VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 11. APRIL 2025: Igor + Ornette = sant! Det sto det ikke i skolegården, verken på den gamle Nymoen skole på Kongsberg – skolen var så gammel at vi som gikk der, kalte den Gamlemoen skole – eller på den helt nye Tonsenhagen skole en tid seinere. Der «… dansa vi fram på skuleveg, … [med] hit eit steg, og dit eit steg», også lenge etter fyrste skuledagen. På Tonsenhagen forberedte vi oss til nye sang og musikk-timer med sanglærer Ingebrigt Davik, mens han var i ferd med å avslutte det som ble boka Vind i mitt segl.
Skjønnhetens væren og Pandoras intethet
I dag er det rart å tenke på: Ikke lenge etter at jeg satt foran Ingebrigt Daviks kateter, fikk jeg oppleve Det hende i Taremareby på Det Norske Teateret våren 1966. Det gikk ikke lenge deretter før jeg høsten 1967 satt på operaen og opplevde Anne Browns regi av operaen Porgy and Bess. John Flemings Porgy, Martha Flowers’ Bess og Clyde Williams’ Sportin’ Life satte dype spor i sinnet til en da 13 år gammel yngling som hadde kjøpt ekstrabillett til skoleteater-abonnementet. Bare nye to-tre år seinere, ble Ingebrigt Davik byttet ut med Karlheinz Stockhausen, og Taremareby var blitt telepartert og sendt over Kurzwellen! Høsten deretter satt den samme ynglingen på første rad i Njårdhallen og badet i svetten fra Charles Mingus’ musikk og Anita O’Days skjønnsang.
Det skjedde med lynets og lysets hastighet. For denne ynglingen drømte ellers – sånn til daglig – om galakser og kosmologi og om løsninger av Einsteins likning – G = 8 π T – det som, uten sammenlikning, er verdens absolutt vakreste likning. Like banebrytende i 1916 som Newtons andre lov, F = ma, var 230 år tidligere, men uendelig mer generell. Ti år seinere dykket ynglingen dypt inn i denne vakre verdenen – og oppdaget hvorfor denne likningen er selve skjønnhetens essens.
For: Det skjønne, det velformede, ligger i det enkle, formosum in simplicitate est. Einsteins generalisering av Newtons lover er det, ultimat sett, enkleste som er. Det er en slags Occams barberhøvel på speed. Broder William fra Ockham – på latin Occam – var en engelsk fransiskanermunk som tidlig på 1300-tallet første gangen lanserte det nå velkjente slagordet: Det enkle er ofte det beste! Uttrykt på det som var Williams foretrukne skriftspråk, ble slagordet i ettertid formulert som «entia non sunt multiplicanda sine necessitate», ikke forfler (forklarende) entiteter uten at det er nødvendig. Med det ble broder William en slags forløper, og mulig inspirator, for den filosofiske revolusjonen som utspant seg de neste hundreårene. William var også en inspirasjon for den fiktive fransiskanermunken William fra Baskerville. Vakkert!
Jeg kan enkelt si at Einsteins likning er vakker, fordi den omslutter en uendelighet av Newtonske lover, på alle mulige skalaer, fra det aller minste – som strenger og andre braner – til det aller største – som galaksehoper og hele univers, fra lengden av ett Planck-sekund til den samlede levetiden til det universet vi er en del av. Fordi den inneholder alt, er med denne likningen dermed grensen nådd – i hvert fall med dagens viten – for hvor generell skjønnheten kan gjøres.
Skjønnhet ligger derfor ikke i et ytre, i en innpakning. Det skjønne ligger ikke i det som er iøynefallende, det som er smukt, som danskerne siger det. Skjønnheten ligger i det som framstår som prinsipielt enkelt, lett å forklare, og som har en iboende, en innebygget, fruktbar kompleksitet. Skjønnheten er når det skjønne er som Pandoras pithos, en krukke som på grunn av en eller annen misforstått oversettelse for noen hundre år siden er blitt til en boks.
Men skjønnhetens krukke har det komplett motsatte innholdet av Pandoras krukke. Skjønnheten og Pandora er som ekstreme motpoler – det ultimate paret Skjønnheten og Udyret. Jean-Paul Sartre uttrykte det i tittelen til sitt viktigste verk slik; L’être et le néant – væren og intet. Valget du står overfor skjer på en knivegg mellom intet og væren. Med det ene valget er livet en meningsløs meningsløshet, med det det andre er livet fortsatt meningsløst, men du fyller det med mening.
De to krukkene er som en skive av grovt brød med enkel hvit ost, sammenliknet med et overdådig rekesmørbrød, med majones, sitronskiver og rakettsalat flytende utover. Det ene smørbrødet er et uttrykk som saklig og rolig understreker det næringsrike innholdet, det andre skriker ut med volumet skrudd opp til 11: Spis meg! Spis meg! Det siste inneholder ikke mer enn overflaten sier, resten er tomt og meningsløst. Det første er fruktbart, næringen i det skaper nytt liv, ny mening.
Der Pandoras krukke inneholdt alle verdens lidelser og ondskap, pakket inn i en smukk og overdådig overflate, som roper innstendig til deg om å åpne den, har skjønnhetens krukke et enkelt uttrykk på overflaten, og et rikt, mangesidig indre som gir deg dyp innsikt i hva livet handler om. I hva væren er. Denne krukka inneholder hele verden og du kan selv velge vilken mening du vil fylle den med.
Det vakre er det som med et enkelt, ofte unnselig ytre, viser seg å ha en indre rikdom, der du kan pakke ut all verdens tilsynelatende kompleksitet. I motsetning til Pandora-krukka som pakkes ut som pestilenser og mareritt, gir skjønnhetens krukke deg dyp innsikt i hvordan verden virkelig er hengt sammen. Ja, selv kvantemekanikkens mest komplekse mysterier om de aller minste byggesteinene av vår virkelighet, er pakket inn i det enkle og vakre prinsippet som ikke bare er uttrykt med, men som er Einsteins likning: Universets matematikk – G – er det samme som universets energi – T – dets fysikk.
Matematikk er fysikk og fysikk er matematikk. Der ligger skjønnhetens essens – der ligger opphavet til skjønnhetens væren i vår verden. At fysikken om universets store og små er komplisert, vanskelig å forstå, er en illusjon. Formosum in simplicitate. Alt er skjønt, fordi det er enkelt. Simplex in forma. Alt er enkelt, fordi det er skjønt. Så enkelt er det, og så komplekst er det. Så lettfattelig, og så dypsindig.
Skjønnheten i det enkle, det enkle i skjønnheten
Og der ligger jo musikkens store mysterium: Fornuft sier vi, ratio på latin, vi rasjonaliserer. Dette er et ord som altså egentlig betyr kalkulerbar, som i ‘kan regnes ut’. Men skjønnhetens og musikkens mysterier kan ikke kalkuleres. Deres verdi ligger ikke i det som passer inn i mine kolleger og fagfeller samfunnøkonomenes regneark og formelapparat. Hva er lengden av en kjærlighet? Hva er massen av en musikalsk åpenbaring? Jo høyere vi kommer opp i Maslovs pyramide, desto mindre rasjonelt er det. Men det betyr ikke at det er irrasjonelt.
Til og med tvert imot. Emosjonelt, følelsesmessig babbel, kan vi kaste ut av oss som et motargument, det lar seg ikke replisere under bakteriologens mikroskop eller i kjemikerens reagensrør. Men det er jo denne tvangstrøya av kalkulering som er den egentlige talen fra Babel. Dette irrasjonelle motargumentet kommer, fordi mennesket grunnleggende sett er et meget enkelt vesen. Alt skal deles i to grupper. Det finnes to grupper sosiologer, hevdes det, de som deler ting i to grupper, i dikotomier, og de som ikke gjør det. Sosiologer og andre ser verden gjennom to dikotomier som sammen danner en firefeltstabell. Og da snakker vi ikke om motorveier. Antakeligvis ble sosiologenes firefelttabeller funnet opp da Borg og Sturg satt og filosoferte over verden rundt seg for rundt 400 000 år siden. Mens de drøfter alternative valg av jaktstrategier, kan vi tenke oss at Borg peker på at det er to grupper dyr der ute, spiselige og uspiselige dyr. – Ja, kontrer Sturg, men det er også farlige og ufarlige dyr, dyr som kan drepe jegeren og dyr som ikke kan det. Dermed var firefeltstabellen født.
Men; – Husk, roper Onerg, som har overhørt samtalen, det er også dyr som vokser i antall og dyr det blir færre av! Dermed var Boston Consulting Group startet, og de første markedsbeskrivende firefeltstabellene var presentert.
Og Babels tårn blir bare høyere. For mens Borg, Sturg og Onerg forsvinner i historien, kan vi også innse at vi deler verden i de andre og oss, det objektive og det subjektive, det rasjonelle og det irrasjonelle, det som kan tallfestes, og det som ikke kan det. Det som kan omsettes og det som ikke er omsettbart. Hva er verdien av individenes selvrealisering, hvor mye er mine spørsmål og funderinger, og min ervervede innsikt, om livets mysterier verdt i et samlet nasjonalprodukt? Hva er verdien av et menneskeliv? Så enkelt, så komplekst.
From Stefan with love
Dansk jazz er sprellevende. Dansk jazz er mangesidig. Dansk jazz er verdt å låne øre til.
De dager da dansk «dschæzz» dvelte dominant på markert Montmartre mainstream, er forbi. Om de nå noensinne eksisterte, annet enn i hodene til oss andre, vi som holdt til andre steder, utenfor Danmarks delelinjer. Stefan Pasborg er en av de som har stått fram som en av de sterkeste stemmene i ny dansk jazz gjennom de siste to-tre tiårene. Men der andre danske musikere på små hull i veggen vandrer ut i frijazzens landskap, er Pasborg en markert fanebærer for en lang linje i dansk jazz. Pasborgs gudfar Alex Riel har vært sentral for den unge Pasborgske modning som selvstendig jazzmusiker. «En nær venn gjennom mange år», er Pasborgs beskrivelse av den danske mestertrommeslageren.
I 1964 var Alex Riel første gang i Molde, som del av det som seinere ble kjent som «danskekompet». Sammen med Niels-Henning Ørsted Pedersen og Kenny Drew flyttet de Montmartre-stemning til den lille landsbyen med utsikt til et fjellpanorama som har gitt mang en internasjonal jazzmusiker alvorlig hakeslepp. «Ka-tong! Ka-tong! Ka-tong! …» sa det, da alle hakene traff bakken. I 1965 fikk Riel prisen som årets jazzmusiker, og konsekvensen av det ble en dejlig dansker, en 10-tommer LP, enkelt og greit kalt Alex Riel Trio, med det moldensiske danskekompet. Kommer du over den, så ikke nøl.
Riel ga sitt lille gudbarn på tre år hans aller første cymbal, og det skulle ikke bli den siste. I dag kan vi se og høre hvor galt det hele gikk! For nå kommer Stefan Pasborg Triiio til Victoria, på vei til palmehelgens metropol, den eneste bygda i verden som framstår som en metropol. Etter å ha hilst til kong Fredrik, og gjort en kort visitas hos kong Carl Gustaf, er de nå ankommet i Haralds by, kongen som i historiebøkene vil kunne omtales som både Harald den gode og Harald den kloke.
Pasborgs trio med de tre i-er, altså Pasborg selv på trommer, Fredrik Lundin på tenorsaksofon og Carsten Dahl på piano, har eksistert i et par år, og slapp i 2024 to album på ILK-labelen, det første, eponyme studioalbumet Stefan Pasborg Triiio, og deretter Live in Denmark. Det siste livealbumet er tidligere anmeldt på salt peanuts*. Redaktør Granlie spurte om ikke denne live-utgivelsen kom litt for tidlig, fordi «… musikken ikke har fått nok tid til å ‘sette seg’ skikkelig». Hadde den satt seg nå?
Svaret er et rungende ja. Frekt og freidig er starten. Og det skjer ganske nøyaktig 111 – uttalt som vi vet, ellevtiett – år etter at kritikerne innrømmet i 1914 at de tok alvorlig feil, da de slaktet Igor Stravinskijs musikk til balletten Vårofferet ett år tidligere. Kanskje lærdommen er dette: Lytt aldri på anmeldere før det er gått minimum ett år.
Triiioen begynner i det små med perkussiv kling-klang på triomedlemmenes små bjeller. Et trommekor med køller på tam og skarp. Drivende, svettende, dansende. Kom lenger inn, sa trollet. Eller var det selveste Dovregubben? Våren kommer. Hyll den med dans. En enslig saksofontone – en høy C – klinger. Lenge. Komponisten angir i partituret, Lento – tempo rubato, og understreker det ytterligere med en fermata over det som er angitt som fagottens innledende C-tone.
Første taktene i Stravinskijs verk, et gjenkjennelig, kjent lite tema. Dette er innledningen til første del av verket, l’Adoration de la Terre, og spilles som en ouverture. Nå er det jo verket som har blitt stående, en gjenskaping av balletten er mer uvanlig. Men tonene som innleder verket er vakker som en vårvind, som også svarer godt til den russiske tittelen på verkets første del, Поцелуй Земли – potseluj zemli – jordens kyss. En bedre hyllest til fruktbarheten i skjønnhetens enkelhet kan ikke gis.
Etter hvert glir dette åpningstablået over i Lundins «Wonky Donkey». Carsten Dahl viser til fulle hvorfor han er en ettertraktet pianist, med sans for de skjønne kunster. Et herlig nyklassisk pianospill med russisk sturm und drang, leder tankene hen til de tiårene som gikk etter at Stravinskij hadde gått videre fra sin russiske periode. Når dette så koples til en annen type sturm und drang, mer á la Don Pullen, er vi heftig begeistret.
Da Dahls egen trio spilte på Herr Nilsen for noen uker siden, fikk vi oppleve en urpremiere på Carsten Dahls hyllest til den da nyss avdøde fiolinisten Kristian Jørgensen. ‘Smertelig vakker’ kalte jeg den da, det samme gjør jeg nå. Usigelig, smertelig vakkert.
To Alex with love
Det fortsetter med Dahls «Kitchen Entrance», som jeg velger å tolke som en lek med funksjonsharmonikk på linje med navnet til jazztrioen Back Door. «Hold nu din kæft!», rables ned på papiret.
Ett av tidenes desiderte favorittband dukker opp. Kvartetten Old and New Dreams med Don Cherry, Dewey Redman, Charlie Haden og Ed Blackwell ble skapt i 1976 og turnerte rundt ti år etter det. Drømmene det refereres til er drømmene som ble skapt i Ornette Colemans band, der deler av dette nye bandet var med. Forvirrende nok er det to forskjellige plater utgitt med bandnavnet som albumtittel. Når Pasborgs triiio spiller Ornette Colemans «Open or Close», er det med referanse til det andre av disse, det som ble det første av to album utgitt på ECM.
Den tyske og ofte bitonale trombonevirtuosen Albert Mangelsdorff var en mangslungen herre, som like gjerne kunne kaste seg ut i heftig frijazz som i rockete arrangementer for United Jazz + Rock Ensemble. Hans sans for fugler er også velkjent, med hans «Meise vorm Fenster» som den kanskje mest kjente. Pasborg trakk fram en annen av Mangelsdorffs produksjoner, en låt han skrev forut for en innspilling for tyske MPS i 1968 med Attila Zoller og Lee Konitz. Albumet ble kalt Zo-Ko-Ma etter de tre blåsernes navn. Mangelsdorff hentet låta fram igjen da han var med i trioen Trilogue i 1977, med Alphonse Mouzon og Jaco Pastorius. Pasborg gjorde denne låta flere ganger da han i sin ungdom spilte med gitaristen Marc Ducret.
Høydepunktet kommer til slutt. Helt nylig har triiioen sluppet en ny plate, et album de har kalt Dear Alex. Utgangspunktet er en liste Stefan Pasborg har fått tak på, der Alex Riel lister opp sine favorittlåter i sin egen håndskrift. I desember 2024, et halvt år etter Alex Riels bortgang, tok Pasborg med seg triiioen i studio og spilte inn låter fra denne lista, samt en trommesolo som reflekterer Riels egen utgivelse fra 1966. Under konserten blir vi presentert for et utvalg av denne lista, den irske folkevisa «Danny Boy», Fats Wallers «Moppin’ and Boppin’», Chaplins «Smile» og Jesse Stones standard «Idaho». Lundins spill er perfekt, og suger deg inn i dette låtmaterialet.
Som ekstranummer får vi Leigh Harlines melodi, skrevet opprinnelig for Walt Disney til tegnefilmen Pinocchio fra 1940, «When You Wish Upon a Star». I dag er den for mange nye generasjoner, kanskje minst like mye forbundet med Kalle Ankas og Anders Ands jul og med Timmi Gresshoppe/Jesper Fårekylling(!)/Benjamin Syrsa som programleder og tilrettelegger. Låta som Pinocchio drømte seg bort i, sto også på Alex Riels ønskeliste.
Vakker, kunnskapsrik medrivende musikk fra en triiio vi gleder oss til å høre igjen. Skjønnhetens væren i verden.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Stefan Pasborg.
Carsten Dahl.
Fredrik Lundin.
