Så er den lenge annonserte NRK-serien om jazzen i Norge etter 1960 ute. Mandag 12. mars ble den offentliggjort og lagt ut i NRKs nettbaserte TV-arkiv.  Etter hvert skal den også vises på skjermene i programmet for lineær TV. Det har vært jobbet lenge i NRK med den nye serien. Serien Jazzeventyret stiller det store spørsmålet Hvordan ble lille Norge et stort jazzland? Hva skapte dette jazzeventyret vi opplever i dag?

Serien presenterer i fire episoder glimt fra den norske jazzhistorien i årene etter 1960. Hver episode vektlegger en side ved denne historien. Første episode «Daggry» forsøker å beskrive utviklingen fra 1960, da Norge var en musikalsk utkant, til 1970 da norsk jazz hadde begynt å forandre karakter. Andre episode, «Fire store», beskriver hvordan Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen var med og skapte et nytt musikalsk uttrykk, et uttrykk som etter hvert kom til å bli assosiert internasjonalt med ‘the Nordic sound’.

Tredje episode zoomer inn på to musikerkarrierer og bruker disse som en linse for hvordan improvisert musikk utviklet seg fra slutten av 1970-tallet og fram mot 1990. Vokalkunsten til de to, Radka Toneff og Sidsel Endresen, står sentralt i denne framstillingen. Den fjerde episoden, «Jazz er farlig, jazz er feigt» har vekten på den fornyelsen og ekspansjonen som skjer på 1990-tallet, der norsk jazz tar opp i seg inspirasjon fra områder som tidligere hadde vært utenkelige. Med dette utgangspunktet fornyes norsk jazz utover på 2000-tallet med en høy internasjonal oppmerksomhet.

La meg ta den viktigste konklusjonen aller først: Det er en variert, og flott presentert serie som NRK med dette legger fram. Seriens skapere har lykkes med de fleste av sine overgripende målsettinger for hva som skal formidles. Dramaturgien er helhetlig bygget opp, og gir en tydelig og lettforståelig fortellerteknisk bue fra begynnelse til slutt i hver episode, og i serien som helhet.

Den viktigste målgruppen for denne serien er de som har en viss interesse for moderne jazz og relatert musikk, men som ikke har detaljkjennskap til den norske jazzens historie gjennom de siste femti-åtti årene, eller som ikke har musikkhistorisk kunnskap nok til å vurdere kritisk seriens framstilling av den norske jazzhistorien. Derfor er valget av fortellergrepene man bruker helt essensielt for om man oppfyller seriens åpenbare folkeopplysende målsettinger.

Det er en serie der den kanskje aller viktigste lærdommen en seer i denne målgruppen sitter igjen med er dette,

• historien(e) om hvor norsk jazz er i dag, er en lang og mangefasettert historie,
• og vedkommende blir kjent med noen viktige hendelser og nøkkelpersoner i denne historien. Videre sitter hen igjen med at
• norsk jazz de siste årene har gjennomlevd en kunstnerisk gullalder, ulik og mye rikere enn det aller meste vi har opplevd tidligere. Derfor
• har norsk jazz fått en markert internasjonal posisjon, og at den i dag får stor internasjonal oppmerksomhet.

Det seeren ikke lærer noe om er at

• den betydelige internasjonale oppmerksomheten norsk jazz får, skjer samtidig som den offentlige oppmerksomheten innenlands, inkludert NRKs, gjennom de siste tiårene, både om norsk kunstmusikk generelt og jazz spesielt, har blitt snevret inn til et punkt der den i perioder har vært så godt som ikke-eksisterende, og
• om ikke dette endres, kan denne gullalder-historien om jazzeventyret bli kort. Videre,
• vedkommende får ikke noen samlet eller antydningsvis musikkhistorisk eller -analytisk forståelse for norsk jazz’ musikkhistorie de siste seksti-sytti årene.

Det har på forhånd vært mange spekulasjoner om innholdet, men ikke minst om redaksjonens vinkling av fortellingen(e) de hadde valgt ut, for presentasjonen av norsk jazz. For det er jo åpenbart: TV-mediets styrke er dets sterke kraft som forteller av minneverdige historier. Men i det ligger også en av dets mange svake sider: Evnen det har til å skape falske myter om historien og til å påtvinge allmennheten en skjev vinkling av historien. Det er vel nok å nevne seriene «Atlantic Crossing» og «Makta» og debatten rundt dem, for å minne seg selv på det.

Det skal sies: Etter å ha sett første episode under en lukket førpremiere, hadde jeg alle piggene parat til å stikke. Her ble det lagt opp til at NRK skulle falle i alle de klassiske fellene som en slik TV-serie kan falle i. Ikke minst dette: Å framstille historien som ett tog som beveger seg som et selvoppfyllende profeti fra fortidens stasjon A til framtidens stasjon B.

For i første episode synes NRK å legge opp til akkurat dette: Fortellerstemmen til den eneste lokføreren i serien starter med å uttale at «… dette er historien om det norske jazzeventyret». Men nei, det er ikke det. Dette er noen utvalgte historier om det norske jazzeventyret, det er ikke historien. For historien er aldri ett tog på én linje, på vei mot et endelig bestemmelsessted. Det er tusen tog, på hundrevis av linjer, der noen tog kolliderer, andre sporer av, og der noen få kommer fram til et bestemmelsessted – som ingen ante noe om på forhånd.

Et seinere gjennomsyn av den første episoden gjorde meg oppmerksom på en detalj som ble borte i den grafiske støyen ved første gangs visning: I vignetten for den første episoden var det gjemt en undertittel: «En historie om norsk jazz». Dette forbeholdet — én av flere historier — er dessverre ganske usynlig for en vanlig seer. Med det, og etter å ha sett de tre neste episodene, har jeg endret min første vurdering noe. Fortellerteknisk framstår serien samlet sett, langt tydeligere som bygget over glimtvis presentasjon, enn det som syntes å være tilfelle etter første gjennomsyn av første episode. Ikke bare var den faktisk anekdotisk og episodisk i sin fortellerstil, men den ga også et mer betryggende inntrykk etter hvert av at dette var intendert fra serieskaperne. Den trekker fram noen hendelser og perioder og belyser disse med historiske klipp og sammenklippede etterpåklokskapende refleksjoner av noen av de som var involvert, eller som på andre måter var deltakere i historien. Jeg skulle dog ønske at dette perspektivet var trukket noe tydeligere fram i presentasjonen enn det er gjort.

Dette er jo det store dilemmaet ved slike populariseringer av en historisk utvikling: Hvordan skal man balansere mellom kravene til en rik og mangedimensjonal presentasjon av historien som er representativt og faglig fundert, og det dramaturgiske kravet til forenkling og framstilling av en få-dimensjonal fortelling, som er lettfattelig for det intenderte publikum av ikke-spesialister. Det endelige produktet, på grunn av TV-mediets sterke formidlingsevne, skaper i kraft av sin gjennomslagskraft en historie om historien som lett kan skape og formidle falske myter om den virkelige historien. Derfor er dette valget viktig for å sikre at seerne ikke får forsterket falsk kunnskap og myter.

Slike myter vil i ettertid kunne gjøre det vanskelig seinere å formidle kritisk historisk kunnskap om det som skjedde – og om hva som var de virkelige og grunnleggende drivkreftene — til allmennheten. Hvorvidt denne serien vil skape slike myter vet vi først i ettertid. Men vesentlig for å motvirke dette, er at NRK selv er tydelig på forutsetningene for sin historieframstilling og dens begrensninger, og formidler dette klart og tydelig. Og at NRK selv stimulerer til kritisk debatt og offentlighet rundt serien.

Som helhet over seriens alle fire episoder vil jeg berømme redaksjonen for dens mange dramaturgiske grep. Bruken av historiske klipp er ikke bare opplysende, men ofte også humoristiske – og ikke minst minnevekkende for et publikum som har vært med på deler av denne historien. Jeg har ingen vesentlige innvendinger mot de forenklende valg og grep som er gjort, selv om ikke alle er slik jeg ville fortalt det. Men de er forståelige og de er fortellermessig godt begrunnet i seriens implisitte karakter og mål. Selv ville jeg kanskje valgt mindre av det jeg vil karakterisere som Francis Bull-scenografien av informantene, men det er hovedsakelig et estetisk valg.

Det er mange deler jeg gjerne skulle sett nærmere drøftet eller behandlet. Det er også en del mindre feil og unøyaktigheter som skjemmer framstillingen, men de kan vi ta seinere i andre fora. Ingen av dem går utover logikken i den samlede dramaturgien, og med det seriens overliggende funksjon og måloppfyllelse.

Det er særlig tre forhold som jeg gjerne skulle sett bedre behandlet:

• Noen nøkkelpersoner i denne historien får ikke presentere sine perspektiver på historiene, og heller ikke på framstillingen av deres egen historie. Hvorfor vet jeg ikke, men det framstår som en vesentlig svakhet i framstillingen.
• Med unntak av en presentasjon og omtale av jazzlinja i Trondheim og dens betydning, har serien et nærmest monolittisk Oslo-og Østlandsfokus. Dermed forteller serien ingenting om utviklinga av jazzscena i denne perioden på andre steder i landet. I særdeleshet gjelder dette for jazzscenene i Bergen, Stavanger, Kristiansand og Nord-Norge, som ikke nevnes med ett ord.
  • Dette blir ytterligere understreket når framstillingen overser Nattjazzen i Bergen fullstendig. Det etterlates et inntrykk av at det på midten av 1970-tallet var tre jazzfestivaler i Norge. Men det var vitterlig fire av dem, og ikke nok med det: Nattjazzen startet med festival i 1973, ett år før Vossa Jazz.
  • Da Bergen Jazzforum tok initiativ i 1972 til å lage en festival i Bergen, var deres fremste motivasjon å motvirke en overveldende Oslo-dominans. Femti år seinere er det altså fortsatt blinde punkter i de Oslo-baserte fortellingene om norsk jazz.
  • Punkt-festivalen i Kristiansand er i dag en sentral del av norsk og internasjonal improvisert musikk, og er med på å sette et særlig preg på omverdenens vurdering av norsk jazz. Festivalen nevnes ikke med ett ord.

• Den norske historien som fortelles i NRK-serien, framstilles som om den skjer i et internasjonalt vakuum. Men verken verden eller jazzen utenfor Norge sto stille i den samme perioden. Serien og seriens budskap ville etter mitt syn, ha tjent vesentlig på å sette de norske historiene i relieff mot et baklys av det internasjonale perspektivet.
  • Ikke minst ville dette beriket historieframstillingen, av det enkle faktum at utviklingen i den perioden som serien dekker, også reiser spørsmålet om det i det hele tatt er meningsfylt å snakke om en norsk jazzscene.

Alt i alt er det en flott serie NRK har laget. Det er nå viktig at det ikke blir med dette — at dette blir et første steg som etterfølges av nye initiativ om improvisert og annen samtidig kunstmusikk. Det er essensielt for utviklingen av norsk jazz inn i nye femti år, at NRK igjen tar på seg den sentrale oppgaven de i sin tid ble gitt gjennom public service-oppdraget – å drive systematisk, reflektert og faglig solid folkeopplysning, med et gjennomgående eksplorativt og eksperimentelt preg på formidlingen. Gjør de dette, så er NRK-serien Jazzeventyret et meget godt springbrett.

Siden NRK insisterer på at deres egne anmeldere må levere terningkast, for å rekruttere nye og unge lesere, seere og tilhørere, gjør vi her et engangsunntak fra vår generelle motstand mot slikt populistisk anmelderi:

NRK-serien Jazzeventyret, fire episoder, 2024, terningkast 4

Hvorvidt dette vil gi oss flere unge lesere er jeg i tvil om, men vi kan selvfølgelig ta feil her også.

Tekst: Johan Hauknes