NATTJAZZ, BERGEN 27. – 28. MAI 2023: Så var salt peanuts* også med på Nattjazz, Bergens og en av Norges ledende jazzfestivaler. Vi sto over første dag, men var på plass lørdag, som staftet med en av de beste tingene som har skjedd på den norske jazzscenen det seneste året.
Noe av det beste som er kommet fra Grenland
Vi fikk så vidt sneket oss til en plass på scenekanten i det mer enn fullstappede Sardinen, hovedscenen for Bergen Jazzforum og, for beste lytteropplevelsene på Nattjazz. På scenen sto og satt Eyolf Dale Trio (hovedbildet), som består av pianisten Eyolf Dale, bassisten Per Zanuussi og trommeslageren Audun Kleive. Dette er en trio som har utviklet seg fra en oktett og nedskalert til trio, noe som må være den perfekte settingen for disse musikerne. Dale oppdaget vi første gang i duoen Albatrosh sammen med saksofonisten André Roligheten. Og senere har han bemerket seg i en rekke spennende sammenhenger fra stort band med Scheen Jazzorkester til sitt eget prosjekt Wolf Valley. Men jeg føler vel kanskje at trioformatet er det formatet han virkelig får utfolde seg, både som pianist, komponist og improvisator. Per Zanuussi har vært en av landets ledende bassister siden han dukket opp i trioen Wibutee i studietiden i Trondheim. Han hadde sitt eget prosjekt Zanussi Five i en lengre periode, og har gjort et fremragende prosjekt med Vestnorsk jazzensemble og mye mer. Audun Kleive er veteranen i trioen, selv om han kun er 61 år. Han har vært å høre med det meste fra Terje Rypdals utsøkte Chaser-trio, med trioen Jøkleba, «jazzutgaven» av AHA, som senere fikk navnet Extended Nose, Oslo 13, Marylin Mazur, Anders Jormin, Jon Balke, AArve Henriksen og en lang rekke andre, i tillegg til at han har sitt eget band, og at han har gjort en rekke fremragende solokonserter.
Og sammen er dette dynamitt! På scenen er de plassert på en litt original måte, med bassen ute til venstre, pianoet i midten og trommesettet til høyre. Og hele veien er Dales oppmerksomhet vendt mot Kleive, og jeg føler det er i det møtepunktet det mest kreative skjer i trioen. Dale og Kleive forstår hverandre til 100% i kommunikasjonen. Dale spiller ofte opp mot Kleives ytterst presise og pågående trommespill, som overgår det meste av hva man hører i dagens jazz. I denne settingen kan man kanskje ane at Zanussi blir et slags «tredje hjul på vogna», men det gjelder kun på grunn av plasseringen på scenen. Spillet hans er hele veien tett på de to andre, og han avleverer noen strålende solier i løpet av konserten.
Dale smiler og viser med all tydelighet at han trives på scenen sammen med de to andre, og hans spill er drivende og spennende, og innimellom går tankene til Keith Jarretts «Belonging»-konsept. Men det blir noe helt annet. Dette blir triojazz med trøkk og energi som overgår det meste. Det er bare å sjekke ut trioens seneste plateinnspilling, Wayfarer, pluss all den energien som kommer i en livesituasjon. En fantastisk konsert, som var en strålende start på Nattjazz for vårt vedkommende.
Vestnorsk samarbeid over grensen
Vestnorsk jazzensemble er et prosjektband satt sammen av Vestnorsk jazzsenter, og er et større ensemble hvor musikere fra regionen får utfordre seg mot komponister og artister «utenfra» i kortere eller lengre prosjekter. Tidligere har de samarbeidet med bassisten Per Zanussi, og det siste året har de jobbet relativt tett med den svenske vokalisten Mariam Wallentin (Wildbirds & Peacedrums, Fire! Orchestra!, Mariam the Believer). I denne settingen består Vestnorsk jazzensemble av Hildegunn Øiseth (trompet, bukkehorn), Kjetil Møster (saksofoner), Børge Fjordheim (trommer),Terje Isungset (trommer, perkusjon og munnharpe), Gro Austgulen (fiolin), Carmen Bóveda (cello), Toivo Fjose (bass), Thomas Dahl (gitar) og Julie Rokseth (harpe) i tillegg til Wallentin på vokal.
Og det er Wallentins komposisjoner som er utgangspunktet for prosjektet. Dette var tredje gang jeg hørte dette prosjektet. Tidligere har de gjort suksess på Sildajazz i Haugesund og på Vossa Jazz, så ved tredje lytting skulle det være mulig å se en utvikling i konseptet.
Og jeg synes egentlig prosjektet har tapt seg litt siden første gang jeg hørte det. Denne kvelden på Natjazz savnet jeg mye av den energien som var fremtredende på debutkonserten, og til dels også på Vossa Jazz. Wallentin skriver låter som, i utgangspunktet, kanskje passer bedre for mindre settinger, og man kunne nesten forvente et relativt heftig trøkk når hennes litt rocka kompposisjoner blir utsatt for et større ensemble. Hun skriver utmerkede låter, men denne kvelden syntes jeg kanskje bandet og Wallentin virket litt slitne.
Sju årringer i treet
Så var det tid for den yngre garde av bergenske jazzmusikere. Jeg hadde stusset litt på hvorfor festivalen ikke hadde booket bandet til pianisten Isach Skeidsvoll, som nettopp er ute med en heidundrandes plate. Men kanskje den kom på banen for sent til at de observante bookerne i Nattjazz fikk det med seg. Men den ytterst kreative gjengen av unge jazzmusikere i Bergen var representert med septetten Treverket, som akkurat har sluppet albumet Tapte sjelers dal på eget selskap. Bandet blir ledet av gitarist Mathias Marstrander og trommeslager Martin Hjetland, og består ellers av keyboardist Gard Hvammen, trompeter Andreas Hatzikiriakidis, saksofonistene Jonas Flemsæter Hamre og Aksel Røed og bassist Øystein Høynes. Musikken tar utgangspunkt i den nordiske jazztradisjonen, men låner mer enn gjerne elementer fra country, bluegrass, poprock og fri improvisasjon. Men aller mest synes jeg de har mer enn høyreføttene i tradisjonen etter de litt større, amerikanske bandene og noen små «hopp» inn i den mest kreative delen av den europeiske jazzen.
Bandet låter tett og fint, og særlig syntes eg det låt mektig i Aksel Røed sine solier. Men musikken til dette bandet kan virke litt forvirrende, siden de skifter stil og stemning så ofte. Fra «space jazz» til country til storbyjazz av beste merke. En ytterst hyggelig time som lokalbefolkningen tydeligvis satte stor pris på.
Stinn brakke for Lassen
Harald Lassen er en saksofonist vi egentlig hører altfor sjelden. Han dukket først opp i duoen Duplex, og siden har han vært med på en rekke prosjekter ledet av andre, pluss at han har gjort flere egne produksjoner.
Nå er han ute med platen Balans på Jazzland, og det var (nok) i hovedsak derfra musikken var hentet denne kvelden. Jeg skriver (nok) fordi det var såpass smekkfullt i det intime lokalet på toppen av Verftet, at det nesten var umulig for undertegnede å stå på gulvet presset tett sammen med ei røys andre som også ville høre bandet. I programmet står det at han hadde med seg gitaristen Sander Eriksen Nordahl, bassisten Stian Andersen og trommeslageren Tore Flatjord, pluss Solveig Wang på synth og klarinett. I den stunden jeg var i lokalet, fikk jeg ikke øye på Wang, men det kan veldig godt skyldes min plassering i trengselen. Lassen selv spilte saksofon, fløyte og piano med stor overbevisning.
Jeg har lyttet mye på den nye platen til Lassen. Alt er solid gjennomarbeidet og fint med utmerkede komposisjoner og spill, endte den litt for fort opp i en produksjon som ikke «festet» seg godt nok. Men i konsertsituasjonen synes jeg vi fikk en helt annen energi fra musikerne. Lassen er en utsøkt saksofonist som skriver fine låter, og han har alliert seg med et lag av gode musikere som forstår hvor Lassen vil med musikken. Og særlig i de mer «lyriske» sekvensene synes jeg dette låt fremragende. Så kanskje Lassen neste gang skal gjøre en konsertinnspilling med tett atmosfære, i stedet for å «polere» produktet altfor mye?
Dette er kanskje også jazz?
Av og til kan man føle seg altfor gammel når man går ut for å høre den mer «ungdommelige» jazzen. Denne følelsen fikk jeg i alle fall da jeg fikk benket meg i fotosonen for å høre en av de mest profilerte artistene på årets Nattjazz spille i Røkeriet denne kvelden. Louis Cole er ifølge rogrammet en Grammynominert multiinstrumentalist, et funky YouTube-fenomen, en eksentrisk singer-songwriter, en fenomenal vokalist, en av de mest særegne jazzskolerte trommeslagerne på planeten, produsent, komponist, og medgründer av duoen KNOWER. Han har samarbeidet med Thundercat, Dennis Hamm og Brad Mehldau, og er en av de store «snakkisene» på den amerikanske scenen. Så da burde jeg kanskje også like det han og hans medmusikanter Isis Giraldo på keyboards og Petter Olofsson på bass fremførte (det var de to som var på scenen sammen med sjefen sjøl, i den relativt korte tiden jeg oppholdt meg i Røkeriet). I tillegg kom visstnok vokalistene Genevieve Artadi og Isis Giraldo med etter hvert, men da hadde nok jeg tatt veien hjem.
La gå at Cole er en dyktig trommeslager. Han liker i alle fall å fremstå som en energibunt bak trommene. I tillegg har han med musikere som kan spille fort og teknisk både på bass og keyboards, og at de har knekt «funk»-koden, er det ingen tvil om. Men jeg vil at musikerne skal fortelle meg historier når de er på scenen. Jeg vil få noe ut av det jeg hører, men her fikk jeg ingen verdens ting. Og at de hadde med «døden» selv på scenen med et videokamera som ikke fungerte i starten, var bare håpløst. Nei, her var det best å komme seg hjem!
En dansk søndagsåpning
Det er ingen grunn til å skjule at undertegnede har stor sans for mange av de mer eksperimenterende musikerne som holder til i Danmark. Derfor var det overhodet ingen grunn for at salt peanuts* ikke skulle være på plass i Sardinen da Simon Toldam Trio åpnet «voksenprogrammet» søndag.
Simon Toldam er en tenkende og intelektuell pianist. Men langt bak i hodet ligger det likevel en tradisjonell musiker som plukker fritt fra historien og gir den nytt liv. I trioen finner vi i tillegg bassisten Nils Bo Davidsen og trommeslageren Knut Finsrud, som opprinnelig er norsk, men som har bodd og studert i København, og som nå er bosatt i Malmø. De tre har spilt sammen i en rekke år, men de er, hver for seg, så travelt opptatt med en rekke prosjekter, så når de omsider treffes for å gjøre konsert, er det bare å være til stede.
Denne kvelden fikk vi suiten Alt er luft i ni deler. Og i motsetning til konserten kvelden før med Louis Cole, fortalte de tre virkelig musikalske historier vi kunne lene oss tilbake og ta til oss. Musikken er i hovedsak relativt minimalistisk og lyrisk, men aldri slik at det blir uinteressant. Toldam har hele den lyriske pianotradisjonen inne, med Bill Evans og Paul Bley langt der framme. Men han trekker også inn en del klassiske elementer, samtidig som han strekker historien inn i framtiden, og gir oss en musikk som gjennomgående er vakker, ettertenksom og deilig. Davidsen er et unikum på bass. Han kan settes inn i nesten hvilken som helst setting, og resultatet blir fremragende. I den senere tiden har han gått mer oog mer over til å spille cello, noe man også kan høre ii hans buespill på bassen, som er strålende, og med Finsrud på trommer er egentlig trioen fullkommen. Han «leker» med trommeelementene, kommenterer, legger til og bidrar til å gjøre en konsert med denne trioen til en fullkommen opplevelse.
Det eneste negative med å plassere en slik konsert som åpning på kvelden, kan være litt skummelt. For her er det mange publikummere som er rastløse og som vil ha god plass på neste konsert, slik at de, uten respekt for musikerne på scenen, forlater lokalet med relativt høylytt snakk, skraping med stoler og vandring rett foran scenen. Det har lett for å bli et ytterst forstyrrende element både for musikerne på scenen og for den delen av publikum som forsøker å leve seg inn i musikken og nyte det som blir servert fra scenen. Dette er blitt et problem på mange av konsertene på Nattjazz. Og jeg tror det kommer av at flere av konsertene overlapper hverandre i stedet for at det er lagt inn hvilepauser mellom de forskjellige scenene.
Punkt i Bergen
Så avsluttet vi søndagen med noe som ble et tilbakeblikk på noen av de tidligere årene på Punkt-festivalen i Kristiansand. I Røkeriet hadde man invitert eliten i den moderne, norske jazzen til konsert. Fra venstre gitaristen Eivind Aarset, trompeteren Arve Henriksen (som også trakterte elektronikk), trompeteren Nils Petter Molvær og på høyre flanke, Jan Bang på live-elektronikk.
Dette er selve Punkt-konseptet av en konsert. Fire av våre mest spennende og interessante musikere i samme band, improviserende rundt noen gode ideer, og med kjennskapet til hverandres musikalske historie og ideer som grunnelement. Og dette er jo et prosjekt som aldri kan slå feil. Dette er musikere som har spilt sammen i forskjellige konstellasjoner en rekke ganger de siste 20 årene. Og det er klart at det nesten må bli spennende. Men ble det nå egentlig det? Jeg er ikke så sikker! Selvfølgelig var det bra. Fryktelig bra! Men hvor nyskapende var det egentlig? Jeg er i tvil. Men det kan hende at jeg hadde altfor store forventninger, og at jeg følte jeg hadde hørt dette litt for mange ganger tidligere.
Flere Grammynominasjoner
Så avsluttet vi kvelden med et kort besøk i pianisten Rachel Eckroths musikalske verden. Jeg kjente ikke til Ekroth fra før, men hun er visstnok Grammynominert pianist og vokalist. Hun har spilt med St Vincent, Rufus Wainwrigt, Chris Botti og KT Tunstall, og konserten i Bergen var siste jobb på en lengre Europa-turné.
Med seg på scenen hadde hun bassisten Anna Butterss og trommeslageren John Hadfield, og i den sekvensen jeg fikk med meg, spilte Eckroth kun piano.
Vi oppdaget raskt at Eckroth er en dyktig pianist. Det er ingenting å utsette på hennes teknikk eller innlevelsesevne, og de to medmusikantene backet henne fint opp hele veien. Men jeg synes man kunne merke at det var siste jobb på en lengre turné. Eckroth så rett og slett litt lei ut. Men man kunne ikke merke mye av det ii spillet hennes, som var akkurat slik det skal når skolerte, amerikanske musikere er i Europa. Flinke musikere, god teknikk, men ikke altfor mye innlevelse. Det var mer som en siste dag på jobb for denne gang.
…
To dager på Nattjazz etter noen dager med Nutshell krever sin mann. Så mens Susanne Sunfør overtar Verftet ett par dager, tar salt peanuts* seg en velfortjent hvil, men kommer sterkt tilbake på onsdag, dag Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love kommer med sitt nye prosjekt Guts and Skins Octet. Det kan fort bli festivalen heftigste opplevelse!
Tekst og foto: Jan Granlie
Mariam Wallentin
Treverket
Aksel Røed
Louis Cole
Simon Toldam Trio
Rachel Eckroth
