Noen av oss kjenner kanskje til den speiderliknende, internasjonale bevegelsen 4H, der de fire H-ene står for Hode, Hjerte, Hender, Helse?

I disse dager og uker gjelder 4H-regelen, som vist i figuren over: Hold

• god Håndhygiene,
• god Hostehygiene,
• Hold deg hjemme så langt det er mulig,
• sørg også for å Holde nødvendig avstand i møtet med andre mennesker

Med slike forholdsregler kan vi hjelpe til at effekten av smittespredningen av COVID-19 blir mest mulig håndterbar for samfunnet og legge til rette for at skadene og dødsfallene blir minst mulig.

Den raske spredningen av koronaviruset og den tilhørende stengingen en rekke kulturarrangementer og annet, stiller store krav til en nødvendig, rask og vesentlig kulturpolitisk innsats fra myndighetene i de tre skandinaviske landene. Det er viktig nå at de handler med hodet og tenker med hjertet.

Det norske Folkehelseinstituttet (FHI) i Oslo beskriver forventningen om den videre spredningens varighet i rapporten «Risikovurdering av og respons på 2019-nCoV-infeksjon i Norge», datert  12. mars 2020, på følgende måte;

«Vi er nå i en fase med klynger av innenlands smitte noen steder i landet og noen tilfeller som vi ikke kan spore tilbake til utlandet eller kjente smittekilder i Norge. Vi tror dette vil vare noen dager eller få uker til før hovedbølgen begynner for alvor i noen deler av landet. Deretter vil epidemien treffehele landet og i løpet av mange uker nå en topp og så gå tilbake, kanskje utpå høsten eller vinteren en gang»

FHI bygger videre sine vurderinger på at full epidemisk spredning vil foregå i perioden mai – oktober 2020, og at returfasen i forløpet vil komme i perioden august – desember 2020.

Dette er usikre anslag, og mye avhenger av graden av oppfølging og effektiviteten i de smitteverntiltakene som nå gjennomføres.

Men ja, det er med dette åpenbart meget stor sannsynlighet for at konsertvåren og hele festivalsommeren 2020 går fløyten. Men for vår del og for publikum er nå det sin sak og mulig å overleve midt i alt dette. Det er andre grupper som er mye mer utsatt.

Spesielt blir på våre områder nå mange av musikerne på de musikkområdene vi er opptatt av, stilt overfor store økonomiske konsekvenser og problemer. Og her hjelper ikke «konsulentspråk» om at vi ikke har problemer, vi har utfordringer. Dette er genuine problemer, og må også vurderes slik fra alle myndighetspersoner.

Frilansmusikere i alle land er nå utsatt for at deres aller viktigste inntekstgrunnlag faller bort. Konserter og forestillinger avlyses, kanskje så lenge som til helt mot slutten av året. Jeg har ikke oversikt over hva slags sikringer som ligger i kontraktene musikerne har, hva gjelder tidligere inngåtte avtaler for våren og festivalsesongen. Men om dette blir så langvarig som antydet over, vil dette også omfatte lengre perioder for disse musikerne som i liten grad ennå er kontraktsfestet. Det er vanskelig — for ikke å si umulig — å ha noen klare forventninger i dag om hva konsekvensene vil bli. Men at risikoen er stor for at konsekvensene kan bli katastrofale for mange, er åpenbart.

Men det som skjer nå, kan også ha store ringvirkninger langt ut over den perioden smittespredningen skjer. De aller fleste konsertarrangørene for improvisert og annen sterk musikk er små, med marginal og svært utsatt økonomi. Våre favorittestivaler har allerede forpliktende kontrakter med underleverandører og store, konstnadstunge artister, med sterke forpliktelser i forhold til avlysing. Utgiftene kan bli store, mens det aller meste av inntektsgrunnlaget nå faller bort.

Dermed vil så langvarig smittespredning som det FHI nå ser for seg, kunne ha som konsekvens at et stort antall av konsertscener og festivaler bukker under økonomisk. Det ville kunne ta lang tid — kanskje flere år — før vi er tilbake til en situasjon som mer eller mindre tilsvarer det den var før 1. mars 2020. Med det vil ikke bare mulighetene for publikums kulturopplevelser kunne bli satt betydelig tilbake, men inntektsgrunnlaget for amnge kunstnere kan bli langvarig svekket og satt tilbake.

Virkningen for frilans-musikere og andre kunstnere som er i tilsvarende situasjon, kan derfor bli langvarig og svært vanskelig. Disse er stort sett selvstendig næringsdrivende, gjennom såkalte enkeltpersonsforetak, med svært utsatt økonomi. Er det en ting vi kan være sikker på, så er det at de vi skylder penger, gjennom gjeld eller andre forpliktelser, ikke vil gi seg med å innkreve sine tilgodehavende. Mange av dem har vil sette sin egen økonomiske framtid i spill ved ikke å kreve inn sine tilgodehavende. Er det en ting vi kan være sikre på, så er det at vi kan ikke håpe, slik det står i den gamle versjonen av Fader Vår, «forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere».

De smittevernorienterte tiltakene som er innført og de som kommer til å bli innført, er overfor utøvende artister nærmest å anse som et yrkesforbud. Tiltakene har fratatt disse artistene med ett slag mulighetene for å utøve sin profesjon. Det er derfor svært viktig de kulturpolitiske myndighetene i alle land stiller opp for disse utsatte kunstnerne og arrangørene, slik at smitteutviklingen nå ikke dreper eller alvorlig skader en livsviktig samfunnsfunksjon; den levende kulturen.

En åpenbar forventning må være at de offentlig støtteordningene, som statige og regionale Kulturråd, og andre, frafaller performasjonskrav som ligger i inngåtte avtaler og tilskuddsvedtak. Når det ikke er scener å gjennomføre aktivitetene på, ville det ytterligere forverre situasjonen om f.eks. Kulturrådet begynte å kreve tilbakebetaling av allerede vedtatte tilskudd pga. av manglende oppfylling av i dagens situasjon umulige aktivitetsplaner.

Staten i Norge, Sverige og Danmark bør raskest mulig utvikle reguleringer slik at frilansmusikere omfattes av regler som tilsvarer de arbeidstakere står overfor ved permiteringer, med tilhørende rett til dagpenger osv. Dette vil også kreve avsetning av de nødvendige offentlige midler til en slik ordning. Man må dessuten sørge for at tidsbegrensningene på slike ordninger blir vide nok til at de har en reell effekt i den perioden det er forventet at det aller meste av kulturarrangementer vil være stengt.

En viktig type tiltak vil være å sørge for at musikken til utsatte musikere blir framført også i disse ukene og månedene. Det er åpenbart at etermedier spiller en vesentlig rolle i så måte. Våre nasjonale private og offentlige public service kringkastingsorganisasjoner bør raskest mulig bli stilt overfor et krav om å spille musikk av nasjonale artister med et betydelig bredere stil- og sjangerfelt enn det de ordinære spillelistene viser. Kanskje bør det faktisk være et krav at økonomisk marginal musikk av kunstnerisk kvalitet gis en vesentlig bredere presentasjon enn annen musikk. Dette vil kunne utløse midler fra opphavsrettsorganisasjonene som i dagens ekstraordinære situasjon ville har en mye større betydning for enkeltmusikeres daglige økonomi enn vanlig.

De offentlige og private skoler med musikerutdanning, på alle nivåer, som videregående skoler, gymnasieskoler, kommunale kulturskoler, osv. som baserer sin virksomhet på mange timelærere som får betalt pr gjennomført undervisningstime, må gis økonomiske rammer slik at disse musikerne også får betalt for de undervisningstimer som nå bortfaller. Dette gjelder også de timelærere som forestår undervisning i de mange skolekorps og andre lokale orkestre med deltakelse av barn og unge, rundt omkring i våre tre land.

Offentlige organisasjoner som Den kulturelle skolesekken i Norge, som forestår blant annet skoleturneer og liknende, med musikere, må stå ved sine inngåtte forpliktelser overfor musikere, selv om konsertturneene bortfaller i dagens situasjon. Blant annet tør det være åpenbart at om denne situasjonen varer over sommeren i år, vil det også kunne ha konsekvenser for pubikums adferdsvalg og preferanse. Det er overhodet ikke selvfølgelig at straks man opphever dagens restriksjoner, vil samfunnet, inkludert kulturlivet automatisk vende tilbake til en slags naturlig tilstand. Slik er det ikke, og det vil kunne være direkte ødeleggende for det framtidige kulturlivet om tiltak og reguleringer nå bygges på en forventning om at dette skal skje.

Økonomi og personale hos små konsertscener, og økonomien til jazzklubber, festivaler og annen nødvendig infrastruktur i kulturlivet må sikres.

Dette er noen av de tiltak som raskt kan komme på plass for å avhelpe en vanskelig situasjon. Men de vil langt fra være tilstrekkelige, om Folkehelseinstituttets anslag for varigheten av spredningen slår til. Så mer må til for at kulturlivet ikke skal bli drept eller måte lide under langvarige skadelige effekter de neste årene. Her er det helt vesentlig at Kulturdepartementene i våre tre land griper hurtig, målrettet og kraftig inn, og sørger for den nødvendige gjennomslagskraft og påvirkningstyngde, også — og kanskje ikke minst — overfor de finanspolitiske myndighetene.

Men du og jeg kan også gjøre noe for å avhjelpe problemene for musikerne. Vi kan nå bruke tiden til å handle musikk — aller helst direkte fra musikerne, eller fra musikervennlige digitale plattformer. Bruk de pengene du ellers ville bruke på konsertbilletter og forfriskninger til å handle inn nye plater av disse musikerne. Utnytt mulighetene som ligger i å handle direkte fra musikerne gjennom deres hjemmesider, nettsteder som Bandcamp eller andre musikervennlige plattformer for distribusjon av musikk. Sørg for å dreie musikkforbruket ditt vekk fra plattformer som i liten grad honorerer musikere og andre med opphavsrett til musikken.

Keep calm, stay strong … and keep the music alive!

Johan Hauknes