Vår skribent, Johan Hauknes hadde ikke mulighet til å reise til Moldejazz i år. For å døyve smerten over sitt eget fravær fra årets festival, anmeldte han historiske konserter fra Moldejazz i festivalavisa Fire Flate. Salt peanuts har selvsagt fått anledning til å legge ut Hauknes betraktninger fra sitt «tidligere liv»
Del 4 handler om Directions in Music sitt besøk i Molde i 2002.
I dag velger min grå Fedora – jeg gjentar igjen, en Fedora er overhodet ingen køntri-hatt, det er en hatt for real city-slickers – min «Sorting Hat» velger seg denne gangen ut onsdag 17. juli 2002. Og det er overhodet ikke meg imot:
Denne onsdagen fordøyer vi fortsatt at det forente Tyskland tapte 0-2 for Brasil i VM-finalen i Yokohama for snart tre uker siden, etter to mål av Ronaldo i andre omgang. Men det var et verdig tap, også for de av oss som ser kimen til et nytt tysk fotballspill. Intet lag utenom Brasil har noensinne, i hele VM-historien, blitt mester med større måldifferanse gjennom sluttspillet. Utrolige +14 mål, etter åtte mål av Ronaldo.
Måtte Tyskland komme tilbake med revansj, en gang i framtida! Med en fotball som integrerer samba-fotballens fokus på vakre individuelle prestasjoner og det organiserte samspillet mellom lagets ledd som tysk fotball er kjent for. Forhåpentligvis med den i år unge debutanten og femmåls-scoreren Miroslav Klose i førersetet! Vi gleder oss allerede!
Men langt mer bekymringsfullt enn VM-fotball er krigshissinga George Bush bedriver i Washington – og, smertelig nok, med Tony Blair i økende grad på slep – mens vi alle prøver å komme over sjokket etter 11. september i fjor – eller 9/11 som det i økende grad er blitt kjent som internasjonalt. Etter at Bush invaderte Afghanistan for fire måneder siden, spør vi: er det nå Irak og Iran som står for tur?
Vi har selvfølgelig alle saldert boksene hjemme med europeiske valutaer, ikke sant? Gylden, mark, schilling og lire er helt ute – euroen er her. Fra i år må vi lære oss og telle i denne nye valutaen, eller symbolet € som de prøver å pådytte oss fra Brussel. Tipset er: Det går to tyske mark på en euro! Det gjør det jo så mye enklere.
Kanskje passerer verdien av denne nye euroen den amerikanske dollaren i verdi en dag? Hvilket prestisjenederlag vil ikke det bli for Bush &Co. Kanskje ser vi nå begynnelsen på slutten av dollarens hegemoni i internasjonal handel? Sosialøkonomen Robert Jordan skrev tidligere i år om den langsiktige betydningen av det føderale budsjettunderskuddet og den stadig økende utenlandsgjelda Bush må forholde seg til. En gang, selv med en demokratisk president i USA, kanskje til og med en afro-amerikaner – hvilken tanke! – kan dette ødelegge alt håp om muligheten for et progressivt lederskap fra Washingtons side.
For ytterligere å strø salt i dette såret: 25. november i år signerer Bush Homeland Security Act og etablerer Department of Homeland Security. Grøss! Ser vi her trollet bli født, det som skal lede oss inn i det orwellianske 1984? Hvem er det som virkelig vil se deg ti-femten år fra nå? Tenk på det!
Du spør etter sammenhenger? Verden er et mangfoldig sted. Alt henger sammen med alt, sa Gro for noen år siden. Og kanskje er det mer mellom himmel og jord enn noen andre steder, slik Wesensteen en gang påsto? Sammenhengene er der, vi må bare opprettholde vår kritiske evne til å se dem, på tross av alle forsøk fra reaksjonært hold til å gjemme dem for oss.
Så glemmer vi Paul Simon på Romsdalsmuseet i kveld. Vi hører da ikke på ikke-jazz under Moldeuka, gjør vi vel? Ett av den nye festivalsjefen, bodøværingen Jan Ole Otnæs, sine kupp er å ha sikret seg drømmebandet med Herbie Hancock, Michael Brecker og den unge trompeteren Roy Hargrove til årets festival. Så får vi heller glemme den lille stormen i vinter mellom Moldejazz og Olavsdagene: Skulle de spille i Molde eller Trondheim, eller begge steder? La oss bare glede over at de er her NÅ, i dag, HER!
Denne vårens to utgivelser fra de gamle gigantene fra Miles-bandet på 1960-tallet, først Wayne Shorters «Footprints: Live» og deretter Hancock et al.s «Directions in Music», vil stå seg i mange, lange år fram i tid, uavhengig av dollarens posisjon. Disse platene viser også at disse gamle herrene (Wayne fyller 69 år neste måned, mens Herbie passerte 62 i april) ikke hviler på sine laurbær. De er fortsatt på jakt etter nye musikalske landskap. Men det de to tvillingsjelene deler, er å bruke musikken fra sine egne unge dager som verktøy for denne utforskninga. For bare seks dager siden holdt de en allerede kritikerrost konsert med duo-prosjektet 1 + 1 på North Sea-festivalen, som de for øvrig også gjorde på JazzBaltica-festivalen tidligere denne måneden.
Herbie og hans kumpaner utviklet prosjektet Directions in Music for å markere 75-årsdagene til henholdsvis Miles Davis (26. mai) og John Coltrane (23. september) i fjor. Under den lille turneen i Nord-Amerika i fjor høst, ble konserten i Torontos Massey Hall (du har helt rett: det var akkurat der Bird og Dizzys fantastiske konsert fra 14. mai 1953 ble tatt opp) spilt inn. Plata ble utgitt for en måned siden på Verve.
Det er to vesentlige endringer i bandet siden den gangen: John Patitucci på bass og Brian Blade på trommer er erstattet av hhv. George Mraz og Willie Jones III, da de to førstevalgene i disse dager er opptatt med å turnere Europa som del av Wayne Shorters Footprints-kvartett. Denne kvartetten spilte på Montreux-festivalen i går kveld, og jeg kan garantere deg at det var mirakuløst. Det går allerede gjetord om flere av konsertene under denne sommerens Europa-turne til Wayne Shorter.
Wayne Shorter kommer ikke til Molde i år, men jeg håper det blir mange anledninger til å høre denne mesteren og hans kvartetts stadige utvikling av post-bopbasert kollektiv improvisasjon i seinere utgaver av Molde-festivalen! Hører du, Jan-Ole?
Og, bare som en vill ide fra min side, en idé til et alle tiders Dream Team: Hva med Herbie, Wayne, Dave Holland på bass, sammen med denne nye trommestjerna Brian Blade? Hadde ikke det vært noe, Jan-Ole?
Men det får foreløpig bli en av mine mange våte drømmer. Her og nå, i Molde i 2002, er det tid for Directions in Molde. Vi vandrer opp til Idrettens Hus oppi bakken for å høre på kvintetten Directions in Music, med Herbie Hancock, som alltid som den selvfølgelige talsmannen. Men han er ikke leder av bandet; dette er et reelt kollektiv. Akkurat som alle utgavene av VSOP-banda som Hancock har vært med i, band som har feiret det samme musikalske utgangspunktet. Riktignok med vekslende hell, det skal sies. Så ja, vi innrømmer at vi var noe skeptiske på forhånd, men vi lar oss definitivt og umiddelbart overbevise når vi hører musikken.
Det blir to timer i himmelen oppe i Idrettens Hus. Showet åpner med Herbies «The Sorcerer», deretter følger Hargroves Miles-tribute «The Poet». Så får vi en vidunderlig versjon av Miles’ og Tranes to modale vidunder-plattformer «So What» og «Impressions», integrert og gjenskapt i en tjue minutters reise som starter med et flott innledende arco-arbeid av George Mraz.
Bandet presenterer deretter ei låt som blir annonsert som «Misstery». Herbie overlater til oss, sitt publikum, å finne ut hvilken kjent Miles-standard den er en parafrase over. Jeg kan røpe her og nå at svaret ligger i den doble s-en i låt-navnet. Det er ingen annen låt enn «Stella by Starlight».
Det kanskje svakeste punktet i konserten er Breckers solo-presentasjon av Tranes «Naima», den vakreste balladen Trane noensinne har skrevet. Trane skrev den som en kjærlighetserklæring til sin første kone, Naima, mor til Tranes stedatter Syeeda. Breckers eksegeser vil dessverre ikke noe sted, det er en liten turn-down å høre dette. Men det er fort glemt.
Bandet fortsetter med Tranes «Transition», hvor Willie Jones III prøver å spille som Brian Blade, uten helt å lykkes. Men etterpå får vi en heidundrande vakker versjon av Kurt Weills vakre «My Ship», kjent i Miles-repertoaret som «Miles Ahead». Låta «D Trane» er Michaels Trane-tribute, bygget som den er over en vest-afrikansk clave rytmefigur og Tranes egen utvikling av afrikanske tradisjoner. Det sterkeste inntrykket er hvordan Herbie egger Mraz og Jones i et trio-spill det vil gå gjetord om.
Med oss ut i Molde-kvelden får vi til slutt Wayne Shorters «Pinnochio». Da er det ikke behov for mer musikk denne kvelden. Heldigvis er Erling Wicklund til stede i Idrettens Hus i kveld. Så opptaket blir bevart for ettertiden. Bandet skal for øvrig også spille på festivalen Umbria Jazz om tre dager. Finn meg et fly fra Årø til Roma eller Firenze! Jeg vil til Perugia!
