I det siste er det flere og flere, som på grunn av koronapandemien, har oppdaget at det er en god idé å strømme konserter, og tilby konsertene digitalt for publikum for en «billig» penge, slik at musikerne får spillejobb. Og i stedet for at publikum skal gå på konsert, kan de i stedet sitte trygt og godt hjemme ved computeren og følge med. Vi i salt peanuts* har tidligere i år gjort det selv, mest på grunn av at myndighetene ikke tillot konserter med publikum til stede.
Og denne «ekstra-servicen» fra arrangører og musikere, som i hovedsak var basert på den svært så norske «dugnadsmodellen», fungerte på sitt vis – både for arrangører, musikere og publikum. Men det som i en første fase av korona-pandemien var eneste mulighet for å høre konserter, er nå blitt en egen forretningsidé, som ikke vil stoppe når korona-pandemien er over, men vil fortsette videre, skal man tro enkelte av arrangørene for disse digitale arrangementene.
Fra 26. august til 26. september, arrangerer det nystartede firmaet Hes & Falck i samarbeid med Sentralen i Oslo og Maijazz i Stavanger, den digitale «festivalen» «Jazz fra Sentralen» i Oslo. Her reklamerer man med en «digital jazzfestival med lyd i verdensklasse».
Og selv sier de følgende om «festivalen» på Sentralens hjemmeside: «15 av landets aller sterkeste internasjonale jazznavn har spilt inn hver sin konsert på Sentralen. Innspillingene ble gjort i mai, rett før Norge så smått begynte å åpne for mindre konserter. For flere av artistene er nettopp denne konserten den første etter at kulturlivet ble satt på vent 12. mars. Dette er artister som normalt spiller flere konserter i uken og reiser på kryss og tvers av Norge og verden for øvrig. Det var en spesiell og hyggelig affære å samle disse fantastiske musikerne for dette prosjektet. Spillegleden er til å kjenne på!
Idéen bak den digitale jazzfestivalen var å tilby artister en mulighet til å spille for et publikum uten stor risiko i disse pandemi-tider, samt bidra til gode publikumsopplevelser for dere der hjemme. Konsertene har gått igjennom en lydmessig forbedring og resultatet er livekonserter med platelyd. Norsk jazz har sjelden vært bedre.
Du kan kjøpe tilgang til en og en konsert for kr. 99,- eller festivalpass med tilgang til samtlige 15 konserter for kr. 499,-. Hver enkelt konsert byr også på tilhørende intervju med artist/band.
Konsertene er tilgjengelig en måned frem til 26. september».
Jeg har en mistanke om at det ikke kun er for å hjelpe musikerne med å få spillejobber, at man satser på denne formen for formidling av konserter. Men å skape et nytt, kommersielt og økonomisk innbringende fundament i musikklivet, nesten på samme måte som Spotify og de andre digitale formidlingsplattformene.
Kanskje tar jeg feil, men jeg føler et visst ubehag ved tanken. Og det har flere grunner:
- For det første er jeg redd for at de som tilbyr denne strømmetjenesten i hovedsak vil satse på de mest kommersielle artistene, eller de artistene man VET kommer til å selge mange billetter. De artistene som spiller under «Jazz fra Sentralen» er Arild Andersen Group, Bugge Wesseltoft, Beady Belle, Eivind Aarset Quartet, Bendik Hofseth’s Woodlands, Hedvig Mollestad Trio, Gard Nilssen Acoustic Unit, Elephant9, Kjetil Bjørnstad, Mathias Eick, Mads Eilertsen, Nils Petter Molvær, Silje Nergaard, Tord Gustavsen og Trygve Seim. Dette er de jazzartistene som de senere årene, ved siden av Jan Garbarek, har solgt mest plater og konsertbilletter blant norske jazzartister – både i Norge og i resten av verden.
- For det andre kreves det, ifølge Hes & Falck selv, som er enkelt å bruke som eksempel her, siden de avholder sin digitale jazzfestival nå, et profesjonelt apparat til å håndtere lyd, kameraer og lys for produksjon av gode nok «tv-bilder», eller «lyd i verdensklasse» som de selv kaller det, hvor det kreves adskillig med ekstraressurser som vanlige, hardtarbeidende og frivillige klubbarrangører ikke har råd til.
- For det tredje, så kjenner alle til den berømte «dørstokkmila», det vil si, hvor lett det er å bli sittende hjemme, når man omsider er kommet hjem etter jobb. Og i stedet for å oppøke en spennende kveldkonsert man plutselig oppdaget i nærheten, som man gjerne skulle ha hørt, heller blir sittende i godstolen ved computeren, «vipse» eller «mobile paye» over noen kroner, og få tilgang til konserten digitalt. Dermed går spillestedet glipp av inngangspenger, penger publikum ville brukt i baren, pluss at produksjonen av konserten blir dyrere.
- For det fjerde. Ved å tilby publikum de bestselgende, norske artistene digitalt til hele verden, vil muligens, en del av det potensielle publikum bli sittende hjemme ved computeren, i stedet for å oppsøke sin lokale jazzklubb for må høre et lokalt band spille standardlåter, eller et eksperimentelt band i startfasen, noe som vil svekke det lokale jazzliv og gjøre det vanskeligere for en liten, lokal klubb å ta sjansen på å booke et ukjent, lokalt, ungt band.
- For det femte vil denne utviklingen muligens svekke den dugnadkulturen som gjelder i disse vanskelige tidene, og som har vært gjeldende for de fleste jazzarrangører i Norge og Norden siden jazzklubbene ble etablert.
- For det sjette reklamerer Hes & Falck med perfekt lydkvalitet, eller som de selv sier, «livekonserter med platelyd». Jo da, kan hende har opptakene fra konsertene «platelyd». Men alt avhenger av hva slags mottagsmuligheter publikum har. Sitter man og ser konsertene på sin mobiltelefon eller ipad, er lyden langt fra «platelyd». Da er man avhengig av at publikum sitter ved sine stasjonære computere koblet til det samme stereoanlegget man spille sine plater på. Og det tviler jeg på at alle har muligheten til.
- For det sjuende er Hes & Falck en kommersiell aktør innenfor formidling av musikk. De har vært aktive med digitale konserter siden tidlig i «korona-tiden», og jeg vil bløi overrasket om de kun setter igang et såpass stort apparat, kun for å hjelpe musikerne og publikum.
Motargumentene for min skepsis er selvfølgelig flere. Blant annet at man ikke får den nærkontakten med andre publikummere som er på den sammen konserten når man velger å sitte hjemme. For en stor og viktig del av en konsertopplevelse er jo nettopp å oppleve den fantastiske musikken sammen med andre, pluss den direkte og uhindrede kommunikasjon mellom musikerne på scenen og publikum. Man klarer aldri å skape den samme konsertstemningen hjemme innenfor husets fire vegger som man får på konsert. Derfor hevder de som står bak denne strømmeideen, at dette, etter at korona-isolasjonen er over, skal være en «tilleggstjeneste» for de som ikke har anledning til å gå på konsert. Jeg kjøper det argumentet. Men er man ikke samtidig redd for at store deler av publikum vil bli sittende hjemme foran den samme computeren man sitter ved hver ettermiddag og kveld i stedet for å gå på konsert?
Jeg er redd for at man, over tid, vil få noe av det samme resultatet av denne «tilleggstjenesten» som i de siste årene har rammet platemarkedet i form av Spotify, YouTube og andre digitale modeller. Og jeg er redd for at det er musikerne og konsertarrangørene som til syvende og sist taper på denne utviklingen.
Når initiativtakerne bak Hes & Falck etablerer et selskap for denne «tilleggstjenesten», er jeg ikke sikker på at de kun gjør det i den norske «dugnadsånden» og for å hjelpe musikere, arrangører og publikum, men at de også gjør dette for å tjene penger, uten at det i utgangspunktet er noe galt i det. Når man ser hvor rike etablererne av for eksempel Spotify i Sverige er blitt, er jeg redd Hes & Falck tenker litt i de samme baner, og at man skal tjene store penger på dette. Og at resultatet vil være med på å gjøre det enda vanskeligere for hardt arbeidende gratis dugnadsarbeiderne i klubbene rundt om, når man får enda et fordyrende ledd å forholde seg til. Og om dette blir fulgt opp av søknader til Kulturrådet om penger til digitale konsertarrangører på «utsiden» av klubbmiljøet, vil det føre til enda mindre penger til fordeling til jazzklubbene.
Det kan godt være at Hes & Falck har de beste intensjoner om å hjelpe musikerne i den vanskelige tiden vi lever i akkurat nå. Og det skal de i så fall ha all ære for. Men jeg får en litt vond smak i munnen når jeg tenker på de mulig konsekvenser dette kan medføre. Problemet er ikke det som skjer akkurat nå, i pandemien, men hva som skjer etterpå, da denne tiden kan leses om i historiebøkene. Hva vil da skje? Vil digitale konserter og festivaler «ta over» deler av den levende konsertvirksomheten? Vil arbeidsforholdene for de hardt arbeidende konsertarrangørene bli enda vanskeligere enn de er i dag? Dette er problemstillinger kun historien kan fortelle oss om.
Kan hende oppfattes jeg nå som ytterst konservativ og gammeldags. Og det kan jeg leve med. Men jeg vet ikke om jeg kan leve med at konsertscenene kanskje vil oppleve at publikum ikke kommer tilbake når de igjen åpner opp når korona-pandemien er over. Selv vil også jeg, som gratisarbeidende jazzskribent, bli rammet, fordi jeg, som mange andre, elsker å gå på konsert og oppleve fellesskapet en god konsert gir, og dette er noe jeg ikke er villig til å gi slipp på. Og jeg vil synes det er et problem både for musikere, publikuum og arrangører om digitale konserter skal bli det nye «hippe» rundt det å oppleve musikk.
For snart en generasjon siden husker jeg at man gikk rundt med klistremerker med teksten «Bruk levende musikk». Kanskje vil det bli tid for å hente fram det gamle slagordet igjen? Jeg håper ikke det! I stedet håper jeg at alle jazzklubber og andre konsertsteder igjen vil fylles opp av et konserthungrig publikum, til glede og inspirasjon for musikere innenfor alle deler av det rikholdige musikklivet. Og at de iherdig, hardtarbeidende klubb- og konsertarrangørene rundt om skal slippe enda flere problemer å haskes med. Og at ikke disse «gründerne» skal ødelegge et fantastisk musikkliv, enten vi snakker rock, jazz, klassisk, folkemusikk, samtidsmusikk, pop eller andre sjangere, store som små.
Tekst og foto: Jan Granlie
