An English version of this essay is available using this link.
Den 26. juni 2014 kl. 14.39 publiserte vi den første artikkelen i det da helt nye nettidsskriftet salt peanuts*. Den 26. juni 2024 kl. 14.39 publiserer vi denne refleksjonen over begrunnelsen for tidsskriftet og hvor vi er etter ti års omfattende arbeid.
Under et flott bilde av en smilende Lotte Anker, tatt av redaktør Jan Granlie på Umeå jazzfestival i 2012, erklærte vi at «Årets Kongsberg jazzfestival starter onsdag 2. juli. Det nye nordiske nettstedet salt-peanuts.eu vil være på plass med daglige reportasjer og anmeldelser gjennom hele festivalen. Allerede torsdag 3. juli vil vi være ute med første dagsrapport, som bl.a. vil inneholde anmeldelse av Christian Wallumrøds bestillingsverk med Trondheim jazzorkester».
Siden det har vi utviklet tidsskriftet til å bli et ledende medium for omtale av det vi kalte «improvisert og annen sterk musikk», vårt valgte slagord for tidsskriftet. Vi har siden starten publisert over 8 500 artikler, eller i gjennomsnitt nesten 3,5 artikkel pr. hverdag. Vi leses jevnlig av opp til 10 000 unike, fysiske lesere hver måned. Flere av våre faste lesere har salt peanuts* som en fast del av sine morgen- og kveldsritualer.
De økonomiske rammene og samfunnets betalingsvilje
Etter at redaktør Jan Granlie avtalestridig ble oppsagt i norske Jazznytt, tok han og Johan Hauknes, som også var en aktiv bidragsyter i Jazznytt, initiativ til å etablere salt peanuts*. Formålet var å lage et nettidsskrift for jazz og annen sterk musikk, og salt peanuts* ble en realitet. I alle disse årene, har vi lagt stor vekt på å følge den internasjonale jazzen, med hovedvekt på jazzlivet i Norge, Sverige og Danmark. I disse ti årene har det stort sett vært de samme idealistene som har skrevet om jazzmusikk i tidsskriftet.
Fra første dag har tidsskriftet hatt som mål å informere, skape forståelse og gi innsikt i kunstformen ‘improvisert musikk’. Dette er en kjent og forstått beskrivelse, og våre mange lesere har betydelig forståelse for merkevaren og det redaksjonelle innholdet.
I utgangspunktet var ideen å danne et aksjeselskap som skulle ta ideene til Granlie og Hauknes om å drifte et kvalitativt godt nettidsskrift for i hovedsak jazz, og utvikle dette til å bli et viktig tidsskrift for den improviserte musikken. Men ideen om et aksjeselskap er av økonomiske og andre ressursmessige grunner ennå ikke blitt en realitet. Inntil videre driftes tidsskriftet av praktiske grunner som en avdeling i et enkeltpersonsforetak.
Alle forsøk på å få etablert en startkapital for det nye selskapet har mislykkes. En kampanje for å oppfordre til leseres økonomiske bidrag har kun ført til mindre beløp. Iherdige forsøk på å få substansiell driftsstøtte fra Kulturrådet og andre offentlige kilder for tilskudd har feilet. Våre forsøk på å tiltrekke oss annonsering fra jazzfestivaler, jazzklubber, plateselskap og andre organisasjoner i jazzlivet, har slått feil.
Men med en betydelig egeninnsats har initiativtakerne og andre støttespillere, allikevel utviklet tidsskriftet til å bli det ledende mediet for systematisk og bred omtale av skandinavisk og internasjonal jazz.
En kritisk offentlighet om jazzen er nødvendig
Fra begynnelsen var det viktig for oss at salt peanuts* skulle være et uavhengig medium, både redaksjonelt uavhengig, og økonomisk uavhengig av aktører innenfor jazzverdenen. Norsk og skandinavisk musikkliv har i løpet av de siste 30 årene vært i kontinuerlig vekst og utvikling. Innen alle sjangere og organisasjonstyper har tallet på aktører økt. Med denne veksten, har også offentlige tilskudd til feltet økt. Som en følge har kvaliteten og bredden i den skandinaviske musikken, og den internasjonale oppmerksomheten rundt den aldri vært høyere enn i dag. I de skandinaviske landene står vi i dag midt i en musikalsk gullalder for jazz, samtidsmusikk og annen improvisert musikk som vi aldri har sett maken til, noen gang tidligere.
På dette kunst- og kulturfeltet trenger man mer enn noen gang uavhengige stemmer og en kritisk offentlighet. For ikke svært mange år siden hadde de store, nasjonale jazzfestivalene 50-100 presseakkrediterte journalister og fotografer, og de nasjonale dagsavisene og etermedier hadde daglige reportasjer fra festivalene. NRK har gjennom mange tiår dokumentert sentrale deler av norsk jazzhistorie med sin deltakelse. Det var en gang kamp om presseplassene på norske jazzfestivaler.
Slik er det ikke lenger. I dag er det kun noen få lokal- og regionaviser som besøker de samme festivalene – gjennom de siste ti årene, sammen med salt peanuts*. I den grad festivalene setter av presseplasser, er det liten eller ingen etterspørsel. Hvor skal man lete etter dokumentasjon av norsk jazzhistorie i tiårene etter 2000? De etablerte nasjonale mediene vil ikke kunne gi svarene.
Det er en samfunnsoppgave å sikre en offentlighet om en musikk og musikere som holder et meget høyt internasjonalt nivå, og som igjen og igjen har vist evnen til å fornye seg og spre seg ut til helt nye uttrykk. Det er en funksjon som også aktørene i jazzlivet er avhengig av – uten en slik offentlighet forsvinner jazzlivets langsiktige bære- og utviklingskraft.
Når nasjonale medier nedprioriterer og neglisjerer kunstmusikken fordi «den er smal og ikke av interesse for det brede publikum», skjærer man over greina og treet som all musikk står på og er en del av. Uten offentlighet og omtale blir betegnelsen av musikken som smal et selvoppfyllende profeti.
Alt henger sammen med alt
salt peanuts* kan selvsagt ikke veie opp for hele dette fallet i oppmerksomhet, men for oss som står bak tidsskriftet har det vært viktig at det finnes en nasjonal og kritisk offentlighet om improvisert kunstmusikk. For oss har det vært viktig, nærmest en sosial plikt, å være med på å sikre en slik offentlighet om et musikkuttrykk som har gitt oss alle så mye. Som et minimum har vi prioritert å holde oppe og forsterke kritisk, kunnskapsbasert, kreativ og innsiktsfull konsertomtale, musikkritikk og musikkreportasjer.
«Skal en festival eller en klubb kunne overleve, er man avhengig av at arrangementene blir omtalt, både på forhånd, under og etter begivenhetene. Og vi mener alle ledd, fra musikere, arrangører og publikum alle er avhengige av hverandre for å få ‘næringskjeden’ til å henge sammen», konkluderer redaktør Jan Granlie.
Derfor har vi gjennom disse ti årene, og på tvers av all fornuft, brukt store egne ressurser på å gi et bidrag til dette samfunnsoppdraget, uten at bevilgende myndigheter eller aktører har godskrevet oss nevneverdig for innsatsen. En offentlighet om jazzen er en nødvendig del av det å gjøre jazzmusikken overlevelsesdyktig. Det er viktig for jazzfestivalene, jazzklubbene, plateutgivelsene, og for musikken og musikerne. Fordi vi har måttet dekke kostnadene for vår omtale av jazzkonserter og jazzfestivaler privat, må vi prioritere sterkt hva vi kan dekke, i hvilket omfang og hvordan.
«Fordi vi brenner for viktigheten av å spre og bygge samfunnsforståelse for kunstmusikkens betydning, har vi nærmest ofret ‘hus og hjem’ på å skrive artikler, dagsrapporter, anmeldelser og nyheter om livet rundt jazzen og den sterke musikken. Slik kan det rett og slett ikke fortsette», legger redaktøren til.
Sterk musikk krever sterk uavhengighet
salt peanuts* skriver ikke kun om jazz. I salt peanuts* er det åpent for alle former for musikk. Redaksjonsledelsen lar den enkelte skribent tolke begrepet «sterk musikk» på sin måte, slik at på nettsiden kan man, i tillegg til omtale om jazz, også finne omtale og artikler om samtidsmusikk, folkemusikk, rock og andre uttrykksformer den enkelte skribent mener fortjener plass i tidsskriftet.
«For improvisert og annen kunstmusikk er det nødvendig med offentlig omtale og kjennskap», sier direktør Johan Hauknes. «Uten denne omtalen blir uttalelser om at slik musikk har et lite og smalt publikum selvoppfyllende. Det er en lang rekke verdenskjente og høyt respekterte norske og skandinaviske jazzmusikere som i dag er så godt som ukjente for offentligheten i Skandinavia. Deres musikk påvirker ikke bare utviklingen av ny musikk på bred front, men disse musikerne er også mye brukt som studiomusikere i annen musikkproduksjon, kanskje ikke minst i populærmusikken».
Minst like viktig er det å ha en uavhengig kanal som uredd og med innsikt kan kommentere ulike kulturpolitiske aspekter i et raskt vekslende musikkområde. salt peanuts* er ikke medlem eller eid av noen av paraplyorganisasjonene eller arrangørene på musikkfeltet. Det har gjort at tidsskriftet også kan kommentere ømtålige problemstillinger innenfor feltet, blant annet om jazzfestivalene, på en uavhengig måte. Når vi i enkelttilfeller har akseptert å motta støtte fra festivaler til reise og opphold, har det vært en nødløsning. Vi er smertelig klar over at våre lesere med det kan vurdere oss som inhabile, men det har vært nødvendig for at ikke vår dekning skal bli en alt for stor, privat økonomisk belastning.
salt peanuts* har helt siden starten for ti år siden kun vært nettbasert. Det foregår hele tiden forskning og debatt om lesing og medium/plattformer. Å lese på nett viser i mange sammenhenger å svekke konsentrasjonen. Det betyr ikke at voksne, dedikerte lesere ikke, med fullt utbytte, kan lese lange artikler på nett. En av de erfaringene som overrasket nettbrukerne i den britiske avisen The Guardian mest, var hvor populære artiklene under vignetter «The Long Read» var.
Det er for oss viktig å lære av de beste på kommunikasjons- og formidlingsfeltet. I tidsskriftet ser vi stadig på nye utviklingsområder, podcaster, som vi så vidt har belyst, historiske filmklipp fra vår nære og fjerne jazzhistorie.
Hvem, hva, hvor og hvorfor
salt peanuts* har en ikke-diskriminerende publiseringspraksis, det vil si at alle stofftyper i utgangspunktet får like mye oppmerksomhet. Det være seg alt fra korte nyhetsmeldinger til lange festivalrapporter, hvor skribentene bringer inn stoffområder som går et godt stykke utenfor selve begivenheten.
Og det skal det være plass til i salt peanuts*. Her skal du kunne lese de raske dagsrapportene, nyhetene og plateanmeldelsene, men du skal også få muligheten til å lære om andre ting som har med plassen, omgivelsene eller historien rundt selve begivenheten.
Vi har i mange år søkt å kunne gi en systematisk dekningen av jazz også utenfor Ring 3 – den ytterste ringveien rundt det sentrale Oslo. Vi har gjort utallige forsøk på finne skribenter og andre bidragsytere fra viktige steder i Norge som Bergen, Trondheim, Bodø, Kristiansand, Tromsø og Stavanger. Uten økonomisk basis og inntekter har det ikke vært mulig å lykkes så langt.
Vi har fra starten søkt å rette salt peanuts* mot et skandinavisk og internasjonalt publikum. Det fordrer også at vi har skribenter fra forskjellige land og steder. I starten hadde vi medarbeidere i hovedstedene i Norge, Sverige og Danmark. Men siden vi ikke har økonomiske midler til å lønne noen for den jobben de gjør, så faller noen fra, ofte uten at andre kommer til.
Ved ti-årsjubileet har tidsskriftet medarbeidere i Oslo, på Voss, i København og i Israel. I tillegg er vi aktive medlemmer i Europe Jazz Media, en organisasjon som består av de beste, europeiske jazzmagasinene i Europa. Hver måned publiserer nettverket en oversikt over hvilke plateutgivelser leserne bør sjekke ut. Dette er en organisasjon som har vokst betydelig de senere årene, og som vil utvikles til å omfatte en rekke felles-europeiske tiltak i tiden som kommer.
En storslagen feiring?
Staben i salt peanuts* liker egentlig ikke å feire seg selv. Heller vil vi bruke ressursene våre på redaksjonell utvikling og en bredere dekning av improvisert kunstmusikk.
Vi har ingen inntektskilder, og offentlig støtte er så godt som ikke-eksisterende. Etter ti år med tidsskriftet, der vi ofte har opplevd at vi er eneste nasjonale medium som har omtalt og vurdert sentrale festivaler og konserter i norsk jazz, har vi ikke råd til det. Vi som står bak salt peanuts* har brukt mer enn en million kroner av egne midler til å finansiere drift og redaksjonell utvikling av salt peanuts* og til dekningen av norsk og skandinavisk jazz. Vi har gjennom ti år levert gratis arbeid som med Journalistlagets minimumshonorar ville tilsvare et tosifret antall ganger dette beløpet.
Men hadde vi hatt frie økonomiske ressurser til det, skulle vi gjerne ha markert tiårsjubileet i forbindelse med årets Kongsberg Jazzfestival. «Det har vi dessverre hverken tid eller råd til», sier redaktør Granlie. «Vi har nok med å holde oss oppdatert på konserter, festivaler og andre begivenheter og holde tritt med alle plateutgivelsene som kommer, for å gi leserne informasjon og meninger om det som skjer. Dette ønsker vi å fortsette med, selv om vi ikke kan love det samme høye aktivitetsnivået i fortsettelsen, som vi har hatt de første ti årene av tidsskriftets levetid», avslutter Granlie.
salt peanuts*
