Vår skribent, Johan Hauknes hadde ikke mulighet til å reise til Moldejazz i år. For å døyve smerten over sitt eget fravær fra årets festival, anmeldte han historiske konserter fra Moldejazz i festivalavisa Fire Flate. Salt peanuts har selvsagt fått anledning til å legge ut Hauknes betraktninger fra sitt «tidligere liv»
Del 5 handler om Miles Davis sitt besøk i Molde i 1984.
Jeg, Hauken, har kommet helt til slutten av mine halefjær. Nei, jeg veit hva du tenker på. Mine fjør betyr nada for deg. Men vær sikker, for meg betyr de alt!
Om du trekker ut mine halefjør, kan jeg ikke lenger fly. Og jeg vil fortsatt fly – gjennom dette vidunderlige musikalske landskapet som Moldejazz har definert for meg gjennom så mange år. Det er tid for å velge det aller siste minnet blant de mange Molde-minene.
Min «Sorting Hat» er ikke i tvil. Den velger seg 1984. Et Moldeår som hører hjemme i den store historien. Ikke fordi det skaper minner om George Orwells allegori over 1948, men fordi det var året selveste Miles kom til Molde. Det er torsdag 27. juli 1984.
Vi som den gangen var alt for unge, har hørt om da Miles spilte i Chateau Neuf i 1971. Kvelden før Keith Jarrett spilte inn sin ECM-debut «Facing You» i Arne Bendiksens studio, denne plata vi ungdommene vokste opp med, den som lærte oss hva ECM virkelig var, hvem Jan Erik Kongshaug var.
Nå er det endelig vår tur! Miles – vår gud – kommer til Molde i år.
Men før alt drukner i dette Miles Davis-havet: Vi har i Molde i år opplevd en norsk sensasjon. Fjorårets Spellemann-vinner, bandet Masqualero har debutert her. Et fantastisk band med de pur unge fenomenene Tore Brunborg på tenor-saksofon og Nils-Petter Molvær på trompet, rett ut fra den nye jazzutdanninga ved Musikkonservatoriet i Trondheim, dette fantastiske utddanningstilbudet i rytmisk musikk som Terje Bjørklund tok initiativet til for fem år siden. Må det få leve lenge.
Se opp for disse to nye navnene de neste tiårene! Om disse to er en indikasjon på hva slags talenter som kommer til å komme fra utdanninga i Trondheim de neste årene, lover det svært godt for framtidig norsk jazz.
Jon Christensen forteller meg i en samtale at Tore Brunborg en dag for to år siden sto på døra hans i Oslo, rett fra Trondheim, og sa: – Jeg vil spille med deg og Arild! Det var begynnelsen. Medstudent Nils-Petter Molvær, som navnet tilsier er han selvfølgelig fra jazzøya Sula, ville også være med.
Med det var den nye Arild Andersen kvintett født, med Jon Balke på piano, Jon på trommer og de to unge på horn. I fjor ga bandet ut plata med tittelen som ga det nye bandet sitt nåværende navn, Masqualero, oppkalt etter Wayne Shorters kjente låt fra Miles Davis-katalogen. Plata «Masqualero», som ble utgitt på den nye jazz-labelen ODIN, fikk altså fjorårets jazz-Spellemann.
Deres debutkonsert her i Molde skjer i Kulturhuset, eller som jeg kjenner det – Huset oppi bakkjin. Arild er selvfølgelig sjefen over alle sjefer. Vi nyter Jon Balkes Fingre, integrert sammen med Brunborgs Ved Fossen. Som følges av Balkes Nyl. Arilds ballade Vanilje og hans Nesten seinere avslutter det hele. Fantastisk.
For et potensiale. Hvor skal dette bandet ende? Få det ut i verden! Manfred Eicher, hører du? Sign dette bandet umiddelbart på ECM! Dette er et det friskeste nye som har vokst ut av norsk jazz på lenge.
Men nå venter vi selvfølgelig på Miles. Selvfølgelig! Det er jo årets desiderte høydepunkt, ikke sant? Ryktene har gått opp og ned Storgata de siste dagene: kommer Miles eller ikke?
Vi sitter som på nåler oppe i Idrettens Hus. Hvor i h… blir det av Miles? Er vår drøm bare …. en drøm? Konserten skulle starte kl 18.00 og nå nærmer det seg midnatt. Og fremdeles ingen Miles.
Ryktene begynner å gå mellom seteradene: Bandet er jo allerede her, Bob Berg er sett i byen, denne nye gitaristen John Scofield som alle snakker om, er på plass. Trommisen og jentefuten Al Foster, og Darryl Jones og Robert Irving III, samt Steve Thornton, de er alle her. Men hvor f… er Miles? Har noen sett ham?
Vi veit at de spilte på San Sebastian-festivalen i går og kom direkte hit … dvs. nesten alle. Unntatt Miles. Men hvor ble det av Miles sjøl på veien? Ryktene sier at Miles har fått diare, eller et annet mageonde. Men så kommer det, ryktet om at Miles har tatt en liten detour, for å treffe en av sin gamle kjærester i Paris. Er det Juliet Greco? Eller lillesøstera til Rene Urtreger?
Vi veit ikke hva som er sant, men Miles kommer til slutt. Helt til Molde, direkte fra Paris, han kommer seint, men godt. Han måtte bare gjøre seg ferdig i Paris først. Med hva? Se det, det vet ingen! Og det er irrelevant.
Utpå kvelden ankommer han Årø International Airport i en slick liten privat-jet fra Sterling, rett fra Paris. Han blir møtt av den internasjonalt kjente NRK-journalisten Ragnar Auglænd. Miles is ready to play! – See you there, sier han til Ragnar. Og Ragnar var der.
Knut Borge, denne mesteren i EBUs konkurranse for jazzvitere, kommer langt om lenge ut på scenen i Idrettens Hus og sier de forløsende ord: «Gud er i garderoben!». Det er tid for midnattsmesse. Vi kan endelig puste lettet ut, selv om det er en time over midnatt.
Forsvaret er alarmert: Hercules-flyet som skal bringe teknikken videre til Lakselv blir holdt tilbake, alt for å gi plass for Guden som nå skal komme på scenen! Jeg kan bare forestille meg hvordan nervespenninga hos festivalledelsen har utviklet seg utover kvelden.
Klokka er nå ett på natta. Men (nesten) alle holder ut! Og endelig, … endelig, … så kommer Miles på scenen. Er det bra nok? Det er det vi lurer på.
Miles er vår Gud, ingen tvil! Men etter at han tok en pensjonstilværelse for åtte år sida, er vi mange som har vært skeptisk. Etter at han kom tilbake for tre-fire år sida er vi mange som har stilt spørsmålet, er Miles blitt for kommersiell? Mange av oss vil hevde det.
Hans tre siste plater er «The Man with the Horn» fra 1981, så «Star People» i fjor, og akkurat i disse dager, plata «Decoy». Hvordan vil de framstå i ettertida sammenlignet med kunstneriske høydepunkt som «Bitches Brew», «Nefertiti» og «Kind of Blue»? Vil dette holde mål?
Etter nattens konserts noe famlende begynnelse ble vi allikevel overbevist. Jazzen var fortsatt i behold i Miles sin musikk.
Etter at Gud kom ut av garderoben, fikk vi en noe famlende versjon av «Speak», før bandet gikk over i «Star People» fra fjorårets plate med samme navn. Dommen var klar, Miles var noe bleik i kveld.
Men etter en halv time var Miles varm i trøya og kom i siget. Musikken gled overraskende nok over i Cindy Laupers «Time after Time», og Miles viste hvorfor han er mesteren. Her henter han en av fjorårets pop-låter og bearbeider den på vidunderlig vis, Han skaper jazz av det, eller kunst som noen kaller det. Dette er Tin Pan Alley oppdatert.
Deretter tok det av. Fra «Hopscotch» fulgte den vakre franske barnesangen Miles lærte av søstra til Rene Urtreger, kjent som «Jean Pierre».
Neste stopp var «Code MD» fra den nye plata «Decoy». Da var klokka kvart på tre på natta. Etter at bandet gikk av scenen til iherdig applaus, fikk vi som ekstranummer først «Something’s on Your Mind», før det tonet ut i et tema som seinere i Miles-litteraturen vil bli kjent som «Lake Geneva». Så vinker Miles farvel.
Vi vandrer nedover bakken fra Idrettens Hus tidlig om morgen. Etter lang tids venting har vi vært vitne til to timers magi. Klokka nærmer seg fire om morgenen, men vi er ikke trøtte. Det nye sollyset viser seg fram over Moldefjorden. Er vi virkelig overbevist? Er Miles på riktig spor?
Nja…., Time will show!
… Så fortsetter vi:
… Men det var tøft som bare faen!
Når får vi se ham igjen neste gang?
