I dag, 19. mars 2019, er det 100 år siden pianisten, komponisten, stilskaperen og læreren Lennie Tristano ble født i Chicago. Etter at hans mor Rose ble smittet i spanskesjuken mens hun var gravid, ble han født med svakt syn. Da han hadde fylt ti år, var han blitt helt blind etter å ha fått glaukom, eller grønn stær/starr som det også kalles.
I løpet av de neste ti årene gikk han på Illinois School for the Blind i Jacksonville. Der utvidet han instrumentrepertoaret fra familiens piano, til også å lære seg å spille trommer, trompet, klarinett, saksofon og gitar. Han fortsatte utdanningen ved American Conservatory of Music i Chicago fra han var 19 år gammel. Etter fullført bachelor-grad, begynte han på masterstudiet, men avsluttet aldri denne graden.
Han begynte som musikklærer i Chicago i 1942, og underviste bl.a. en 15 år gammel altsaksofonist ved navn Lee Konitz. I årene etter dette skulle Lennie Tristano bli den kanskje mest særegne fornyeren av jazzen i samtiden. Hans versjon av be-bop og videre utviklinger liknet ikke på noen andre jazzmusikeres musikk.
Det sies at hans første spillejobber, som ennå knapt tenåring skjedde på horehus. Slik sett kunne det virke som om grunnlaget legges for en karriere som kan minne om den Jelly Roll Morton hadde to-tre tiår tidligere.
Men Lennie Tristano var aldri i nærheten av å stå fram med krav om han oppfant moderne jazz. Han kunne være tverr og vanskelig, og la visstnok ikke fingrene i mellom om han hadde noe å melde. Men at han oppfant jazzen, det påsto han ikke. Tvert imot er det få andre musikere av dette kalibret som så til de grader har gjemt seg unna og ikke krevd sin åpenbare rett i forhold til det han faktisk ga oss.
De første innspillingene med Tristano som finnes, er fra 1945-46. Blant annet ble det gjort en innspilling med musikere fra Woody Hermans band, fra Hermans såkalte First Herd, i mars 1945. Den nominelle lederen av dette bandet var den 28-årige tenorsaksofonisten Emmet Carls, som studerte under den to år yngre Lennie Tristano. Allerede på disse opptakene kan man høre antydninger til de utvidelsene av det harmoniske landskapet som kjennetegnet den seinere Tristano.
I 1946 flyttet han fra Chicago og skapte etter hvert sin nye base i New York. I løpet av 1946 dannet han en trio med Billy Bauer på gitar som satte standarden for mye av det som skjedde seinere. Trioen besto av instrumenteringen piano-gitar-bass, men hvem som var bassist i trioen synes å ha skiftet nesten fra jobb til jobb. Det sentrale i trioen var samvirket mellom Tristano og Bauer.
Denne trioen dannet på mange måter grunnlaget for mye av Tristanos musikalske utvikling. Tidlig i denne trioens liv viste de to ledende stemmene fram et kontrapunkt i sitt sampill og en harmonisk forståelse i sitt spill som var noe helt nytt i samtiden. Den amerikanske komponisten og jazzanalytikeren Gunter Schuller beskrev seinere rytmikken og den harmoniske friheten i opptakene av denne trioen som «too far ahead of its time».
I 1947 møtte Lennie Tristano første gangen Charlie Parker. De gjorde en del klubbjobber sammen, med bl.a. Dizzy Gillespie og andre av de sentrale bebop-pionerene.I dette møtet la Lennie Tristano et grunnlag for en helt særegen form for datidens melodi, bebopen.
Etter hvert utvidet Tristano sin trio til en kvintett og sekstett. I løpet av 1948 trakk han først inn sin student fra Chicago, Lee Konitz, og la seinere samme år til enda en av sine studenter, tenorsaksofonisten Warne Marsh. Warne Marsh var jevngammel med Konitz, det var kun 13 dager forskjell mellom de to.
Dette bandet med Lennie Tristano, Billy Bauer, Lee Konitz og Warne Marsh, sammen med Arnold Fishkin på bass og henholdsvis Harold Granowksy og Denzil Best produserte i løpet av tre studio-sesjoner i mars og mai 1949 seks spor som seinere skulle vise seg å omfatte ikke bare en, men to revolusjoner.
Men i samtiden ble de Capitol-utgitte 78-skivene med disse seks sporene stort sett oversett. Den første, utgitt som en 10’’ i 1949, omfattet de to sporene «Wow» og «Crosscurrent», fra sesjonen 4. mars 1949. Her er det en enkelhet i harmoniene og en linearitet som synes å peke fram mot ikke bare cool-jazzen, men også videre framover mot modaljazzen.
Men det er opptakene fra 16. mai 1949 av to trommeløse spor, som ble gitt de talende titlene «Intuition» og «Digression», som virkelig brøytet ny vei. Dette er det aller første tilfellet der det blir skapt musikk i en fri-form, et uttrykk som ti år seinere ble benevnt som fri-jazz.
Dette var musikk uten harmoniske tyngdepunkt, og der det eneste som var avtalt på forhånd var i hvilken rekkefølge musikerne skulle komme inn, og en grov antydning av når det skulle skje. Takt, tone, rytmikk eller harmoni, ikke noe var avtalt. Opptakene ble basert kun på samvirket mellom musikerne der og da i studio. Og alt dette innenfor en ramme satt av teknologiske betingelser.
«Intuition», som ble gitt ut i 1950, er på 2 minutter og 30 sekunder. Alt for å passe inn på én side på en 10″ 78-plate. «Digression» – som først ble utgitt i 1954 – var på drøyt tre minutter, nær grensen for hva en standard 78-plate kunne takle. Kanskje noe for noen av dagens fri-musikere å tenke på?
Denne musikken ble altså i stor grad forbigått i samtiden, det var først da musikken ble gjenutgitt flere år seinere at den ble gjenoppdaget og fikk den honnør og anerkjennelse som den faktisk fortjener.
De neste årene trakk Lennie Tristano seg mer eller mindre tilbake fra plateinnspillinger og fokuserte kreftene på utviklingen av sin egen musikk i sitt private studio. Og på sine studenter. Tristano hadde i en årrekke en lang rekke studenter. Men ingen kom opp på det nivået som Lee Konitz og Warne Marsh var. Selv om han i hele den etterfølgende perioden fortsatte å spille sporadisk live, bl.a. med Marsh og Konitz.
Men så! I februar 1956 kom det ut en ny skive med Lennie Tristano. Atlantic ga ut en 12″ LP som rett og slett het «Lennie Tristano». Fire spor fra en studio-sesjon i New York, to spor med Peter Ind på bass og Jeff Morton på trommer, og så de to siste med Tristano solo, med eksperimentell multi-tracking og dubbing.
Deretter besto plata av fem spor fra en konsert i The Confucius Restaurant i New York, sommeren 1955, med Lee Konitz på alt-saksofon, Gene Ramey på bass og Art Taylor på trommer.
For meg er det tre spor på denne skiva som peker seg ut. Først er det de to solo-sporene, som virkelig for meg definerer lyden av den moderne Tristano. Tristanos komposisjon «Requiem» åpner med et kirkeklokker som utvikler seg til å gi et tydelig dissonant uttrykk. Dette leder over i en andre, kontrasterende del, som nesten er «barrelhouse» bluesy i sammenlikning. Men som allikevel henger sammen med første delen. Alt over umiskjennelige Tristano-klanger. Snaut fem minutter i himmelen, før det fades ut.
Så fortsetter det med «Turkish Mambo» – et dystert harmonisk rom settes opp, før det skapes en motsats i en overdubbet venstrehand. Sammen legger de grunnlaget for en mellomdiskant funky linje som danser over dette mørke landskapet. Er det en mambo? Ikke vet jeg, men deilig vakkert er det, før det igjen fades ut etter vel tre og et halvt minutt.
Deretter følger trio-sporet «East Thirty-Second» – en up-tempo kontrapunktisk dans for piano, bass og trommer. Langt fra John Cages «4:33», men allikevel svært nære. 4:32 varer denne dansen til Tristano. Men i motsetning til Cages formaning til å lytte til omgivelsene, til rommet, til altet, har vi her mer enn nok med å følge med i denne sanktveitsdansen før det – nesten abrupt – slutter, etter de angitte 4:32.
Tittelen på det sistnevnte sporet gir en pekepinn på hva som skjer på denne tiden. Opptakene av disse fire sporene er gjort i det nye hjemmestudioet Tristano har innredet i et loft på Manhattans East Side. En annen av han komposisjoner angir den fulle adressen til dette loft-studioet, «317 East 32nd Street». Her, langt nede på East Side, var de tomme lokalene billige å leie. På 1970-tallet skulle disse gamle, forlatte industriområdene blir kjernen i den dynamiske «loft scenen» innenfor avantgarde-jazzen i New York.
Ikke bare var Tristano en av de aller første som etablerte, organiserte og gjennomførte en systematisk jazz-opplæring av sine studenter, men han dermed var også en av de tidligste som skapte et loft-studio som en møteplass og et uformelt spillested for musikere.
I dette studioet underviste han, og organiserte uformelle jam-sessions for sine venner, inviterte musikere og studenter. Og her skapte han også et opptaks-studio, et studio der alle disse opptakene til plata som kom i 1956 var gjort.
For dette studioet ble også verksted for hans eklektiske studier i harmoni og opptaksteknikk og der han søkte etter ny musikk. I norsk kunst er det kun en person jeg opplever er i nærheten av Lennie Tristanos tilbaketrukne søken etter det perfekte.
Det minner meg delvis om forfatteren Agnar Mykle som etter å ha skapt bøkene «Lasso rundt fru Luna» og «Sangen om den røde rubin» i 1954-56, blitt saksøkt av staten for publisering av obskøn litteratur, ga oss «Rubicon» i 1965 og så trakk seg tilbake fra offentligheten.
Og akkurat som Mykle kom Tristano tilbake en aller siste gang – når det gjelder offentlige plateutgivelser. I februar 1962 ga så Atlantic ut «The New Tristano». Denne gangen var det ei rein solo-skive – Tristano og hans piano. Igjen var plata basert på opptak fra hans eget studio. Men denne gangen var det uten dubbing eller andre tekniske endringer av opptaket.
Vi får blant annet en heftig versjon av «You don’t know what love is», der harmoniene er gjenkjennelige men allikevel så annerledes. Resten av skiva består av Tristanos egne komposisjoner. Vi får blant annet hans to modale studier i henholdsvis C-moll og G-moll, «C Minor Complex» og «G Minor Complex». I flere av disse låtene hører man igjen Tristanos forkjærlighet for en «walking bass-line» i venstrehanda.
Etter å ha gitt oss disse siste offisielle utgivelsene fortsetter han med noen sporadiske live-opptredener. I oktober-november 1965 drar han ut på en ganske så omfattende Europa-turne. Han spilte solo piano bl.a. i Stockholm på Johanneshovs Is-stadion 2. november. Repertoaret under denne turneen var stort sett hans versjoner av standardlåter.
Best kommer nok hans spill på denne turneen til uttrykk på opptaket som Danmarks Radio gjorde av hans konsert i Tivoli i København 31. oktober 1965. Denne konserten ble for ca. tjue år siden gitt ut på CD. Du kan også se det fulle TV-opptaket i vinduet nedenfor.
Deretter dette spilte han noen konserter i Storbritannia i 1968, samme året som han spilte offentlig siste gang i USA. Etter det avslo han alle forespørsler om å spille. Men han fortsatte sine musikalske utforskinger i sitt studio i New York.
Dette ble tydelig da flere av hans egne opptak ble tilgjengelige gjennom utgivelsen av plata «Descent into the Maelstrom». Tittelen hentet Tristano fra Edgar Allan Poes novelle «A descent into the maelstrom». Historien i Poes novelle fra 1841 henter – som mange av våre lesere kanskje vet – sin inspirasjon fra tidevannsstrømmen mellom Moskenesøya og Mosken i ytre Lofoten i Nord-Norge.
Men tittelen på denne skiva gir også en antydning av hans egen vei ned i musikken og det harmoniske dypet han utforsket. Vi hyller en mester på denne dagen, og ønsker at han må fortsette å hvile i fred.
Tekst: Johan Hauknes
