NATTJAZZ, BERGEN, FREDAG 23. MAI 2024, DAG 1: Etter en lang periode med overraskende godt vær her vest, skulle det bli deilig oppleve Bergen i sol og forsommer. Men værgudene er sjelden med meg i mine bestrebelser med å få et godt forhold til Bergen, eller «bydn» som det heter der jeg holder hus.
Men på åpningsdagen av årets Nattjazz smilte værgudene hele vegen fra Stavanger til Trondheim, og da ville det vært synd om Bergen skulle falle utenfor. Men nordavinden amrkerte seg, som om den ville advare oss om at vi ikke skulle føle oss for trygge.
Freelouderne i salt peanuts*
Vanligvis pleier salt peanuts* å være deltagere på nettverksprogrammet Nutschell, men ikke i år. Dette er et prosjekt hvor Vestnorsk jazzsenter inviterer jazzarrangører, journalister og andre «betydningsfulle» personer i jazzverdenen til å delta på pningen av Nattjazz, samtidig som det er lagt opp et show case-program med små konserter rundt om, enten i byen, eller ute i regionen.
salt peanuts* kom med fredag, etter at den internasjonale gjengen hadde vært i Hardanger og vakre Nordheimsund, men det vi fikk med oss fredagen, var absolutt hørvwerdig, og hadde man vært utenlandsk booker, så kan det veldig godt hende at begge bandene vi fikk høre fredagen, hadde havnet på programmet.
Først ut var trioen Vinterhagen. Trioen består av pianisten Liv Andrea Hauge,
bassisten Fredrik Luhr Dietrichson og trommeslageren Andreas Skår Winther. Men denne ettermiddagen var Winther opptatt et annet sted, og de hadde fått med Per Oddvar Johansen som vikar på trommer. Trioen kom i fjor ut med albumet Veksthuset, en utgivelse som fikk god omtale her på, ditt favorittnettsted.
Og det korte settet vi fikk med trioen, i mondene, bergenske omgivelser, overgikk musikken fra platen, etter min mening. Spesielt syntes jeg bass-spillet til Luhr Dietrichson var «voksent», tungt og fint. Og med Johansen som vikar, fikk det rytmiske en litt annen dimensjon, og førte tankene tilbake til Jon Christensens spill i velmaktsdagene. Vi fikk låter fra platen, i alle fall åpnet de med åpningssporet fra platen, «Velkommen inn», og derfra og ut var dette en deilig ettermiddagsseanse som jeg tror de internasjonale utsendingene likte godt.
Deretter fikk vi, samme sted, møte trombonisten Emil Bø, med sitt realtivt nye band, bestående av pianisten Sondre Mohagen, bassisten Christian Meaas Svendsen, bassklarinettisten Ville Lähteenmäki og trommeslageren Hans Hulbækmo. Dette er et band som ennå ikke har kommet seg på platemarkedet, og etter å ha hørt denne energiutladningen av en konsert, vil jeg anbefale dem å gjøre en liveplate i stedet for en mer «steril» studioinnspilliing. For her er det musikernes energi som er det viktigste. Og aller helst skal man høre bandet på en trang, liten jazzklubb som aller helst skulle være røykfylt og hvor ølen skulle flyte.
Emil Bøe er en av de «råeste» trombonistene i dagens, norske jazz. Han drar de andre musikerne med seg inn i et slags Art Ensemble of Chicago-landskap, og det settet vi fikk denne ettermiddagen, kunne godt vært en del av 60-årsfeiringen til Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM), som i disse dager pågår i Chicago og New York.
I tillegg til Bøe, merker man seg spesielt bassklarinettspillet til Ville Lähteenmäki, den finske musikeren som (nesten) har gjort trønder av seg. Og i denne sammensetningen syntes jeg Mohagens pianospill var adskillig mer energisk enn i hans egen trio, som i år valfarter på de fleste, norske jazzfestivalene, etter at de vant JazzIntro-konkurransen i 2024. Og når det er snakk om energi, er det bar eå knipse til Meaas Svendsen, og du får et pågående driv i det tunge kompet, som passer han utmerket. Og Hulbækmo trenger man ikke be to ganger, før han kaster seg over trommene og avleverer et spill kun de «tøffeste gutta i klassen» leverer.
Nattjazzåpningen
Så var det tid for å komme i gang med selve Nattjazz 2025. Her ble det hele startet med en slags konsertdebut inne i Hallen på USF. Her hadde trommeslageren, perkusjonisten og organisatoren Ole Hamre laget nok en «multimediashow» hvor han trekker inn byen og byens befolkning inn for å lage prosjektet Folkofoni.
I programmet for Nattjazz, kan man lese følgende om prosjektet: «I Ole Hamre og Folkofonens musikalske og visuelle univers kan alt skje:
Syngende flyvertinner akkompagneres av skipshorn og løse fugler, mens mektig maskinlyd og mishagsytringer fra Møre viser oss at skjønnhet kan dukke opp der vi minst venter det. Jens Stoltenberg ser deg inn i øynene og synger en tostrøken A sammen med hundrevis av mennesker som møter blikket ditt og gir deg tonen sin. Folkofonen er et orgel av menneskestemmer. Stemmene og ansiktene til fattige og rike, gamle og unge, menn og kvinner forenes på storskjerm, og alle synger med sine respektive nebb. Og kanskje dukker både du og sidedamen din opp på storskjermen og blander stemmene deres med både Folkofonen og resten av ensemblet som teller noen av våre fineste musikere. Folkofonen er instrumentet ikke alle kan spille på, men som til gjengjeld kan spille på alle, og hvis du vil ha en opplevelse som ikke ligner på noe du har opplevd før, tar du turen til Nattjazz sin åpningskonsert i Hallen USF, fredag 23. mai. En unik musikalsk og visuell opplevelse som du garantert ikke kommer til å glemme!
Med seg, ved siden av alle som dukket opp på storskjermen bak på scenen, fant vi i tillegg til Hamre, vokalisten Juliana Venter, saksofonisten Rolf Erik Nystrøm, keyboardisten Eivind Austad, perkusjonisten Snorre Bjerk og Ola Lysgaard som hadde ansvar for det visuelle.
Da jeg ankom, etter at statssekretær og tidligere Vossa Jazz-general, Trude Storheim hadde foretatt den høytidelige åpningen av festivalen 2025, befant musikerne seg, tydeligvis, på Voss stasjon, hvor de sannsynligvis ventet på kryssende tog. Men derfra beveget de seg til «byen mellom de sju fjell» og Hamres kreative ablegøyer med og rundt Bergens gjøren og leden.
Det nye, store spillestedet, Hallen, fungerte fint både visuelt og lydmessig. Men med et steinhardt murgulv, og uten særlige muligheter til å sitte, måtte jeg, etter en stund forlate lokalet, om kroppen skulle overleve kvelden.
Tuba or not To Ba
I de senere årene har tubaisten Daniel Herskedal gjort stur suksess med sine plater i det britiske selskapet Edition, og en rekke utmerkede konserter rundt om i hele Europa. På sin seneste plateutgivelse, Movements of Air, som kom for kort tid siden, samarbeider han med den utmerkede pianisten Eyolf Dale og trommeslageren og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken – to av Norges ledende musikere på hvert sitt instrument. Og det var, i hovedsak, musikk fra denne utgivelsen det sullsatte spillestedet Sardinen, fikk servert. Herskedal er en utmerket tubaist som også trakterer det de kaller basstrompet. Han skriver både energiske og lyriske komposisjoner, som passer perfekt inn i dette originale trioformatet, og ved siden av Herskedals spill, merket vi oss spesielt Eyolf Dales utsøkte pianospill.
Det var hennes idé!
Så bar det opp trappene til Studio USF, for vi skulle få overvære en verdenspremiere av de helt store. Kvartetten It Was Her Idea, består av, fra venstre på scenen, den svenske pianisten Oscar Grönberg, den sør-Afrikanske vokalisten Juliana Venter (hovedbildet), bassisten Ole Morten Vågan fra Brønnøysund og Stavanger-trommeslageren Paal Nilssen-Love. De fire har bosatt deg i Norge, og er stadig å høre på så godt som alle de stedene det spilles jazz i landet.
Venter og Nilssen-Love samarbeider i flere av trommeslagerens prosjekter, mens Vågan og Grönberg lenge har vært viktige musikere i det blomstrende jazzlivet i Trondheim. Jeg ble sittende å fundere på om jeg har hørt Vågan og Nilssen-Love sammen tidligere, og etter konserten kunne de fortelle at de hadde spilt sammen i et prosjekt med Karin Krog, pluss noen jam sessions og mer uforpliktende samarbeid.
Om bandnavnet taler sant, og at dette var Venters idé, så må det ha vært en av de beste ideene denne klassisk utdannede vokalisten noen gang har kommet opp med. For her fikk vi et energisk sett, men energisk på, en helt annen måte enn, i alle fall, jeg hadde tenkt på forhånd. Det er Venter som er «hovedpersonen» i kvartetten, og rundt hennes utrolige vokal, leker de tre andre seg med fantastiske innspill bak, foran, over og under det vokale og utagerende. Grönberg «hamrer» over pianoet, så det nesten roper om nåde, og jeg kan ikke huske å ha hørt han like «frampå» som her. Vågan kan spille noe av det mest lyriske bass-spillet på kloden i ene øyeblikket, før han kaster seg over bassen med solide angrep man ikke trenger noen VAR-avgjørelser på om dette kvalifiserer til både gule og røde kort. Han er et unikum ved bassen, og jeg tror man kan sette han inn i hvilken som helst musikalsk sammenheng, og det blir stor kunst ut av det. Og Nilssen-Love, med, for anledningen, med et nesten overdimensjonert trommesett med både congas og flere gonger til disposisjon. Og vi vet hva han er god for, men det begynner å bli en stund siden jeg hørte han spille (nesten) rent svingtrommespill. Men det gjorde han innimellom denne kvelden. Og som det svingte da han, Vågan og Grönberg bestemte seg for det.
Og ledende og styrende i front, den fantastiske vokalkunstneren Juliana Venter! Det er utrolig hvilke vokale uttrykk han kommer med, og helt mot slutten får hun et latteranfall, som man i starten ikke vet om er ekte eller tilgjort, men som utvikles musikalsk til noe helt særpreget, da Grönberg tar tak i det, får med seg de andre to, og Venter «drar» dette ut til en fantastisk seanse.
Kvartetten har allerede vært i studio, så det er bare å glede seg til desember da platen skal slippes. For dette var musikk, i alle fall jeg, og mange med meg, vil høre flere ganger. Åpningsdagens store konsert!
Det eneste vi som er utsendt for å rapportere fra festivalen har å innvende på denne første dagen, er at litt for mange konserter går samtidig, slik at jeg denne første dagen måtte droppe Røed Quartet, Sofi O, Sondre Mohagen Lightning Trio og Sondre Lerche. Men det må jeg bare leve med.
……….
I dag har gråværet lagt sitt tunge lokk over Bergen. Men det gjør ingenting, for uansett vær og føreforhold, vet bergenserne, og altfor mange turister, å nyte dagene ute i folkehavet. Og spesielt er det akkurat på denne tiden, da det både er Festspillene i Bergen og Natjazz. Og i dag fortsetter salt peanuts* sin reise inn i jazzens kriker og kroker med blant annet Rohey Taalah i duo med Martin Myhre Olsen, Superspreder, trommeslageren Audun Kleive i heftig selskap med keyboardist Ståle Storløkken og gitarist Eivind Aarset, den amerikanske altsaksofonisten Imanuel Wilkins og superbandet Møster! Så får vi se i morgen hvor mane av disse jeg har måttet droppe på grunn av kollisjoner i programmet.
Tekst og foto: Jan Granlie
(Hotell for salt peanuts* sin utsendte, er betalt av Nattjazz)
Vinterhagen
Emil Bø Band
Daniel Herskedal Trio
Juliana Venter
Oscar Grönberg
Ole Morten Vågan
Paal Nilssen-Love
