Danmark har i mange år vært forbundet med flere bassister i verdensklasse. Niels-Henning Ørsted Pedersen, Bo Stief og Jesper Lundgaard var i mange år elitelaget. Etter at disse gikk opp «viktige spor», kom det til en yngre generasjon bassister, med Jesper Bodilsen, Thomas Fonnesbæk, Anders «AC» Christensen og en flere andre i spissen. I dag er dette musikere som stadig vekk markerer seg på klubber, festivaler og på plater.
Samtidig har vi også sett at det har dukket opp en rekke kvinnelige (alt-)saksofonister i verdensklasse innenfor den nyere og eksperimentelle jazzen i Danmark. De senere 15-20 årene har det dukket opp en rekke unge, danske kvinnelige (alt-)saksofonister som markerer seg både nasjonalt og internasjonalt. Har, som med danske bassister, en tidligere generasjon med danske kvinnelige sakofonister, som Christina von Bülow, Pernille Bévort, Lotte Anker, Christina Dahl, og et par andre, vært viktige forbilder for de unge – og med det lagt grunnnlaget for denne oppblomstringen av musikalske talenter?
Vi har Mette Rasmussen, som de senere årene har opparbeidet seg internasjonal stjernestatus innenfor den fritt improviserte musikken, Amalie Dahl, som mange blant annet kjenner fra det norgesbaserte bandet Skurkar, og Signe Emmeluth, som er i ferd med å bli en av de store, internasjonale altsaksofonstjerner på linje med Rasmussen. Alle disse tre har valgt å utvandre til Norge, mens en annet man har lagt merke til, Julie Kjær har hatt en lengre periode i England. Kjær finner vi blant annet i Paal Nilssen-Love Large Unit og på plate med Sonic Youth-gitaristen Thurston Moore.
Nana Pi, Marie Dybbroe og Sonja LaBianca er å høre på de danske jazzscener, mens Mia Dyberg er i ferd med å få et navn i den Berlinske jazzen. Og så er det, ikke minst, Laura Toxværd (bildet), som er en slags veteran blant de unge, danske altsaksofonistene. Dette er musikere som lyser godt opp i hverdagen, både på de danske scener, i Berlin, på Kafé Hærverk i Oslo og ellers på de europeiske jazzscener. I tillegg har man også fått en utmerket tilvekst av «utenlandske» saksofonister som har valgt å bosette seg i Danmark, så som Maria Faust (fra Estland), som mange kjenner fra samarbeid med Kira Skou og i trioen Shitney, og Carolyn Goodwin (fra Irland) for å nevne et par av dem.
Og det man aller mest legger merke til, er at de, i stor grad, beveger seg innenfor de nyere formene for jazz og improvisert musikk, og at de fleste, med jevne mellomrom, dukker opp på scener som Klub Primi, Koncertkirken, Mayhem og flere andre av de utmerkede scener for ny, ung, improvisert musikk i København.
En av de store oppgavene når det gjelder rekruttering av unge til improvisert musikk er å sørge for at flere jenter velger å starte på veien mot et liv som profesjonell musiker. I de fleste land er det en betydelig underrepresentasjon av kvinner blant etablerte profesjonelle musikere. Så hva skal til for å rekruttere flere jenter til å velge musikk i den kritiske alderen mellom 12 og 18 år?
Ofte hevdes det, blant annet når man etablerer tiltak rettet spesielt mot jenter og kvinnelige musikere, at det er viktig med kvinnelige forbilder for de unge jentene. At de har kvinnelige rollemodeller som viser at det er mulig å gjøre karriere også i disse musikkformene også som jente.
Den øvelsen som danner grunnlag for denne artikkelen har dette som utgangspunkt og arbeidshypotese. Med en slik hypotese om at kvinnelige forbilder er viktige for jenter i fasen der de velger å satse på en musikerkarriere, er det naturlig å spørre kvinnelige musikere som senere har etablert seg, eller er i ferd med å etablere seg, som profesjonelle og som nasjonalt og internasjonalt anerkjente musikere om hvilke forbilder de har hatt.
Vi har i beskrivelsen over pekt ut elleve unge, kvinnelige saksofonister i alderen 25-45 år som har sitt utgangspunkt i eller er aktive på danske musikkscener. Det er altså et betydelig antall kvinnelige saksofonister med tilknytning til Danmark på et svært høyt nivå innenfor eksperimentell improvisert musikk. Dette gjør det naturlig å stille spørsmål om hvilke forbilder de har hatt, og hva det er som gjorde at de valgte saksofon som sitt hovedinstrument.
Ikke minst er dette et godt område å teste en slik hypotese om viktigheten av kvinnelige forbilder og rollemodeller. Ikke minst fordi det finnes så tydelige, markerte og etablerte danske kvinnelige saksofonister som kan ha vært potensielle forbilder for disse unge kvinnelige musikerne. Lotte Anker og Christina Dahl, samt Christina von Bülow og Pernille Bevort er åpenbare eksempler på slike potensielle forbilder.
Arbeidshypotesen leder dermed til følgende spørsmål:
- Hvorfor har det dukket opp så mange dyktige, unge kvinnelige (alt-)saksofonister i løpet av de siste 15 årene?
- Har de hatt kvinnelige danske forbilder, som Anker, von Bülow, Bevort, Dahl eller noen av de andre, sterke damene? Eller kommer forbildene andre steder fra?
- Eller er det noe med lærerstaben på de danske jazzutdanningsinstitusjonene som har gjort at de er blitt så spennende musikere?
Dette er noen av de spørsmålene vi søker svar på i dette essayet. Undersøkelsen er på ingen måter fullstendig eller representativ. Det er en uformell forespørsel til ti kvinnelige musikere som alle har saksofon som sitt hovedinstrument. Men jeg vil hevde undersøkelsen allikevel har en verdi, da den er rettet mot et instrument- og sjangermessig område som inntil for ganske få år siden var svært mannsdominert. Antallet unge kvinnelige saksofonister i, eller med tilknytning til, Danmark som har etablert seg etter 2000, er bemerkelsesverdig på alle mulige måter. Spørsmålet om hva som har gjort dette mulig gir ikke denne studien noe fullgodt svar på, men vi mener at den er en enkel, men klar test av den primære hypotesen om viktigheten av kvinnelige forbilder.
Som grunnlag for studien, sendte jeg derfor ut et enkelt spørreskjema til ti av de nevnte musikerne med spørsmål om hvorfor de begynte å spille (alt-)saksofon, hvem eller hva som forårsaket at det akkurat ble dette instrumentet, om det var andre grunner enn det rent musikalske som fikk dem til å begynne å spille instrumentet, hvem som var og er forbildene, og hva de selv tror er grunnen til at det finnes så mange unge, dyktige, kvinnelige (alt-)saksofonister i Danmark.
Svarene jeg fikk er oppsummert nedenfor.
Hvorfor (alt-)saksofon?
Laura Toxværd har forsket på yngre, kvinnelige saksofonister i Norden, under sine studier ved Universitetet i Agder, Kristiansand i Norge. Hun svarer egentlig på flere av spørsmålene mine i ett, om hvorfor hun valgte altsaksofonen og om grunnen til at det er så mange unge (alt-)saksofonister i Danmark akkurat nå:
«Da jeg begyndte at spille moderne eksperimentel jazz i slutningen af 1990’erne, kunne jeg ikke få øje på andre kvindelige saxofonister, der gjorde det samme – hverken i Danmark eller andre steder i verden. Lotte Anker var en saxofonist, der var omkring på det tidspunkt, og som er lidt ældre end mig. Imidlertid spillede hun dengang mindre eksperimenterende på sine saxofoner i forhold til sound og teknik, hvorimod hun i sin kompositoriske praksis helt klart var moderne og eksperimenterende.
«Jeg oplevede altså, at jeg stod alene som kvinde ved at spille med en ikke-ortodoks sound med brug ‘extended techniques’, samtidig med at min spillestil ikke fulgte gængs diatonik og funktionsharmonik. Når der er mange unge altsaxofonister i Danmark, der i dag spiller moderne eksperimentel jazz, tænker jeg, at det skyldes, at der har været kvinder som mig, der har gjort sig gældende på scenen, mens de yngre kvinder voksede op.
«De yngre kvinder har erfaret, at der var måder at spille saxofon på, som de fandt interessante. Det er også mit indtryk, at det har haft stor betydning for nogle af de unge kvindelige altsaxofonister i Danmark, at de har været omkring svenske folkehøjskoler og norske musikuniversiteter/konservatorier».
Men flere ganger er det tilfeldigheter eller at en i nærmiljøet, som en storebror, hadde fått ny saksofon og at lillesøster overtok hans gamle. Amalie Dahl, forteller at hun var på «åpent hus» på en musikkskole, og fikk lov til å prøve mange instrumenter. Hun syntes trommer og saksofon var «sejest». Hennes mor har senere fortalt at Amalie falt pladask for saksofonens klang, og at hun insisterte på å spille saksofon selv om hun knapt kunne bære den i begynnelsen.
Maria Faust forteller at musikkskolen i hennes hjemby i Estland hadde «arvet» instrumenter fra en musikkskole på Gotland, og hun var raskt frampå da instrumentene ble båret ut av lastebilen som hadde fraktet dem fra Gotland til Estland. Hun hadde aldri tidligere sett en saksofon. Hun hadde kun sett et bilde av en på en plakat fra Sovjet og som hang på veggen i musikkskolen.
Hun falt umiddelbart for altsaksofonen, og uttalte: «Today you play a saxophone, tomorrow you´ll trade your homeland. The Soviet regime was not supporting such ‘horny’ music as jazz. I still don´t understand how I knew that this would be my path. I had absolutely no influences in jazz or on the saxophone, but I was a pretty ok young classical piano player — so I did read music quite well and I had a pair of good ears».
Signe Emmeluth forteller følgende om hvorfor det ble altsaksofon: «Min klasselærers søn spillede saxofon. En dag hørte jeg ham spille på min friskole. Jeg synes bare han var mega sej. Jeg spillede klaver i forvejen, men var ikke super glad for det, så da jeg så ham var jeg bare — Det vil jeg! Og så begyndte jeg».
Nana Pi, som egentlig spiller mer tenorsaksofon enn altsaksofon, samtidig som hun komponerer, forteller følgende om hvorfor hun begynte å spille saksofon: «Jeg startede med at spille saxofon da jeg var 19 år — hvor jeg gik på Den Fri Ungdomsuddannelse. Jeg havde blandt andet et halvt år på Vejle daghøjskole. Det var mit første møde med musikken og saxofonen. Vores lærer spillede tenorsaxofon og jeg blev total draget af lyden. Så jeg købte en altsaxofon, og tog til England for at studere musik på Chichester College via Fri UngdomsUddannelse. Her studerede jeg på jazzlinjen og da jeg kom hjem til Danmark igen købte jeg en tenorsaxofon. Da det var mere den lyd jeg gik efter [end lyden af altsaxofon]».
Julie Kjær forteller følgende: «Min bror spillede saxofon (han fandt min mors gamle sax på loftet) og det inspirerede mig meget. Jeg tænker egentlig han altid har været et forbillede for mig. Jeg kommer fra en meget musikalsk familie – indenfor både rytmisk (jazz …) og klassisk, så der har altid været meget musik i mit liv. Derudover gik jeg til saxofonundervisning med nogle veninder i begyndelsen, hvilket også betød at det blev sjovere.
«Min bror fik mig rimelig tidligt med i musikskolens bigband og så fik jeg blod på tanden. Der var allerede en del piger der gik til saxofon på musikskolen på det tidspunkt og det tænker jeg også inspirerede mig på en god måde.
«Lederen af bigbandet var en ildsjæl der fik mig til at få øjnene op for jazzmusikken. Efter gymnasiet fik jeg en saxofonlærer, Michael Bladt, der også var en ildsjæl og god til at formidle sin begejstring for saxofonen og jazzmusikken. Han introducerede mig bla. til Christina Von Bülow og jeg blev «forelsket» i hendes klang og fraseringer og hun blev et forbillede. Senere da jeg kom på konservatoriet, begyndte jeg at tage timer ved hende.
«Jeg tænker jeg var heldig at Aarhus havde nogle gode saxofonister (mandlige) som var inspirerede på den ene eller den anden måde».
Med hvilke forbilder?
På spørsmål om saksofonfavoritter og forbilder burde det etter den innledende hypotesen framkomme flere kvinnelige musikere, kanskje spesielt danske musikere. Men de som trekkes fram som primære forbilder er Ornette Coleman, Cannonball Adderley, Johnny Hodges, Charlie Parker og Eric Dolphy. Med få unntak kommer andre navn først som senere forbilder eller sekundærsvar.
Amalie Dahl forteller: «Ornette Colemann er et stort forebillede for mig, jeg elsker hans måde at spille på, det samme gælder Cannonball Adderly, der i tillæg har en dejlig tone. For tiden bliver jeg også super-inspireret af både Mette Rasmussen og Anna Högberg. Men jeg har også mange forebilleder der ikke spiller altsax».
Maria Faust kan fortelle: «Everybody and nobody. I love Johnny Hodges, Ornette Coleman but all in all I think the instruments and styles do not matter».
Og Laura Toxværd svarer følgende på spørsmålet: «Charlie Parker har altid været mit forbillede – da jeg var teenager havde jeg plakater på mit værelse af ham, og på bibliotektet lånte jeg hans plader, som jeg overspillede på kassettebånd».
Signe Emmeluths favoritter har endret seg, eller blitt utvidet i takt med hennes egen utvikling som musiker: «Cannonball Adderley, Ornette Coleman og Eric Dolphy er nogle af de altsaxofonister, som jeg har lyttet en del til og som har været med til at forme mig. Senere har folk som Roscoe Mitchell, Anthony Braxton, Jimmy Lyons og Lotte Anker været vigtige for mig. Jeg husker en koncert med Lotte og Mokuto sidste sommer på jazzfestivalen, som virkelig efterlod mig med hageslip. Hun er helt rå! Christine Abdelbour var også vigtig for mig, da hendes tilnærmelse til instrumentet er helt unik. Utroligt hvilke lyde hun får ud af altsaxen. Da jeg opdagede hende åbnede der sig en helt ny verden af lyde for mig. Mette Rasmussen er også et forbillede. Jeg var så heldig at have hende som lærer mit sidste år i Trondheim. Hun er også helt rå».
Nanna Pi svarer følgende: «Mine forebilleder på saxofon er blandt andet Chris Speed, Lotte Anker, Liudas Mockūnas, Tobias Delius, Dexter Gordon, Ornette Coleman, Rudresh Mahanthappa og mange flere».
Julie Kjær nevner Cannonball Adderley, Christina von Bülow, Henry Threadgill, Ornette Coleman, Archie Shepp og John Zorn, og svarer at hun også ville hatt med Rachel Musson på listen, hvis hun hadde spilt altsaksofon.
Hva er grunnen til at det er kommet så mange dyktige (alt-)saksofonister akkurat nå?
På det spørsmålet vi kanskje var mest spent på, og som vi egentlig hadde håpet kunne gi et svar på vårt hovedspørsmål, var å få vite hva musikerne selv tror er grunnen til at det finnes nå så mange unge, dyktige altsaksofonister i eller med tilknytning til Danmark.
Amalie Dahl: «Jeg aner det ikke. Jeg startede jo med at spille i Danmark. Men de sidste 4 år har jeg boet i hhv. Sverige og Norge. Og det er også her jeg fandt ud af at jeg godt kunne og ville blive professionel musiker, og det er også fra de miljøer jeg henter det meste af min inspiration fortiden».
Maria Faust: «Interesting question. Even more interesting question is why most of them are in the field of experimental music and improvisation. We clearly have an «older» generation (sorry!) Lotte, Pernille, Christina von Bülow, Christina Dahl and then in between we have Laura and Faust and then a group of proud and beautiful young women. While the first generation has one experimental musician, basically everyone are experimental musicians in the next two groups. Male musicians do have more blended style choices.
«I do believe that the reason why we have many (far from too many, though!) female sax players is because group 2 and 3 have had female role models and teachers. My teacher was Lotte — the best thing that happened to me as a student and a young musician. It is so important to be heard and understood. I hope I too have a part in helping female musicians and composers.
«We do not have enough female (instrumental/composing) teachers in conservatories. Odense, Esbjerg, Ålborg, Århus. What is the f.. problem? I hope every conservatory and MGK in Denmark will start to take steps to give a chance to young professional female musicians. The road there is to hire female teachers!»
Signe Emmeluth: «Tror det er ganske tilfældigt egentlig. Jeg tænkte ikke over det før for et par år siden. Specielt når jeg var ude og spillede og faldt i snak med folk, så var der mange der trak frem – «uh, du er ung kvindelig saxofonist fra Danmark, dem er der en del af for tiden». Men jeg ved det ikke. Tænker ikke så meget over det. Måske har folk som Lotte (Anker) været et vigtigt forbillede? For min egen del opdagede jeg Lotte ganske sent. Jeg har bare stort set altid villet spille altsax, så det har jeg gjort».
Nanna Pi: «Åh, det er svært at sige. Vi har generelt et godt musikmiljø i Danmark med mange dygtige saxofonister».
Julie Kjær: «ildsjæle på musikskolerne der er gode til at gøre det sjovt at spille og gode til at formidle deres begejstring for musikken både til piger og drenge og som er gode til at inkludere begge køn (hvis man kan sige det på den måde)».
En slags konklusjon
Det er ingen tvil om at danske mannlige forbilder som Niels-Henning Ørsted Pedersen og Bo Stief har vært vesentlige for en utvikling der det har kommet opp en rekke unge, dyktige mannlige bassister. Flere unge kvinnelige trommeslagere av tilsvarende generasjon peker på Marilyn Mazur som et viktig forbilde for deres egen utvikling, det er nok ikke feil å si at Marilyn Mazurs virke virkelig har satt fart i rekrutteringen av unge, kvinnelige trommeslagere i Danmark de siste tiårene. Men om en slik kjønnet relasjon til forbilder eller ikke er hovedregelen er langt fra klart, uansett hvor «selvsagt og åpenbart» det måtte høres ut.
Våre spørsmål til ti unge kvinnelige (alt-)saksofonister, indikerer at det i svært liten grad er kvinnelige forbilder, det være seg danske, såvel som utenlandske, som har vært medvirkende til at de har valgt saksofonen som hovedinstrument. Lotte Anker og Christina von Bülow blir nevnt et par ganger, ingen, eller få andre. Men selv når de nevnes er det ikke som det primære svaret. Forbildene er gjennomgående og i all hovedsak mannlige. Det er de samme navnene som dukker opp flere ganger, og dreier seg gjennomgående om noen av de store, internasjonale navnene. Cannonball Adderley og Ornette Coleman er navn som gikk igjen hos flere.
Forklaringen på det betydelige antallet unge, danske kvinnelige saksofonister ligger tilsynelatende ikke i at den foregående generasjonen har vært forbilder og rollemodeller for de unge. Bildet som trer fram er langt mer komplekst og sammensatt. Interessant er det å merkse seg at selv om musikerne med dette ikke bekrefter det forventede omfanget av kvinnelige musikere som forbilder, er det en hypotese om kvinnelige forbilder noen av dem griper til når de skal forklare utviklingen for andre enn seg selv.
Så hva blir konklusjonen? Jo, at de unge, danske (alt)saksofonistene selvfølgelig har sine forbilder. Disse forbildene omfatter også kvinnelige musikere som Lotte Anker, Pernille Bévort, Christina von Bülow og Christina Dahl. Men ikke i den grad at den underbygger arbeidshypotesen. Vel så mye peker musikerne på mannlige jazznavn som forbilder. Det skal samtidig bemerkes at de peker på mannlige musikere som mer eller mindre har skapt eller hatt vesentlig påvirkning på den internasjonale moderne jazzen. Med det peker de på musikalske forbidler som ville være blant viktige forbilder for de aller fleste saksofonister som bedriver improvisert musikk. Det peker mot en tentativ konklusjon om at valget av forbilder dreier seg minst like mye om musikalsk status, posisjon og oppfattet kvalitet som av forbildets kjønn.
Men uansett hvilke forbilder de ti musikere vi har forespurt har hatt eller ikke, er de noen av de mest toneangivende innenfor den skandinaviske og europeiske jazzen i dag og framover. De er alle musikere som viser musikalske «muskler» i dag, og vi kan bare glede oss til hva de vil levere i fortsettelsen.
Tekst og foto: Jan Granlie
