SOUTHERN JAZZ CULT, JAZZ CLUB LOCO, KAREN MINDE KULTURHUS, KØBENHAVN, 16. MAI 2021: Så var også Jazz Club Loco igjen i gang etter gjenåpningen av Danmark. Søndagskonsertene som inngår i serien Southern Jazz Cult, ute i Karen Minde Kulturhus, er snart blitt en tradisjon, og denne vårsesongen har de flyttet ut fra det intime lokalet inne i hovedbygningen, til det nydelige, åttekantede huset ved siden av – et lokale som ekspertene sikkert kan kalle et orangeri.
Utryddingstruet dyreart
Denne ettermiddagen, for det er på ettermiddagen klokken 16:00 disse konsertene starter, hadde de som første punkt på programmet invitert inn den danske «kult»-musikeren Snöleoparden.
Snøleoparden, som i dyrenes verden, også kalles irbis, (Panthera uncia), er en rovdyrart i kattefamilien. Pelsen er grå og går over i hvitt på buken. Den har svarte eller brune flekker, samlet i rekker, på hodet og nedre del av bena. Kroppen er dekket av mellombrune flekker, som er innrammet av svart eller mørkebrunt. Langs ryggen har den en svart stripe. Halen er rund. Tilpasset et vekslende klima og tåler svært streng kulde. Sommerpelsen er tynn, mens vinterpelsen er meget tykk og lysere av farge. Kroppslengde er på 120–150 cm, hale ca. 90 cm og skulderhøyden er ca. 60 cm. Den trives godt i fjellet, høyt, høyt oppe. Den har kanskje ikke tatt turen til toppen av Mount Everest, i hvert fall har ikke det blitt registrert, men den trives likevel godt i fjellene Himalaya. Den finnes også i de lavere strøkene i Tibet og i Mongolia. Der er det ganske flatt, men så lenge det er busker, vegetasjon og andre steder den kan gjemme seg bort så trives snøleoparden også der. De finnes også i fjellene i sør-øst i Russland. Vanligvis finner man snøleoparder i 3000 – 4500 meter over havet, men den kan godt søke tilflukt i skogen om vinteren, men ikke i tett skog. Per i dag er det under 6000 snøleoparder igjen. Den er truet og står oppført på den såkalte «rødlisten». Man kan få solgt en død snøleopard for 350.000 kroner. I tillegg har snøleoparder tatt buskap til fattige gjetere, som setter levebrødet deres i fare.
Den danske utgaven av Snöleoparden er annerledes – svært annerledes. Den liker oppmerksomhet, og å vise seg fram for forsamlinger av varierende størrelse. Og denne ettermiddagen hadde han fått med seg åtte venner til å assistere han på scenen. Jeg hadde aldri tidligere hørt han, og var derfor spent på hva denne originale «figuren» kunne gi oss av spennende musikk.
Og det st6artet med at hovedpersonen snudde en stor kurv med diverse perkusjon på hodet, så de endte i scenegulvet med et brak. Så var det å dele ut forskjellige utgaver av fløyter til musikerne, mens en tablaspiller og en bassist la en form for rytme som underlag for fløytespillet. Innimellom følte jeg at jeg var på besøk i en av Don Cherrys musikalske seanser på den svenske «gläsbygden», men selv om Snöleoparden selv forsøkte å få til ett visst samarbeid, synes jeg dette ble altfor langt og altfor amatørmessig.
Så fikk hver musiker utdelt hver sin «mini»-gitar, som de forsøkte å få noe rytmisk ut av i en altfor lang sekvens, før de avsluttet med en rekke leke-papegøyer som reagerte på lydene rundt seg, og viftet med fjærene samtidig som de skrek «syntetiske» hyl i mikrofonene.
Kanskje var dette morsomt for de barna som nen av foreldrene hadde tatt med seg, men for oss som hadde syklet gjennom «forårsblæsten» for å høre spennende musikk, ble dette en nedtur.
Langt fra utryddingstruet
Etter en lengre omrigg (og rydding av scenen for alle mulige rytmeinstrumenter, papegayer og anndre remedier Snöleoparden hadde benyttet, var det tid for andre og siste sett, som Kresten Osgood i godt tennisspråk kaller det.
Trioen Coclpit Music har eksistert siden 1978. Dette er et band som selv omtaler seg som «Danish No Wave, Jazz Rock, experimental band», bestående av trommeslageren Per Oliver Jørgens, eller P.O. Jørgens som han kaller seg til daglig, gitaristen Søren Tarding og alt- og sopransaksofonisten Torsten Sehested Høeg, eller Dane T.S. Hawk eller T.S. Høeg. De har utgitt en rekke plater siden debuten «Transworldws Of Sounds» i 1981, og det er ingen tvil om at musikken til Ornette Coleman, James Blood Ulmer, Ronald Shannon Jackson og musikere av lignende kaliber, er deres hovedinspirasjonskilder. De tre musikerne har hver for seg, markert seg sterkt på den danske freejazzscenen opp gjennom årene, fra The Wild Mans Band (med Peter Brötzmann), Torden Kvartetten (med Mats Gustafsson, Per-Åke Holmlander og Peter Friis Nielsen pluss alle sammenhengene man har funnet T.S. Høeg i opp gjennom årene, så som Dane T.S. Hawk And His Great Mongo Dilmuns, The Way Out og en rekke ensembler i enten i T.S. Høegs navn eller alter egoet Dane T.S. Hawk.
Her fikk vi ett langt nummer, som i alle fall var delt inn i to deler, om ikke flere, hvor Jørgens trommer hele veien ledet de to andre gjennom noen utsøkte, mer eller mindre fritt improviserte strekk. Høeg danser rundt på scenen med sin altsaksofon og avfyrer den ene soloen etter den andre, hele tiden med en slags Ornette Coleman-attitude i spillet. Saksofonspillet er rått, tøft og energisk, og det er tydelig at å stå fremst på en scene er Høegs favorittaktivitet. Det syder og koker i spillet hans, og han legger ingenting imellom i spillet. Jeg har hørt denne trioen ett par ganger tidligere, men jeg har ikke tidligere blitt så imponert som denne ettermiddagen over gitarspillet til Tarding. For denne ettermiddagen var det helt i en egen klasse. Jeg tenkte både på James Blood Ulmer og Sonny Sherrock i hans passasjer, og hele veien pisket han de andre musikerne fram med ytterst energisk spill. Og hans teknikk er strålende og spillet er ytterst pågående, så her fikk både Jørgens og Høeg virkelig «henge i stroppen» for å følge med.
Men bakerst satt Jørgens med stoisk ro og styrte det hele, mens Høeg gjorde så godt han kunne for å løse det hele opp. Men samspillet mellom de tre, etter 25 år i manesjen, er strålende. De kjenner hverandre svært godt, og siden dette var siste jobben på en ytterst kort turné, ville de nok ta ut det beste i seg overfor ett svært entusiastisk publikum. Og jeg tror det er lenge siden de tre har fått så lang applaus med oppfordring til ekstranummer, noe vi også fikk etter en god stund.
En svært variert ettermiddag på Jazz Club Loco, men med et solid høydepunkt med jubilerende Cockpit Music som avslutning, berget dagen!
Tekst og foto: Jan Granlie
Snöleoparden med følge
Snöleoparden
Snöleopardens papegøyevenner
Cockpit Music
P.O. Jørgens i Cockpit Music
Søren Tarding i Cockpit Music
T.S. Høeg i Cockpit Music
