I alt et tjuetalls musikkorganisasjoner i Sverige sto bak oppropet Ett musikliv för alla! fra 2013, bl.a. Föreningen Sveriges Jazzmusiker, Svenska Musikerförbundet, Svenska Musikfestivaler, og MAIS – Musikarrangörer i Samverkan, en paraplyorganisasjon som også omfatter Riksförbundet Svensk Jazz. Oppropet var et initiativ inför Riksdagsvalet 2014 med krav om en sikring av det frie musikklivet.
I oppropet ble det sagt at de musikpolitiske «Anslagen speglar inte nutidens musikliv. Många arbetar med musik, än fler utövar – alla lyssnar. Människor vill också i högre grad höra olika former av musik. Idag går drygt 90 procent av de medel som stat, regioner och kommuner satsar på musik till institutioner, som sedan länge säkerställt att viss musik kan spelas med regelbundenhet. Det är bra och ska värnas. Men hälften av den musik som möter Sveriges konsertpublik spelas utanför institutionerna.»
Hovedparolen i oppropet var at det var på «Hög tid att säkerställa mångfalden i musikutbudet!». De viktigste kravene var derfor at «Kulturpolitiken måste ge människor bättre möjligheter att uppleva musikalisk mångfald. Därför är det rimligt att det fria musiklivet ges möjlighet att utvecklas på samma villkor som institutionsmusiken.
- Värna mångfalden. Sveriges befolkning ser inte likadan ut idag som för trettio år sedan. Den svenska musikpolitiken är idag huvudsakligen formad utifrån en västeuropeisk kulturtradition. Den måste reformeras och bli en angelägenhet för dagens publik, liksom för professionella musiker, musikskapare och arrangörer.
- Öka stödet till arrangörer, musiker och musikskapare. Det fria musiklivet bärs idag till stor del upp av ideella arrangörer. För att främja professionalisering och anständiga gager för musiker och musikskapare krävs betydligt större resurser än idag.
- De kulturpolitiska målen ska realiseras. ”Kulturen ska vara en dynamisk, utmanande och obunden kraft”. Musiken har ett värde i sig, men är också viktig för folkhälsan, för sysselsättningen, för byggandet av kunskapssamhället och för att skapa ett samhälle som är en angelägenhet för alla oberoende av kulturell bakgrund. För att uppnå de kulturpolitiska målen krävs att det fria musiklivet engageras i betydligt större utsträckning än idag,»
Det svenske oppropet kan ses på http://ettmusiklivforalla.se.
Hvorfor trekker salt peanuts* fram dette i dag? Ikke blir det nyvalg i Sverige en gang? Derimot: I løpet av 2015 er det valg i tre andre nordiske land, Finland har Riksdagsval 19. april, Danmark har Folketingsvalg 15. september, samtidig som det gjennomføres kommune- og fylkestingsvalg i Norge.
Vi i salt peanuts* mener at det er på høy tid med et felles nordisk initiativ for å sikre de kulturelle, demokratiske og helsemessige verdiene som ligger i et aktivt fritt musikkliv. En god musikkpolitikk er god velferdspolitikk! De nevnte valgene gir en mulighet for å komme i gang med et slikt samarbeid.
Norge blir gjerne sett på som et foregangsland i utviklingen av kulturstøtte gjennom det såkalte «Kulturløftet» som den rød-grønne Stoltenberg-regjeringen sto bak i perioden 2005-13. Men ikke bare er det klare tegn på at løftet ikke vesentlig endret det økonomiske fundamentet for arrangører og musikere, men også at de seire som tross alt er vunnet gjennom dette «Kulturløftet» er under sterkt press og forvitring under den blå-blå Solberg-regjeringen av Høyre og Framskrittspartiet.
Og ikke minst: Vi blir med en stadig sterkere stemme, presentert for en rekke høyrepopulistiske krav om at «om ikke kunsten evner å skape noe ‘folk’ vil ha, så er den heller ikke verdig å leve». Dette er en så forkvaklet kunstforståelse at det fortsatt forundrer meg – ikke bare at tilsynelatende intelligente representanter og tillitsvalgte kan hevde slike syn – men like mye at nasjonale medier gir dem prominente talerstoler for slike standpunkter. I Norge sitter slike synspunkter helt opp til regjeringsbordet, mens disse kreftene også vokser seg sterkere i Sverige, Finland og Danmark.
Samtidig som dette skjer, blir den innsiktsfulle – og dermed krevende – debatten om kulturpolitikken, nærmest hemmeligstemplet og unntatt offentlighet. Begrunnelsen for usynliggjøringen fra medienes side synes å være at den er for komplisert og dermed ikke interessant for allmennrettede medier. Å forsøke å være nyansert og kunnskapsbasert gjør deg i dag uinteressant for allmenn-journalistikken. Det blir for vanskelig, er medienes svar! Dermed løper dagens journalistikk på mange måter høyrepopulismens ærend i dens jakt på «folkelige» og forenklede historier og presentasjonsformer!
Det er salt peanuts*-stabens overbevisning at det ikke er noen motsetning mellom allmenn oppmerksomhet og refleksjon og kunnskap. De aller fleste av oss vil ha meningsfullhet og relevans i historiene som fortelles, gjerne i form av historier som utfordrer oss og våre fordommer. Vi trenger historier som appellerer til en tabloidisert virkelighetsforståelse som en pingvin trenger solkrem.
Derfor må de nasjonale og nordiske musikkorganisasjoner og nettverk på det frie feltet stå sammen om å reise en systematisk og kunnskapsbasert debatt – fordi musikk er helt essensiell for utviklingen av allmenn velferd og helse, og i forsterkingen av de demokratiske idealene våre samfunn er bygget på. Organisasjonene må tilrive seg makten over å sette premissene for den offentlige debatten og ikke overlate den til ureflekterte og kunnskapsløse aktører. Organisasjonene må ta på seg ansvaret for å bedrive en systematisk og pedagogisk folkeopplysning om betydningen av musikk og annen kunst.
Ikke minst er det langt på overtid at man får erklært synet til den modernistiske kultureliten og deres håndlangende dinosaurer – om at noen musikkformer er mer høyverdige enn andre – dødt og begravet. Å hevde noe som peker mot at framføring av klassisk musikk har en høyere kunstnerisk verdi og krever større offentlig understøttelse enn framføring av jazz, rock og folkemusikk er totalt uakseptabelt i vårt århundre. Men fremdeles sitter dette synet tungt, også i det kulturpolitiske byråkratiet. Hvordan kan man ellers forklare den åpenbart urettferdige skjevfordelingen av offentlige bevilgninger/anslag mellom de musikalske uttrykksformene?
Det er ikke bare behov for en markert dreining av offentlige bevilgninger fra den institusjonaliserte – les den klassiske – musikken til det frie og innovative musikkfeltet, rytmisk musikk, samtidsmusikk, improvisert musikk. Innenfor det frie feltet er det også nødvendig å sikre fundamentet for arrangørers – som gjerne er små og avhengig av en omfattende frivillig og gratis innsats – og musikeres virksomhet.
Det må bli slutt på at svaret på ansøkninger om offentlig anslag krever at 90% av innsatsen er gratis for å kunne betegnes som et «realistisk» budsjett. Det må bli slutt på at offentlige, såvel som private, institusjoner bruker levende musikk på en måte hvor man forutsetter at det nesten ikke koster. Mange musikere innenfor det frie feltet har blitt møtt med kommentaren fra arrangører om at «dette gjør du vel gratis. Det er jo god markedsføring for deg!». Arrangørene av ski-VM i Falun som starter om noen dager, baserte store deler av sitt kulturprogram på denne ideen, se bl.a. dette oppslaget til SVT! Det er overhodet ikke akseptabelt!
Det er etter vårt syn videre nødvendig å synliggjøre at innenfor det frie feltet er det ikke lengre nasjonale musikkfelt. De siste tiårene har det skjedd en omfattende Nordifisering av det frie musikkfeltet. I dag er det innenfor områder som jazz og impro genuint nordiske og europeiske uttryksmessige fellesskap. Å snakke om norsk jazz uten å forholde det til den fellesnordiske scenen, er ikke bare som å snakke om norsk folkemusikk som «norsk», uten forståelse for den omfattende fellesnordiske og -europeiske arven som ligger i den. Det er som å snakke om høyrebeinet og glemme venstrebeinet. Det turde være åpenbart at for et bipedalt vesen som mennesket kreves det to bein for å bevege seg framover!
Derfor må det også til en betydelig styrking av den nordiske dimensjonen i de nasjonale kulturpolitikkene. Og ikke bare under Nordisk Ministerråds virksomhet. Minst like viktig er det at kulturrådene i alle land må anerkjenne en nordisk dimensjon som like viktig – kanskje viktigere – enn en nasjonal dimensjon.
Vi må stå sammen om vi skal realisere målet om et musikkliv for alle!
For Norden, i tiden!
Tekst: Johan Hauknes
