«Det började egentligen med ett brev.»
Dette skrev musikkjournalisten Hans Fridlund i coverteksten til albumet Waltz for Debby med Bill Evans og Monica Zetterlund, utgitt tidlig i 1965. Fridlund fortsatte; «Ett brev från Ormond Beach, Florida, March 14, 1964». Bill Evans hadde – som opphavsmann til en av sangene – mottatt et eksemplar av EP-en Visa från Utanmyra som Monica Zetterlund ga ut på svenske Philips i november 1963.
A-siden på denne 7-tommeren besto av sporene «Visa från Utanmyra» med tekst av Björn Lindroth, og «Monicas vals», eller Bill Evans’ «Waltz for Debby». Etter samarbeidet deres høsten 1963, hadde Zetterlund bedt Beppe Wolgers skrive en svensk tekst til denne låta. Begge sporene var spilt inn i Europa Film Studio i Stockholm, 24. og 18. oktober 1963. På begge sporene var Zetterlund backet med det som ikke ble angitt på skiva med annet enn Philips Studioorkester. På bakgrunn av informasjoner fra Georg Riedel, som arrangerte «Monicas vals», består bandet av Jan Johansson, Rune Gustafsson, Egil ‘Bop’ Johansen og Riedel selv, ved siden av et større ensemble av strykere og treblåsere med ukjente musikere.
Som opphavsmann til det ene sporet hadde Bill Evans fått et eksemplar av EPen. Han hadde vært overbevist om at «Waltz for Debby» ikke egnet seg for en tekst, men lot seg overvelde av Beppe Wolgers svenske tekst. Bill Evans ble så begeistret at han satte seg ned og skrev et brev. Fridlund har oversatt Evans’ brevtekst til svensk,
– Jag brukar inte kasta superlativer omkring mig. Men låt mig säga att jag är uppriktig begeistrad över Monica Zetterlunds «Waltz for Debby».
Hon är helt enkelt fantastisk – tala om för henne att jag ä l s k a r henne. Själv hade jag tidigare inbillat mig att min vals knappast lämpade sig för sång, men hur fel hade jag inte!
Plötsligt längtar jag till Sverige…
Bill’s vei til Sverige
I perioden etter at Scott LaFaro døde i en bilulykke i juli 1961, er det vel riktig å si at Bill Evans’ spill ikke hadde den samme eksplorative gløden som opp til og under Village Vanguard-oppholdet i slutten av juni 1961. Vanskelighetene med å finne en ny bassist på et tilsvarende nivå som LaFaro var en viktig faktor og drivkraft i det hele. Evans’ stadig utviklende misbruk av narkotika var et annet.
Det konkrete utgangspunktet for denne artikkelen er den tidligere omtalte utgivelsen av opptakene fra Kongsberg kino 26. juni 1970 og de TV-opptak gjort av Danmarks Radio (DR) 25. oktober 1966 i Studio 1, TV-Byen i Gladsaxe, København. Disse TV-opptakene er nylig gjort offentlig tilgjengelig, også utenfor Danmark, av DR. I tilknytning til at vi publiserer lenker til disse opptakene og en kort omtale med settlister, vil denne artikkelen knytte noen utfyllende kommentarer til Evans’ mange besøk i Skandinavia på 1960-tallet og hans samarbeid med Monica Zetterlund.
Vanligvis pekes det bare på utgivelsen Waltz for Debby, når samarbeidet skal omtales, men vi skal se at samarbeidet deres gikk langt utover dette. Det varte helt til 1975, før Bill Evans døde i midten av september 1980.
Nederst i denne artikkelen finner du en komplett liste, også nedlastbar, over alle besøk av Bill Evans, og samarbeid med Monica Zetterlund, i Skandinavia.
Det var ingen andre vokalister Bill Evans samarbeidet med tilsvarende lenge som med Monica Zetterlund. Som bidragende musiker har han spilt i bandet til vokalistene Lucy Reed (1955), Helen Mirren (1958), Frank Minion (1960) and Mark Murphy (1961). Men i eget navn og som bandleder var det kun to vokalister som han samarbeidet med, og som ledet til utgivelser. I 1975-76 hadde Evans og Tony Bennett en duo, duoen ga ut to album i 1975 og 1977.
Trio 2 – Trio ‘64
Etter at Scott LaFaro gikk bort, brukte Bill Evans resten av 1961 til å finne en ny bassist. Ved årsskiftet 1961-62 var Chuck Israels en del av trioen, ved siden av trommeslager Paul Motian. Dette omtales av og til som Bill Evans’ andre trio, etter trioen med Motian og LaFaro.
Israels var jevngammel med LaFaro, og hadde samarbeidet med mange. Chuck Israels var en anerkjent ung bassist. Bill Evans ble kjent med Israels’ bass-spill da bassisten var en del av George Russells band høsten 1960. Mens Bill Evans var med på Russells første space-jazz-album, Jazz in the Space Age, som ble utgitt i september 1960, deltok Israels på det andre, Stratusphunk, utgitt i januar 1961.
Ved utgangen av 1963 forlot Paul Motian trioen. Den California-baserte studiomusikeren Larry Bunker hadde vært trommevikar i trioen, da den spilte på Shelly’s Manne-Hole i Los Angeles i mai 1963. Da Bill Evans vendte tilbake til Vestkysten i juli 1964, for et residentskap ved klubben The Trident i Sausalito, ble Larry Bunker en fast del av trioen. I en nyhetsnotis i Downbeats utgave datert 13. august 1964, leser vi at, «[t]he drummer-vibist, … is giving up his career as a studio man to take Paul Motian’s drum chair with the Bill Evans Trio. Bunker joined … at The Trident in Sausalito, across the Golden Gate bridge from San Francisco. …‘Now,’ he concluded, ‘I can play some music for a change.’». Med det var Bill Evans tredje trio etablert: Bill Evans, Chuck Israels og Larry Bunker.
Møtet med Cirkeln og Zäta
Bill Evans kom med trioen og spilte i Skandinavia første gang i august 1964, i forbindelse med en Europaturné. Besøket var også motivert av behovet for å komem til Sverige. Trioen spilte to konserter ved den belgiske jazzfestivalen i Comblain-la-Tour 8. og 9. august, rett før de dro til Stockholm for et to ukers residentskap ved jazzklubben i restauranten Gyllene Cirkeln, i ganske to år gamle ABF-huset.
Nå skulle han også få treffe vokalisten han hadde vært så begeistret for. Samarbeidet med Monica Zetterlund startet så snart residentskapet ved Gyllene Cirkeln var startet. Under oppholdet bodde trioen på Hotel Foresta, i nærheten av der Zetterlund bodde, ute på Lidingö utenfor Stockholm. Musikerne møttes hjemme hos MZ, og diskuterte musikk rundt hennes flygel. Blant annet planla de innspilling av et album for svenske Philips, som Zetterlund hadde kontrakt med.
Umiddelbart etter avslutningen av residentskapet på Gyllene Cirkeln, gikk de søndag 23. august i Europa Film Studio i Mariehäll, like ved Bromma, nordvest for Stockholm. Dette var det studioet Philips i hovedsak brukte til sine innspillinger. Albumet Waltz for Debby ble utgitt i januar 1965. I februar-nummeret av Orkesterjournalen (OJ) ga Rolf Dahlgren albumet fem stjerner: «Det var länge sedan man hörde en svensk sångskiva med så gedigna konstnärliga kvalitéer … En skiva ni bör ha!».
Dette var ennå i en periode der skyggen av Village Vanguard-trioen hang over musikken. Ved inngangen til 1964 hadde også Paul Motian trådt ut av trioen. Etter Scott LaFaros borgang i bilulykken 6. juli, hadde Chuck Israels trådt inn i bandet. Mye kan sies om Israels og hans spill, men han var definitivt ikke på samme nivå som Scott LaFaro.
Den 10. august dette året ble det gjort et opptak av Bill Evans Trio i DRs Radiohuset i København, med Israels på bass og Larry Bunker på trommer. Om denne datoen er korrekt: Dette er også dagen der trioen startet et 14-dagers residentskap ved Gyllene Cirkeln i 1964.
I Stockholm spilte han og trioen på den nye jazzklubben i byen, Jazzklubben Cirkeln i restauranten Gyllene Cirkeln. En sein opptreden – en nattinée – fredag 21. august opptrådte Monica Zetterlund offentlig for første gang med Bill Evans-trioen, ute i Saltsjöbaden.
23. august 1964 gikk Bill Evans Trio og Monica Zetterlund i Europa Film Studio med den svenske vokalisten Monica Zetterlund. Denne dagen gjorde de opptak til det plateselskapet Philips ga ut i 1965 som Waltz for Debby. Dette var den eneste gangen Bill Evans utga studiomateriale med en vokalist og trioen.
Seinere er også et opptak fra Lund med kvartetten fra høsten 1975 også utgitt på CD. Etter 1962 er det bare kjent to live-opptak der Bill Evans spiller med vokalister; samarbeidet med Zetterlund, og duoopptakene og konsertene med Tony Bennett på midten av 1970-tallet.
De unge bassister
Bare seks måneder seinere var Bill Evans tilbake i Skandinavia. Han kom med samme trioen som i august – Israels og Bunker – og ga konserter i både Stockholm og København i siste halvdel av februar 1965. Igjen residerte han på Gyllene Cirkeln i to uker. Ved to anledninger er det kjent at Monica Zetterlund sang med trioen denne gangen: En konsert i Universitetets aula i Uppsala nøyaktig seks måneder etter at kvartetten sto fram offentlig for første gang, 21. februar, og et TV-opptak i studio av SVT, gjort 4. mars 1965.
I oktober og november samme året gjorde Bill Evans igjen et lenger opphold i Skandinavia. Denne gangen kom han først til Skandinavia som del av en Europaturné med Lee Konitz, med 18-åringen Niels-Henning Ørsted Pedersen på bass og Alan Dawson på trommer. Etter konserter i København og Stockholm, reiste kvartetten videre til Paris 3. november.
Men etter avslutningen av Europaturneen med Lee Konitz, kom Bill Evans tilbake til Stockholm og spilte en uke eller mer, igjen på Gyllene Cirkeln i ABF-huset. Etter å ha spilt med 18-åringen NHØP på flere konserter, spilte han her med enda en ung skandinavisk bassist, denne gangen 19-årige Palle Danielsson. Med seg hadde de en tredel av svenskekompet, Rune Carlsson på trommer. Noen opptak fra Gyllene Cirkeln er først utgitt på en fransk bootleg, og er seinere utgitt på andre uoffisielle utgivelser.
Under dette oppholdet lærte Danielsson en lekse som preget hans spill gjennom en lang karriere etter, og som gjennom hans spill, kom til å kjennetegne mye av den nye skandinaviske jazzen på 1970-tallet:
– Framför allt fick Bill Evans mig att ta det lugnare, att lämna luft och inte fylla ut alla luckor i musiken. Men jag fick också beröm för mina harmoniska lösningar, vilket var inspirerande. Jag har alltid varit intresserad av musikens harmonik,
sa Palle Danielsson til DIGJazz, da han så tilbake på samspillet med Evans i 2007.
Danielssons erfaring kan også være en veileder inn i Bill Evans’ særegne minimalistiske musikk: Tre år etter at Danielsson spilte med Bill Evans, sa han til Marion McPartland da hun snakket med ham for DownBeat, like før innspillingen av soloalbumet Alone:
– If you play too many things at one time, your whole approach will be vague. You won’t know what to leave in and what to take out.
Han fortsetter med det som kan være noe av det han sa til Danielsson,
– I would say to a young musician: Know very clearly what you’re doing and why – play much less, but be very clear about it … Take an idea – any idea – play it upside down, backwards, change the rhythm, and so on. Take any combination of notes that might occur to you and try to find 18 different ways of doing it.
Alex Riel på trommer
Umiddelbart etter å ha spilt på Gyllene Cirkeln i november 1965, returnerte Bill Evans til København og spilte konserter, igjen med Niels-Henning Ørsted Pedersen på bass. På trommer hadde de med seg en 24-årig erfaren trommeslager, Alex Riel. Riel hadde fått overrakt prisen som Årets danske jazzmusiker tidlig samme året, overrakt av ingen ringere enn Duke Ellington og Sam Woodyard. Meg bekjent var dette første gangen Alex Riel spilte med Bill Evans. Dette samme året ga Alex Riel ut sitt første album i eget navn, 10-tommern Alex Riel Trio, på den danske labelen Fona.
I løpet av 1965 har dermed Bill Evans spilt med fire unge skandinaviske jazzmusikere, Rune Carlsson, Palle Danielsson, Niels-Henning Ørsted Pedersen og Alex Riel. Det var musikere som skulle sette preg på internasjonal jazz de neste tiårene.
To opptak av Bill Evans’ danske trio fra dette besøket ble nylig utgitt på Record Store Day-utgivelsen Treasures, igjen på Elemental. Det ble gjort et konsertopptak i Holbæk 28. november 1965, og på samme utgivelse er det gjengitt et opptak gjort i DRs Radiohuset i Fredriksberg seint i samme måned, eksakt dato er ukjent.
I løpet av første halvår 1966 avsluttet Evans sin mangeårige trio med Chuck Israels på bass og Larry Bunker på trommer. I løpet av våren traff Evans en 21-årig bassist fra Puerto Rico. I april spilte de sammen for første gang på klubben London House i Chicago. Denne bassisten, Eddie Gomez, ble bredt presentert i Downbeat allerede i mai/juni (DB Jun 2, p 21-22). Han skulle bli Bill Evans faste bassist de neste 10-11 årene, fram til Marc Johnson kom inn i trioen de siste tre årene før Bill Evans døde i 1980. Eddie Gomez er uten sammenlikning den musikeren som har spilt lengst med Bill Evans.
I perioden fra høsten 1965, etter at Larry Bunker hadde forsvunnet ut av trioen, spilte Bill Evans med en serie trommeslagere, bl.a. Alan Dawson som vi så, i oktober-november 1965. Men uten at noen ble faste i hans trio. Først tre år seinere, på høsten 1968, kom Marty Morell med i trioen, og en av de mest lengstvarende Bill Evans-trioene var etablert. Den tredje av de store Bill Evans-trioene. Morell var fast i trioen inntil han forlot bandet høsten 1974. Etter Morell var blant andre Eliot Zigmund trommeslager i trioen en periode, før Joe La Barbera ble Evans siste trommeslager.
Bill Evans i København og Oslo i 1966
Tilbake til Skandinavia: Nær ett år etter besøket i november 1965, er Bill Evans tilbake i København. Nær ett år etter det siste besøket i Skandinavia, i november 1965, er Bill Evans tilbake i København. Men mens han i 1965 kom alene, kom han mot slutten av oktober 1966 sammen med sin da nye bassist, unge Eddie Gomez.
Dette var bare omtrent et halvt år etter at Eddie Gomez spilte med Evans for første gang, i New York i april. Evans brukte hovedsakelig Arnie Wise som trommeslager i USA på denne tiden, men Wise var ikke interessert i å reise. Han er da heller ikke regnet som permanent trommeslager i trioen. Som dett: 11. oktober kom Shelly Manne over fra Los Angeles i ens ærend, da trioen gikk i studioet til Rudy Van Gelder i Englewood Cliffs, NJ. Her spilte de inn det som ble albumet A Simple Matter of Conviction, noe som altså ble Gomez’ første plateinnspilling med Bill Evans. I løpet av sommeren og høsten 1966 var Eddie Gomez blitt Bill Evans’ foretrukne bassist. Gomez skulle være en del av trioen lengre enn noen andre.
Til København kommer Evans og Gomez i slutten av oktober, nærmest rett fra et residentskap på Village Vanguard, med Arnie Wise på trommer. Men denne gangen kommer de altså uten trommeslager. I november 1965 hadde Alex Riel blitt invitert med i trioen på konsertene Bill Evans ga i Danmark den gangen. Alex Riel får nå kallet igjen. Riel hadde blitt ikke bare blitt utpekt som Årets danske jazzmusiker 1965, og fått utgitt sitt første album i eget navn. Han hadde også vært ved Berklee School of Music og fått veiledning av Alan Dawson.
Samtidig er også Monica Zetterlund kallet til byen, Monica Zetterlund var på denne tida i Stockholm med i Povel Ramels På avigan på Ideonteatern, og blir i København bare to dager. Som trio og kvartett vil også Bill Evans’ trio og Monica Zetterlund gi konsert. Bare én konsert er kjent i København i disse dagene. Tirsdag 24. oktober spilte Bill Evans Trio med Zetterlund, en veldedighetskonsert for danske Røde Kors. Det er ulike opplysninger om konsertstedet, men Evans-biografen Pettinger (p. 182), er tydelig på at konserten skjedde i Det Kongelige Teater.
Dagen etter var trioen og Zetterlund i Studio 1 i TV-Byen i Gladsaxe i om lag 4 timer. Her gjorde de opptak til ett eller to planlagte TV-program. Det er planlagt to deler, først en trio-del med fire låter, av varighet 20-25 minutter, før Zetterlund ankommer en og en halv time seinere for å gjøre opptak av to eller tre låter, altså 10-15 minutter. Det endelige opptaket med Zetterlund blir to låter, på til sammen nær ti minutter. Den opprinnelige planen er muligens at dette skal redigeres sammen til ett program, men det synes ikke å ha skjedd. Nå har DR Gensyn vist og gjort tilgjengelig de komplette opptakene fra denne dagen.
Det første komplette opptaket med Bill Evans og trioen, er 45 minutter, hvorav ca 25 minutter utgjøres av låtene «Very Early», «Who Can I Turn To», «If You Could See Me Now» og «Autumn Leaves». Dette er supplert med to takes av show-temaet til Bill Evans på denne tiden, hans tema «Five», som han hadde spilt inn allerede på New Jazz Conceptions i 1956.
Monica Zetterlund er i studio i en liten time, og hele oppholdet hennes er filmet. I alt 55 minutter viser alt som skjer i studio i denne perioden, fra hun ankommer like før kl. 14.00, til de avslutter dagen noe før kl 15.00. Første del av opptaket er øvinger og diskusjoner om materialet. Her er tre låter planlagt, «Monicas vals» [«Waltz for Debby»], «Some Other Time» og «So Long, Big Time». Alle tre er låter de hadde spilt inn på albumet Waltz for Debby i august 1964.
Men fordi Zetterlund skal tilbake til Stockholm, rekker de kun å gjøre endelige innspillinger av to av dem. Zetterlund drar rett fra studioet i Gladsaxe ca. kl. 15.00, for å dra innom SAS-hotellet på Amager, og deretter rekke et fly tilbake til Stockholm kl 17.00. Dette for å være med i På avigan i Ideonteatern samme kveld. Bill Evans og Eddie Gomez ble igjen i København.
På fredagen, tre dager etter opptaket, dro trioen til Oslo og spilte på Munch-museet. Dette var en av flere konserter organisert av musikerorganisasjonen Norsk Jazzforum, en organisasjon som ble startet etter inspirasjon fra Stockholms musikerorganisasjon og -nettverk Emanon.
Antakeligvis ble opptakene fra TV-Byen redigert og sendt som planlagt, tydeligvis i to programmer. Det første blir tilsynelatende sendt som Bill Evans i Studie 1, første gang 7. november 1966. Opptaket med Monica Zetterlund blir sendt første gangen tre uker seinere, 28. november 1966, med tittelen Til jazzprøve med Monica Zetterlund.
Nå har Danmarks Radio sendt begge opptakene igjen, i serien DR Gensyn. Denne gangen har de valgt å sende opptakene i sin helhet, med diskusjoner og utprøvinger og alt. Det gir en unik mulighet til å få se inn i øvingslokalet, og den uformelle og avslappede holdningen mellom musikerne. Bill Evans viser sin rutine med TV-opptak og redegjør for hvordan den etterfølgende redigeringen skal gjøres.
Nå har Danmarks Radio sendt begge opptakene igjen, under paraplyen DR Gensyn. Denne gangen har de valgt å sende opptakene i sin helhet, med diskusjoner og utprøvinger og alt. Det gir oss en unik mulighet til å få se inn i øvingslokalet, og den uformelle og avslappede holdningen mellom musikerne. Bill Evans viser sin rutine med TV-opptak og redegjør for hvordan den etterfølgende redigeringen skal gjøres.
DR har heldigvis – akkurat som NRK – valgt å legge dem ut uten restriksjoner på adgang fra noen del av verden.
Du kan se begge programmene ved å følge denne lenken til en ny side. Velg full skjerm og nyt nesten to timer i selskap med Bill Evans Trio og Monica Zetterlund 25. oktober 1966 i TV-Byen. Jeg inkluderer også en lenke til NRK-arkivet med et utdrag av konserten i Munch-museet tre dager etter at de var i TV-Byen.
Bill Evans i Skandinavia 1969
Neste gang Bill Evans kom tilbake til vår del av verden var tre år seinere, i oktober/november 1969. Denne gangen var den tredje trioen etablert, med Marty Morell på trommer. I København gjorde de igjen opptak i TV-Byen, som trio, og en omfattende konsert med det Kongelige Symoniorkester og det DR Radiostorband. Begge disse opptakene ble utgitt på RSD-utgivelsen på Elemental Music i fjor, Treasures: Solo, Trio & Orchestra Recordings From Denmark (1965-1969).
Deretter dro trioen til Stockholm og spilte i tre uker på et Gyllene Cirkeln som nå ikke lenger var den sentrale jazzklubben det hadde vært. Fra 25. oktober til 15. november spilte Bill Evans her, men uten at det finnes noe kjent opptak. Heller ikke finner jeg noen omtaler og anmeldelser av dette residentskapet i OJ, annet enn en kort omtale i #12/69, s. 21 av Lars Westin.
Trioens residentskap var så vidt jeg kan se, de aller siste jazzkonsertene som skjedde på det som nå var diskoteket Gyllene Cirkeln. Boka om Gyllene Cirkeln, Abrahamson et al, har rekonstruert programmet der gjennom alle årene siden starten i 1962, og lsitene ender med dette residentskapet.
Dagen etter avslutningen av residentskapet, spilte trioen i den nye musiker-initierte jazzklubben Artdur i Göteborgs Nordstaden. På samme side som Lars Westins korte omtale av Stockholmskonsertene, gir Lennart Blomberg en mer fyldestgjørende omtale av konserten i Göteborg.
Bill Evans-trioen vender tilbake til København og spiller blant annet i Århus. Opptaket derfra er utgitt på de nevnte RSD-utgivelsene, Tales og Treasures. Mandag 24. oktober spiller trioen på Jazzhus Montmartre, før de fortsetter på en Europa-turne.
Opptak fra Montmartre blir seinere utgitt som to Milestone-utgivelser Jazzhouse i 1987 og You’re Gonna Hear From Me årt etter.
Bill Evans 1970-1980
Allerede sommeren etter dette besøket, la Bill Evans’ trio ut på en lengre Europa-turne i 1970. 20. juni 1970 spilte trioen på Montreux-festivalen i Casino, en del av denne konserten ble gitt ut som Montreux II på Creed Taylors CTI records. På et eller annet tidspunkt i siste del av juni var trioen også i Villingen i Tyskland. Der var de i det nye MPS-studioet, og spilte inn Turn Out the Stars. Det skal sies: Dette opptaket har jeg ikke hørt.
Onsdagen etter Montreux-konserten, 24. juni, skal trioen ha vært i København, og har antakeligvis spilt der. Dette var foranledningen til at Per Ottersen og hans kumpaner fikk Bill Evans til Kongsberg på 1970-festivalens andre dag. Fredag 26. juni spilte Bill Evans Trio i Kongsberg kino.
I følge Roy Hellvin var det en makeløs konsert. Han var jo selvfølgelig til stede. Publikum satt som på nåler, med ørene på stilk, under hele konserten, fortalte han meg for noen måneder siden. Foranledningen for denne samtalen var for å formidle kontakt med Kongsberg-festivalen som var på jakt etter en som var tilstede på denne konserten.
Bakgrunnen var følgende: Kristian Ludvig Bøhmer, festivalens lydsjef, og andre hadde bygd ferdig en miksepult, noe som også gjorde det mulig å få gort bedre opptak av konserten. Bill Evans-konserten har vært bevart på spolebånd, etter opptak med en Revox-båndspiller. 29. november i år gir Elemental Music ut opptaket i sin helhet i samarbeid med festivalen som en dobbelt-LP. Jeg har lyttet gjennom plata, og kan bare si, det er bare å glede seg.
Neste gang Bill Evans var i Skandinavia var i 1973, der jeg er kjent med at trioen spilte i København og Lund. Hvorvidt det var andre konserter er foreløpig ukjent.
I februar 1975 var trioen tilbake og spilte konserter blant annet på Louisiana ved Helsingør og på Chat Noir i Oslo. Den 22. februar ga trioen en konsert i Konsthallen i Lund, og det ble plass til et siste samarbeid mellom Evans og Monica Zetterlund. Opptaket herfra er seinere gitt ut på CD-er med uklar legal status.
Etter det var så vidt jeg vet Bill Evans ikke tilbake i Skandinavia før 7. august 1980. Da ga den fjerde trioen, med Marc Johnson og Joe LaBarbera, konsert i Molde kino under Molde jazzfestival det året. NRK produserte et TV-opptak av deler av konserten. Konserten i sin helhet er gitt på vinyl og CD i Japan.
Litt mer enn en måned seinere, 15. september, døde Bill Evans etter å ha vært gjennom en tett rekke av spilleoppdrag i perioden: Milestone har seinere gitt ut i alt 16 CD-er med opptak fra ni dager ved Keystone Korner i San Francisco, 31. august til 8. september.
Tekst: Johan Hauknes
Bill Evans i Skandinavia 1964_80
