En vegg i norsk jazzliv er falt ut.

Knut Riisnæs er død, 77 år gammel. Det er ikke lenge siden vi fikk høre at han hadde fått en alvorlig kreftdiagnose. Vi var mange som med sorg mottok budskapet om at den siste konserten med Knut – for det var Knut han var – var over. Og så på siste dag av årets Moldejazz kom meldingen vi har fryktet: Knut Riisnæs gikk ut av verden og tiden på ettermiddagen lørdag 22. juli 2023.

Knut møtte meg med den samme kommentaren og et smil, hver gang: «Neimen, Johan, … er du overalt, er du her også?». Du ble alltid glad av å treffe Knut Riisnæs. Han så mennesker, og han møtte alle med respekt. Samarbeidet om musikken, med andre musikere og samspillet med publikum, det var det viktigste for ham. Han var ikke opptatt av å lede, av å være den store musikeren som viste vei. Delt glede over musikken er større enn alt annet, kan stå som et motto for hans lange virke i norsk musikkliv.

Fra siste halvdel av 1960-tallet var han med og satte farger på den unge norske jazzen. I løpet av første halvdel av 1970-tallet ble han en av de fremste nye stemmene – stemmer vi lyttet til med interesse og glede, vi som var yngre og elsket denne musikken. Første gangen jeg hørte ham og virkelig «fikk fot» for hans kreative spill, var som del av Arild Andersens nye kvartett i 1973-74. Sogn jazzklubb, Kongsberg jazzfestival, hvor konsertene var husker jeg ikke, men det var alltid interessant å gå på konsert der Knut Riisnæs spilte. Det første albumet til kvartetten til  Arild Andersen, Clouds in my Head, på ECM vil for alltid minne meg om den tiden, og det som for flere av oss ynglinger var et favorittband. Favorittstatusen hadde for en vesentlig del med Knut Riisnæs og hans spill å gjøre.

Vi trodde han skulle bli stor, vokse ut av landet. Men han valgte annerledes. Han ville annerledes. For ham var familie og sikkerhet viktigere enn risikoen med et artistliv med store mål og ambisjoner. Han forsvant fra Andersens kvartett, vi skjønte den gangen ikke hvorfor. Seinere skjønte vi at det var for å få fullført et hovedfagsstudium på den da nye Norges Musikkhøgskole.

Han var tidlig med på innspillinger med Public Enemies med Karin Krog, med Terje Rypdals Bleak House, der han også gjorde en stor innsats som arrangør, på Egil Kapstads Syner, Østerdalsmusikk. De verksorienterte, musikkprosjektene med store siktemål, Knut Riisnæs var der og var med som en sentral stemme. NordJazz-prosjektet Nordic Jazz Quartet kom i 1975 med det som vel ble den første komposisjonen utgitt på plate i hans navn, låta «Nordjazz».

Han var flittig brukt som studiomusiker, diskografien er dermed lang. Og han leverte markerte bidrag hver gang, lett gjenkjennelige. Hans tone var umiskjennelig, og han hadde alltid musikalske historier å fortelle. Når jeg ser gjennom lista av plater han har vært med på på 1970- og 1980-tallet er det så jeg undrer, var han noensinne ute av studio? Fantes det et album med Ketil Bjørnstad og andre som han ikke var med på? Men han var ute av studio, han gjennomførte disse jobbene, og han spilte konserter. Hele tiden. Noen teaterjobber ble det også.

I 1982 kom endelig ei plate i hans eget navn – og det ble en udiskutabel Spellemannvinner: Flukt ble utgitt på Norsk Jazzforbunds da ganske nye label, Odin, som katalognummer 5. To flotte og hjertevarmende album med Red Holloway på Bjørn Petersens Gemini Records kom i 1991 og 1992.

Deretter kom det ei plate som var eslet til noe stort. Spellemann ble det også: Tittelen var enkel: Knut Riisnæs – Jon Christensen Featuring John Scofield – Palle Danielsson. Året var 1992 og labelen var igjen Odin. Siden har det blitt ytterligere tre album i hans navn: Touching i 2001, 2nd Thoughts i 2016 og The Kernel i 2019. De to siste var med kvartetten som var Knut Riisnæs’ lengstlevende band, med Tom Olstad på trommer, Jens Fossum på bass og Anders Aarum på piano.

Da det skulle lages en hyllest til Bjørn Johansen – tenoristen – da han gikk bort i 2002, var det en selvfølge at Knut Riisnæs skulle være med. Bjørn Johansen var vel på mange måter en forløper og inspirator for Riisnæs.

Turnéprosjektet der Knut Riisnæs satt sammen med Petter Wettre og Frode Nymo husker mange. Han var med i Tore Johannesens Unity, Carl Størmers JazzCode og Håvard Stubøs kvartett. Og mange flere. Knut Riisnæs var alltid entusiastisk med i ensemblene han var med i, der han alltid løftet fram de andre.

De seinere årene har kvintetten med Knut, Bernt Rosengren, Ben Besiakov, Hans Backenroth og Tom Olstad gledet mange. Etter at Bernt Rosengren døde tidligere i år, er begge tenoristene i dette all star-bandet borte. Verden er blitt et fattigere sted.

Siste gangen jeg hadde gleden av treffe, snakke med og glede meg over Knut Riisnæs’ nærvær, var da han selvfølgelig kom som publikum da vi i Oslo Jazz Circle markerte 70-årsdagen til Vidar Johansen 11. april. Knut var der, og han bidro aktivt til at det ble en vellykket feiring — for oss, for musikerne og ikke minst, for Vidar Johansen.

Knut Riisnæs ble født tirsdag 13. november 1945 i Oslo. Han døde lørdag 22. juli 2023. Han vokste opp til musikk, og musikken ble en stor del av hans liv. Nå er dette livet slutt. Men musikken hans slutter aldri å lyde i mine ører og i mitt hjerte. Musikken hans vil leve videre.

Takk for musikken, Knut. Takk for alt du ga til verden. Din personliget, din musikalitet, din musikk og din menneskekjærlighet. Dine gaver til oss var store, og de vil bli husket lenge.

En hedersmann – på alle måter – og en strålende musiker er ikke mer.

Hvil nå i fred, du gode mann. Jeg lyser fred over minnet om Knut. Mine tanker og kondolanser går til Turid og resten av familien.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Harald Opheim

Anders Aarum og Knut Riisnæs på Bare Jazz.