FREEDOM FESTIVAL, KONCERTKIRKEN, KØBENHAVN, DAG 6, 2. SEPTEMBER 2018: Så senket roen seg over Koncertkirken og Blågaards plass på Nørrebro i København. Etter nesten en uke med et svært variert og spennende program preget av fritt improviserende musikk, kan nå initiativtager Tomo Jacobson og hans medarbeidere, puste lettet ut. Kanskje setter han på Creedence eller Leonard Cohen på morgenen i dag. Eller kanskje heller Mahler eller Debussey, som jeg tror ligger mer i Jacobsons musikalske smak.
Uken har vært hektisk for det ukuelige og relativt faste publikumet, som nesten alltid møter opp når det skjer spennende ting i Koncertkirken. Det kommer til og med en liten gjeng over ens ærend fra Malmø for å være med på det som skjer i kirken.
salt-peanuts.eus medarbeider har, dessverre ikke, vært i stand til å følge alle konsertene dette året. Mye på grunn av andre arbeidsoppgaver, men også på grunn av en skrantende kropp, som tydeligvis ikke er like glad i frittgående musikk som den lille hjernen som er montert på toppen av «skråget». Derfor måtte vi utelate blant annet lørdagens konserter, hvor blant andre saksofonisten Peter Brötzmann og steelgitaristen Heather Leigh inngikk.
Men søndagen var man på plass for å få med seg de tre avslyttende konsertene under dette årets Freedom Festival.
Det startet med den letlandske saksofonisten Kārlis Auziņš som lanserte sin nyutkomne kassett (!) denne kvelden. Auziņš har tidligere4 blant annet vært med på platen «Mount Meander» på Clean Feed-selskapet (Karlis Auzins (ts, ss), Lucas Leidinger (p), Tomo Jacobson (b), Thomas Sauerborn (dr)) i tillegg til blanbt annet platen «Images In Regard of The Central Reference System», sammen med de danske musikerne Arthur Tuznik (p), Jacob Høyer (dr) og Joel Illerhag (b). Han holder hus i «kongens by», og påtreffes ofte på «Mandagsklubben» på 5e.
Det startet friskt, med noe som minnet meg sterkt om de tidligere tider med Jan Garbarek. Den tiden hvor Gato barbieri og John Coltrane var hans store idoler. Mye av denne inspirasjonen kunne man høre i Auziņš kraftfulle tenorsaksofonspill, og vi gledet oss til fortsettelsen. Etter denne åpningen tok han det kraftig ned, og vi fikk en mer melankolst utgave av saksofonisten. Noe uten munnstykke, som var perfekt i kirkerommet, men som ble litt for gjentagende til at vi klarte å holde oppmerksomheten oppe hele veien. Men han er en saksofonist man skal følge med på, for han har mye av det kreative i seg som kan skape en stor musiker.
Jeg er overbevist om, at skal man spille det relativt ukjente instrumentet viola da gamba, kan man ikke være av den utagerende typen. Jeg er overbevist om at viola da gamba og ADHD er en ytterst dårlig kombinasjon. Jeg tror du må være ytterst «nedpå» og «lugn», og gjerne også snill, for å bli en god utøver på dette instrumentet, som ser ut som en cello, men med sju strenger i stedet for fire.
På Freedom festival fikk vi møte de to unge, svenske musikerne Nicole Hogstrand og Adam Grauman (hovedbildet) i et sett med duoer på viola da gamba. Og jeg er glad jeg satt på første rad, for om man skulle få noe ut av denne ytterst lavmælte musikken, måtte man være tett på. Hele veien var dette ytterst vakkert. De to oppholdt seg langt mer innenfor det man kanskje kan kalle «gammelmusikk» enn jazz, men det hørtes ut som mesteparten av det som ble fremført var improvisert, og innimellom syntes jeg kommunikasjonen nærmest var til å ta og føle på, og mye av det vi fikk servert var svært vakkert, og det passet som hånd i hanske med akustikken i Koncertkirken.
Så ble årets festival avsluttet med festivalsjefen «himself», Tomo Jacobsen på bass, sammen med en av de virkelig fremadstormende, danske musikerne, altsaksofonisten Sonja LaBianca. Jacobson er en musiker som går inn i kategorien «kameleon». Han kan like gjerne, på svært kort varsel, tre inn som vikar i kvartetten til den canadiske saksofonisten Michael Blake og spille knalltøff be-bop (slik han gjorde tidligere i år på JazzCup, da man fikk beskjed fra den opprinnelige bassisten, en halv time før konsert, at han var i Thailand, og man trengte en vikar), i ene øyeblikket, før han eksperimenterer langt inne i den frittgående delen av jazzen i neste. Og det var innenfor sistnevnte han var med å avslutte festivalen i år. Sonja LaBianca har blitt kåret til årets nykommer innenfor dansk jazz, og mange vil kanskje kjenne henne fra bandet Selvhenter, pluss hennes seneste soloplate.
Sammen «lekte» de seg gjennom et fritt program, hvor LaBianca på mange måter førte an. Hun spiller altsaksofon med fin, og litt skarp tone, hvor hun tillegger smakfulle effekter for å utvide tonen i saksofonen. Hun legger noen rytmer, som gjør at musikken ikke blir for fri, og hun spiller noen vakre, lange, litt seige løp, som fascinerer. Og sammen med Jacobsons «lek» på bassen, ble dette både kontrastfullt og fint.
Etter konserten ble det servert suppe til folket, men da var ryggen til eders utskremte såpass dårlig, at det bare var å komme se4g de fem minuttene fra Koncertkirken og hjem. Og ute var det varm sensommer, som om værguden himself hadde lyttet og likt det han hadde hørt inne i kirken.
Vi gleder oss til neste års festival, og håper på bedre rygg innen da.
Tekst og foto: Jan Granlie
Kārlis Auziņš
Sonja LaBianca
Festivalsjef og bassist Tomo Jacobson
