vøri, Ka’l! Jeg vet det, for jeg hørte Trondheim Jazzorkester fredagen, den 16. januar, i Oslo. Og jeg vet at om du får muligheten igjen til å oppleve jubileumskonserten, gjør som meg: ikke nøl! Vær på plass.
Fordi: Jeg sier det med en gang – jeg har aldri hørt Trondheim Jazzorkester bedre enn denne kvelden!
Jeg har vært gjennom en musikalsk leik med tradisjoner og med vidunderlige referanser til hele jazzhistoria – en leik som ingen tidligere har vært i nærheten av å gjøre. Trondheim Jazzorkester har snudd opp ned på idéen om hva storband-jazz er.
Hvorfor, spør du? Svaret er like enkelt som det er komplisert! Eirik Hegdal sa det så åpenbart: «Trondheim Jazzorkester dreier seg om [å skape] individuelle stemmer i et stort ensemble». Dette er Trondheim Jazzorkesters sentrale idé. Viktigere enn den kollektive ideen er det å skape et rom for et uttrykk av den enkeltes stemme.
Dermed følger det umiddelbart: Trondheim Jazzorkester er ikke et tradisjonelt storband – og har aldri vært det. Trondheim Jazzorkester er først og fremst en idé, ikke en organisasjon. En idé som har sin basis i det essensielle av hva jazzlinja ved NTNU i Trondheim forsøker å lære sine studenter – viktigheten av å lytte, av å ha åpne ører, av å være åpen for at ditt bidrag ikke er hva jeg umiddelbart tror det er.
Gjennom de siste femten årene har i alt om lag 250 musikere vært medlemmer i Trondheim Jazzorkester og lært denne leksa. Åpne ører er selve essensen av Trondheim Jazzorkester. Enhver musiker som deltar i Trondheim Jazzorkester må bidra til et felleskap. Et felleskap hvor forutsetningen er mer enn at dine bidrag skaper en harmonisk reaksjon på hva dine medmusikanter gjør. Ikke bare må du skjønne hva de gjør, men også hvor de vil! Og ikke minst, hva de prøver å få til.
Trondheims-mantraet er «Æ høre ka’ du prøv’ å spæll’!». Tenk på den. Ikke bare hører jeg hva du speller, men jeg anstrenger meg for å høre hva du prøver å få til, hva du prøver å kommunisere. Anstrenger du deg for å oppnå dette, vil du også oppdage at din reaksjon blir en annen. Ditt svar blir et helt annet enn ditt umiddelbare tilsvar til hva du trodde du hørte!
Her er vi ved den helt sentrale essensen ved jazz – det innerste vesen av all improvisert musikk. Det vesenet som Trondheim jazzorkester har fanget fra den aller første begynnelsen. At improvisasjon dreier seg aller mest fundamentalt om å høre – om å lytte til omgivelsene.
Jubileumskonserten til Trondheim Jazzorkester var ikke bare en gjennomgang av jazzhistoria. Det var så mye mer! Hanna Paulsbergs vidunderlige kor under Ole Morten Vågans «Disco» ga oss klare assosiasjoner til George Russel’s klassiske arrangementer på plata «New York, NY» fra 1957 med John Coltrane’s solo svevende over.
Vi kan ikke forbigå det faktum at jubileumsversjonen av Trondheim Jazzorkester også inkluderte den vidunderlige kvartetten Come Shine. Live Maria Roggen, Erlend Skomsvott, Håkon Mjåset Johansen og Sondre Meisfjord. Vi fikk en versjon av «Come Rain, Come Shine» før bandet framførte – med Eivind Lønning på trompet som førstestemme – et arrangement (jeg regner med stor sannsynlighet at det var skrevet av den godesete Erlend Skomsvoll) tydeligvis bygget over Gil Evan’s arrangementer på plata «Sketches of Spain» med Miles Davis av den andre satsen i Joaquin Rodriguez’ konsert for gitar og orkester – «Concierto d’Aranjuez». Det hele ledet over til klassikeren «I’ll be seeing you» før bandet tilsynelatende brøt ut i en stor bursdags-hyllest til 45-åringen Erlend Skomsvoll.
Det hele viste seg raskt å være et avtalt spill for å feire at komponisten og musikeren Erlend Skomsvoll denne kvelden ble tildelt den norske Buddy-prisen for 2014. Noe salt 
peanuts* var kjapt ute med å gratulere ham for. For vårt nordiske publikum skal det sies at Buddy, oppkalt etter den mytiske første jazzmusiker Buddy Bolden, er en norsk jazzpris som har vært utdelt siden 1956.
Etter en glitrende versjon av «My One and only You» fikk vi høre den tøffeste og mest vidunderlige versjonen av «Caravan» jeg noensinne har hørt!
Men det blir ikke bare covere denne kvelden. Programmet er også fyllt opp av en bukett sterke låter signert Eirik Hegdal, Ole Morten Vågan og Erlend Skomsvoll. Etter samfulle tre timer avsluttes programmet med Vågans «Far Ago & Long Away/Barrage Jam» og Hegdals «Rennafart/Mekatonia» før det tonet ut i en rearrangert versjon av låta programmet startet med jubileumskantaten «15 år har gått/15 år er kort» av Eirik Hegdal.
Dette er et prosjekt som hører hjemme blant de aller fremste framført på en norsk scene og bør stå på første-lista hos alle festival-komiteer de neste årene. Tar du ikke kontakt om dette prosjektet umiddelbart, har du overhodet ingen peiling på hva du holder på med!
salt peanuts* gratulerer med femtenårsdagen. Vi hyller alle de 250 musikerne som har utgjort alle de forskjellige versjonene av orkesteret opp gjennom årene. Likeledes de som arbeidet bak sceneteppet med å gjøre Trondheim Jazzorkester til den institusjonen det er i dag.
Og må det kongelige norske Kulturdepartement innse at et orkester som dette er minst like nødvendig å sikre som å finansiere fem symfoniorkestre. salt peanuts* kommer tilbake seinere med en mer omfattende studie av Trondheim Jazzorkesters jubileum og intervjuer av sentrale aktører.
Vi sier som Eirik Hegdal: «Femten år er kort» – alt for kort! Vi ses om fem år! Og om ti år!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
