What a night! | salt peanuts*

TAMPERE JAZZ HAPPENING, 1. NOVEMBER 2019: Så var fredagen kommet til festivalbyen over alle festivalbyer i Finland, og igjen viste byen seg fram fra sin beste side. Og selv om vi hadde store problemer med internettforbindelsen i går, så løste det seg på aller beste måte, bare teknoligiekspertene her i»Nokia-land» fikk litt tid på seg.

Og i går startet vi med vår absolutte bass-favoritt, franske (igjen, det begynner å nærme ser en fransk invasjon som bare Napoleon kan overgå her nå) Joëlle Léandre (hovedbildet) og hennes tentett, bestående av en istrumentsammensetning vi ikke så ofte ser på en jazzscene. Fra venstre mot høyre: Jean-Brice Godet (klarinett), Alexandra Grimal (saksofoner), Deborah Walker (cello), Séverine Morfin (viola), Guillaume Aknine (gitar), Florian Satche (trommer, marimba, xylophone, perkusjon), Jean-Luc Cappozzo (trompet), Christiane Bopp (trombone) og Joëlle Léandre bass, orkesterledelse og komposisjon).

Noen av musikerne kjenner vi til fra før, som trompeteren og tromboisten, og vi hadde også en mistanke om at vi hadde hørt cellisten tidligere med Eve Risser.

Og fra start til mål ble dette en reise i en helt annen, musikalsk verden enn den vi er vant til å få servert på en vanlig jazzfestival. Men så er heller ikke Tampere Jazz Happening noen vanlig jazzfestival. Denne konserten må nok mer betraktes som en samtidsmusikalsk og fritt improviserende time, enn streit jazz. Selv om grunnlaget for all musikken var nedskrevet av Léandre. Hun fortalte etterpå at det hadde vært mye arbeid med «komposisjonene», og at det hadde krevd mye arbeid og konsentrasjon. Menhele veien var dette musikk vi kjenner igjen fra en rekke prosjekter den franske bassisten har vært involverti de senere årene. Det er som om hun har laget komposisjoner rundt sitt eget solospill, noe som gjør disse «soliene» enda mer fyldige, åpne, luftige og spennende. Ved siden av henne merket vi oss noen eftige innspill både fra trommeslageren Florian Satche, trompeteren Jean-Luc Cappozzo og trombonisten Chrsitiane Bopp (man må nesten bli jazzmusiker med det navnet). Og hele veien var musikken nesten sømløst vevd inn i den enkelte musikers bidrag, og alle lystret hvert minste vink fra Léandre.

De startet allerede på vei inn på scenen, hvor de, på typisk Léandre-vis, mumlet for seg selv og hverandre mens de fant sine plasser, Léandre resiterte litt ekst underveis, og musikerne lyttet med store ører for å følge hver minste «ordre» fra sjefen.

Dette var musikk som hevet seg godt over alle sjangerforestillinger man måtte ha. Léandre lager musikk som ingen andre, ognår hun får ni musikere til å gjøre bass-soliene til rene orkesterverk, så er det bare å gi seg over. En av de mest spennende og originale konserter jeg har hørt på svært lenge. Og hele veien deilig musikk bare Joëlle Léandre er i stand til å akape.

Så bar det over torget utenfor Pkkahuone og over til Telakka, hvor man hver dag under festivalen presenterer tre finske band. Og første band ut denne kvelden var Jussi Lehtonen Quartet. Vi kjente ikke til trommeslageren Lehtonen eller pianisten Holger Marjamaa, bassisten Heikko Remmel eller saksofonisten Joonatan Rautio fra før, så derfor ble dette en fantastisk overraskelse. At det relativt unge bandet, pianisten er 25, var i stand til å avlevere så sterk, tøff, rå og swingende be-bop hadde vi rett og slett ikke sett komme. Fire strålende musikere som spilte egenkomponert be-bop så svetten rant av veggene. Alle musikerne like dyktige, men vi la spesielt merke til Marjamaas fine og drivende pianospill og kapellmesterens svært «amerikanske» trommespill. En höydare!

Siden dette bandet var en stor suksess, fant jeg ut at det var like godt å holde seg på Telakka, for også å få med meg neste, finske band ut. Her fikk vi høre det realtiv nystartede, finske bandet Superposition! med trommeslageren Olavi Louhivuari, som vi kjenner fra en rekke spennende, finske bandkonstellasjoner, sammen med saksofonisten Linda Fredrikssonfra blant annet den fine trioen Mopo, og de to «nykommerne», saksofonisten Adele Sauros og bassisten Mikael Saastameinen. Den som kjenne Louhivuaris tidligere prosjekter og Fredrikssons bidrag i blant annet Mopo, vil kunne gjenkjenne musikken vi fikk denne timen. Frittgående og eksperimenterende i ene øyeblikket, og heftig og litt rocka «driv» i neste. Når Fredriksson plukker fram barytonsaksofonen og nærmest duelerer medSauros tenorsaksofon, mens Louhivuari og Saastameinen pisker og pusher de to framover, blir dette en happening som virkelig swinger. Alle fire er dyktige utøvere som tydeligvis kjenner hverandre godt musikalsk, og vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for å få dette til å fungere slik vi elsker det.

Så var det inn i Pakkahuone igjen, for å få med det nye, amerikansk/indisk/britiske prosjektet Cross Current Trio. Dave Holland på bass, Chris Potter på tenor- og sopransasksofon og Zakir Hussain på tablas. Dette er en trio du garantert kommer til å få høre på en rekke jazzfestivaler til neste år. De har nettopp sluppet plate på Edition Records, og forventningene var tydeligvis høye hos publikum i Tampere.

Etter en fin åpning, hvor Hussain tok amerikanske Potter og britiske Holland med på en tur inn på et indisk marked med sine tablas, og hvor Hollands utsøkte bass-spill sammen med Potters litt asiatisk inspirerte sopransaksofonspill fikk oss til å tenke at dette kunne bli en ny og deilig musikalsk opplevelse. Men etter en stund med en relativt deilig kombinasjon av de tres utsøkte spill, gikk vi rett og slett litt lei. Og det kan like gjerne skyldes salt peanuts* utsendtes overfylte, lille hjerne, som musikernes innsats.Men jeg fikk etterhvert en følelse av at dette i litt for stor grad var en «helt vanlig dag på kontoret» for de glitrende musikerne.

Men vi ga oss ikke før vi hadde fått med oss en god dose ska-musikk med det opprinnelig, britiske bandet The Skatalites. De er nå ute på sin 55-års jubileumsturné, og å presentere dette bandet i Klubi klokken ett på natten, er ikke annet enn strålende booking. Bandet består av en god blanding av eldre og yngre musikere, en godt voksen bassist med rulator, en trommeslager som har spilt ska-rytmer siden han ble født for noen generasjoner siden, en typisk, britisk keyboardist med hvit skjorte, bukseseler og som hadde nådd «middagshøyden» for en god del årsiden, en eldre råtass av en saksofonist, en relativt ung gitarist og trompetist (i alle fall i forhold til noen andre av musikerne), og arvtageren etter den nærmest legendariske trombinsten Don Drummond, med skikkelig «fet» ska-tone i hornet. Og spesielt sjarmerende var det når vokalist Doreen Shaffer, som var med i bandet fra starten, entret scenen et stykke ut i settet.

Den som har sitt eneste forhold til ska via den britiske «ska-bølgen» som kom for en del år siden, bør virkelig låne øre til denne gjengen. De er strålende entertainere og bygger musikken opp så stemningen etterhvert blir elektrisk. Folk kaster alle hemninger og hiver seg ut i ska-dansen enter de har passert 70 eller er akkurat blitt gamle nok til å komme inn på klubb. At det musikalske ikke er altfor utfordrende (det er mange relativt enkle riff som blir «avfyrt» i hver eneste låt), og at solistprestasjonene ikke kan måle seg med de beste i jazzen, så er dette utrolig medrivende og deilig musikk som passer perfekt en sen natt.

Og mens ungdommen og de eldre fremdeles kastet seg ut i dansne, tok salt peanuts* fornuften fatt, og vandret den korte veien tilbake til hotellet for noen timers skjønnhetssøvn, men temaet fra James Bond, som The Skatelites gjorde en morsom versjon av, surret i ørene.

We’ll be black in a white, som Roland Kirk sa engang.

Tekst og foto: Jan Granlie

Christiane Bopp med Joëlle Léandre