Siste gang jeg traff forfatteren, musikeren, filmskaperen og tennisspilleren Torben Ulrich, var under presentasjonen av hans bok Et vækkeur i Cecil Taylors flygel – tekster om jazz, 1945-2005 (Bebop) på Jazzcup i København i 2019. Det var nærmest obligatorisk oppmøte når han skulle «opptre» offentlig på en jazzklubb i København. Boken han presenterte, sammen med forlegger Lars Movin, en stor samling av hans artikler fra 1945 og fram til 2005, og for oss som lever og ånder for jazzen, er boken et svært interessant og spennende møte med Ulrichs lange liv som skribent.
Han ble født den 4. oktober 1928 og forlot denne verden, for å slå seg sammen med alle legendene innenfor jazzhistorien og kommentere himmelens jam session den 20. desember i år. Han var faren til Metallica-trommeslageren Lars Ulrich.
Han ble født i København, og han spilte tennis på høyt internasjonalt nivå fra slutten av 1940-tallet til 1970-tallet, og spilte på Tennis Grand Masters-turneer på 1970- og 1980-tallet. Han vant Antwerp International singeltittel på grusbane i 1951 og igjen i 1956 da han beseiret Jacques Brichant i finalen, og han vant Stuttgart Open-turneringen i 1953. Han ble profesjonell tennisspiller tidlig i 1969, 40 år gammel. I 1976 var han den topprangerte seniorspilleren i verden, og han spilte mer enn 100 Davis Cup-kamper for Danmark. I 1977, en måned før han fylte 49 år, ble han den eldste Davis Cup-spilleren i historien.
Som journalist gikk han i lære ved nyhetsbyrået Reuters i København på slutten av 1940-tallet og begynte samtidig å skrive for danske medier. På 1950-tallet skrev han først og fremst om musikk for Information og Politiken, og han skrev for fagtidsskrifter for jazz, og var medredaktør (sammen med Gustava Brandt og Bengt Janus) for det litterære magasinet Bazar.
På 1960-tallet hadde han en ukentlig musikkspalte og skrev jazzanmeldelser og reportasjer om diverse kulturelle temaer (med illustratør Klaus Albrectsen) for den danske dagsavisen BT. På 1970-tallet skrev han i musikktidsskriftet M.M. og på 1980- og 1990-tallet skrev han mye om musikk, film, friidrett og kultur. I 2003 ble en antologi av hans tekster fra 1940- til 2000-tallet, Jazz, Bold & Buddhisme, redigert av Lars Movin, utgitt (på dansk) av Informations Forlag. To bøker med hans poesilignende tekster (på engelsk) ble senere utgitt av forlaget Bebop.
På 1950-tallet var han med i et New Orleans-band hvor han spilte klarinett. På 2000-tallet ble han invitert til å bidra med stemme og tekst med den københavnske frijazz-trioen Clinch (Claus Bøje på trommer, Peter Friis Nielsen på bassgitar, Christer Irgens-Møller på keyboards). de ga ut 2006-albumet Dice, Done (med Lotte Anker på saksofon) og Steffen Poulsen på electronica som gjester).
I 2005 startet han det frittgående bandet Instead Of, sammen med Lori Goldston, (cello), Angelina Baldoz (trompet og fløyter) Jaison Scott (trommer) og Ulrich på stemme/tekster og «bag of tricks», som utga ut albumet Live on Sonarchy i 2007.
I 2007 begynte han også å spille inn med den adskillig yngre pianisten Søren Kjærgaard, og de utga tre album i løpet av de neste seks årene: Suddenly, Sound: 21 songlines for piano, drainpipe, etc. (2009), Alphabet, Peaceful, Diminished: 29 Proposals from the Towers of Babble (2010) og Meridiana: Lines Toward a Non-local Alchemy (2014).
Ulrich begynte å male i 1971 da Lions Club i København ba en rekke politikere, skuespillere, forfattere og andre om å lage «en blå elefant» til en veldedighetsutstilling for et seniorsenter i Danmark. I stedet for å konsentrere seg om en ble elefant, utforsket han hva avtrykket til tennisballen kan være, og i de påfølgende årene skapte han flere serier med verk, Imprints of Practice og Exsamplings of Play, ved å bruke brukte tennisballer, hoppetau, racketramme og racketgrep, primært på rispapir. Verkene har vært utstilt blant annet i København, Paris, Dublin, New York, Los Angeles, Houston og Seattle.
Ulrich dukket også opp i to filmer av Jørgen Leth, Motion Picture (1969) og Moments of Play (1986). Han regisserte (med Gil de Kermadec) og dukket opp i filmen The Ball and The Wall (1988), og co-regisserte (med Rick New og Molly Martin) og dukket opp som skuespiller i Body & Being: Before the Wall (2002).
I 2011 begynte han, sammen med koreograf og danser Beth Graczyk og komponist og musiker Angelina Baldoz, å jobbe på danseprosjektet Cacophony for 8 Players, som hadde premiere i 2014 i Seattle. Ulrich var regissør og en medvirkende.
De senere årene har han dukket opp kun ved bokpresentasjoner og andre helt spesielle begivenheter, og han døde den 20. desember 2023, 95 år gammel.
Under presentasjonen av boken på Jazzcup, fortalte han at en av grunnene til at han valgte tennisturneringer i utlandet, var at han ville bruke fri- og ventetiden mellom kampene, på å oppsøke stedenes jazzklubber og festivaler, i stedet for å lade opp til kampene på hotellrommene. Og selv om kombinasjonen jazz og tennis egentlig ikke er åpenbar, så førte det til en rekke spennende og interessante artikler om jazzen rundt om i verden, spesielt i Europa, som ga danske jazzinteresserte utstrakt kunnskap om hva som foregikk i jazzen i resten av verden.
Ulrich var en helt spesiell og stor institusjon i det danske kulturlivet, og vil bli dypt savnet.
Jan Granlie
