WE INSIST! FESTIVAL, CERNUSCO S/N, MILANO, ITALIA, 18. MAI, DAG 1: We Insist! er utvilsomt en av trommeslageren Max Roach sine fineste og mest politiske, musikalske utspill, en utmerket utgivelse som utkom i 1961. Med undertittelen Max Roach’s Freedom Now Suite, ble dette det virkelige gjennombruddet for vokalisten Abbey Lincoln. Men WE INSIST! er også et italiensk plateselskap som de siste årene har utgitt mye spennende jazzmusikk fra Sør-Europa, i første rekke fra Italia. I tillegg til plateselskapet har italienerne også skapt WE INSIST! Foundation, en slags stiftelse som ble etablert i slutten av 2022, og som har som intensjon å utvide aktivitetene til plateselskapet. Organisasjonen ble lansert i juni 2018, og har som idé og formål at i kjølvannet av erfaringene plateselskapet har fått, har de til hensikt å fremme, formidle og forbedre, kunst og spesielt musikk, i Italia og «omlandet». Med spesiell oppmerksomhet til jazzsjangeren, å «oppmuntre til samspill mellom musikken, sektoren og kunstens ulike deler», som de selv sier det. Stiftelsen støtter kunstnere ved å hjelpe dem med produksjon, promotering, formidling og forbedring av deres kunstneriske/musikalske arbeid, og skal også fungere som et møtepunkt mellom kunstnerne selv og publikum, i Italia og i utlandet.
Og i tillegg har de også sin egen, lille festival, i Casa delle Arti, Cernusco s/N, en forstad til Milano. Og her tilbragte salt peanuts* ett par dager i mai, etter invitasjon fra festivalen, plateselskapet og WE INSIST! Foundation. Dette er blitt en liten, ytterst eksklusiv jazzfestival med et lite knippe musikere vi fikk høre i forskjellige sammenhenger, pluss at vi fikk være med på lansering av et par av de aller nyeste utgivelsene fra plateselskapet. Festivalen inviterte til uformelle møter mellom inviterte gjester, publikum og musikere i fine og landlige omgivelser i byens Casa della Arti og, selvfølgelig, når man er i Italia, møtes man rundt god, lokal mat.
Flyte på rutinen, og samtidig komme med noe nytt
Den første kvelden fikk vi servert tre, musikalske konstellasjoner som, mer eller mindre gikk i ett. Og først ut var en trio bestående av tenor- og sopraninosaksofonisten Larry Ochs, bassisten Mark Dresser og trommeslageren Vladimir Tarasov. Bare man nevner disse tre navnene, dukke rdet opp ytterst spennende frijazz fra de siste 30 til 40 årene.
Larry Ochs var en av grunnleggerne av Rova Saxophone Quartet i San Francisco i oktober 1977, og året etter startet han Metalanguage Records, i tillegg til at han drev Twelve Stars-studioet i California. Han har utgitt en rekke plater med Rova, pluss at han har gjort en rekke plater i eget navn, og samarbeidet på plater med blannt andre Fred Frith og Maybe Monday og Dave Rempis og Darren Johnston.
Mark Dresser var medlem av Black Music Infinity ledet av Stanley Crouch på 1970-tallet, og spilte med San Diego Symphony. I løpet av det neste tiåret flyttet han til New York City og ble med i Anthony Braxton-kvartetten med Marilyn Crispell og Gerry Hemingway. Han komponerte for Arcado String Trio og Tambastics og skrev musikk til filmen The Cabinet of Dr. Caligari.
Han har utgitt ei røys av plater i eget navn, med Anthony Braxton, Dave Douglas, Ray Anderson, Tim Berne, Bobby Bradford, Satoko Fujii, Gerry Hemingway, John Zorn, Lourie Anderson, Eugene Chadbourne og en rekke andre.
Vladimir Tarasov kjenner nok de fleste fra Ganelin Trio, som dukket opp som det helt nye ble på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Han kommer opprinnelig fra Arkangelsk, i Russland. Siden 1968 har han bodd og arbeidet i Vilnius i Litauen. I mange år spilte han med Litauens symfoniorkester og andre symfoni-, kammer- og jazzorkestre i Litauen, Europa og USA. Fra 1971 til tett innpå 1990-tallet var han en viktig bestanddel i Ganelin Trio (med Viatcheslav Ganelin – piano, og Vladimir Chekasin – saksofoner). Sammen med trioen, og med mange andre artister og orkestre har han spilt inn mer enn 100 plateutgivelser, inkludert en rekke solooprosjekter. I 1987 skulle vi i Norge få muligheten til å høre Ganelin-trioen på konsert for første gang. Dette var på Vossa Jazz. Men i forkant av turen til Norge, hadde Ganelin, visstnok, brukket armen, og besøket så lenge ut til å måtte avlyses. Men i stedet for Ganelin-trioen, fikk vi i stedet et uforglemmelig møte mellom Tarasvov, Chekasin og den norske bassisten Arild Andersen nede i kjelleren på Hotell Vossevangen. En konsert som åpnet øyne og ører den fritt improviserte musikken, for mang en ung jazzentusiast.
Det har gått mange år siden den gang, så jeg var spent på om de tre «legendene» innenfor den «nyere» jazzen fremdeles holdt mål musikalsk. Men det gikk ikke mange sekunder før jeg var overbevist. Dette var et sett med fri improvisasjon, hvor Tarasov ledet an i starten, men hvor de to andre, raskt la seg tett på det relativt bastante trommespillet. Og deretter bølget musikken fram og tilbake, hvor de tre hadde en deilig samtale, omtrent som vi tidligere på kvelden hadde observert under middagen under trærne i den nydelige hagen i gamlebyen.
De kaller trioen for Jones Jones, uvisst av hvilken grunn, men det spiller heller ingen rolle. Det viktigste var at de tre bedrev musikalsk kommunikasjon på svært høyt nivå. Ochs har en relativt «rå» tone i tenorsaksofonen, som kan minne om flere av heltene fra 1970-tallet. Og på den lille sopraninosaksofonen er han en av de «sprelske» som skaper inderlig og spennende kunst på instrumentet. Innimellom minner han ikke så rent lite om svenske Martin Küchen i spillestil og energi, men han har allikevel en spennende personlighet i spillet. Og bak leverte Dresser lekent og fint spill på bassen som bant de tre musikernes «samtaler» fint sammen, samtidig som han leverte flere spennende solier.
Dette varte ens stund, før de plutselig ble avbrutt av to teknikere som tydeligvis hadde sin tidstabell å følge. For midt i applausen kom de brasende inn, iført sorte hansker, og begynte på en omrigg, som det ikke så ut som musikerne satte særlig stor pris på. Og dermed var settet brutalt over. Og tre spillesugne musikere måtte forlate scenen.
Moderne kammerjazz av svært høy klasse
Deretter var det tid for to av de italienske musikerne jeg har lest om, men aldri fått muligheten til å høre hverken på plate eller konsert. Pianisten Alberto Braida i selskap med bassklarinettisten Giancarlo Nino Locatelli (hovedbildet).
Alberto Braida begynte sine pianostudier da han var syv år gammel. Han har siden starten vært fokusert på improvisasjon og improvisasjonens forhold til komposisjon. Han har samarbeidet og spilt med musikere som Ab Baars, Antonio Borghini, John Butcher, Cristiano Calcagnile, Günter Christmann, Wilbert De Joode, John Edwards, Lisle Ellis, Wolfgang Fuchs, Ig Henneman, John Hughes, Peter Kowald, Paul Lovens, Paul Lytton, Phil Minton, Larry Ochs, Wadada Leo Smith og mange andre. Og han har spilt på en rekke festivaler både her i Europa og i USA.
Giancarlo Nino Locatelli fikk sine første musikktimer av sin far, som var trekkspiller, han studerte piano, men ble uteksaminert som klarinettist i 1985. Han har spilt med blant andre Steve Lacy, Barre Phillips, Paul Lovens, Peter Kowald, Thomas Lehn, Elliot Sharp, Zeena Parkins, Wadada Leo Smith, Ab Baars, Ig Henneman, Tobias Delius og «alle» de moderne, italienske jazzmusikerne.. Samarbeidet med har samarbeidet med pianisten Alberto Braida har vart siden 1996, så dette var ikke et «nylig» møte.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg av denne duoen. Nå er kombinasjonen piano og bassklarinett, en av mine favoritter, men hva disse to fikk skapt av musikk, var nesten så det slo meg helt overende.
Det relativt korte setttet var bare så lyrisk og vakkert at det nesten ikke var til å fatte. Braidas pianospill var (nesten) inne i det mest lyriske av det klassiske, men med aldeles nydelig improvisasjon som Locatelli «lekte» seg rundt med bassklarinetten tett på de ideene som kom fra pianospillet. I andre deler kom ideene fra bassklarinetten, og det var tydelig at de har spilt mye sammen tidligere, for tettere samspill i improvisasjonene er det vanskelig å tenke seg. De nærmest «ålte» seg rundt hverandre i en utenomjordisk «dans» som er noe av de vakreste jeg har hørt på lange tid.
Fri, men samtidig, strukturert jam session
Så ble første kveld avrundet med de to musikalske konstellasjonene sammen. Her ville Ochs først at Loccatelli skulle ta initiativet til retning og start, men han vegret seg, så det var Dresser som måtte sette det hele i gang. Og det var nesten som å se et gammelt damplokomotiv starte. Det starter sakte og (nesten) prøvende. Bassen legger en slags rytme som Tarasov henger seg på og utvider. Ochs kommer med noen kraftige «støt» som nesten kan høres ut som en togfløyte, og piano og bassklarinett følger på.
Og hastigheten, drivet og energien vokser til en nydelig, kollektiv improvisasjon, og jeg følte at jeg var om bord i toget som slynget seg gjennom berg og dal i landskapet litt lenger nord for Milano, mot Sveits. Stasjonene passeres og vi beveger oss oppover i landskapet. Dresser legger «køl» på samspillet, og «fyrer den af», som det heter ppå dansk. Braida forsøker å holde det hele litt «nede», men lykkes bare delvis. Her er det trioen Ochs, Dresser og Tarasov som er «lokførere», mens Braida og Locatelli er konduktører og de som serverer lekre retter i spisevognen. Innimellom slipper også de to til, men her er det de tre rutinerte herrene som leder an. Og såpass vellykket er denne «togturen», at det (nesten) fullsatte auditoriet i Casa della Arti, ikke ga seg får de hadde fått en liten «ekstratur» ut i det fine, musikalske, italienske landskapet.
Dette er en kort og konsis festival, som varer kun i to dager. Og i kveld er det nye, musikalske konstellasjoner som skal serverres, blant annet et par, spennende, nye We Insist!-utgivelser. Og gjett om jeg gleder meg! Men først tror jeg det blir en rusletur ut i gamlebyen, før det blir lunsj med arrangørene og musikerne igjen, i den fine hagen, rett borti gaten. Av og til er det deilig å være jazzskribent på tur!
Tekst og foto: Jan Granlie
(Reise og opphold for salt peanuts* er dekket av festivalen).
Larry Ochs
Mark Dresser
Vladimir Tarasov
Giancarlo Nino Locatelli
Alberto Braida
Landlig natur fra hotellrommet i Carnesco s/N, Milano
