UMEÅ JAZZFESTIVAL, UMEÅ, DAG 0, TORSDAG 26. OKTOBER 2023: Det er nå 55 år siden Lars Lystedt med alla sina kompisar startet en jazzfestival i det svenske Västerbotten i Norrland. Og frøet ble vel sådd allerede fem år tidligere, da tannleger og leger her ved Norra Kvarkens kystlinje fikk lov å forenes under en felles organisasjon og Riksdagen i 1963 sa ja til at de to institusjonene Tandläkarintitutet og Medicinska högskolan kunne kalle seg et universitet.
Jazz, fusjon og lokalitet
Jazzens vekst og popularitet gjennom flere årtier – og man kan også undre om ikke også dens musikalske og kunstneriske uttrykk – er intimt knyttet til framveksten av høyere utdanningsinstitusjoner i den vestlige verden etter 1950. Et raskt voksende antall studenter på mange steder var arnested for begynnelsen på det som ble lokalt forankrede jazztradisjoner, -scener og -miljø. Helt i tråd med dette, var det blant annet i samarbeid med Umeå studentkår at jazzmusikeren Lars Lystedt fra Umeå i 1968 startet Umeå Jazzfestival.
Den lange rekka med musikere som har kommet ut i verden fra en start i denne byen viser vel til fulle at det var ‘ett lyckat träff’. Det er jo ellers en by som som vel ikke framstår som det første stedet du kanskje ville forvente en dynamisk jazzscene. Men at det er det, er noe av det som gjør det stadig verdt å komme tilbake til byen. der noen oppfant «kinesiskt pizzeria …», som de som har fulgt salt peanuts*‘ rapporter fra Umeå-festivalen gjennom de siste ti årene, vet. Dette faktum ble jo avdekket på en av mine tidligere besøk her i Umeå. Jazz er kanskje den ultimate fusjonsmusikken, og jammen er altså ikke fusion food også et viktig aspekt ved kulturutviklingen der Bottenviken smalner inn i det som en gang ble gitt navnet Norra Kvarken.
Historisk sett har området rundt Umeå røtter langt ned i også en flerkulturell fusjon. Området har vært en møteplass for ulike kulturer, helt siden isen trakk seg tilbake fra Østersjøområdet for 7-8000 år siden. En fusjon som følge av en serie kulturelle møter som har fortsatt gjennom de rundt 5000 årene som har gått siden noen risset inn bilder i stein ved Norrfors, noen kilometer vestover fra her vi sitter nå, blant annet av omtrent 40 elger og ti båter. Den gangen gikk det salte innhavet Littorinahavet inn hit, der disse kunstnernes boplasser ligger like ved helleristningene. En lang vik strakte seg inn i landet, helt inn til der Norrforsen stupte ut med et stort, ‘dånande’ fall.
Norrforsen var av en lokal, stedbundet opprinnelse, men grunnlaget for tegnekunsten som disse som risset i berget her brukte, hadde vandret hit. Den kom utenfra, og møtte her lokale forutsetninger, og andre kulturer fra andre steder. Gjennom det fikk den sitt eget lokale kulturuttrykk. For kulturen har alltid vandret, kulturutvikling har alltid vært avhengig av migrasjon, av assimilasjon. Kulturen er aldri hjemme-snekret, kultur er og har alltid vært, et genuint fusjonsprodukt.
Men hvor er her?
Men selv lokaliteten er jo ikke sted-eget. Vi tror vi befinner oss på 63 grader og femti minutter nord, og at Umeå alltid har vært her. Men hva er her? Hva betyr det at noe er der, eller her? For stedet vi i dag kaller Umeå har vært så godt som overalt på Jorden. For den mangesidige fusjonen strekker seg også langt ned i grunnen her, her et sted innover mot midten av det som geologisk er betegnet som den svekofenniske eller sveko-karelske provinsen.
Ett av jordens aller eldste kratoner – tektoniske plater – er det baltiske eller det fennoskandiske skjoldet om vi befinner oss på. Dette er restene etter et gammelt urkontinent, i blant benevnt som Baltika. Disse restene som vi står på i dag, ville antakeligvis i den norrøne mytologien blitt omtalt som at det er «… gammelt som Fjorgyn Ónnardottir selv» – som jorden selv. Store deler av dette skjoldet er, som berggrunnnen under oss, omtrent 2 milliarder år gammelt. Grunnen under oss er en herlig fusjon av milliarder år gamle omdannede sedimenter og vullkanske bergarter, ikke minst granitter.
Det er derfor ingen fossiler i denne grunnen, men det er andre ting der – som ikke minst har vist seg nyttig for Sverige selv. Min navnebror, kong Johan den tredje, sønn av Gustav Vasa, ga de første privilegier til en by her i området i 1588. Skog, fiske og jakt var viktige næringer den gangen. Togreisen nordover fra Stockholm langsetter Bottniska viken demonstrerer igjen og igjen den fortsatte viktigheten: Den umiskjennelige lukta av tremasseindustri kommer igjen og igjen svevende inn i toget. Men verdiene i grunnen er betraktelig eldre enn skogen. Den geologiske fusjonsvirksomheten over milliarder år har skapt et grunnlag for et utall av gruver og annen graving. Fortsatt er det omfattende utvinning av bly, gull, sølv, sink og kopper i länet.
Men er det her? For grunnen vi står på har gjennom to milliarder år vært gjennom en stor reise: Gjennom tektoniske vandringer har denne plassen – som muligens fikk navnet fordi det er her älven ‘dånar och tjutar’ – vandret både hit og dit, fram og tilbake over ekvator. Umeå har vært like langt sør for ekvator som det i dag er nord for ekvator. Over og rundt dette stedet har det reist seg fjellkjeder som Himalaya, som så har blitt slitt ned og forsvunnet. Den siste, den kaledonske fjellfoldingen, skjedde for rundt 450 millioner år siden, da det baltiske skjoldet kolliderte med Nord-Amerika og ble en del av superkontinentet Pangaea – av Alljorden. Kjølen langsetter grensa mellom Norge og Sverige og inn i Sør-Norge er de nordligste restene av kanskje en av de aller mest imponerende fjellkjedene Jorden noen gang har sett. Restene av denne kjeden, med det som en gang var jordens høyeste fjell, finner du i Skandinavia, Skottland, Nord-Afrika, og USA. Sytertoppen med sine 1768 meter, er en del av denne fjellkjeden, og er i dag det høyeste punktet i Västerbottens län. En gang strakk disse fjellene seg til høyder vi i dag kjenner fra Himalaya, og kanskje høyere.
Bare navnet på superkontinentet Pangaea er nok til å vekke bilder: Ikke bare bilder fra den voldsomme norrøne mytologien og kosmologien, ikke bare om jordas mektige geologiske historie. Men også om nyere musikalsk historie. Lydene fra Miles Davis’ dobbelt-album Pangaea fra 1975 synger lett i bakhodet om vi åpner for disse tankene. Men det var ikke den musikken Miles hadde med seg, såvidt jeg vet, den eneste gangen han var i Umeå. Den 26. oktober 1985 spilte Miles Davis i Sporthallen med blant annet den danske perkusjonisten Marilyn Mazur som like før var blitt med i bandet. Mazur spiller på årets festival med sitt band Shamania.
Kunstig nytte
Men langt viktigere enn alt den tidligere fusjonshistoria, er det at Umeå i disse dagene i slutten av oktober hvert år står som et sterkt symbol for kunstens og musikkens betydning, for viktigheten av musenes kunst. For nye fusjoner, for ny fusjonskunst. Og den trenges virkelig. I disse dager er det skremmende å se hvordan en ekstrem og fullstendig idiotisk mørkeblå og liberalistisk høyre-ideologi er i ferd vokse fram igjen. Flere tiår etter at de politiske 1970-generasjonene trodde disse for lengst var nedkjempet.
Det var vel en kommunalråd fra Moderaterna i Norrköping som i sommer hevdet at kunstnere som var avhengig av fri, kvalitetsvurdert og apolitisk offentlig støtte, var en bortskjemt elite som best skulle tie stille i den offentlige debatten. At disse bortskjemte kunstnerne som ikke produserte noe ‘nyttig’ for samfunnet, men som snyltet på den verdiskapingen som ble skapt av næringsliv og kapital fundert på privat eiendom, måtte vente mens de ansvarlige avgjorde om ‘dette unyttige’ hadde noen ‘verdi’. Spørsmålet var om disse voksne kunne ta seg råd til slik meningsløs sløsing med fellesskapets verdier.
Hvor lett er det ikke at slike tanker sprer seg, rett og slett fordi de appellerer til en vidt spredd fåkunne, til kunnskapsløsheten, til fordummende retorikk, som knapt nok tåler sollyset. Men i stedet for å sprekke som trollet i lyset fra morgensola, sprer de seg igjen som villniset bak uthuset, bak vetlahuset, das Häuschen, eller på moderne svenskt, dasset. For det er i jordsmonnet der i dynnet og avfallet, blant de siste ufordøyelige rester, at slike tanker trives og vokser.
Vi kan godt diskutere opp ad stolper og nedad vegger om Oscar Wildes tekst i Lady Windemere’s Fan – A play about a good woman, når han legger disse ordene i munnen på sine figurer, –What is a cynic? spør Cecil Graham retorisk.
– A man who knows the price of everything and the value of nothing, svarer Lord Darlington.
–And a sentimentalist, my dear Darlington, is a man who sees an absurd value in everything, and doesn’t know the market price of any single thing, svarer Graham.
Realistisk idealisme eller idealistisk realisme?
Men det er egentlig ganske enkelt. For Oscar Wilde setter opp en konfrontasjon mellom en idealists posisjon (Darlington) og ståstedet til en realist (Graham), og begge utsagnene har blitt misforstått og misbrukt mange ganger. Men ingen av alle de som (mis)bruker disse formuleringene, gjenspeiler poenget som Oscar Wilde vil ha fram her, mener jeg.
Poenget bak denne utvekslingen er at vi trenger begge posisjonene, der det ikke er slik at noen av sidene har definisjonsrett eller -kraft for hva som er et tjenlig verdibegrep. Det forenklede ‘nyttebaserte’ verdibegrepet som ligger til grunn for høyresidens krav om ‘nytte’, om ‘verdiskaping’ og ‘sløseri’ er kunnskapsløst vrøvl som savner enhver forståelse for hva ‘det menneskelige drama’ vi kaller livet egentlig er og består i. Det som er ‘nyttig’ er ikke et mål i seg selv, det er et virkemiddel for å oppnå noe som er større: Individers selvrealisering og egenutfoldelse. Individenes opplevelse av meningsfullhet i sitt eget liv.
Når lederskribenten Susanne Nyström i Dagens Nyheter for få dager siden skrev at «Elever slösar bort viktig skoltid på bild, slöjd och musik» gjør hun seg til en nyttig idiot for et tankesett som undergraver det fellesskapet vi har brukt 150 år på å bygge opp. Det har vært en utvikling de siste tiårene der dessverre kulturen selv har forsterket disse holdningene. I den nyliberalistiske retorikken skal alt ha en økonomisk verdi. Når dette kombineres med en naiv materialisme, går det fullstendig galt. I en slik verden vil den verdiskaping som ikke er målbar, heller ikke finnes. For disse kommentatorene er immateriell vekst og ikke-målbar personlig utvikling irrelevant. Og det aller verste er – og her snakker jeg som samfunnsøkonom – at alle politiske valg som gjøres, skal være samfunnsøkonomisk lønnsomme! En pervers holdning, en pervers oppfatning av politikk, som dessverre har spredd seg selv til departementskontorer. Om de politiske målene skal være samfunnsøkonomisk lønnsomme, kan vi legge ned politikken. Da kan vi overlate det hele til et teknokrati. Politkk er akkurat det motsatte, det er å gjøre det som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt, å gjøre det fordi det er viktig av andre — og ikke-målbare — grunner.
Dessuten dette: For å lykkes i denne nyliberalistiske verden, har dessverre kunstfeltet alt for lett blitt med på en retorikk der sekundærvirksomhet i kulturbyggingen er gjort til hovedmålet. ‘Kultur som næring’ har det ofte blitt betegnet som. Igjen er logikken den samme, kunsten kan bare bli nyttig i den utstrekning den betjener de nyliberalistiske ideene. Jeg må erkjenne at jeg også selv har vært med på dette, jeg har selv vært en ‘nyttig idiot’. Om ikke samfunnet erkjenner kunstens og kulturens verdi uten at det tvinges inn i et slikt nytteperspektiv, så er vårt samfunn dømt. Da er det vi ser i dag, bare begynnelsen på en sivilisasjons sammenbrudd.
Det unyttiges nyttighet og det nyttiges unyttighet
Om noe er virkelig langsiktig og kortsiktig ‘nyttig’ for oss alle, så er det kreativ virksomhet, den er nyttig fordi den gir enkeltmennesket en opplevelse, en opplevelse som beriker livet. En kunstopplevelse er noe du vokser på, noe som endrer deg. Men dette er en nytte som ikke kan måles eller fanges i den økonomiske verdiskapingens univers.
Noen av oss er så heldige at vi har fått oppleve hvordan kvalitativt god kunst – i form av bildende kunst, litteratur, musikk, eller annen performativ kunst – kan gripe tak i deg, sjokkere deg, forandre deg. Å ha opplevd hvordan kunst og kultur kan lære deg noe som ingen annen arena eller uttrykksform er i stand til å lære deg, føles som et privilegium. Men det er også akkurat derfor den også er ‘unyttig’ i øynene til enhver nyliberalist.
Kunst er provoserende i sin natur. Kunst som kun bekrefter og forsterker etablerte fordommer og oppfatninger, er ikke kontemporær kunst. Og nei, det er ikke dette synet på kunst som skaper nye klasseskiller, det klarer nyliberalismen meget godt selv. Og nyliberalistene gjør det med åpne øyne, av og til får jeg også inntrykk av at de også gjør det med stor iver.
Møtet med kvalitativt god kultur, det å lære seg å verdsette kultur, er det aller beste tiltaket for å jevne ut forskjeller. Men det krever en ting: At vi politisk sørger for å fjerne de barrierer som nå bygger seg opp igjen for at publikum kan oppsøke, møte og erfare kunsten. En viktig faktor i dette er skoleelevers møte med skapende virksomhet, å lære om, og å lære av, å skape noe selv, kanskje særlig i «… bild, slöjd och musik»!
Men det går langt – mye lenger – enn dette: For den økonomiske verdiskapingen som disse nyliberalistene forsøker å gjøre til selve Målet, er selv kritisk avhengig av kreativ virksomhet!
Kreativ unyttighet er det nyttigste som fins
Uten kreativ nyskaping, oppfinnsomhet, vilje og lyst til å endre hvordan vi har gjort ting på før, det drivet vi har etter å skape nye ting å gjøre, uten dette, så stagnerer det kapitalistiske systemet.
Verdiskapingen som er fundert på privat eiendomsrett, er essensielt avhengig av å bevege seg for å kunne eksistere. Stanser denne prosessen opp, slutter dette økonomiske systemet å eksistere. Den østerrikske samfunnsøkonomen Joseph Schumpeter betegnet denne prosessen som ‘kreativ destruksjon’ – noe må alltid ødelegges, legges til side, for at systemet som helhet kan gjenskape seg selv. Sempre ultra! kan stå som slagordet, alltid framåt! Uten dette, sprekker systemet som trollet i sola. Uten unyttig kreativitet, stopper dette toget opp.
Så snarere enn ‘bortslösande av viktig och värdefull tid’, er bild, slöjd och musik kanskje noe av det allt mest nyttige elevene kan bruke tiden på. Elever som lærer at å tenke liberalistisk ‘nytte’ på alt de gjør, kan bli flittige arbeidsmaur i et liberalistisk helvete, men det blir ikke selvstendige, kritiske, kreative skapere av ny virksomhet. Vær så snill, ikke kast den lille sårbare ungen ut med badevannet!
Det er slike tanker som dette som gjør at vi holder ut å bruke masse tid på noe som Nyström og andre mener er ‘totalt unyttig’, noe som vi til dags dato, ikke har fått betalt noen ting for, og som heller ikke blir systematisk verdsatt av samfunnets støtter. Men vi vil fortsette som en dr. Stockmann, som femåringen som i H.C. Andersens eventyr sa fra om at klærne ikke fantes.
Vi gjør det fordi kunsten og musikken er kritisk avhengig av at det finnes en levende offentlighet, en offentlig samtale om den, totalt uavhengig av hvor ‘smal’ den måtte være, eller hvor ‘unyttig’ den påstås å være. Når nyliberalismens ‘nytte’ forener ‘realismens’ klikkeri – at vi må gi det våre lesere/seere/følgere vil ha – blir verden et iskaldt sted å være. Det blir et sted der sosial fremmedgjøring, store klasseskiller, undertrykking og mishandling vil igjen bli hverdagshendelser.
Mennesket – som individ og som art – opplever oss selv av å leve på en knivegg: en knivegg mellom en fortid, det som var, og en framtid, det som kommer. På denne kniveggen, som paradoksalt nok er helt uten utstrekning i tid, dette øyeblikket kaller vi nåtiden. Vi ser verdien av å handle sammen i nåtiden, fordi vi er overbevist om, fordi vi ser at framtiden er bedre enn fortiden: At vi er på vei mot noe bedre.
Uten denne troen på noe bedre som kommer, som vi sammen kan realisere, så faller fellesskapet fra hverandre. Fordi selve begrunnelsen for å bidra til fellesskapet forsvinner. Kynikeren vil alltid, sammen med the freerider, kunne utnytte fellesskapet, kunne utnytte oss. Men det må ikke få oss til å gi opp fellesskapet som ligger i troen på at vi er sammen om reisen mot framtida. Å motarbeide misbruket, å stoppe kynikeren, er et spørsmål om vår felles institusjonsbygging, ikke om å falle tilbake til en mistenksomhetens tid der vi mistenker hverandre og fellesskapet, for konspirasjoner og utnytting.
Det er derfor vi for første gang velger å ta tog hele veien fra Oslo til Umeå. En fysisk og mental reise gjennom kulturlandskap som er skapt gjennom århundrer av menneskenes og jordens kreative virksomhet. På godt og på ondt.
Umeås uendelige letthet
Det kjennes godt å komme til Umeå. Det kjennes godt å glede seg til alt det som skal skje på hva som vel må være verdens største, minste jazzfestival. Her er alt svært kompakt: Umeås Folkets Hus, UFH, der skjer alt. Veien er kort til festivalhotellet, det er bare rett over gata, to minutter max. Her er vi som i en jazzenklave, her er alle påstander om ‘nyttige’ saker glemt og lagt bort. Vi er her fordi musikalske opplevelser er noe av det som gjør livet verdt å leve. Musikk er det som skaper livet, uten musikk er det ikke liv.
Vi ankommer i tide i år til å få med oss før-kveldens konsert. Nå i Studion i UFHs kjeller. Etter at Joakim Milder har vært kunstnerisk leder for Norbotten Big Band i ti år, er det satt opp en konsert som en hyllningsfest av dette samarbeidet gjennom ti år.
Det blir en strålende, minneverdig konsert. Norbotten Big Band er en institusjon, ikke bare i Nord-Sveriges jazzliv. Sveriges Radio var dermed nærmest selvfølgelig på plass – lykkelig er de som fortsatt har en nasjonal kringkastingsinstitusjon som tilsynelatende ennå forstår hva public service-oppdraget består i. I to og en halv time sendte SRs Jazzradion konserten i sin helhet, direkte. Det er derfor mulig for også de som ikke var på plass i Umeå denne kvelden å (gjen-)oppleve konserten, sjekk ut Jazzradions nettsted. Eller sjekk lenka nedenfor.
En herlig festforestilling for et fullt Studion. Milder innleder med å si at den opprinnelige planen var å gi et tverrsnitt av den tiårige historien han og bandet hadde hatt. Men i stedet ble han inspirert, og skrev i sommer en masse ny musikk. – Lite som en sjuåring som leker med sin favorit-leksak, så kändes det när jag satt och skrev. Slik ble det masse ny musikk.
– Dessa stycken fyllar hela första sett, og en liten bit av andra, sier han, – sän blir det lite nostalgi.
Først ut er «The Glade», med Karin Hammar med fin trombonesolo. «Lore» følger, der Dan Johnsson følsomt og avklarende farger det på fluegelhorn. Før Milder uttrykker sin fascinasjon for det syrlige, som eddik: «Acid». Nå får vi også høre Joakim Milders egen stemme for fullt, her på sopransaksofon. Syrligheten er velbalansert med rike smaker som en god vin på Syrah! «Habits» – for en pianist Norbotten BB har i dag: Brita Virves. Gjennomtenkte bidrag, uten store fakter, gester. Til tider nesten smålåtent, men alltid fullendende. Svever ikke Krzysztof Komeda over vannene her? Kome(n)dabelt!
«Habits», «Limits», og andre Kristian Persson og Michał Tomaszczyk viser at trombonerekka i Norbotten BB ikke står tilbake for noe. Björn Hängsel fyller ut rekka på basstrombone. Og Midler på tenor. Vilken glädje! «Birds», Mats Garberg på fløyte, Håkan Broström på sopransaksofon.
Etter en pause er det ‘på’an igjen’ som en norsk trubadur fra Bergen har uttrykt det. «Naked Eye» er ikke en filmtittel, det er ikke et James Bond-prosjekt. Det er en nyskrevet låt som sjuårige Joakim Milder har skrevet for Norbotten Big Band, der vi virkelig får demonstrert rytmeseksjonens rolle og viktighet. Nevnte Virves på piano, Petter Olofsson på kontrabass, og Sebastian Ågren på trommer.
I tillegg til de så langt nevnte, også flotte bidrag fra Jan Thelin, Robert Nordmark og Per Moberg i treblåserrekka, Bo Strandberg, Magnus Ekholm og Jacek Onuszkiewicz i trompetrekka.
Så er det tid for nostalgi:
– Nu skall jag vara Lisa Nilsson, sier Milder, og henviser med det til samarbeidet Norbotten Big Band hadde med vokalisten for noen år siden. Edu Lobos «Canto Triste» er med skjønnsang, uten sang.
Så, der, svake hentydninger blir tydeligere og tydeligere fra Virves, og fram fra dette interludiumet dukker først ørsmå brokker, seinere lengre linker av Krzysztof Komedas «Kattorna» opp. Temaet han skrev til Henning Carlsens film med samme navn. En forglemmelig film med flott og uforglemmelig musikk. I Milders arrangement for Norbotten BB blir «Kattorna» selv en hyllest, en hyllest til den gode musikken, til komponisten, pianisten og allfaderen for moderne polsk jazz. Og ikke minst til han som Norbotten Big Band samarbeidet med i 2007, en som selv vokste opp musikalsk under Komedas brede vinger: Tomasz Stanko.
Som avslutning får vi «Nightinggales» av Prefab Sprout fra 1988, før de fortsetter med «Jesse James Symphony» og «… Bolero» fra det samme engelske popbandet. Som ekstranummer fyller Milder og bandet på med elektrofunk-duoen Knowers «Trust the Light».
I det Norbotten Big Band avslutter og vi pakker sammen, fylt opp til over alle Plimsoll-merker av musikken, er det jeg får det midt i ansiktet: Det nærmer seg tjue timer siden jeg sto opp. Heldigvis er veien til senga kort her i Umeå!
Compact games!
Tekst og foto: Johan Hauknes
Umeå jazzfestival dekker reise og overnatting for salt peanuts* utsendte skribent.
Du kan høre hele konserten her:
