I dag spiller vi gjennom dobbelt-LP-en, plata som Miles Davis slapp for nøyaktig 50 år siden, den 30. mars 1970, og som definerte «et før og et etter». Den gangen Davis sjokkerte verden, med ei plate som fikk mange til å undre seg, hadde Miles mistet grepet? Men den ble raskt det mest-selgende jazzalbumet noensinne, og oppnådde salg til gullplate i USA. Selv oppdaget jeg ikke «Bitches Brew» før et par år etter 1970. Og jeg skjønte ingen ting.
Platecoveret, som fløt over fra forsiden til baksiden. Eller var det omvendt? Svart og hvitt, lyst og mørkt. Motsetninger som til sammen blir en helhet. To sammenvevde hender — en lys, en mørk — som flyter over i et svart/hvitt Janusansikt som skilles av omslagets rygg. Et svart ansikt ser framover på forsiden, et hvitt ser bakover på baksiden. Mot framtiden og fortiden som Janus selv. Det liknet ikke noe annet omslag til ei jazzplate.
Teksten på omslaget. «Directions in music by Miles Davis» sto det. Ikke «New Directions …». Bare «Directions …». Både nye og gamle — forover og bakover? Og så selve tittelen «Bitches Brew», det var jo en åpenbar lek med «Witches’ Brew» eller heksebrygg, var det ikke?. Eller …? Men vent, det er jo ingen apostrof! 
Det står ikke «Bitches’ Brew», det står «Bitches Brew». Det er en beskrivende tekst, «tisper brygger», ikke en opphavsangivelse, «tispers brygg»! Var det musikerne som var tispene?
Og så da, tilslutt, Musikken! Spilt inn over tre dager i midten av august 1969, bare en måned etter at vi hadde hørt «The Eagle has landed!» fra Mare Tranquilitatis, Stillhetens hav, på månen. I dagene rett etter at Jimi Hendrix skapte historie da han avsluttet Woodstock-festen midt på mandag 18. august, langt på overtid. Etter dette var verden ikke lenger den samme.
«Pharoah’s Dance», første sporet, første side på første skiva. Svart, skinnende ny vinyl. Først Jack DeJohnettes trommer, så Joe Zawinuls el-piano, deretter John McLaughlins el-gitar, før Bennie Maupins bassklarinett. Lag på lag. Zawinuls tema ligger og vaker i overflata. Lennie White kommer inn, også på trommer. Men hvor er Miles? Hva er dette?
Først etter over 2 minutter og 30 sekunder kommer Miles inn. Med en herlig «brukket» tone som innledning. Dette skal ikke bli finspill, her skal det være nerve og tilstedeværelse. Det signaliserer det til meg. Fem toner blåser han, en fallende tonerekke som etter hvert ga meg en assosiasjon til en litt skeiv, norsk kulokk. Repetert og variert, før Miles like raskt forsvinner igjen. En sammenklipping? Etter vel tretti sekunder er Miles tilbake. To basser, tre el-pianoer, fire perkusjonister. Her kokte «tispene» brygget sitt.
Tittelsporet på andre siden av førsteplata, der de har presset inn 27 minutter på ei LP-side. Var det overhodet mulig? Det var det, det viste musikken, selv med relativt enkle SEAS-høyttalere på tretti liter og en ny Tandberg-forsterker, tidlig på 1970-tallet. Derfra så jeg meg aldri tilbake.
«Pharoah’s Dance», «Spanish Key», «John McLaughlin», «Miles Runs the …», «Sanctuary», … og så selvfølgelig tittelsporet. Kaotisk, sammenklippet, uten struktur, slik framsto det for våre ører. Nei, dette var ikke den Miles Davis vi kjente. «… a bunch of music…» beskrev Freddie Hubbard plata som. Og det var akkurat det det framsto som, lag på lag med musikk, slengt oppå hverandre, etter hverandre! Hva det var, visste vi ikke. Det var ikke jazz, det var sikkert. Men vi likte det.
Så gikk det noen få år, og vi så det helt annerledes. «Bitches Brew» var et markant skille, det var begynnelsen på noe helt nytt, mente vi. Jazz? Soleklart! Riktignok hadde han gitt ut «In a Silent Way» året før, men dette var allikevel noe helt annet. «Fusion» kalte vi det, «jazz fusion». Noen kalte det retrospektivt for «jazzrock», men «jazzrock» var noe annet, mente vi. «Jazzrock», det var Mahavishnu, Return to Forever etter andreplata «Light as a Feather». Og Soft Machine, Chicago, hele veien over til Frank Zappa. «Bitches Brew», derimot, var et potent bulder av moderne swingende, dansende friformig jazz, med et sterkt melodisk og harmonisk forankringspunkt. Et bulder som tok frijazzen fra seint 1960-tall over i en helt ny fase, skapte en ny musikk. Ja, joda, det var rocke-elementer der, men dette var allikevel noe annet. Og mer. Noe vi ikke greide å sette navn på, men som vi følte veldig sterkt. Nå var «BB» blitt en av mine favorittplater. Så totalt annerledes enn alle de andre platene jeg hadde i samlinga på den tiden.
Nå femti år etter utgivelsen, framstår disse minnene om følelsene, meningene, påståeligheten, som litt naivt. Men det vekker også savnet etter alle de sterke følelsene som raste i oss den gangen, som raste rundt alle de andre tinga man brant for på 1970-tallet: Kvinnekampen, Hartvig Sætras «Populismen i norsk sosialisme», miljøutfordringene, Science Fiction/Fantasy, hun vakre, sylskarpt intelligente, på Matematikk, hun som du aldri kom i kontakt med, aldri turte å ta kontakt med. Som du aldri fant ut hva het.
Forøkene på å motarbeide — fra et radikalt og anarkistisk ståsted — ml-ernes galskap … og deres svært så vellykkede rekrutteringsmetoder av nye, unge studenter. Viktigheten av å utvikle en ny økonomisk forståelse, en ny forståelse av sammenhengen mellom økonomi, velferd og jordas biologiske og geologiske ressurser. Nederlagene, suksessene. Minner om ville forelskelser i saker, tema, … og også jenter. Forelskelser som tok oppmerksomheten vekk fra nesten alt annet, inkludert fysikken. Minner om en naiv tid, med sterke følelser … og ikke minst, med sterke meninger. En herlig tid. En savnet tid.
Det er en tid som nå, nesten femti år seinere, framstår i et romantisk skjær, med den sterke opplevelsen av at «Akk, … så lite vi visste». Så lite vi visste om hvor viktig den kampen vi førte faktisk var. Dette var kampen vi mislykkes med den gangen, et tap som i dag har ført til at det vi kjempet med den gangen, nå er i ferd med å ødelegge våre omgivelser, vår jord, oss selv. Det var så mye vi ikke riktig skjønte, det var så mye kunnskap og innsikt vi gjerne skulle hatt — den gangen. Og over alt dette lyder — lyden av «Bitches Brew».
I dag framstår også «Bitches Brew» helt annerledes, vi ser annerledes på plata i dag, enn vi gjorde den gangen. Vi vet mer, vi har studert den mer, … tror vi. Men kanskje er det slik at femti år fra nå, vil våre tanker om «BB» i dag da framstå som minst like naive som de tankene jeg hadde rundt 1975, gjør i dag?
I dag ser jeg en nesten åpenbar musikalsk linje gjennom Miles Davis’ oeuvre, en linje som starter på «Miles Smiles» fra 1966, fortsetter med «Sorcerer» og «Nefertiti», og så fortsetter med «Miles in the Sky» og «Filles de Kilimanjaro». Før det åpner seg med «In a Silent Way», og så kulminasjonen med «Bitches Brew». Dette er moderne post-bop, som fortsatt femti år seinere sitter som et skudd.
Men samtidig er «Bitches Brew» selv også som Janusansiktet på omslaget: Den ser bakover, men den ser også framover. Den ene er svart, den andre er diametralt motsatt. For det går også en linje fra «BB» til «at Fillmore» og «Jack Johnson». Før denne linja utviklet seg og vokste utover på 1970-tallet. Fram til 1976, da Miles Davis forsvant, isolerte seg, et retirement som i seg selv skulle markere et dramatisk skifte i Miles Davis’ musikk, ett annet skille mellom før og etter. Men altså, ansiktet som ser bakover — det er langt viktigere enn vi skjønte den gangen, på midten av 1970-tallet. Og kanskje er ansiktet som ser framover mindre viktig enn vi innbilte oss at vi visste.
Men mer om det seinere en gang, i dag feirer vi «Bitches Brew» i tapningen fra 1970. En tapning der også produsenten Teo Macero framsto som en selvstendig bidragsyter gjennom tilrettelegging og redaksjonelle bidrag ved hjelp av saksa. Som på «IASW» var studioopptakene helt åpenbart klippet opp, og satt sammen igjen på andre måter. Den kreative prosessen ble her utvidet til også å omfatte det som tidligere hadde vært «post-production». Akkurat slik også Karlheinz Stockhausen hadde gjort på midten av 1960-tallet. Vi kan kartlegge det, analysere det, beskrive det. Men skjønner vi det? Virkelig? Jeg vet virkelig ikke.
Hva skal vi så kalle det, denne musikken fra da verden snudde rundt, da den ble født på ny? Jazz? Joda, det er det. Improvisert musikk. Er det fusion? Dette begrepet som jo var så viktig for oss på 1970-tallet. Men som nå egentlig er ribbet for nesten alt innhold. Nei, det blir for tynt. For historien til jazzen, som også historien til mye annen musikk, er jo gjennomgående en historie om slik fusion-musikk, om sammenblanding av sjangre, stiler, musikktradisjoner, og av det å skape noe annet, noe nytt. Buddy Bolden spilte fusion-musikk. Er det post-bop? Tja, det er jo klare linjer fra den akustiske og den elektriske post-bopen som Miles Davis spilte i perioden 1966-69. Men denne musikken innevarsler jo også noe nytt.
Er det i siste instans viktig hva vi kaller den? Nei! Kan vi ikke i dag rett og slett enes om å kalle det god musikk? Er ikke det nok?
Tekst: Johan Hauknes
