MAIJAZZ, STAVANGER, 9. MAI 2024, DAG 4: Etter gårsdagens relativt rolige start for salt peanuts* på Maijazz 2025, er vi i dag «på hugget» for å få med oss mest mulig av konsertene. I går hadde jeg en samtale med festivalsjef Hasse Andersen, som var en smule betenkt over utviklingen for de norske jazzfestivalene. Han mener det blir for lite jazz og mye av andre, mer kommersielle uttrykk på jazzfestivalene, og trakk særlig fram Moldejazz og Kongsberg jazzfestival som skrekkeksemplene. I «gamle dager», da Moldejazz startet med de store utekonsertene på Romsdalsmuseet, var det jazzrelatert musikk man presenterte. Men ettersom årene er gått, har jazzfestivalene blitt mer og mer preget av de kommersielle artistene, gjerne kvinnelige vokalister som opptrer kun med fornavn. Det toppet seg vel egentlig i fjor, da svenske Carola inntok Kongsberg jazzfestival. Men nylig kunne vi lese av Bergens-rapperen Kamelen skulle spille på Romsdalsmuseet under årets Moldejazz …
Vi ser at stadig flere og flere jazzfestivaler unnskylder hyringen av disse artistene som en måte å få finansiert de smalere uttrykkene på. Men jeg vil gjerne se den jazzfestival som kan komme opp med håndfaste bevis på at det stemmer. Honorarkravene til de fleste av disse kommersielle artistene ligger milevis over hva en god jazzmusiker får betalt, og det musikalske når ofte ikke lenger opp enn til ankelen på en gjennomsnittlig jazzmusiker.
Vi ser at jazzen blir marginalisert på jazzfestivalene, og at jazzen i navnet (Moldejazz, Kongsberg jazzfestival, Balejazz, Anjazz og flere), sannsynligvis blir beholdt for å havne på «de rette», offentlige budsjetter.
Dette er en problemstilling Maijazz er opptatt av. De vil presentere kvalitetsjazz over hele linja, og skal vi dømme etter årets program, kan de møte «jazzpolitiet» med hevet hode.
Frijazz-ikonet med lokal vikar
Denne fredagen fikk vi virkelig kjenne på de forskjellige sjangerne innenfor jazzen – fra 1960-tallet og fram til i dag.
Det er noe som heter at det er vanskelig å bli profet i eget land. Det er noe frijazz-veteranen Frode Gjerstad (hovedbildet) har fått merke opp gjennom årene. Før de fleste andre musikerne på årets jazzfestivaler i det hele tatt var påtenkt, var han en spennende, ivrig og svært aktiv musiker i Stavanger. Og det gikk ikke lang tid før det kom kassetter med mange av hans konserter sammen med, blant andre trekkspilleren Eivind One Pedersen og trioen Detail, med John Stevens, Kent Carter eller Johnny Dyani. Han har gjort ei røys med plateinnspillinger med «alle» de viktigste, internasjonale musikerne innenfor frijazzen, så som Bobby Bradford, William Parker, Barry Guy, Paul Rutherford, Peter Brötzmann, Hamid Drake, Derek Bailey, Borah Bergman, Louis Moholo Moholo, Fred Lonberg-Holm, Han Bennink, Lol Coxhill, Daniel Carter og mmange flere. Men han har også vært en viktig mentor for det norske frijazzmiljøet, særlig for de som vokste opp i Stavanger, som Per Zanussi, Paal Nilssen-Love og musikerne rundt Circulasione Totale Orchestra.
Men det har, tydelig vis, vært en viss skepsis med å booke han til norske jazzklubber og -festivaler, særlig de senere årene. Derfor er det ekstra gledelig at han denne våren har stått på scenen både på Vossa Jazz og i går på Maijazz.
På Voss kom han med sin relativt nykomponerte trio med pianisten Margaux Oswald og trommeslageren Ivar Myrset Asheim (også en av Stavanger-musikerne han har betydd mye for). På Maijazz satt fremdeles Oswald ved pianoet, men Asheim var opptatt på annet hold, så Gjerstad hhadde fått med verdens beste vikar, Paal Nilssen-Love på trommer.
Konserten på Vossa Jazz ble, av mange, regnet som den mest spennende konserten under årets festival, og jeg var relativt sikker på at konserten i går ikke ville bli noe dårligere. Og jeg fikk rett! For denne times lange seansen ble en fest i frijazz-landskapet med tre musikere som kastet seg ut i den fritt improviserte musikken uten skrupler.
Gjerstad er Gjerstad, som med sin altsaksofon og klarinett tar oss med ut på ei fri reise inn i et slags eventyrlandskap hvor ingenting står stille eller blir ensformig og kjedelig. Man kan nesten kjenne igjen hans spill blant tusener av likesinnede, og med sin spillestil inviterer han de andre musikerne inn i sin verden på en åpen og fin måte.
Oswald, som jeg kjenner fra en rekke konserter i København, blir bare mer og mer spennende i sine «angrep» på pianoet, og i går var det som om det store Steinway-flygelet nærmest ropte på hjelp under «angrepene». Hun bruker hele overkroppen i spillet, både inni og utenpå flygelet, og er som en orkan i de situasjonene Gjerstad inviterer til det, og mild som en sommerbris der det er nødvendig. Og Nilssen-Love! Hva er det å si om han etter alle disse årene? Han er som en duracell-kanin og reagerer heftig på hver litt antydning til energi fra Gjerstad.
Han starter overraskende rolig til tilbakeholdent. Men det tar ikke lan tid før han er helt framme på tuppa, og avleverer en energi som er utenfor denne verden. Og sammen skapte de tre en konsert som overgikk den på Vossa Jazz, og som (nesten) satte en ny standard for denne type konserter. Fabtastisk!
Blue Note fra Bergen
I går var det ikke tid for pauser og pustepauser mellom slagene. Så det bar rett fra den fine klubben Spor 5, hvor den lokale jazzklubben har fått et utmerket spillested mange arrangører bør bli misunnelige på, og opp bakken til Stavangeren – dette gamle bedehuset som er blir en utmerket konsertscene.
Her møtte vi Lyder Røed Quintet, som består av Lyder Røed på trompet og flygelhorn, broren Aksel Røed på tenorsaksofon, Philip Granly på piano, Andreas Svabø på bass og Emil Norman Kristiansen på trommer. De kom i fjor ut med albumet Upside Down på Jazzland, som fikk utmerket omtale her på salt peanuts*, for det er relativt sjelden at vi her i Norge får 1960-tallets «Blue Note»-jazz servert av en gjeng såpass unge musikere.
Og gårsdagens konsert ble en slags forlengelse av platen. Lyder Røed skriver komposisjoner som kunne gått rett inn på settlistene til en rekke band på 1960- og 79-tallet. Det vil si drivende jazz med røtter i det de «store» gjorde på den tiden, og det beste fra den «nyere» Blue Note-katalogen med trompeteren Roy Hargrove i spissen.
Begge brødrene Røed er utmerkede og spennende utøvere, og saksofonistbroren har vi hørt i en rekke forskjellige sammenhenger på Vestlandet, fra Bergen Big Band, The Red Barn, Treverket og det frittgående miljøet rundt Tedans-konsertene i Bergen. Han spiller også med pianisten Knut Kristiansen og i Dag Arnesens Ny Ny Bris-prosjekt. Lyder Røed er en overbevisende trompeter og flygelhornist, som virkelig kan sin historie, og som skriver utmerkede komposisjoner med denne musikken som bakteppe. Men den som imponerte mest denne kvelden, var allikevel pianisten Philip Granly. Med utmerket komp for blåserne, og med en rekke utsøkte soloer, som gikk rett inn i det historiske, sparket han fra i alle retninger og leverte strålende spill.
Over til fusion-avdelingen for en kort stund
Saksofonisten Kåre Kolve er en av de mange jazzmusikerne som kommer ut fra musikkmiljøet på Voss, men som har hatt base i Trondheim i en rekke år, og som de fleste kjenner fra hans ståsted i blåserrekka til rockemusikeren Åge Aleksandersen. Men han var også en viktig bestanddel i Vossa-bandet Uttrågata Blueslag, da de hadde gjenforening med konsertplate for et par år siden. Han har også vært å høre sammen med Mezzoforte, Randy Crawford og Lava, og er en musiker som har begge beina godt plantet i jazzrocken og fusion-musikken, musikkstiler vi i salt peanuts* ikke alltid har vært like begeistret for.
I sitt band Kåre Kolve Fusion Quintet gjør de musikk som går rett inn i fusion-historien, med musikerne Torstein Lofthus på trommer, Bernt Rune Stray på gitar, Johnny Sjo på bass og Frode Mangen på keyboards. Dette er musikere som kan sin stil, og med Lofthus bak trommene, får de den energien og det drivet musikken krever. Her gis det ikke ved dørene, og med Kolves overbevisende altsaksofonspill i front, blir dette en herlig seanse for de med hang til denne formen for jazzmusikk.
Spillestedet Folken, hvor denne konserten foregikk, er en konsertscene hvor de ofte blander de fleste stilarter «ungdommen likar», og hvor man ikke se det like nødvendig med sitteplasser for publikum. Og når salt peanuts* sin aldrende utsendte har vandret, løpt og gått på brostein hele dagen, reagerer ryggen med kraftige mottiltak, og nekter simpelthen å stå i oppreist stilling lenge av gangen, så jeg måtte motvillig trekke meg tilbake etter altfor kort tid. Men jeg rakk å oppleve et band som var tro mot stilarten og som leverte energisk og drivende spill i internasjonal toppklasse.
Avrunding med elektroimpro
Jeg er ikke sikker på om betegnelsen elektroimpro er en godkjent sjanger innenfor den nye musikken, men jeg velger å kalle trioen med gitaristene Alf Terje Hana og Vidar Schanche pluss den norsk/amerikanske elektronicamusikeren John Derek Bishop, akkurat det.
Dette er musikere som de senere årene har gjort en rekke konserter og plater, hver for seg i andre sammenhenger, og som denne kvelden hadde konsertdebut sammen. Jeg har sans for mye av den musikken disse tre forsøker å lage. Men denne kvelden følte jeg at de ikke hadde stort å fortelle meg som lytter. Det er mye fri improvisasjon i det de gjør, og samspillet mellom Schanche og Bishop la seg ofte i et slags «Eivind Aarset»-landskap jeg likte. Men da Hana kom inn, nærmest med «brask og bram» føltes det som om han ville gå i helt andre retninger enn de andre, og brøt altfor ofte inn i de fine og litt «svevende» lydlandskapene de to andre forsøkte å bygge opp. Jeg forsto rett og slett ikke hva de tre ville fortelle oss.
…
Så er to av tre dager på fine Maijazz over. Og lørdagen har kommet uten en sky på himmelen, og med null sekundmeter vind (i alle fall utenfor hotellet ved Breiavatnet), så i dag kan bli en nydelig dag. På programmet i dag står det band med flere kvinnelige musikere i front, så dagens rapport vil sikkert preges av det. Så får vi se om jeg rekker å skrive rapport før Kystbussen tar meg nordover mot Bergen, relativt tidlig i morgen, eller om det må jobbes på de to fergeturene på vegen hjemover.
(Hotell for salt peanuts* sin utsendte, er betalt av Maijazz).
Tekst og foto: Jan Granlie
Margaux Oswald
Paal Nilssen-Love
Lyder Røed Quintet
Lyder Røed
Kåre Kolve Fusion Quintet
Kåre Kolve
Torstein Lofthus
Vidar Schanche
John Derek Bishop
Alf Terje Hana
