OSLO JAZZFESTIVAL, ONSDAG 17. AUGUST 2022: Denne dagen er dominert av de siste forberedelsene for og gjennomføringen av en samtale med bassisten Ole Morten Vågan i Vinterhagen på Sentralen. Samtaletemaet var den musikalske urkrafta til Charles Mingus i forbindelse med at det i år er 100 år siden han ble født, og at Mingus Dynasty skal spille på Cosmopolite på førstkommende lørdag. Samtalen ble arrangert av Oslo jazzfestival i samarbeid med Oslo Jazz Circle og salt peanuts*. Etter hvert er planen at et redigert opptak av samtalen vil finne sin vei til våre lesere som en podkast.
Etter å ha pustet meg ned etter denne seansen, i lag med gode venner, trakk vi samlet oppover mot Herr Nilsen for dagens klubbkonsert.
Klubb med hele kroppen
Jeg omtalte den gode klubbstemningen i går , med Team Hegdal, på samme sted. La det være sagt med en gang: Denne onsdagen med Vigleik Storaas Open Ears Kvintett står ikke det aller minste tilbake for tirsdagen. Det er nesten — men bare nesten — så jeg savner lukta av tobakksrøyk mellom bordene. Men bare som en del av en serie med gode musikkminner fra en tid langt tilbake. Vi lengter ikke tilbake til en tid der det var vanskelig å se scenen, til tidene der det var tungt å puste på norske jazzklubber.
Det gir en god følelse å sitte på jazz-klubb med gode venner og dyktige musikanter som sammen skaper vakker musikk. Musikk med lave skuldre, følsomt skrudd sammen på grunn av de åpne ørene, og med eminente bidrag fra et musikerlag som ikke står tilbake for noe band: Nestor Vigleik Storaas på piano, kanskje den av Norges jazzpianister i dag som virkelig fører arven videre etter store norske jazzpianister som Einar ‘Pastor’n’ Iversen og Egil Kapstad. Deretter to blåsere som i dag ikke bare koser seg sammen og gjensidig utfyller hverandre, men som i dag framviser en kreativitet og et medrivende engasjement for og ønske om å fortelle historier og lage vakre bilder med sin musikk: Tore Johansen på trompet, og Tore Brunborg på tenorsaksofon.
Johansen er kreativt spellekåt i kveld, og det er det vi som er der som får gleden av å oppleve. Gutta boys i musikkens nedre regioner bygger ikke bare grunnmurer og bærende indre reisverk, i tillegg til å utforme de musikalske eiendommenes kjellere, skaper de også flotte buer og ornamenter som tegner ut musikken. Men mer enn det: Mats Eilertsen på kontrabass og Per Oddvar Johansen på trommer bygger også på nye musikalske fløyer, tårn, ja, endog separate bygninger. De er veritable, musikalske eiendomsutviklere.
Men det er de relativt sett (litt) eldre som fortsatt er eldst, Storaas-en glimrer i kveld. Vi er gjennom mange år blitt bortskjemt med flott spill fra den karen, alltid interessant, alltid med emosjonell mening, alltid med musikalsk logikk. Så også i kveld. En time eller to i lag med Vigleik Storaas er aldri — aldri — bortkastet tid. Det samme kan sies om Tore Brunborg. Umiskjennelig gjenkjennelig, vakkert som Vossabygda en solrik vårdag i palmehelga, tradisjonsrikt som Finneslottet og Lydvaloftet bortetter Vangsvatnet mot vest. Særegent som musikken som gjennom ti- og hundre-årene har utspilt seg i bygda. Brunborg fargelegger Storaas’ låter så det ikke er langt fra Brunborgs rekomponeringer av dem.
Vi blir presentert for musikk som i all hovedsak er hentet fra albumet Open Ears av Vigleik Storaas på plateselskapet Inner Ear, der vel Tore Johansen og broder Roger fortsatt er direktører. De starter med låta som også åpner albumet, «Number One». På «Three Coins» låter det hele så usigelig vakkert at det er, ja, rent ut sagt, usigelig! Johansens tone i trompeten er klar, med et flere hundreår gammelt budskap om gleden over menneskelig fellesskap og det såre savnet etter det i ensomme stunder. De fortsetter med «Reminiscing» — og sambaen er løs. Eller? Er det en Billy Joel-referanse som flyter gjennom rommet? Kanskje er det Billy som er løs? Uansett: Der satt den — rett i sikringsboksen!
Storaas og hans kompiser fortsetter med «Fort Gaelic» og med det blir det til tider Flåklypa-steming i mitt hode. Hva har denne fjellbygda langt oppe i dalstroka innafor ett eller annet sted mellom Lom og Alvdal med gælisk å gjøre? Ikke aner jeg, skyld på et til tider i overkant fortolkende hode. «Open Ears Part One» følges av «Haunting». Brunborg er om ikke en Good Will Hunting, en ekstremt god Tore Haunting. (Per Oddvar) Johansen spiller som om han har tatt med seg Lommedalselva i vårløsningen til oss. Johansens visper skaper godstemning på «Second Thought», der Eilertsen er solid tilstede. 6/8-deler danser gjennom rommet. At man for seksti-sytti år siden mente det ikke var mulig i improvisere i tretaktere framstår i dag som underlig, eller i det minste som et uttrykk for en langt forgangen tid. Med tonene til «Sikaden» tegner (Tore) Johansen hjertefylte linjer med trompeten.
Og så, som ekstranummer, en gedigen kveldsgave, en hyllest til den gode musikken, som også vekker minner om et av de fremste norske jazzalbumene i den klassiske Odin-katalogen: Fair Play fra 1989, med Elin Rosseland, Tor Yttredal og Vigleik Storaas med flere venner. Når bandet vender tilbake etter stormende applaus, kommer også Rosseland på scenen. Vi blir servert låta «Forventning», med Storaas’ musikk og Hege Øygarens tekst fra dette albumet: «En fin flaske vin står kaldt … jeg har ny madrass med bedre plass enn da du var her sist».
En blomsterbukett blir vi servert, med tårer til. Tårer som har sitt utspring i minnet om en tid som kanskje er forbi, men som altså allikevel kan levendegjøres og gjenoppleves. På plata presenteres låta som en duo mellom Rosselands vokal og Storaas’ piano. På samme måte starter det ut, før Eilertsen etter litt setter meget smakfulle basstoner til dette samspillet. Johansens diskrete cymbalspill setter utropstegn over musikken. Tore Johansen og Brunborg trekker et blomsterduftende teppe av skjærsmin over musikken, et teppe som funkler i lyset fra sommersola. Men det er låta som får lov å skinne her — lyst og klart, et skinn som kan varme i lang tid.
Monumentalt i Monumentalsalen
Vi setter ikke verdensrekord på strekningen fra Herr Nilsen til MUNCH, men det oppleves vel som noe bortimot en rekord når den gjennomføres i luft med temperatur over 25° og med en fuktighet mellom 80 og 90%. Tropisk stemning? Om ikke helt, så savner jeg litt frisk og freidig fjelluft.
Vi skal få med oss Jason Morans solokonsert, der musikken presenteres helt akustisk på et 2 meter og 74 centimeter langt Steinway D-flygel. Vi kommer inn salen der utstillingen «Monumental» viser fram noen av de versjonene Edvard Munch lagde av bildene som i 1911 skulle smykke den nybygde Universitetets Aula til det da ett hundre år gamle Kong Frederiks Universitet i Kristiania. Et mektig «Solen» er det første som møter oss, omkranset av utkast til noen av de mindre bildene som skulle gjøre Aulaen til et senter for samtidskunst. På den neste veggen henger en foreløpig versjon av det som ble til «Alma Mater» i Aulaen, i et gjenkjennelig, men allikevel annerledes uttrykk, et bilde som har fått navnet «Forskerne». Kompositorisk har «Forskerne» et helt annet uttrykk enn «Alma Mater», selv om begge domineres av skikkelser som beskrives som Maria lactans — den ammende Maria.
Vi tar noen minutter og mediterer litt over det faktum at man kan si mye om hvordan det konseptet som den spanske arkitekten Juan Herreros betegnet som Lambda, ble seende ut til slutt. Mange mener også at endringen av fasadekledning dramatisk endret det svevende, eteriske elementet som skulle prege bygningen med en delvis gjennomskinnelig hud som svevde rundt bygningen. Men la nå det være som det er. Nå står bygningen her, og den store Munchsamlingen som i alt for stor grad var gjemt bort i kjeller og bakrom kan nå få skinne og bli sett. Dette er noe vi kan glede oss over sammen, og så kan vi la alt det som vi ikke kan endre, ligge.
La ting ligge gjorde definitivt ikke Jason Moran. For det er et fyrverkeri han serverer oss! «Wind» setter standarden, før George Shearings «Conception». Deretter følger ei låt av Jaki Byard, hans lærer i fire år på Manhattan School of Music. Jeg har ikke greid å bestemme hvilken låt det er. Moran forteller oss like etter framføringen at han har arvet store deler av notematerialet etter at Byard døde i 1999 som følge av et fortsatt uoppklart mord. Blant dette materialet fant han et noteark til ei låt som var dedisert til Randi Hultin! Neste gang han kom til Oslo, lovte han at han skulle ha den på repertoaret. Dette dreier seg dermed med stor sannsynlighet om den komposisjonen som Randi Hultin omtaler i boka «I jazzens tegn». Der skriver hun at «Jaki dediserte en komposisjon til meg [etter at han og familien hans hadde bodd hos henne i Gartnerveien i to uker, etter at Jaki Byard hadde spilt på Molde-festivalen i 1971] ‘Oslo to Kristiansund to Molde’. En vakker ballade, skrevet i Gartnerveien». På Moldejazz i 1971 spilte Jaki Byard med Niels Henning Ørsted Pedersen og Espen Rud som trio, og som kvartett med Clark Terry.
Moran fortsetter programmet med «Reanimation», som han skrev for Joan Jonas til deres album «Music for Joan Jonas» fra 2018. Neste låt får meg til å tenke på Mats Eilertsens nye fotobok, ei bok som han har kalt «Pyttogram». Boka er satt sammen av fotografier som Eilertsen har tatt, av pytter, vanndammer og andre speilende vannflater. Verden sett som i et speil, «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut», skriver brevskriveren Paulus til menigheten i Korint. Morans musikk minner meg om dette, om vannets evne til å bryte opp, forme og endre et landskap. Til å gi nye perspektiver på kjente ting, men der speilbildene er like reelle som det som speiles. Hva er virkeligheten, hva er speilet? Elver, pytter, tjern, vann, … vann. Livets vann. Uisge beatha. Aqua vitae. Eau de vie. Morans vei til innsikt og erkjennelse gjennom musikk vil jeg karakterisere som pyttologi. Læren om pytter er læren om livet.
En heftig blues med røtter til Chicago følger. «Big News/More News» er hentet fra albumet «Looks of a Lot» som Jason Moran skrev for og framførte sammen med ungdommene i Kenwood Academy High School Jazz Band, lokalisert i South Side i Chicago. Han fortalte oss om historien, og om hvordan han skrev denne musikken for å løfte opp og skape oppmerksomhet om problemene med vold og våpenbruk i disse ungdommenes daglige, hjemlige omgivelser. Han forteller om den 16 år gamle gitaristen Aaron Rushing, som bare to uker før han skulle være med og framføre denne musikken i 2014, ble skutt og drept i blind vold — og som på tragisk vis med det kom til å understreke enda sterkere musikkens innhold..
James P. Johnsons «California Shout» følger deretter, med et fornyet uttrykk løfter Jason Moran den gamle pianomester opp til det tjueførste århundret. Etter dette følger en tsunami av lyd, et heftig femdimensjonalt lydlandskap som virkelig understreker lydbølgenes ikke-lineære dynamikk i en, anslår jeg 12x12x12 meter, stor terning. Alt speiler seg i det skimrende vannet som kaster solens siste stråler mot oss fra Munchs versjon av «Solen». Sola speiler seg i vannet. Vannet speiler seg i sola. Speiler seg i den sola som kaster lys over heftige landskap, der det glitrer i vannet i et uendelig antall pytter i alle størrelser. Følg vannet! Følg vannet! Disen henger ennå igjen i landskapet, knyttet fast i underskogen i taigaens duvende, tunge, mørke bølger, der den fortsetter ut i uendeligheten mot øst. Derfra kommer mørket vandrende inn. Følg lyset. Følg lyset! Bruk øynene. Bruk ørene! Lytt! Lytt! Lytt!
Som ekstranummer gir Moran oss et stykke som er en lek med time, med vår opplevelse av tidens uavvendelige flyt. Men tidens løp kan ‘ragges’, den kan snus, den kan danse, den kan stoppe. Og vi følger med.
En heftig og monumental oppvisning av Jason Moran i Monumentalsalen. Men denne konserten pekte også mot én ting som man bør vurdere å gjøre noe med. Monumentalsalen er et svært vanskelig sted å arrangere konserter. Grunnleggende sett egner den seg vel egentlig ikke for slike konserter. De som satt foran klaveret, på riktig side, der klaverlokkets gap åpner seg mot deg og gir deg direkte innsikt i Steinway-flyglets buk og indre, eller de som sitter rett bak Moran, kan glede seg over et lydbilde der den direkte overføringen av auditiv og musikalsk energi dominerer. De som virkelig kan høre lyden ureflektert og direkte, har nok en enorm fordel.
Vi som blir sittende på «baksiden» av klaveret, der altså lydbildet domineres av lyd som er reflektert på sin vei gjennom rommet, blir det særlig i heftig uttrykksfulle partier med høyt volum, svært vanskelig å følge musikken. Det krever mye energi å filtrere vekk og sortere denne tsunamien av lyd, for å komme inn i det som er Morans anliggende med musikken. Vi kan formelig høre de stående bølgene hyle, nesten som kvinnelige ånder, bean sidhe-er — eller banshee-er — som roper om død og fordervelse, over oss mot taket, 10-12 meter over oss.
Mentalt utkjørt er vi, og vi opplever store utfordringer med å lande etter dette. Men samtidig er hodet ikke i stand til å ta innover seg noe mer. Ikke i stand til å jobbe og fortolke hendelsene. God natt!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslo jazzfestival/Matija Puzar
Vigleik Storaas og Mats Eilertsen
Tore Brunborg
Per Oddvar Johansen
Tore Johansen
Tore Brunborg
Jason Moran
Jason Moran
